Bokomtale "Stå imot - si nei til selvutvikling"

[Gjest Gargamel]

Dette er tittelen på en bok jeg nylig fikk, og har lest. Den er skrevet av en dansk professor i psykologi. Det er en veldig spissformulert og satirisk bok, samtidig som forfatteren mener noe med det han skriver. Jeg skriver et sammendrag her så dere slipper å lese hele boken.

 

Mye av poenget hans er at det er tull å vende blikket innover og prøve å kjenne nøye etter hva man er og hva man egentlig vil. Det har blitt en moderne religion at man finner svar inni seg selv og at alt man gjør skal "føles rett". Mange finner ingen ting når de ser innover, og tror dermed det er noe feil med dem. Mange har ikke store visjoner og planer for livet sitt, men blir styrt av ytre krav. Det er faktisk helt OK i følge professoren.

 

For å ta et eksempel (ikke fra boken): En bonde for 200 år siden trengte ikke å kjenne nøye etter i magen om han egentlig var skapt for det yrket, om han fikk utviklet seg som person og hadde store nok visjoner. Han gravde i jorda for å skaffe mat til seg selv og familien, og ferdig med det.

 

I min egen jobb synes jeg selv det er et tøft krav og alltid skulle være i endring og ha visjoner om å havne et annet sted enn der man er. Selv om mange liker å styre seg selv, opplever jeg også at mange liker mye best å få klar beskjed om hva de skal gjøre.

 

Jeg synes han har noen gode poeng selv om boken er veldig spissformulert ("Ta på deg nei-hatten". "fokuser på det negative"). Det er litt krevende at boken er en mellomting mellom satire og alvor. Man vet ikke helt hva man skal ta bokstavelig. 

[Madelenemie]

Dette er tittelen på en bok jeg nylig fikk, og har lest. Den er skrevet av en dansk professor i psykologi. Det er en veldig spissformulert og satirisk bok, samtidig som forfatteren mener noe med det han skriver. Jeg skriver et sammendrag her så dere slipper å lese hele boken.

 

Mye av poenget hans er at det er tull å vende blikket innover og prøve å kjenne nøye etter hva man er og hva man egentlig vil. Det har blitt en moderne religion at man finner svar inni seg selv og at alt man gjør skal "føles rett". Mange finner ingen ting når de ser innover, og tror dermed det er noe feil med dem. Mange har ikke store visjoner og planer for livet sitt, men blir styrt av ytre krav. Det er faktisk helt OK i følge professoren.

 

For å ta et eksempel (ikke fra boken): En bonde for 200 år siden trengte ikke å kjenne nøye etter i magen om han egentlig var skapt for det yrket, om han fikk utviklet seg som person og hadde store nok visjoner. Han gravde i jorda for å skaffe mat til seg selv og familien, og ferdig med det.

 

I min egen jobb synes jeg selv det er et tøft krav og alltid skulle være i endring og ha visjoner om å havne et annet sted enn der man er. Selv om mange liker å styre seg selv, opplever jeg også at mange liker mye best å få klar beskjed om hva de skal gjøre.

 

Jeg synes han har noen gode poeng selv om boken er veldig spissformulert ("Ta på deg nei-hatten". "fokuser på det negative"). Det er litt krevende at boken er en mellomting mellom satire og alvor. Man vet ikke helt hva man skal ta bokstavelig. 

Hei!

 

Det appelerte til meg.

 

"Leter du i ditt indre finner du bare organer"

 

" selvutviklng handler ikke om å bli et bedre menneske, men hvordan du selv kan få sukesess".

 

Akkurat det siste er noe jeg kjenner sterkt på, hva skal vi, den enkelte med sukess, mer penger, mer tid, mer luksus...?

Jeg tror ivertfall ikke det gir den gode substans det er å ha verdier utenfor en selv.

