Til dere som har fått en uspes./blandet dissosiativ diagnose

[AnonymBruker]

Hei

Dere som er diagnostisert med uspesifisert/blandet dissosiativ lidelse hvordan utarter hverdagen deres seg?
Har dere hukommelsestap for hendelser, og aktiviteter osv? Har dere deler som påvirker hverdagen deres og merker de rundt deg at du endrer deg?

Lurer vel egentlig på hvor grensen går mellom blandet dissosiativ lidelse og dissosiativ identitetsforstyrrelse i Norge? Vet at
Dsm er oppdatert, hvor flere som før ble diagnostisert med ddnos-1(veldig lik did symptomer) nå lettere faller under did diagnosen.

Vil gjerne høre fra dere

Anonymkode: ba9dd...648

[AnonymBruker]

Jeg har DID og PTSD. Min hverdag består av hukommelsestap, at jeg gjør og sier ting uten å huske det, spør om det samme om og om igjen, endrer smakssans, skifter talemåte og væremåte (ifølge de rundt meg), glemmer ord, roter det til i setninger, bruker penger jeg ikke har og vet om osv. Veldig slitsomt for meg og flaut. Det er nok forvirrende for kjæresten min, men han kan spøke av det og vi kan le litt av det sammen.

Anonymkode: 0c86a...a7f

[AnonymBruker]

Hvis du søker på dissosiativ identitetsforstyrrelse blogg på Google får du flere interessante blogger.

Anonymkode: 0c86a...a7f

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har blandet dissosiativ lidelse, selv om det står i papirene til Nav at jeg har Dissosiativ Identitetsforstyrrelse. (DID). Jeg har nok hatt DID-diagnosen tidligere, men at jeg har jobbet meg litt mindre avhengig av mine delpersoner. Jeg har vært veldig splittet tidligere, hadde flere velfungerende deler som styrte hverdagen min, de fullføre nesten en høyskoleutdanning, og utad var jeg svært velfungerende når spesielt den ene delpersonen tok over. Jeg hadde/har også noen små delpersoner i tillegg til tenåringer. Noen er redde, andre er destruktive, en er hyper-sosial og elsker å være med masse folk, samtidig som hun er midtpunktet. Den ene er veldig skoleflink og strukturerer dagen og fungerte utmerket som student og i arbeidslivet. Da jeg endelig fant ut av alt mylderet at det er jeg som er hovedpersonen, så skjønner jeg ikke hvordan jeg har holdt ut i alt dette kaoset av hukommelses-svikt, intens redsel, forvirring, bortforklaringer, panikk, undring, oppgitthet og fortvilelse. Denne lidelsen har gitt meg mange våkenetter for å finne forklaringer på det uforklarlige. Jeg har vært livredd for å gå ut døren i redsel for om jeg har sagt eller gjort noen som jeg ikke burde , og som jeg ikke husker. Jeg har hatt mange utrivelige møter med psykiatrien der hver delperson fikk sin diagnose.

Jeg ante ikke hva som var galt med meg, jeg trodde seriøst at jeg var dement, mtp alt det jeg gjorde ubevisst. Det var ikke før jeg traff en spesialist i traumer at jeg fikk rett diagnose, hun skjønte det med engang utfra historie, observasjoner og utredning. Det var godt, samtidig som det var smertefullt å få et navn på min merkelige oppførsel. Da kunne jeg jobbe med innsiden og kartlegge det uoversiktlige terrenget. Det har jeg jobbet med i 7 år nå, og jeg har blitt MYE bedre, er så godt som ferdig integrert. Det har vært mye smertefull jobbing, lange innleggelser pga forverring i sykdomsbildet, tvang og dritt, men nå ser jeg enden på visa. Heldigvis! De rundt meg vet om mine switcher, men de har aldri reagert, det er bare sånn jeg er, selv om mye er svært synlig for dem som kjenner meg godt, så har de alltid omfavnet hele meg. Men det har vært mange ubehagelige situasjoner der folk hilser på deg, og du ikke vet hvem du er. Også da jeg gikk på høyskolen så forventet folk seg at jeg hadde tilegnet meg kunnskapen, men jeg var borte, og den ene delpersonen tok over skuten da, så jeg er helt blank på mye av det jeg skulle ha lært. Når jeg åpner bøkene så forstår jeg ingenting, selv om jeg fikk gode karakterer på akkurat det emnet. Det er ikke min håndskrift heller, men delpersonen min sin. 

Jeg har hatt dissosieringer som har vart over flere år sammenhengende, og jeg vet ikke noe om de årene. Jeg kan se på bilder at jeg fysisk har vært der, men jeg ser i øynene mine at jeg ikke har vært tilstede, det er ingenting der. Litt ekkelt i grunn. På noen bilder skimter jeg en redd liten jente, men  på noen så ser det ut som om jeg er klar til å erobre verden. Veldige kontraster! Jeg vil bare oppmuntre deg til å fortsette å jobbe med deg selv, det gir resultater-etter hvert! Det er en tøff vei å gå, men så sannelig verdt det! Nå klarer jeg meg for det meste alene, jeg bor alene, har kun poliklinisk kontakt med helsevesenet. Jeg går på skole, og får med meg fagstoffet. Endelig!

Anonymkode: f5c44...ac1

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar begge 2

Du som har did og ptsd, så er det veldig flott at du har en støttende kjæreste som kan være med å spøke om det, og ikke bli sint.
Alfa omega med støtte rundt seg og ikke bli retraumatisert pga lite forstående mennesker.

Du som har fått blandet dissosiativ lidelse, kjempebra at du har fått mere kontroll. Desverre så er det mange psykologer som ikke tror på diagnosen(som fører til feil diagnoser og feil behandling), jeg har selv fått mange diagnoser før de kom inn på sporet av dissosiasjon.

All ære til dere.

Har selv fått diagnosen did, men er ikke av sybil typen. Folk rundt meg vet mere om mitt liv, enn det jeg gjør selv.

Tusen takk for at dere begge delte

Anonymkode: ba9dd...648