Gå til innhold

Blitt enda feitere.


Anbefalte innlegg

Har gått ned på nikotin på L.siggen, vil jo slutte med den og. Vil bare bli tynn, men det er vanskelig å være aktiv. 

Men det er viktig å være tynn. Må iallefall slutte å spise

Det er fint at du trapper ned nikotinen gradvis, fortsett med det.  Du er nødt til å tenke på samme måte om vektreduksjon - la det ta litt tid, ikke tro at det vil skje et mirakel om du slutter med medisiner.  Du vet jo at du ikke tåler å kutte ut medisinene - det er vel viktig å være frisk også? Det er også bortkastet å "slutte å spise" og sprekke så det suser etter kort tid, fordi du blir altfor sulten eller ikke synes det går fort nok.  De færreste orker å leve på gulrøtter og vann eller andre minimale dietter lenge. 

Du har beskrevet hverdagen din som at du stort sett sitter stille og damper eller spiser, jeg vet ikke i hvilken grad det er en overdrivelse.  Men de aller fleste ville jo legge på seg av det.  Det blir enda viktigere å la være å spise godterier, søtt bakverk og andre kaloririke ting uten særlig næring hvis aktivitetsnivået er lavt.       

Jeg tror det beste for deg ville vært å ha noe fast som du fortalte deg selv at du "måtte".  Turgruppe, treningsparti eller hva som helst, men noe som var på faste dager og tider og som du påla deg selv å være med på.  Jeg vet du ikke bor i noen storby, men jeg håper det finnes noe aktivitetstilbud som du kan definere som en "jobb". 

Fortsetter under...

Det er fint at du trapper ned nikotinen gradvis, fortsett med det.  Du er nødt til å tenke på samme måte om vektreduksjon - la det ta litt tid, ikke tro at det vil skje et mirakel om du slutter med medisiner.  Du vet jo at du ikke tåler å kutte ut medisinene - det er vel viktig å være frisk også? Det er også bortkastet å "slutte å spise" og sprekke så det suser etter kort tid, fordi du blir altfor sulten eller ikke synes det går fort nok.  De færreste orker å leve på gulrøtter og vann eller andre minimale dietter lenge. 

Du har beskrevet hverdagen din som at du stort sett sitter stille og damper eller spiser, jeg vet ikke i hvilken grad det er en overdrivelse.  Men de aller fleste ville jo legge på seg av det.  Det blir enda viktigere å la være å spise godterier, søtt bakverk og andre kaloririke ting uten særlig næring hvis aktivitetsnivået er lavt.       

Jeg tror det beste for deg ville vært å ha noe fast som du fortalte deg selv at du "måtte".  Turgruppe, treningsparti eller hva som helst, men noe som var på faste dager og tider og som du påla deg selv å være med på.  Jeg vet du ikke bor i noen storby, men jeg håper det finnes noe aktivitetstilbud som du kan definere som en "jobb". 

Mye fornuftig her ja, er bare ikke så flink men får prøve. 