 

Det er ikke jeg som er viktig i den store sammenheng, og i den store sammenheng må vi se oss selv, vårt ansvar og hvordan vi iveretar det, enten det dreier seg om en bevissthet rundt det felles ansvar vi har for hverandre eller det dreier seg om en ærlighet som ofte mangler, eller reelle grep for å få verdens befolkning ut av fattigdom osv...

 

Det er mye hver enkelt kan gjøre på disse områdene, men for det kreves det at man retter blikket utad og ikke innad.

 

Den beste måten å få frem noen gode poeng, er via satire og humor

[Gjest]

Jeg har litt tro på noe av det som blir skrevet her.  Tror ingen står med fasitsvar.  Men den gyldne mellomveg er ofte den beste. Det er ihvertfall det jeg prøver å holde meg til. Selv ble jeg opplært til å gjøre så godt jeg kunne på skolen, og i arbeidslivet skulle jeg stå på så de ble fornøyd med arbeidet. Har vi spesielle interesser så prøver vi jo å utdanne oss den vegen.

[stjernestøv]

Jeg tror man må se litt innover for å bli kjent med seg selv, men man kan like godt se utover for det man ser der har man i seg selv. Ofte speiler vi oss selv i andre. 

[issalja]

Kjenner ikke til boken du refererer til utover det du skriver her, men min umiddelbare tanke er, at det nesten er nødvendig å rette blikke innad i dagens samfunn hvor tingene er så komplekse. Før i tiden, hadde man ikke så mange muligheter og det var derfor færre karrierer å velge mellom. Da handlet det jo for de fleste netopp bare om å skaffe mat på bordet, og det var fint nok. Men i dag, hvis man skal finne sin vei i mylderet av utdannelser og jobber, må man til en viss grad bli kjent med seg selv og sine interesser for å vite hva man vil bli.

 

Hvis man ikke tenker på den måten, men bare tenker "praktisk", så fint nok. Men mon tro om det er noen hjelpepleiere, sykepleiere og lærere som kanskje burde tenkt til bedre etter "hva de passet til", det er jo viktig å ha empati når man arbeider med mennesker (og det er det ikke alle som har!).

 

Det er så mange valg man må foreta seg i dagens samfunn, det handler ikke bare om å skaffe mat på bordet - for å navigere seg igjennom ytre press og påvirkning, må man vel også i en eller annen forstand kjenne seg godt nok til å velge hva man vil "leve etter"?

[Gjest Gargamel]

Kjenner ikke til boken du refererer til utover det du skriver her, men min umiddelbare tanke er, at det nesten er nødvendig å rette blikke innad i dagens samfunn hvor tingene er så komplekse. Før i tiden, hadde man ikke så mange muligheter og det var derfor færre karrierer å velge mellom. Da handlet det jo for de fleste netopp bare om å skaffe mat på bordet, og det var fint nok. Men i dag, hvis man skal finne sin vei i mylderet av utdannelser og jobber, må man til en viss grad bli kjent med seg selv og sine interesser for å vite hva man vil bli.

Hvis man ikke tenker på den måten, men bare tenker "praktisk", så fint nok. Men mon tro om det er noen hjelpepleiere, sykepleiere og lærere som kanskje burde tenkt til bedre etter "hva de passet til", det er jo viktig å ha empati når man arbeider med mennesker (og det er det ikke alle som har!).

Det er så mange valg man må foreta seg i dagens samfunn, det handler ikke bare om å skaffe mat på bordet - for å navigere seg igjennom ytre press og påvirkning, må man vel også i en eller annen forstand kjenne seg godt nok til å velge hva man vil "leve etter"?

Sant nok, men det er en del problemstillinger på dette forumet som får meg til å tenke på boken. Folk sliter med å "finne seg selv" og lurer på om de er psykopater, tomme skall, onde etc uten åpenbar grunn. Mange er også bekymret for at de føler feil ting. At de ikke klarer å føle hat mot folk de burde hate, at de er glade uten å fortjene det etc.

