Er så redd!

[AnonymBruker]

Jeg er redd for mine egne foreldre. Moren min har alltid vært så ustabil, og har "elsket" og "hatet" meg om hverandre gjennom hele oppveksten. Problemet er at jeg nå som godt voksen fremdeles ikke greier å la være å kjøre berg-og dalbane i følelseslivet mitt, basert på hvordan hun er mot meg. Når hun tilsynelatende er omsorgsfull, snill, kjærlig og vennlig, tror jeg at hun har forandret seg og jeg tror på at hun faktisk bryr seg og vil mitt beste. Jeg er da glad og fornøyd. Men så snur hun, og da er hun direkte ondskapsfull, spydig, avvisende. Da faller jeg sammen og blir deppa. Jeg har periodevis utrolig lav selvfølelse og forakt for meg selv. Er flau over at jeg igjen trodde på henne. 

Dette er alvorlige ting som jeg med jevne mellomrom har gått i terapi for å takle, i årevis. De siste fem årene har jeg ikke vært i terapi, men vurderer det nå igjen. Jeg kan ikke ha det sånn! Hennes væremåte ødelegger livet mitt. Jeg har til og med vært så dum at jeg har sagt til henne at jeg har bipolar lidelse som forklaring på mine tidvise depresjoner, bare for å gi henne en forklaring. Jeg skyver altså skylden på hvorfor jeg er som jeg er over på meg selv, og ikke over på henne som egentlig er den skyldige. (Sannheten er at jeg har fått diagnosen bp2, men jeg tror jeg er blitt som jeg er blitt på grunn av henne, og ikke fordi at det faktisk er en faktisk diagnose ved meg).

Jeg er syk, ødelagt og nede. For nå har det skjedd igjen. Hun er avvisende og spydig og ekkel, og skal hevne seg for et eller annet jeg har sagt "galt". Da straffer hun meg såklart.

Jeg vet at moren min er syk i hodet sitt, for ingen normale foreldre er sånn mot ungene sine. Flere enn meg (terapeuter) mistenker henne for å ha psykopatiske trekk. Jeg takler ikke dette lenger. Vil ut av det! Jeg har to ganger tidligere gjort det klart for henne at jeg ikke lenger ønsker noen kontakt, men det godtar hun selvfølgelig ikke. For da blir hun såååå blid og hyggelig og kjærlig og omsorgsfull at jeg igjen går i fella. Hun kan f.eks. si noe som dette: "Åååå...lille vennen min, du vet vel at mamma ikke er sånn mot deg?! Du vet jo hvor veldig glad jeg er i deg, så vær så snill og ikke vær så sint mer. Jeg blir så lei meg når du er sint og lei deg på den måten der! Jeg takler ikke bråk. Vi glemmer dette nå og legger det bak oss. Er det noe du har lyst på eller trenger? F.eks. ei ny bukse? Skal vi gå å ta en kaffe en dag? Så da er det på`n igjen. En evig runddans. Alt er da bra en stund igjen, før så neste smell kommer. Jeg VET det så godt, likevel greier jeg ikke å gjøre noe med det.

Jeg tør dessverre ikke å gi noen konkrete eksempler her, men det er av ganske sjokkerende natur. Jeg er redd for at hun skal hacke seg inn på pcn min og mobiltelefonen min og se hva jeg skriver på nett. På hva jeg skriver til vennene mine, på hva jeg søker på, og hva jeg leser, for å bruke det mot meg på en stygg måte. Hun tror at jeg er lesbisk fordi jeg har ei nær og god venninne, som hun antakelig er sjalu på. Men jeg har mannlig samboer og er så hetero som det går an.

Jeg er redd hun skal luske rundt husveggene her, forfølge meg hvor enn jeg går. Jeg har det sånn nå fordi hun nylig er blitt "slem" igjen, og verdenen min igjen har rast sammen. Nå sist lurte hun meg til å gjøre noe. Jeg trodde hun hadde gode hensikter og jeg gjorde det hun ba om fordi det virket hyggelig. Men sannheten var at hun ville drite meg ut og få meg til å føle meg dum og skuffet og lei meg. Hun liker nemlig det. Hun finner på ting som gjør meg såret, mens hun selv sitter og godter seg over det. 