Nå er det nesten så jeg kommer og henter deg så vi kanskje kan få litt fart i deg :D Jeg syns bivirkninger som kvalme, dårlig søvn, svimmelhet, forstoppelse o.s.v er godkjente grunner for å slutte på en medisin. Men vektøkning, den unnskyldningen er litt tynn. Hadde du vært veldig aktiv og spist sunt så kunne du brukt den som unnskyldning. Men du er egentlig ganske lat (sorry, mener ikke å fornærme deg, du vet jeg er glad i deg <3 ) Hadde jeg hatt din livsstil så hadde jeg blitt feit og jeg legger ikke spesielt lett på meg. Det har jeg forstått etter å ha lest hvor lite sjokolade folk på dol kan spise før de går opp i vekt. Du er ikke uanstendig feit, det er fortsatt lettere å gå rundt deg enn over deg :) Jeg er ganske sikker på at jeg har fortalt deg dette før, men du har litt selektiv hukommelse så jeg tar det en gang til. Jeg har alltid vært ganske aktiv, ikke med bestemte ting, det klarer jeg ikke. Hadde en kort periode med hockey, det er den eneste organiserte idretten jeg har prøvd. Men alle de andre på laget ble for slitsomt for meg så da fant jeg meg heller et stort vann jeg kunne spinne rundt på alene. Jeg har også uendelig mange timer med herjing i skogen da jeg var liten. De jobbene jeg har hatt har alltid vært fysiske. Til tross for det så var det et lite helvete da jeg fikk min første, egne hund. Forskjellen på deg og meg er nok at jeg syns det er et deilig lite helvete. Jeg har kronisk stive muskler, ikke så rart kanskje når man alltid er anspent, jeg tror det var noe av grunnen til at det ble litt helvete i starte. Jeg bodde i en ganske bratt ås. For å komme til skogen måtte jeg opp en bratt bakke, så var jo hele skogen også en eneste bakke. Det verket i leggene, det kjentes ut som de skulle gå ut av sitt gode skinn. I tillegg ble jeg svimmel og uvel, men det merket jeg ikke før jeg var hjemme igjen. Uansett så visste jeg at denne uvelheten ville komme, men jeg gikk fordet. Akkurat det ga seg ganske fort. Husker ikke hvor lenge, kanskje en mnd, kanskje bare et par uker. Sånn ting evner jeg ikke å huske. Men leggene holdt på lenger. Jeg lurte på om det alltid skulle være et problem. Eller, problem og problem, det var ikke mer enn et ubehag som jeg vil tro kan sammenlignes med melkesyre. Fordelen var at det bare var vondt på begynnelsen av turen, til kroppen var blitt ordentlig varm. Men like fullt så var det jo ganske slitsomt og ikke minst irriterende for jeg antok det var et bevis på at formen ikke ble bedre. Hver ettermiddag etter jobb gikk jeg samme turen, så en dag oppdaget jeg plutselig at turen tok 10-15 min kortere tid. Da gikk det opp for meg at leggene hadde blitt bedre, men jeg hadde gradvis økt tempoet og derfor skrek de like mye ;) Så da begynte jeg å gå en lengre runde og de dagene jeg var i dårlig form eller hadde hatt en ekstra strabasiøs dag på jobben så kunne jeg gå den kortere runden i et roligere tempo. Før slet jeg med å holde følge med foreldrene mine på tur, de gikk jo med sine hunder hver dag. Nå er det motsatt, det er de som sliter :D Så konklusjonen er: Å bevege seg gjør vondt når man ikke er vant til det, men plutselig blir man kalt "fjellgeit" fordi ingen bakke er bratt nok å klatre opp. Og vet du, den følelsen er deilig og befriende. Jeg kommer aldri til å bli seig. Enn om føttene mine hadde vært bra så hadde jeg ikke klart å gå flere mil. Men jeg kan gå en stigning på 500 høydemeter på en strekke på 1 km, med 20 kg i sekken og det er det mange godt trente som ville slitt med. Ehhh...hva ville jeg med det. Hmm, jo, kanskje blir du aldri seig og utholdende, akkurat på det tror jeg faktisk psyken spiller inn. Men om du bare får tuppa ræva di ut av døra litt hver dag så er jeg sikker på at du vil merke en bedring etterhvert. Jeg vet ikke hvor lang tid det tok, jeg veier meg ikke akkurat veldig ofte. Men før jeg fikk hund veide jeg plutselig 67 kg, da jeg veide meg 3 mnd etter at jeg hadde fått hund så veide jeg 60 kg. Nå, 8 år senere, flakser jeg mellom 57 og 60 og det er egentlig helt greit.

Nå er det nesten så jeg kommer og henter deg så vi kanskje kan få litt fart i deg :D Jeg syns bivirkninger som kvalme, dårlig søvn, svimmelhet, forstoppelse o.s.v er godkjente grunner for å slutte på en medisin. Men vektøkning, den unnskyldningen er litt tynn. Hadde du vært veldig aktiv og spist sunt så kunne du brukt den som unnskyldning. Men du er egentlig ganske lat (sorry, mener ikke å fornærme deg, du vet jeg er glad i deg <3 ) Hadde jeg hatt din livsstil så hadde jeg blitt feit og jeg legger ikke spesielt lett på meg. Det har jeg forstått etter å ha lest hvor lite sjokolade folk på dol kan spise før de går opp i vekt. Du er ikke uanstendig feit, det er fortsatt lettere å gå rundt deg enn over deg :) Jeg er ganske sikker på at jeg har fortalt deg dette før, men du har litt selektiv hukommelse så jeg tar det en gang til. Jeg har alltid vært ganske aktiv, ikke med bestemte ting, det klarer jeg ikke. Hadde en kort periode med hockey, det er den eneste organiserte idretten jeg har prøvd. Men alle de andre på laget ble for slitsomt for meg så da fant jeg meg heller et stort vann jeg kunne spinne rundt på alene. Jeg har også uendelig mange timer med herjing i skogen da jeg var liten. De jobbene jeg har hatt har alltid vært fysiske. Til tross for det så var det et lite helvete da jeg fikk min første, egne hund. Forskjellen på deg og meg er nok at jeg syns det er et deilig lite helvete. Jeg har kronisk stive muskler, ikke så rart kanskje når man alltid er anspent, jeg tror det var noe av grunnen til at det ble litt helvete i starte. Jeg bodde i en ganske bratt ås. For å komme til skogen måtte jeg opp en bratt bakke, så var jo hele skogen også en eneste bakke. Det verket i leggene, det kjentes ut som de skulle gå ut av sitt gode skinn. I tillegg ble jeg svimmel og uvel, men det merket jeg ikke før jeg var hjemme igjen. Uansett så visste jeg at denne uvelheten ville komme, men jeg gikk fordet. Akkurat det ga seg ganske fort. Husker ikke hvor lenge, kanskje en mnd, kanskje bare et par uker. Sånn ting evner jeg ikke å huske. Men leggene holdt på lenger. Jeg lurte på om det alltid skulle være et problem. Eller, problem og problem, det var ikke mer enn et ubehag som jeg vil tro kan sammenlignes med melkesyre. Fordelen var at det bare var vondt på begynnelsen av turen, til kroppen var blitt ordentlig varm. Men like fullt så var det jo ganske slitsomt og ikke minst irriterende for jeg antok det var et bevis på at formen ikke ble bedre. Hver ettermiddag etter jobb gikk jeg samme turen, så en dag oppdaget jeg plutselig at turen tok 10-15 min kortere tid. Da gikk det opp for meg at leggene hadde blitt bedre, men jeg hadde gradvis økt tempoet og derfor skrek de like mye ;) Så da begynte jeg å gå en lengre runde og de dagene jeg var i dårlig form eller hadde hatt en ekstra strabasiøs dag på jobben så kunne jeg gå den kortere runden i et roligere tempo. Før slet jeg med å holde følge med foreldrene mine på tur, de gikk jo med sine hunder hver dag. Nå er det motsatt, det er de som sliter :D Så konklusjonen er: Å bevege seg gjør vondt når man ikke er vant til det, men plutselig blir man kalt "fjellgeit" fordi ingen bakke er bratt nok å klatre opp. Og vet du, den følelsen er deilig og befriende. Jeg kommer aldri til å bli seig. Enn om føttene mine hadde vært bra så hadde jeg ikke klart å gå flere mil. Men jeg kan gå en stigning på 500 høydemeter på en strekke på 1 km, med 20 kg i sekken og det er det mange godt trente som ville slitt med. Ehhh...hva ville jeg med det. Hmm, jo, kanskje blir du aldri seig og utholdende, akkurat på det tror jeg faktisk psyken spiller inn. Men om du bare får tuppa ræva di ut av døra litt hver dag så er jeg sikker på at du vil merke en bedring etterhvert. Jeg vet ikke hvor lang tid det tok, jeg veier meg ikke akkurat veldig ofte. Men før jeg fikk hund veide jeg plutselig 67 kg, da jeg veide meg 3 mnd etter at jeg hadde fått hund så veide jeg 60 kg. Nå, 8 år senere, flakser jeg mellom 57 og 60 og det er egentlig helt greit.