Jeg er klar over at dette er mer komplisert enn det boka legger opp til. Boka handler ikke om psykiatri. Forfatteren påstår allikevel at folk i dag har andre lidelser enn før. På Freuds tid fikk folk nevroser pga undertrykte følelser. Nå sliter folk med grubling og følelse av meningsløhet til tross for materiell velstand.

(Dette skriver jeg etter hukommelsen. Har ikke boka foran meg og husker ikke nøyaktig hva han sa om psykdom før og nå. Tror essensen er ca riktig.)

[issalja]

Sant nok, men det er en del problemstillinger på dette forumet som får meg til å tenke på boken. Folk sliter med å "finne seg selv" og lurer på om de er psykopater, tomme skall, onde etc uten åpenbar grunn. Mange er også bekymret for at de føler feil ting. At de ikke klarer å føle hat mot folk de burde hate, at de er glade uten å fortjene det etc.

Jeg er klar over at dette er mer komplisert enn det boka legger opp til. Boka handler ikke om psykiatri. Forfatteren påstår allikevel at folk i dag har andre lidelser enn før. På Freuds tid fikk folk nevroser pga undertrykte følelser. Nå sliter folk med grubling og følelse av meningsløhet til tross for materiell velstand.

(Dette skriver jeg etter hukommelsen. Har ikke boka foran meg og husker ikke nøyaktig hva han sa om psykdom før og nå. Tror essensen er ca riktig.)

 

Ja, jeg skjønner, og er vel egentlig enig i mye også. I alle fall tror jeg at man ved å lete for mye etter seg selv fort kan miste seg selv eller bli enda mer forvirret. Og selvhjelpsbøker er jo blitt en stor industri...På en måte var det kanskje enklere før, det var ikke så mange valg og en var sikkert takknemmelig bare en hadde mat på bordet. Nå må vi ha noe mer, og samtidig er det en tendens til at folk søker tilbake til "det enkle". Uansett så er jeg enig i at boken virker interessant og det er noe en bør tenke over.  Men virker som om han setter ting veldig på spissen - jeg tenker som sagt at det er vanskelig for folk å finne sin plass i vårt samfunn. Før var jo plassen ofte gitt ved fødselen og så kunne man kanskje rykke seg litt ved hardt arbeid. Og dette fokuset som er på psykisk sykdom og all informasjonen som er tilgjengelig ved et tastetrykk, det er jo bra, men samtidig kan en jo også lure seg selv til å tro en er syk (eller i alle fall bli redd for det) ved å lese seg opp om psykdom. Sistnevnte er også skjedd meg selv;)

[Filterløs]

Vi er jo alle forskjellige. Noen flyter gjennom livet uten de helt store bekymringene. Andre grubler seg ihjel og finner aldri plassen sin. Men vi som svarer her, hvorfor er vi på et psykriatisk forum hvis det ikke er fordi vi grubler over ting?

Enig med at vi må se inn i oss selv, og vi må se ut. Og vi er desverrre ikke bønder lengre, og som skrevet over, vi har for mange valg.

Psykiske lidelser er den nye folkesykdommen, som et resultat av den generelle utiklingen. 

Men se på Østen. Der har det vært annerkjent siden tidenes morgen og trene på mental balense. All kampsport handler om ro, balanse og mental kontroll. Meditasjon, yoga osv. Hvorfor kunne ikke vi adoptert dette? Få det inn i barneskolen. Hvorfor skal vi være redd våre egne følelser bare fordi de er "gale" i forhold til samfunnets regler og normer?

Hvis vi kunne lært å takle følelser bedre, lært oss å sette grenser for oss selv, lært oss å være oss selv, alt dette før vi er gamle nok til at kaoset setter inn for fult. Da tror jeg vi hadde sluppet selvhjelpsbøker og store mentale kriser.

Tror jeg da