Jeg er så redd for henne at jeg sletter alle e-poster, sms, og Messenger-chatter etterhvert som jeg skriver dem og får svar på dem. Jeg sletter søkelogger på pc og mobil. Jeg angrer nå for at jeg har bedt om at passordet mitt hit skal bli lagret i nettleseren, for hvis jeg faller fra så kan hun med letthet bare logge seg inn her og lese alt jeg har skrevet.

Jeg skriver ingenting farlig eller ille med folk på sms eller chat, men jeg vil ikke la henne få del i livet mitt lenger! Hun er for innvaderende, for kontrollerende, for ødeleggende for meg. Og av en eller annen grunn vil jeg altså ikke at hun skal vite ting om meg som hun siden kan le av eller holde narr av ovenfor familie og venner. 

Anonymkode: 55c3e...6b8

[Trine]

Først må du slutte å være redd for at hun skal lese ting du skriver. Er hun veldig god på data siden du tror hun kan hacke seg inn på både pcen og mobilen din? Du er voksen nå, det er på tide å ikke la moren din styre livet ditt. Hadde jeg vært deg hadde jeg nok tatt en seriøs prat med mor. Men da må du klare å legge fra deg rollen som "datter" for i dette forholdet er det trolig du som er den voksne. Si til henne at hennes oppførsel ikke er bra for deg og at enten må hun skjerpe seg ellerså kan dere ikke ha kontakt. Men da må du være konsekvent. Ikke la henne smiske seg innpå deg igjen. Du må vise henne at det er du som bestemmer over deg og ditt liv.

[motorPrøysen]

Problemet med foreldre som har den formen for personlighetsforstyrrelse du beskriver er at de ikke er i stand til å se barna sine (eller noen andre, for den saks skyld) som uavhengige mennesker. De ser alle andre i relasjon til seg selv. Når disse menneskene ber om unnskyldning og sier de er lei seg er det ikke fordi de mener det eller har lært noe, men fordi de er redde for at andre ikke lenger vil være der og tilfredsstille deres narsissistiske behov. Derfor vil de skifte adferd brått, ut fra om andre har oppført seg "bra" eller "dårlig". Slike mennesker er ikke i stand til å elske noen betingelsesløst, bare ut fra om de kan tilfredsstille deres behov eller ikke.

Barn av slike foreldre vil sitte igjen med mye sorg og sinne over at deres grunnleggende behov ikke ble sett, men at de tvert imot ble brukt av sine foreldre for å tilfredsstille deres behov. Ofte er det vanskelig å komme i kontakt med dette sinnet og denne sorgen, fordi det for alle mennesker er svært vanskelig å ta inn over seg at ens egne foreldre ikke var i stand til å se og respondere på de behovene man hadde. I stedet klandrer man seg selv, tenker "det må være meg det er/var noe galt med", osv. Slike tankemønstre blir ofte sittende i ubevisst selv om man har fått innsikt i hvordan foreldrene har oppført seg.

Det høres ut som du ser den urimelige adferden til moren din godt selv, men at du sliter med en ambivalens i forhold til hvordan du skal forholde deg til den. Moren din vil ikke endre seg med mindre hun selv innser svakhetene sine og ønsker å jobbe målrettet med det (svært usannsynlig). Ingen andre kan få henne til å endre seg.

Det du kan gjøre noe med er hvordan du forholder deg til henne. Din mor høres såpass forstyrret og destruktiv ut at jeg vil anbefale deg til å kutte kontakten og holde fast ved det uansett hvordan hun forsøker å manipulere deg. Til syvende og sist er det et valg mellom at du lar deg bruke for å tilfredsstille hennes behov, eller at du velger å ta vare på og beskytte deg selv.

[AnonymBruker]

Mange takk til TS og til MotorPrøysen for innlegg og svar som var veldig klargjørende å lese.

Jeg lever i samme spenningsfelt selv og føler mye på Berg-og-dalbane-følelser. Jeg føler også hele tiden at det er noe galt med meg. Jeg er livredd for at hun går i tingene mine, leser noe jeg har skrevet osv. Hun vil vite hvem jeg har kontakt med. Jeg har et menneske i livet som jeg ikke vil fortelle hvem er. Dette er hun veldig nysgjerrig på. Det liker jeg ikke. Jeg holder mye av livet mitt skjult, og er veldig sensitiv for andres innblanding. Har følt meg invadert av henne. Hun manipulerer med følelsene mine og "kjøper meg" med penger og ofte vin eller andre godsaker.

