Hvor mye skal man fortelle?

[Trine]

Min mamma fortalte meg at hun skulle ønske hun fikk lov til å si til andre at jeg var under utredning fordi hun syns det var så vanskelig å svare når folk spurte hvordan det gikk med meg. Folk spør henne om det fordi de føler de ikke kommer inn på meg. Jeg har sagt at det ikke er noe de trenger fortelle hele verden før jeg eventuelt har en diagnose. Jeg gidder nemlig ikke masse spørsmål og at folk forandrer seg p.g.a meg. Så det er bare noen få, som jeg stoler på, som vet at jeg er under utredning. Men hun sier at uansett så har jeg jo disse problemene, om det er et navn på dem eller ikke.

 

I går var jeg hos en psykiatrisk sykepleier som jeg har gått til en stund. Hun sa at det ville være fornuftig av meg å være åpen om situasjonen min, for om jeg har en diagnose eller ikke så er jeg jo den jeg er uansett og folk jeg omgås burde vite hvordan jeg reagerer på ting og det vil være lettere for andre om jeg forklarer dem f.eks at jeg noen ganger bare må gå litt unna i selskaper, at jeg ikke får med meg hva folk prater om og at det ikke er for å være uhøflig, det er bare sånn jeg er. Men jeg er ikke flink til å prate om slike ting med andre. Jeg kan prate med foreldrene mine for de forstår. Eller, de forstår kanskje ikke, men de aksepterer meg slik jeg er ihvertfall.

 

Selv tenker jeg mine foreldre (helst mamma da, pappa er ikke så skravlesyk) kan vente med å si noe til jeg er ferdig utredet.

 

Hva bør man gjøre i en slik situasjon? Skal jeg la mamma fortelle om mine problemer? Da slipper ihvertfall jeg gjøre det. Men samtidig så er hun jo flink til å anta ting som ikke stemmer og vil kanskje gi litt feil informasjon. Skal jeg bare la henne si at jeg utredes for asperger og så får de som er interessert lese om det selv? Eller skal jeg gi henne munnkurv i et par mnd til? Jeg tror jeg er ferdig med utredningen da. Og om jeg ikke får en diagnose, selv om sykepleieren tror jeg gjør det, skal jeg da si at jeg har mange av de samme symptomene som ved asperger og at det er derfor jeg er som jeg er?

[Gjest Gargamel]

Jeg ville ikke fortalt om utredningen. Det er ikke vits i å sette i gang masse spekulasjoner før man vet noe konkret.

[Trine]

Jeg ville ikke fortalt om utredningen. Det er ikke vits i å sette i gang masse spekulasjoner før man vet noe konkret.

 

Var det jeg tenkte også, men så virket det som at det var bedre å fortelle. Mamma får bare holde kjeft en stund til. Hun er så skravlesyk den dama så det er nok vanskelig for henne, men det må hun bare tåle. Jeg klarer heller ikke forklare folk hvordan jeg er for det er så mye, så om jeg bare kan si "jeg har....." så er det mye greiere for meg.

[Nicklusheletida]

Kan hun ikke bare si at du har en yrkesskade i beina og du blir fort sliten ?

 

Jeg ville ikke ha lagt ut om det ene og det andre før du var sikker.

[stjernestøv]

Jeg ville sagt minst mulig, alle og enhver trenger ikke vite alt. 

[Trine]

Kan hun ikke bare si at du har en yrkesskade i beina og du blir fort sliten ?

 

Jeg ville ikke ha lagt ut om det ene og det andre før du var sikker.

 

Hahaha...var det jeg sa til henne også. Bare si at det ikke er noen bedring i beina. Man trenger da virkelig ikke komme med hele livshistorien bare fordi noen spør hvordan det går. Men så virket det som at sykepleieren mente jeg burde fortelle folk jeg omgås at jeg har symptomer på asperger slik at folk skulle forstå, men min erfaring er at folk ikke forstår fordet. Om jeg prøver forklare noe om en reaksjon jeg har hatt så sier andre bare "jamen sånn blir jeg også". Så det hjelper jo ikke akkurat. Hadde en episode på søndag, jeg er så jævlig stressensitiv og stresser meg opp for ting folk flest ikke hadde brydd seg om. Men så sier de at de også hadde blitt stresset av det. Men jeg er sikker på at de ikke hadde latt det ødelegge hele dagen.

[Trine]

Jeg ville sagt minst mulig, alle og enhver trenger ikke vite alt. 

 

Nei, det har du rett i. Skulle ønske mamma også forsto det. Men hun sier ingenting da, så lenge jeg har sagt hun ikke skal det. Men jeg forstår ikke hvorfor hun skal fortelle meg at det er så vanskelig når folk spør. Er jo ikke som at folk spør hele tiden da, så så vanskelig kan det vel ikke være.

[stjernestøv]

Nei, det har du rett i. Skulle ønske mamma også forsto det. Men hun sier ingenting da, så lenge jeg har sagt hun ikke skal det. Men jeg forstår ikke hvorfor hun skal fortelle meg at det er så vanskelig når folk spør. Er jo ikke som at folk spør hele tiden da, så så vanskelig kan det vel ikke være.

Jeg syns foressten det har vært veldig greit å si at det er angst, lyver jo ikke da for jeg har hatt mye angst. Og det er jo noe de fleste forstår, har du angst?

[Trine]

Jeg syns foressten det har vært veldig greit å si at det er angst, lyver jo ikke da for jeg har hatt mye angst. Og det er jo noe de fleste forstår, har du angst?

