Skal jeg tilgi pappa for barndommen?

[frosken]

Nei, det er kanskje ikke slik at angsten min blir borte selv uten medikamenter selv om jeg tar et "oppgjør" med pappa om det som har skjedd.

 

Har du lyst til å snakke med faren din om dette? Hva taler for og hva taler evt. i mot?

[AnonymBruker]

Nei, det er kanskje ikke slik at angsten min blir borte selv uten medikamenter selv om jeg tar et "oppgjør" med pappa om det som har skjedd.

Jeg tror ikke det vil skje. Imidlertid tror jeg, ut i fra hva du har skrevet om din far, at forholdet deres kan ta en vending som ikke er ønskelig. Din mor har "gitt" deg en mulig plausibel årsak til din angst. Det er mange som rammes av angst som leter etter årsak. Årsakene endrer ikke på noe ved angsten annet enn at man ikke behøver lete foklaringer lengre og med det finne ro i akkurat det. Så gjenstår jobben med å bli kvitt den

Anonymous poster hash: d5de6...c6a

[AnonymBruker]

Jeg holder en knapp på at han trenger å klare å kritisere henne først;-)

Hoff, jeg tror de fleste av oss kommer best ut av det ved å godta at foreldre av og til kan være noen "raringer"

Anonymous poster hash: d5de6...c6a

[ISW]

Har du lyst til å snakke med faren din om dette? Hva taler for og hva taler evt. i mot?

Jeg skjønner jo at pappa hele tiden har vært veldig glad i meg. Men fyll og frustrasjon over samlivet har kanskje veid enda tyngre. Dessuten tror jeg at han har brukt min frykt som et pressmiddel ovenfor min mor. Oppgjøret, om man kan kalle det for det, var kanskje den dagen jeg fortalte han at jeg hadde spart opp nok til å betale hele boliglånet om nødvendig og at truslene fra denne dag var tomme.

[ISW]

Jeg tror ikke det vil skje. Imidlertid tror jeg, ut i fra hva du har skrevet om din far, at forholdet deres kan ta en vending som ikke er ønskelig. Din mor har "gitt" deg en mulig plausibel årsak til din angst. Det er mange som rammes av angst som leter etter årsak. Årsakene endrer ikke på noe ved angsten annet enn at man ikke behøver lete foklaringer lengre og med det finne ro i akkurat det. Så gjenstår jobben med å bli kvitt den Anonymous poster hash: d5de6...c6a

Ja kanskje min første behandler og NHD egentlig hadde rett, selv om jeg syntes det hørtes rart ut.

Har jo også snakket med leger som sier at jeg må finne "kranen" til angsten og skru den av. Men det er kanskje utdatert kunnskap.

[AnonymBruker]

Ja kanskje min første behandler og NHD egentlig hadde rett, selv om jeg syntes det hørtes rart ut.

Har jo også snakket med leger som sier at jeg må finne "kranen" til angsten og skru den av. Men det er kanskje utdatert kunnskap.

Hva hadde de evnt rett i ?

 

 

Selv skulle jeg ønske jeg ikke hadde brukt så mye tid på å finne mulige forklaringer på min angst, i og med at jeg vet det ikke endret noe. ÅÅÅÅÅÅÅ, den etterpåklokskapen Vel, det gjorde at jeg kunne sette et slags "punktum" og rette all fokus mot å bli kvitt f'skapen Så ikke helt bortkastet kanskje. 

Anonymous poster hash: d5de6...c6a

[Høstløv]

Jeg synes det er sært at du har fått innblikk i seksuallivet til dine foreldre, uansett om det er informasjon du har fått i barndommen eller i voksen alder. Din mor burde ha sørget for å skåne deg fra dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Først: Det er overveiende sannsynlig at verken din far eller mor har noen skyld i dine tvangstanker. Så ikke bland de to sakene sammen. Slik sett støtter jeg til MCT-behandler fullt ut.

 

Så er det en helt annen sak om dine opplevelser i barndommen skal behandles i en terapi.

