Hva kan det være som feiler min mann? NHD

[AnonymBruker]

Hei.

 

Jeg er i en litt fortvilet situasjon der jeg lurer på hva det kan være som feiler min mann.

 

Litt info:

 

- Allerede fra han var liten merket de ansatte i barnehagen at det var noe som ikke stemte, og han ble holdt tilbake et år før han begynte på skolen.

 

- Han vokste opp i et ustabilt hjem hvor hans far var fysisk og psykisk voldelig mot moren.

 

- Skolegangen hans gikk dårlig, det var stryk-karakterer i det aller meste (med unntak av noen valgfag hvor han fikk bedre karakterer). Orden og oppførsel var som regel Lite Godt.

 

- Har alltid hatt lett for å bli sint og føle at folk er ute etter ham, at de ikke liker ham, osv. Han kan bli skikkelig utagerende når dette skjer, hvor han kan brøle, slamre i dører og skrike. Brølingen og skrikingen høres ofte ut som en blanding av sinne og redsel, høres egentlig ikke ut som kun sinne, høres egentlig ganske hysterisk ut.

 

- Blir lett satt ut av spill når det gjelder uforutsette problemer, hindringer eller utfordringer.

 

- Er sosialt tilbaketrukket, takler ikke famileselskaper (med mindre de holdes i åpne omgivelser hvor det er lett å trekke seg unna). Har vært gjennom diverse NAV tiltak i over 10 år, hvor det alltid har gått skeis.

 

- Går på antidepressiva mer eller mindre for å takle hverdagen. Han prøvde mange forskjellige, først Cipralex som ikke hadde noen virkning annet enn at han la mye på seg. Den neste han prøvde husker jeg ikke navnet på, men dem ble han helt zombie av. Etterpå prøvde han Wellbutrin, men dem ble han helt hysterisk av. Nå går han på Zoloft, som virker i den forstand at hverdagen fungerer som den skal så lenge han ikke opplever "triggere".

 

- Er for tiden på praksisplass via aap, men her skar det seg nylig da han nå har kommet til det punktet hvor han kjenner at han holder på å få en slik utagerende adferd igjen. Han har hatt det tidligere via NAV, og da fikk han beskjed om å begynne i terapi/behandling. Etter å ha vært hos psykolog en stund fikk han diagnosen "depresjon i remisjon", og var på arbeidsavklaring i skjermet bedrift. Etterpå gikk det videre til denne praksisplassen, som altså skar seg på nytt. Både jeg og han skjønner nå at problemene hans må være alvorligere enn en "depresjon i remisjon", og han har fått ny henvisning til psykolog via legen. Behandlingen hos den forrige psykologen ble også avsluttet litt for kjapt, for selv psykologen mente at han ikke var ferdig utredet.

 

Som hans ektefelle lurer jeg på hva det kan være som feiler ham. Er litt redd for at det skal være en alvorlig diagnose som det ikke går an å "helbrede"...

Anonymous poster hash: ac022...af6

Anonymous poster hash: ac022...af6

[AnonymBruker]

Uti fra oppveksten og miljømessige belastninger høres det ut som han barn/ung kunne hatt en tilknytningsvanske som bare har ballet på seg med tiden. 

 

Anbefaler denne: http://tidsskriftet.no/article/1708866/ "De siste årene har man påvist sammenhenger mellom ulike former for omsorgssvikt i oppveksten og senere psykiske lidelser. Langtidsundersøkelser indikerer sammenheng mellom usikker tilknytning i barndommen og personlighetsforstyrrelser hos ungdom og voksne."

 

Mulig NHD kommer til å arrestere meg, men veldig tøffe kår og emosjonell omsorgssvikt gjennom barndommen ser ut til å være en fellesnevner hos de med Borderline/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Anonymous poster hash: 202f8...e23

[AnonymBruker]

 hans ektefelle lurer jeg på hva det kan være som feiler ham. Er litt redd for at det skal være en alvorlig diagnose som det ikke går an å "helbrede"...