Jeg har i oppveksten brent meg på på være fortrolig. Jeg føler at noe er blitt ødelagt inni meg. Jeg synes det er vanskelig å knytte meg til andre. Er ofte redd for når "vinden skal snu", at det jeg er glad i blir ondskapsfull og farlig. Jeg føler behov for mye trygghet, men synes at det er vanskelig å ha nære relasjoner til andre.

Jeg har klippet ut svaret fra MotorPrøysen og tenker å ta det med til min behandler. Jeg er heldig som har en flott behandler.

Det som er så vanskelig er å sette ord på de subtile komponentene i den forkvaklede kommunikasjonen mellom meg og min mor. Hennes grep er så finurlige og uangripelige. Hun er så uforutsigbar, og jeg blir veldig ofte redd.

Trådstarter beskriver dette så godt. Takk til TS og MP.

Anonymkode: eac35...9b4

[AnonymBruker]

Enig med motorPrøysen, har samme type mor selv og har begrenset kontakten for at jeg skal få bedre psykisk helse 

Anonymkode: 767c6...f4d

[AnonymBruker]

Problemet med foreldre som har den formen for personlighetsforstyrrelse du beskriver er at de ikke er i stand til å se barna sine (eller noen andre, for den saks skyld) som uavhengige mennesker. De ser alle andre i relasjon til seg selv. Når disse menneskene ber om unnskyldning og sier de er lei seg er det ikke fordi de mener det eller har lært noe, men fordi de er redde for at andre ikke lenger vil være der og tilfredsstille deres narsissistiske behov. Derfor vil de skifte adferd brått, ut fra om andre har oppført seg "bra" eller "dårlig". Slike mennesker er ikke i stand til å elske noen betingelsesløst, bare ut fra om de kan tilfredsstille deres behov eller ikke.

Barn av slike foreldre vil sitte igjen med mye sorg og sinne over at deres grunnleggende behov ikke ble sett, men at de tvert imot ble brukt av sine foreldre for å tilfredsstille deres behov. Ofte er det vanskelig å komme i kontakt med dette sinnet og denne sorgen, fordi det for alle mennesker er svært vanskelig å ta inn over seg at ens egne foreldre ikke var i stand til å se og respondere på de behovene man hadde. I stedet klandrer man seg selv, tenker "det må være meg det er/var noe galt med", osv. Slike tankemønstre blir ofte sittende i ubevisst selv om man har fått innsikt i hvordan foreldrene har oppført seg.

Det høres ut som du ser den urimelige adferden til moren din godt selv, men at du sliter med en ambivalens i forhold til hvordan du skal forholde deg til den. Moren din vil ikke endre seg med mindre hun selv innser svakhetene sine og ønsker å jobbe målrettet med det (svært usannsynlig). Ingen andre kan få henne til å endre seg.

Det du kan gjøre noe med er hvordan du forholder deg til henne. Din mor høres såpass forstyrret og destruktiv ut at jeg vil anbefale deg til å kutte kontakten og holde fast ved det uansett hvordan hun forsøker å manipulere deg. Til syvende og sist er det et valg mellom at du lar deg bruke for å tilfredsstille hennes behov, eller at du velger å ta vare på og beskytte deg selv.

 

Ja, det skal være sikkert og visst at jeg har slitt og sliter mye med dette. Jeg har vært mye sint inni meg, og jeg har alltid hatt en ulmende, knugende sorg langt inni hjertet mitt/magen min/sjelen min. Du har rett i at mine grunnleggende behov ikke ble sett godt nok, om noe i det hele tatt. Jeg ble slik sett da heller ikke bekreftet. Mine meninger og følelser telte ikke, og jeg ble glatt overkjørt. Det har vært mye avvisning. Men istedet for å adressere disse vonde følelsene til dem, har jeg tatt det utover meg selv i form av f.eks. selvskading og suicidal adferd. Forakten for og hatet til meg selv har vært så stor,og jeg har mange ganger hatt problemer med å se noen mening med livet. Dette fikk jeg dog hjelp med i sin tid, og jeg er ikke like plaget med slike ting nå. Istedet for en kronisk tilstand har det gått over til bare "av og til".

