Syntes du det er pinlig å være uføretrygdet?

[AnonymBruker]

Jeg sier som det er at jeg er på AAP, jeg skal ikke være i jobb - enda.  Mine venner, bekjente og familie sier at jeg trenger å ha en lengre periode uten å jobbe, får håpe NAV og legen er enig i det utover.  Får se hva som skjer... 

Anonymkode: 573e5...d4f

[Gjest Gargamel]

Jeg syntes det er rart du selv ikke merket du hadde "problemer"?

Men men.

Folk med problemer vil vel gjerne også ha et "normalt" liv hvis de kan. 

[Gjest Gargamel]

 

Hvorfor ikke ta ansvar med pulinga og verpinga? Begrense seg litt, før man klager over resultatene.

Anonymkode: f0dfa...5a9

Hvorfor så aggresiv? Du virker jo helt ute av kontroll. 

Klager over at hun har fått en haug med unger og vil helst slippe unna, skylder på "staten" og sammenligner tilværelsen i luksusvilla med Tesla i garasjen, mulighet til å kjøpe 100 kg fisk? Med voldtekt og misbruk?

SPYYYY

Anonymkode: f0dfa...5a9

Åja. Misunnelse.

[slabbedask]

Folk med problemer vil vel gjerne også ha et "normalt" liv hvis de kan. 

Har man så store problemer er det rart man ikke innser det selv. 

[Madelenemie]

Har man så store problemer er det rart man ikke innser det selv. 

Hei!

 

Jeg har lest ca to kapitler i en bok av en dame som heter donna williams (men så ble jeg ...alt mulig av følelser, mellom rasende, sint, irritert og sjokkert...) og omtrent det samme i en bok av Temple grandim, hun har også autisme,

da skjønte jeg hvor i sin egen verden man er, når man har autisme, helt til noen sier, "trylleordene" og man får aha og akja opplevelsen,

fra der går ting mer i A 4 perspektiv, rett og slett fordi man fikk en startfasit

[AnonymBruker]

Hei!

 

Jeg har lest ca to kapitler i en bok av en dame som heter donna williams (men så ble jeg ...alt mulig av følelser, mellom rasende, sint, irritert og sjokkert...) og omtrent det samme i en bok av Temple grandim, hun har også autisme,

da skjønte jeg hvor i sin egen verden man er, når man har autisme, helt til noen sier, "trylleordene" og man får aha og akja opplevelsen,

fra der går ting mer i A 4 perspektiv, rett og slett fordi man fikk en startfasit

Det handler vel ikke om at du "ikke visste at du hadde autisme", det er vel ikke det som har noe å si, men hvorvidt man har et problem eller ikke.

viss du har autisme og ikke klarer å samhandle eller være med andre mennesker eller viss du ikke har jobb så skaffer du deg jo ikke barn (med mindre du blir voldtatt..). 

Men viss du ikke en gang skjønte at det var noe galt med deg så er du neppe noe alvorlig tilfelle.. 

Anonymkode: 1324c...6a9

[Gjest lurtepå]

Har man så store problemer er det rart man ikke innser det selv. 

Sant, ingen hadde fortalt meg om autisme eller at kunne være noe så gærnt som 'et syndrom' jeg hadde (bortsett fra angst og ocd) som jeg hadde. i min barndom satt jeg likevel å googla etter symptomer og problemer jeg hadde, og jeg husker jeg havna ofte på sider som handlet om autismespekterforstyrrelser, da var jeg vel 12 år

[slabbedask]

Hei!

 

Jeg har lest ca to kapitler i en bok av en dame som heter donna williams (men så ble jeg ...alt mulig av følelser, mellom rasende, sint, irritert og sjokkert...) og omtrent det samme i en bok av Temple grandim, hun har også autisme,

da skjønte jeg hvor i sin egen verden man er, når man har autisme, helt til noen sier, "trylleordene" og man får aha og akja opplevelsen,

fra der går ting mer i A 4 perspektiv, rett og slett fordi man fikk en startfasit

Dette forstod jeg ingen ting av...

Endret 23. desember 2015 av slabbedask

[slabbedask]

Sant, ingen hadde fortalt meg om autisme eller at kunne være noe så gærnt som 'et syndrom' jeg hadde (bortsett fra angst og ocd) som jeg hadde. i min barndom satt jeg likevel å googla etter symptomer og problemer jeg hadde, og jeg husker jeg havna ofte på sider som handlet om autismespekterforstyrrelser, da var jeg vel 12 år

Ja, jeg forstod allerede som barn at jeg ikke var helt "normal". Jeg trengte ingen offisiell diagnose for å forstå det.

Endret 23. desember 2015 av slabbedask

[laban]

viss du har autisme og ikke klarer å samhandle eller være med andre mennesker eller viss du ikke har jobb så skaffer du deg jo ikke barn (med mindre du blir voldtatt..). 

Anonymkode: 1324c...6a9

Det er fullt lovlig og heller ikke uvanlig her i landet, at folk uten jobb "skaffer seg" barn.  Jeg vil tro at det er mange familier der (bare) én av foreldrene er varig utenfor arbeidslivet.   

[Solemnity]

Har man så store problemer er det rart man ikke innser det selv. 