 

 

Tror ikke dette er "lett" å helbredre...

Anonymous poster hash: a9cc8...a48

[Janus30]

Traumer? PTSD? Høres ut som en person i konstant alarmberedskap og svært høyt emosjonelt aktivert.

 

Støtter meg ellers til at han kanskje led av det vi dag kaller en tilknytningforstyrrelse som barn/ung. En ser at disse ofte strever veldig psykisk som voksne. 

[AnonymBruker]

Hei. Trådstarter her.

 

Takk for tips. Jeg tror nok også mye er på grunn av oppveksten. Jeg tok en titt på symptomene til Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse, og jeg vil si han scorer på alle fem punktene når det gjelder den impulsive typen (men han har aldri brukt vold, det er kun sinneutbrudd).

 

Etter hva jeg har skjønt er det vanskelig å gjøre noe med dette. Er det noen som har noen tips til hvordan man best mulig kan leve med dette? Hver gang det blir et eller annet opplegg med NAV så skjærer det seg jo hele tiden, jeg føler alt egentlig står helt fast her...

 

Før han startet i denne siste praksisplassen ringte saksbehandleren fra NAV til meg (jeg har fullmakt, så hun har ofte snakket med meg), hvor hun bokstavelig talt sa at nå måtte han ikke utagere igjen, og hvis det skjedde, måtte vi gjøre noe med det og det håpet hun jeg forstod. Jeg sa jo selvsagt ja. Når det da begynte å gå skeis igjen, og han måtte trekke seg vekk fra praksisplassen og fikk sykemelding, snakket jeg med saksbehandleren igjen. Da sa hun til meg at nå "hang han i en tynn tråd"...jeg fortalte at vi har fått en henvisning til psykolog fra legen, det sa hun var bra. Men jeg føler meg ganske forvirret og rådløs nå, for jeg vet egentlig ikke hva som forventes. Det ville vært galt om han fortsatte der og hadde utagert til slutt, men samtidig virket det som om det var galt at han trakk seg unna når han merket at det bygget seg opp til akkurat det...

 

Selv er han veldig utmattet og føler lite håp, så nå ligger alt på meg. Han sier han ikke vil snakke med legen igjen nå på mandag, men jeg har meglet litt fram og tilbake og vi har kommet fram til at jeg skal være med ham inn (det pleier jeg ofte å være uansett) og ta meg av mesteparten av snakkingen. Da syntes han det var ok. Både han og jeg er veldig slitne, men vi vet egentlig ikke hva vi skal gjøre.

 

Er det noen som har erfaring med Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse (hvis det er det, da), og hvordan ting evt. gikk i forbindelse med NAV og arbeid?

Anonymous poster hash: ac022...af6

[motorPrøysen]

Hvis det er emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse mannen din har er den viktigste behandlingen langvarig samtaleterapi. 

[Joanas]

Det er mange likhetstrekk med min egen historie her. 

Jeg er ikke enig i at dette ikke er noe å gjøre med. Men det krever terapi og relativt hardt arbeid. Han må være villig til å jobbe med seg selv og det vanskelige i sitt liv. Og han må være villig til å ta imot hjelp !

 

Stikkord som du allerede har fått i de andre svarene, og som kan googles;

-tilknytningsproblematikk i ung alder og hva dette gjør med tryggheten hos en person,

-personlighetsforstyrrelse og uhensiktsmessige reaksjonsmønstre,  (http://www.webpsykologen.no/kategori/artikler/negative-leveregler/ )

-posttraumatisk stresslidelse / ptsd  (kanskje kompleks ?)

Alt dette kan  det jobbes med i terapi.

 

Husk at redsel ofte tolkes som sinne, har du forsøkt å møte redselen med kroppskontakt ?

Endret 25. april 2015 av Joanas

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er nok en personlighetsforstyrrelse. Mest sannsynlig eupf.