Ja,jeg har fått hjelp til å se mine foreldres (mors) urimelige adferd. Og ja, jeg sliter en del med ambivalens i forhold til henne. Jeg tenker mange ganger (når mor er "slem") at jeg må bryte kontakten. Men straks hun blir "snill" igjen, tenker jeg at det ikke er så ille. Og jeg får også veldig dårlig samvittighet ovenfor henne. Jeg synes faktisk synd på henne om jeg skulle kutte kontakten. For da ser jeg for meg at hun gråter og er fortvilet, og at livet hennes går i dass. Jeg vil henne jo ikke noe vondt, jeg vil bare ikke ha noe med henne å gjøre.

Så, hva kan jeg gjøre? Du anbefaler meg å bryte kontakten, og det skulle jeg gjerne ha gjort. Men dessverre er jeg ikke sterk nok til det. Jeg trenger seriøst hjelp til å kutte kontakten. Jeg er i 40-årene, og det er ikke like enkelt å gå til fastlegen med slike problemer nå som det kanskje var da jeg var yngre. Altså, min historie påkaller ikke legens/andres omsorg i like stor grad nå lenger. Og da er det vel heller ikke noe hjelp å få fra det offentlige. Men privat hjelp har jeg ikke råd til. Så da er det vel bare å fortsette som før, da? Håpløst og deprimerende. 

Blir i det hele tatt folk i 40-50-60-70 årene henvist til psykolog? Man er vel utgått på dato i det man bikker 40, og det er fra da av ingen som bryr seg.

Anonymkode: 55c3e...6b8

[AnonymBruker]

Mange takk til TS og til MotorPrøysen for innlegg og svar som var veldig klargjørende å lese.

Jeg lever i samme spenningsfelt selv og føler mye på Berg-og-dalbane-følelser. Jeg føler også hele tiden at det er noe galt med meg. Jeg er livredd for at hun går i tingene mine, leser noe jeg har skrevet osv. Hun vil vite hvem jeg har kontakt med. Jeg har et menneske i livet som jeg ikke vil fortelle hvem er. Dette er hun veldig nysgjerrig på. Det liker jeg ikke. Jeg holder mye av livet mitt skjult, og er veldig sensitiv for andres innblanding. Har følt meg invadert av henne. Hun manipulerer med følelsene mine og "kjøper meg" med penger og ofte vin eller andre godsaker.

Jeg har i oppveksten brent meg på på være fortrolig. Jeg føler at noe er blitt ødelagt inni meg. Jeg synes det er vanskelig å knytte meg til andre. Er ofte redd for når "vinden skal snu", at det jeg er glad i blir ondskapsfull og farlig. Jeg føler behov for mye trygghet, men synes at det er vanskelig å ha nære relasjoner til andre.

Jeg har klippet ut svaret fra MotorPrøysen og tenker å ta det med til min behandler. Jeg er heldig som har en flott behandler.

Det som er så vanskelig er å sette ord på de subtile komponentene i den forkvaklede kommunikasjonen mellom meg og min mor. Hennes grep er så finurlige og uangripelige. Hun er så uforutsigbar, og jeg blir veldig ofte redd.

Trådstarter beskriver dette så godt. Takk til TS og MP.

Anonymkode: eac35...9b4

Takk selv for at du delte det du gjorde. Det hjelper på en måte å vite at vi er flere. Noen ganger tenker jeg at vi er psykopatofre, og jeg kan tenke at vår situasjon kan sammenlignes med ofre for konemishandling. Kona har veldig vanskelig for å klare å bryte ut av forholdet, uansett hvor mange ganger hun blir slått helseløs. Når mannen tilsynelatende angrer og blir veldig snill og god igjen, går hun tilbake til ham. Du er heldig som har en behandler. Jeg ønsker meg også det (igjen), men jeg er redd jeg er blitt for gammel. 

Anonymkode: 55c3e...6b8

[AnonymBruker]

Enig med motorPrøysen, har samme type mor selv og har begrenset kontakten for at jeg skal få bedre psykisk helse 

Anonymkode: 767c6...f4d

Har du fått profesjonell hjelp til å gjøre dette? Uansett, jeg synes du er tøff og flink! Tommel opp for deg!

Anonymkode: 55c3e...6b8

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg hadde jeg nok tatt en seriøs prat med mor. Men da må du klare å legge fra deg rollen som "datter" for i dette forholdet er det trolig du som er den voksne. Si til henne at hennes oppførsel ikke er bra for deg og at enten må hun skjerpe seg ellerså kan dere ikke ha kontakt. Men da må du være konsekvent. Ikke la henne smiske seg innpå deg igjen. Du må vise henne at det er du som bestemmer over deg og ditt liv.