Du er nok sprek du ja, må jo det du som har hunder. Snart prøve å skjerpe meg, er nok for lat. 

Har lagt på meg ti kilo siden i sommer, og nå i julen legger jeg på meg enda mer. Må ta meg sammen på nyåret. Flere som sliter med vekta? Tror jeg må slutte på medisiner :( 

Det å slutte på medisiner er jo ditt svar på alle problemer du har i livet, tufsa. Medisinene holder deg i vater, resten er jeg redd du må gjøre selv. Men nå er det nytt år og nye muligheter Stjernestøv, i 2016 får vi spenne på oss skoene og ta noen fine ( og ikke for lange....) turer :-) 

 

Det å slutte på medisiner er jo ditt svar på alle problemer du har i livet, tufsa. Medisinene holder deg i vater, resten er jeg redd du må gjøre selv. Men nå er det nytt år og nye muligheter Stjernestøv, i 2016 får vi spenne på oss skoene og ta noen fine ( og ikke for lange....) turer :-) 

Ja får gå mer tur ja :-)

Annonse

Har gått ned snart 10 kg etter jeg sluttet med medisiner og på vei ned mer, gikk ned 20 da jeg sluttet på medisiner for noen år siden, men man må forandre livsstil også 

greia er at det går ikke uten å skifte medisiner for det suget er ikke til å motstå, og da hjelper ikke trening heller

 

abilify er men redning, den gir ikke sug!

Har gått ned snart 10 kg etter jeg sluttet med medisiner og på vei ned mer, gikk ned 20 da jeg sluttet på medisiner for noen år siden, men man må forandre livsstil også 

greia er at det går ikke uten å skifte medisiner for det suget er ikke til å motstå, og da hjelper ikke trening heller

 

abilify er men redning, den gir ikke sug!

Jeg får ikke abilify :( 

Nå har ikke jeg fulgt deg lenge, Stjernestøv, og kanskje burde jeg ha holdt dette inni meg. Jeg tror du hadde hatt godt av å lage en konkret plan for deg selv. Sett deg ned og lag en ukesplan. Hva du skal gjøre hver dag og denne skal inneholde daglige fysiske aktiviteter og noe du kan trives med og konkrete gjøremål. Sett deg som mål at du vil gjøre kostholdet ditt sunt. Dette kan innebære mer tid på kjøkkenet, men det ser ut til at tid har du nok av.

Når jeg leser svarene dine i denne tråden og i andre tråder, virker det på meg som om du leser svarene, vet at de vil gjøre deg godt, men der stopper det. Du må ta til deg svarene og sette de ut i praksis.

Lykke til! Vi er mange her som ønsker deg det beste og vil støtte deg på veien, men det meste må du gjøre selv.

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...