 

Bare du kan avgjøre om du skal tilgi. For meg er det i hvert fall slik at tilgivelse forutsetter anger og adferdsendring over tid hos den som ønsker tilgivelse.

[ISW]

Først: Det er overveiende sannsynlig at verken din far eller mor har noen skyld i dine tvangstanker. Så ikke bland de to sakene sammen. Slik sett støtter jeg til MCT-behandler fullt ut.

 

Så er det en helt annen sak om dine opplevelser i barndommen skal behandles i en terapi.

 

Bare du kan avgjøre om du skal tilgi. For meg er det i hvert fall slik at tilgivelse forutsetter anger og adferdsendring over tid hos den som ønsker tilgivelse.

OK, takk for svar.

Det er veldig greit å få en bekreftelse på at disse hendelsene ikke er skyld i angstlidelsen min. Da ser jeg egentlig ingen grunn til å gjøre noe mer med det. Man kan jo ikke forandre fortiden uansett, så jeg har intet å vinne, kun noe å tape på å gjøre noe mer med denne saken.

Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av ruminering uansett. Det er kanskje derfor jeg heller aldri har vært depressiv. Det er nok bekymring som mer er mitt problem :-) selv om jeg har blitt bedre på det.

Jeg får forholde meg til min far slik han er nå. Fortsatt er det en del narsissistiske trekk, men det er jo ikke så mye å gjøre med det heller.

[AnonymBruker]

1. Eg tenker sånn at for å tilgi så må den handlingen eller ligende som skal tilgis være over.

2. Det nytter ikke å tilgi noe gammeltdritt vis noe lignende fortsatt foregår.

3. Den personen som skal tilgis må ha vært villig til å snakke om saken og ønske å bli tilgitt.

4. Og så må den som har opplevd skaden/overgrepet ønske å tilgi.

Anonymous poster hash: 010ea...b15

[Gjest]

Personlig synes jeg det høres vanskelig ut å tilgi, fordi når føler/vet man egentlig at man har klart å tilgi noen? For meg virker det lettere å akseptere at ting har skjedd. 

 

 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal tilgi din far. Du vinner ikke noe på å bære på en krenkelse. Jeg har selv en mor som NHD karakteriserte som EUPF i ett innlegg jeg hadde for mange år siden. Min mor var direkte slem, og veldig langsint, store deler av ungdommen var jeg redd for henne. I dag har vi ett godt forhold. Jeg får av og til "flashbacks" hvor jeg misliker henne, men hun har hjulpet meg mye med div ting. Og er mildere i kantene enn hun var.

Anonymous poster hash: db703...c40

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg mer eller mindre fortrengt (dvs. tenkte ikke så mye over det), men siden min mor er overbevist om at dette er årsaken til min angstlidelse, så viste hun meg for en uke siden en slags dagbok hun hadde skrevet fra hvordan pappa behandlet henne og meg i barndommen.

Jeg er nå på ferie med familien, og jeg merker at det jeg har lest har bragt minner tilbake, og da opplever jeg en ganske sterk irritasjon mot pappa over småting.

Pappa har vel, om ikke narssisistisk PF, ganske mange trekk i denne retning. Han er utrolig glad i både meg og min mor, jeg vet at han bokstavelig talt ville ofret både en og to armer for meg. Men for mange år siden drakk han mye (ca 1 flaske sprit om dagen i perioder), var slem med mamma, ble sur fordi hun ikke ville ha sex med han, osv. Midt oppi dette sto jeg. Hørte eksplisitte forklaringer der han klaget sin nød over "ubrukte ereksjoner" han truet med å flytte ukentlig når han ikke fikk viljen sin, for å sette meg og mamma på bar bakke fordi han ikke ville betale lånet, truet med å dra på byen/utroskap, sutret ekstremt mye, var en mester i å synes synd på seg selv.