Det er vanskelig å se, synes jeg, at man ikke er som alle andre. Det var så mye som gikk meg over hodet (i den forstand at jeg ikke forsto at jeg ikke forsto) før jeg ble diagnosert. Nå er jeg mer obs på det og får mer med meg, men ofte lenge etter at det inntraff. Jeg trodde de problemene jeg eventuelt hadde skyldtes PTSD, som jeg ble diagnosert med, og eventuelt angst/depresjon. Som kvinne med asperger/autisme lærer man seg lettere å spille skuespill og imitere, slik at hverdagen kan virke som om den går "greit" i lang tid, selv om det egentlig er kaos og man ikke tar del i livet slik man kan, ikke jobber til sitt egentlige potensiale og man alltid er utslitt.

[slabbedask]

Det er vanskelig å se, synes jeg, at man ikke er som alle andre. Det var så mye som gikk meg over hodet (i den forstand at jeg ikke forsto at jeg ikke forsto) før jeg ble diagnosert. Nå er jeg mer obs på det og får mer med meg, men ofte lenge etter at det inntraff. Jeg trodde de problemene jeg eventuelt hadde skyldtes PTSD, som jeg ble diagnosert med, og eventuelt angst/depresjon. Som kvinne med asperger/autisme lærer man seg lettere å spille skuespill og imitere, slik at hverdagen kan virke som om den går "greit" i lang tid, selv om det egentlig er kaos og man ikke tar del i livet slik man kan, ikke jobber til sitt egentlige potensiale og man alltid er utslitt.

Hvis man virkelig blir syk av stresset og kaoset så må man vel klare å oppfatte dette selv (altså at man ikke er frisk), selv om man selv ikke vet den eksakte grunnen (om det skyldes PTSD, angst, depresjon, ADHD eller AS, etc.).

[AnonymBruker]

Ja, jeg forstod allerede som barn at jeg ikke var helt "normal". Jeg trengte ingen offisiell diagnose for å forstå det.

Hei!

Jeg skjønte ikke det verken som barn eller tenåring.

Selv ikke når jeg ikke hadde venner.

Jeg stod på utsiden av en ring av greie klassekamerater, jeg sa ingenting, men jeg husker ikke at jeg tenkte det var noe galt med meg, da var jeg 10, 11, 12, år osv....(men jeg husker jeg tenkte, jeg strevde med å forstå, ikke forstod, forstod for sent, ikke greide snakke, ikke ble invitert på fest, men de andre var greie)

Jeg husker imidlertid at jeg strevde med å forstå hva de sa, selv om vi alle var etnisk norske, jeg husker jeg gikk stort sett alene, og at jeg følte meg tryggere ved å stå ved siden av noen i klassen når vi ble eldre , og jeg husker de var der ofte, plutselig, om noen andre, stilte meg spørsmål jeg ikke helt greide svare som jeg burde på.

På spesialskolen hadde jeg det mye verre, de beskyttende klassekameratene var ikke der, og jeg forstod enda dårligere det som ble sagt og, de andre, jeg husker bare gutter, var veldig bråkete, så det gikk dårlig. Jeg skulle lage ting, og med dårlig motorikk ble det stress. Jeg likte ikke lage ting.

Jeg tenkte heller ikke på hvorfor jeg plutselig ble forsøkt plassert på spesialskole.

Jeg forstod heller ikke hvorfor jeg plutselig befant meg på et barnehjem, jeg skjønte ikke engang at jeg skulle dit :-( , eller et ungdomshjem :-( , plutselig skulle jeg bare bo et annet sted?, eller på enda en ny spesialskole. Jeg husker ikke at jeg var redd heller, men jeg husker at jeg holdt meg for ørene, ble hentet, og jeg ble beskrevet som stille, høflig, og blid, men jeg fikk ingen venner.

Første gangen jeg møtte et menneske som meg, da jobbet jeg i barnehage, jeg var over 20 år, og barnepsykologen ville jeg skulle prøve jobbe som assistent på en autistisk gutt. Jeg likte han, og han likte meg, da jeg sluttet savnet jeg han, men jeg var så glad for å ha truffet noen som var som meg. Jeg fortalte min mann det, han skjønte ingenting, og det sa han.

Men siden den lille gutten ikke hadde språk, men ellers var helt som meg, så var det ikke så lett å forstå at vi hadde det samme. Så jeg søkte ingen utredning, jeg visste heller ikke om at det fantes noe som het utredning, jeg fortsatte bare å streve og mislykkes på den ene arbeidsplassen etter den andre. Så fikk jeg barn, det ene etter det andre, jeg gikk ikke på trilletreff, kafetreff, barseltreff, sanggrupper, helsestasjon....:-( jeg isolerte meg helt med barna, uten å tenke på det som isolasjon da, vi gikk på museum, glemte å spise, og hadde det bra.

Jeg trodde det mer var alle andre som var, ikke-til-å-forstå-seg-på, men jeg ante lite/ikke-noe om autisme.

Jeg tror ingen av mine barn heller selv, opplever seg som de som egentlig er annerledes, de opplever mer andre som rare, men så vet de at de har autisme, fordi de fikk doagnosen ganske tidlig.

I vertfall er det en klar tendens til at vi er oss, og selv om vi kan oppleve og kjenne på annerledeshet, så er følelsen av at andre er rare, verden er merksnodig, såpass sterk at, vår egen følelse av annerledeshet kanskje som regel kommer litt mer i bakgrunnen, fordi det er så mye rart tross alt rundt oss, som vi først må tenke og kjenne på, i et forsøk på å forstå og skape sammenheng.

 

Anonymkode: 6922b...487