Takk for svar! Ja, hadde jeg enda greid det...! Jeg tror jeg må ha profesjonell hjelp, for jeg er for ødelagt til å klare det på egenhånd. Men absolutt gode råd!

Anonymkode: 55c3e...6b8

[motorPrøysen]

Så, hva kan jeg gjøre? Du anbefaler meg å bryte kontakten, og det skulle jeg gjerne ha gjort. Men dessverre er jeg ikke sterk nok til det. Jeg trenger seriøst hjelp til å kutte kontakten. Jeg er i 40-årene, og det er ikke like enkelt å gå til fastlegen med slike problemer nå som det kanskje var da jeg var yngre. Altså, min historie påkaller ikke legens/andres omsorg i like stor grad nå lenger. Og da er det vel heller ikke noe hjelp å få fra det offentlige. Men privat hjelp har jeg ikke råd til. Så da er det vel bare å fortsette som før, da? Håpløst og deprimerende. 

Blir i det hele tatt folk i 40-50-60-70 årene henvist til psykolog? Man er vel utgått på dato i det man bikker 40, og det er fra da av ingen som bryr seg.

Du bør si direkte til legen at du ønsker henvisning til psykolog og hvilken motivasjon du har. Jeg vet ikke hvorfor du tror folk over 40 oppfattes som utgått på dato og ikke blir henvist til psykolog, men det stemmer ikke med min virkelighetsopplevelse.

Husk også at adferdsendring er noe man til syvende og sist må gjøre selv, om man går til psykolog eller ikke. Det krever vilje og ofte øvelse. Å bryte kontakten med moren din er et stort steg, og til syvende og sist er det bare du som vet om det er det riktige og hvordan du vil gjøre det.

Men du kan begynne med å øve deg på å sette grenser, ikke la deg krenke. Om moren kaller deg stygge ting, f.eks., kan du øve deg på å sette grenser for det, f.eks. ved å si at du ikke vil prate med henne når hun oppfører seg sånn — og også ved å handle på det, legge på telefonen, dra hvis hun ikke respekterer det, osv. 

 

 

 

[AnonymBruker]

Du bør si direkte til legen at du ønsker henvisning til psykolog og hvilken motivasjon du har. Jeg vet ikke hvorfor du tror folk over 40 oppfattes som utgått på dato og ikke blir henvist til psykolog, men det stemmer ikke med min virkelighetsopplevelse.

Husk også at adferdsendring er noe man til syvende og sist må gjøre selv, om man går til psykolog eller ikke. Det krever vilje og ofte øvelse. Å bryte kontakten med moren din er et stort steg, og til syvende og sist er det bare du som vet om det er det riktige og hvordan du vil gjøre det.

Men du kan begynne med å øve deg på å sette grenser, ikke la deg krenke. Om moren kaller deg stygge ting, f.eks., kan du øve deg på å sette grenser for det, f.eks. ved å si at du ikke vil prate med henne når hun oppfører seg sånn — og også ved å handle på det, legge på telefonen, dra hvis hun ikke respekterer det, osv. 

 

 

 

Jeg tenker bare slik i tilfelle avvisning. Jeg forbereder meg på å ikke få medhold i å henvises til psykolog. Av alle grunner jeg kan tenke på til at legen nok ikke vil henvise meg, er dette den mest sannsynlige. De andre grunnene jeg har vet jeg bare er syke tanker oppe i hodet mitt.

Jeg tror ikke jeg klarer å bryte med moren min. Vet ikke om jeg egentlig ønsker det heller, av hensyn til henne. Det mest realistiske er nok at jeg lærer meg å sette grenser slik du beskriver her. Jeg har vært gjennom dette i terapi tidligere, men det er tydelig at jeg må ha et aldri så lite "oppfriskningskurs" på dette.

Jeg er så sint og såret og lei meg, og det beste for MEG er nok å bryte med hele kjerringa. Men jeg har ikke samvittighet til det. Så da går jeg for grensesetting. Men det er ikke lett når man har engstelig/unnvikende pf. i tillegg. I alle fall for at du har tatt deg tid til å svare meg.

Anonymkode: 55c3e...6b8

[AnonymBruker]

motorPrøysen: I alle fall takk for at du har tatt deg tid til å svare meg, skulle det stå.

Anonymkode: 55c3e...6b8