Nå tonet dette seg kraftig ned for en del år siden, sanns. fordi alderen gjorde sitt med potensen og dels fordi han sluttet å drikke etter bypass-operasjon. En del av trekkene er der fortsatt, men jeg har garantert økonomisk for min mor og han vet at eventuelle trusler ikke lengre har effekt. Det er forresten derfor jeg begynte å tjene bra allerede fra 13 års alder, og da jeg var 18 hadde jeg ved siden av skole nesten spart en million. Det blusset litt opp da fastlegen ga han Viagra for et par år siden, men jeg er jo ikke så berørt av det lengre. Jeg bor jo ikke sammen med de. Men nå er jeg på ferie sammen med familien og jeg merker at det kombinert med dagboken jeg fikk lese, blusser en del opp.

Jeg føler meg sint på han, samtidig er jeg glad i pappa og har ikke lyst til å være sint.

Hvordan bør jeg tenke? Var det dumt å lese dagboka?

PS: Har forkortet og tonet ned innlegget ganske sterkt pga detaljer jeg ikke vil si på nett. Men dere skjønner sikkert budskapet.

Hei!

 

På det første spørsmålet ditt om du skal tilgi din far, så har jeg dette å si:

 

Jeg syns slett ikke man skal tilgi alt, noen ting er for grove, men man bør og kan velge å gå videre, legge ting bak seg og fungere med en forelder, eller to som har begått omsorgssvikt.

 

Jeg føler meg slem fordi jeg ofte skriver at ikke alt kan tilgis, fordi jeg leser at det som er Pk er å tilgi.

Men jeg tror mennesker noen ganger forveksler gå videre, med å tilgi, eller tro at man må tilgi for å gå videre. For det må man ikke!

 

Jeg kan aldri tilgi den urett og forbrytelse som ble begått mot meg som barn, aldri.

Jeg ville ikke tilgitt den urett begått mot noe barn uten at de som begikk den angret og ønsket tilgivelse, det skjer sjeldent tror jeg

Men jeg tenker ikke på det noe særlig omsorgsvikten, selv om den kan komme i en sorgtung drøm,, jeg har bare valgt å gå vdere, finne forklringsmodeller som gjorde det mulig.

 

Mine foreldre, ville aldri beklaget noe, til det er de for stolte, så jeg kan ikke regne med ord som, beklager, unnskyld etc..

Men jeg har forklaringer på hvorfor de strever slik med så enkle ting, det er det jeg trenger for å gå videre.

 

Jeg har derfor et forhold til dem, som er stort sett greit, så lenge de oppfører seg slik de gjør nå, alderen har endret dem, ja så velger jeg forholde meg til dem på en hyggelig måte for å ikke trekke barna inn i noen gammel konflikt.

 

Jeg har mine vansker, og jeg var et engstelig barn, og jeg tror ikke jeg ville vært et engstelig barn om jeg ikke hadde en oppvekst preget av svikt og misbruk og voksenegoisme, så det har preget meg,

 

Men jeg valgte selv å ikke la det bli mitt liv, jeg trengte ingens tilgivelse, jeg tilga ikke de som sviktet så grovt, jeg går bare videre og har det greit med det.

 

I terapi, har jeg fått spørsmål, jeg har ikke ønsket noe snakk om det, men jeg har "luftet barndommen", men uten detaljer, heldigvis, fikk jeg den gode setningen av dette som var nok støtte. Det er ikke lett å være utsatt for omsorgssvikt, jeg er heller ikke utsatt for seksuelle overgrep, men alkoholmisbruket og svikten har jo også påvirket den jeg ble.

 

Mest positivt, da jeg er blitt en mamma som har flere enn egne barn, jeg er fryktelig redd for at barn skal ha det vondt, og kunne vel nesten blitt litt sånn skytshelgen for barn, det tror jeg har med barndommen min å gjøre.

 

Om du skulle lest dagboken...det vet jeg ikke...

 

Jeg fikk vite at min mor har narsisistisk pf av en psykiater, jeg fikk ikke lese journalen hun satt med mellom hendene, men vennlig bekreftet hun dette, det var viktig for meg, det ga meg noen forklaringsmodeller. Hadde jeg fått lese journalen ville jeg lest den, men jeg fikk ikke.