 

Nei, jeg har ikke angst. Kanskje det er lettere for det er mer vanlig. Jeg har ikke noe problemer med at folk vet hva som feiler meg samme hvordan de takler det egentlig, men syns det er greit å vente til utredningen er ferdig. Men om jeg har en pf så er det kanskje værre å forklare. Jeg vet ikke, det er jo flere i slekta som ikke er helt gode i toppen så det kan hende de ikke bryr seg, men de har ikke helt den forståelsen av at hodet ikke fungerer likt på alle. Hahaha...tenk om jeg ikke har asperger og må på ny runde med utredninger, mamma kommer til å daue

[Høstløv]

Hahaha...var det jeg sa til henne også. Bare si at det ikke er noen bedring i beina. Man trenger da virkelig ikke komme med hele livshistorien bare fordi noen spør hvordan det går. Men så virket det som at sykepleieren mente jeg burde fortelle folk jeg omgås at jeg har symptomer på asperger slik at folk skulle forstå, men min erfaring er at folk ikke forstår fordet. Om jeg prøver forklare noe om en reaksjon jeg har hatt så sier andre bare "jamen sånn blir jeg også". Så det hjelper jo ikke akkurat. Hadde en episode på søndag, jeg er så jævlig stressensitiv og stresser meg opp for ting folk flest ikke hadde brydd seg om. Men så sier de at de også hadde blitt stresset av det. Men jeg er sikker på at de ikke hadde latt det ødelegge hele dagen.

 

Jeg har en fysisk skade som hemmer meg veldig i hverdagen, det har jeg levd med i mange år.

Folk spør hvordan jeg har det og jeg har forklart og besvart spørsmål, noen har tilogmed gjerne villet satt seg inn i mine problemstillinger og spurt inngående og fått lange utredninger til svar av meg. Deretter har samme menneske kommet et par år etterpå og gjerne villet ha samme forklaring på mine sykdomsbegrensninger.

Etterhvert har jeg gitt opp å forklare og fortelle, folk forstår ikke allikevel.

 

Det jeg vil fortelle med dette innlegg er at folk ikke forstår uansett hvor mye en forklarer og legger ut om sykdommer de ikke selv har opplevd på kroppen eller på nært hold.

 

Jeg synes du gjør vel i å ikke fortelle til kreti og pleti, akkurat hva du sliter med, for de forstår ikke allikevel.

[Trine]

Jeg har en fysisk skade som hemmer meg veldig i hverdagen, det har jeg levd med i mange år.

Folk spør hvordan jeg har det og jeg har forklart og besvart spørsmål, noen har tilogmed gjerne villet satt seg inn i mine problemstillinger og spurt inngående og fått lange utredninger til svar av meg. Deretter har samme menneske kommet et par år etterpå og gjerne villet ha samme forklaring på mine sykdomsbegrensninger.

Etterhvert har jeg gitt opp å forklare og fortelle, folk forstår ikke allikevel.

 

Det jeg vil fortelle med dette innlegg er at folk ikke forstår uansett hvor mye en forklarer og legger ut om sykdommer de ikke selv har opplevd på kroppen eller på nært hold.

 

Jeg synes du gjør vel i å ikke fortelle til kreti og pleti, akkurat hva du sliter med, for de forstår ikke allikevel.

 

Takk, du har så rett. Har vel også gitt opp litt å fortelle om de fysiske plagene. Nå sier jeg bare "legg grus i sokka og gå mens du slår en hammer mot hæla, sånn er det." Da blir de ihvertfall stille litt. Og det er ikke løgn for det er akkurat slik det er. Men å da begynne å forklare psykiske feil/mangler (eller hva det nå er) ser jeg for meg kan bli kaos.

[stjernestøv]

Nei, jeg har ikke angst. Kanskje det er lettere for det er mer vanlig. Jeg har ikke noe problemer med at folk vet hva som feiler meg samme hvordan de takler det egentlig, men syns det er greit å vente til utredningen er ferdig. Men om jeg har en pf så er det kanskje værre å forklare. Jeg vet ikke, det er jo flere i slekta som ikke er helt gode i toppen så det kan hende de ikke bryr seg, men de har ikke helt den forståelsen av at hodet ikke fungerer likt på alle. Hahaha...tenk om jeg ikke har asperger og må på ny runde med utredninger, mamma kommer til å daue

Nei det er jo ikke godt å si, håper de finner ut av det ihvertfall. Er jo litt bale å gå å ikke vite og. 

[XbellaX]

Jeg er forsåvidt enig i mye av det de andre kommer med, på samme tid forstår jeg også at din mor (skravlesyk eller ei :-)  ønsker å kunne svare andre på en ok måte. Hun er din mor, å si at "jeg vet ikke" blir veldig ullent og andre kan reagere på at hun ikke vet noe som helst. Jeg foreslår at du lager en offisiell forklaring du kan gi henne. Noe som ikke trigger all verdens videre spørsmål, ihvertfall inntil du vet mer. 

[Trine]

Jeg er forsåvidt enig i mye av det de andre kommer med, på samme tid forstår jeg også at din mor (skravlesyk eller ei :-)  ønsker å kunne svare andre på en ok måte. Hun er din mor, å si at "jeg vet ikke" blir veldig ullent og andre kan reagere på at hun ikke vet noe som helst. Jeg foreslår at du lager en offisiell forklaring du kan gi henne. Noe som ikke trigger all verdens videre spørsmål, ihvertfall inntil du vet mer. 

 

Joda, jeg kan kanskje forstå det, men hun kan jo bare si at det går greit med meg for det gjør jo det. Andre forstår vel at det ikke er alt man kan eller vil si. Jeg tror de som spør gjør det pga smertene i bena. Det vet jo alle om. Så jeg tror de er fornøyde med å bare få vite hvordan det går på det området.