 

Anonymous poster hash: d46fe...97e

[Stikkelsbær]

Jeg syns det var veldig sært av din mor å vise deg en sånn dagbok, hvis hun ikke indirekte ber om din hjelp til å komme unna faren din.

Støtter for øvrig Froskens betraktninger rundt dette.

[tårnsvale]

Dette hadde jeg mer eller mindre fortrengt (dvs. tenkte ikke så mye over det), men siden min mor er overbevist om at dette er årsaken til min angstlidelse, så viste hun meg for en uke siden en slags dagbok hun hadde skrevet fra hvordan pappa behandlet henne og meg i barndommen.

Jeg er nå på ferie med familien, og jeg merker at det jeg har lest har bragt minner tilbake, og da opplever jeg en ganske sterk irritasjon mot pappa over småting.

Pappa har vel, om ikke narssisistisk PF, ganske mange trekk i denne retning. Han er utrolig glad i både meg og min mor, jeg vet at han bokstavelig talt ville ofret både en og to armer for meg. Men for mange år siden drakk han mye (ca 1 flaske sprit om dagen i perioder), var slem med mamma, ble sur fordi hun ikke ville ha sex med han, osv. Midt oppi dette sto jeg. Hørte eksplisitte forklaringer der han klaget sin nød over "ubrukte ereksjoner" han truet med å flytte ukentlig når han ikke fikk viljen sin, for å sette meg og mamma på bar bakke fordi han ikke ville betale lånet, truet med å dra på byen/utroskap, sutret ekstremt mye, var en mester i å synes synd på seg selv.

Nå tonet dette seg kraftig ned for en del år siden, sanns. fordi alderen gjorde sitt med potensen og dels fordi han sluttet å drikke etter bypass-operasjon. En del av trekkene er der fortsatt, men jeg har garantert økonomisk for min mor og han vet at eventuelle trusler ikke lengre har effekt. Det er forresten derfor jeg begynte å tjene bra allerede fra 13 års alder, og da jeg var 18 hadde jeg ved siden av skole nesten spart en million. Det blusset litt opp da fastlegen ga han Viagra for et par år siden, men jeg er jo ikke så berørt av det lengre. Jeg bor jo ikke sammen med de. Men nå er jeg på ferie sammen med familien og jeg merker at det kombinert med dagboken jeg fikk lese, blusser en del opp.

Jeg føler meg sint på han, samtidig er jeg glad i pappa og har ikke lyst til å være sint.

Hvordan bør jeg tenke? Var det dumt å lese dagboka?

PS: Har forkortet og tonet ned innlegget ganske sterkt pga detaljer jeg ikke vil si på nett. Men dere skjønner sikkert budskapet.

[tårnsvale]

Har du lyst til å tilgi ham? Tror du det vil være til nytte for deg? Vi det endre noe i din relasjon til ham?

Narsissistiske mennesker setter sine avtrykk i dem se lever sammen med. Det er ikke alltid like lett å se og sortere avtrykkene, men de er der. Det trenger ikke alltid å ha vært vold eller andre tydelige ting, men kraften i de følelsene som narsissististen lekker til sine omgivelser er stor. Vi lekker alle følelser til vår omgivelser, men folk med pf av ulike slag lekker i sterk grad. En narsissistist bærer ofte på mye skam og utilstrekkelighet, men dette tåler de ikke å forholde seg til, dermed lekker de heller dette ut til sine omgivelser som dermed blir bærere av deres skam og utilstrekkelighet. Mange føler seg små i nærheten av dem. Har du vokst opp i en relasjon der du hele tiden føler deg liten, er det klart det setter dype spor. Jeg synes tilgivelse er oppskrytt. Noen trenger nok å kunne tilgi for å kunne gå videre ig leve et godt liv. Andre ikke. Kommer kanskje an på om man plages av bitterhet. For meg vil en tilgivelse alltid avhenge av en erkjennelse og en beklagelse, tror jeg.