Det går til helvete

[Gondor]

Jeg er nå i en livssituasjon jeg ikke takler. Sønnen min bor hjemme etter en alvorlig psykose med påfølgende fysiske skader etter et hopp fra et tak på 15 meter i psykotisk tilstand. Han klarer ikke å stå opp. Noen ganger sover han til kl 4 på ettermiddagen selv om jeg maser og maser og maser om at han må komme seg opp. Han spiser nesten ikke og på Sunnaas var de bekymret for akkurat det fordi han er svært tynn. I dag orket han ikke å gå på fysioterapi og nå ligger han foran tv'en. Uten lyd. Jeg føler det er fare for hans liv på alle plan.

Han er tilknyttet TPB (tidlig psykosebehandlingssenter for psykoser) i Oslo, men også der har han kansellert endel timer fordi han ikke orker. De tilbyr døgnplasser der og nå ser jeg på det som det eneste riktige stedet for ham. Jeg tok ham for meg her en dag og sa hva jeg tenker angående innleggelse. Han har selvfølgelig ikke lyst og jeg kan ikke tvinge ham fordi han er over 18 år. Jeg ringte til psykiateren hans der nede i går og fortalte om min bekymring. Vi trenger hverken å gå gjennom fastlege eller dps for å søke om plass for ham. De har lege som kan fikse det. Så det er ikke det som er problemet her.

Jeg er virkelig helt fortvilet. Jeg har en yngre sønn som også bor hjemme og jeg spør meg selv om han har godt av å oppleve dette. Jeg snakker selvfølgelig med ham hver dag og gir ham så mye oppmerksomhet som naturlig er, men allikevel er jeg svært bekymret for ham. Faren til guttene er overhode ikke interessert i å hjelpe til. Han lar humla suse så alt faller på meg. Men jeg klarer ikke! Jeg er bare et helt alminnelig menneske som i tillegg til å være normal også har en psykisk lidelse som krever sitt. Takket være medisiner holder jeg meg oppe men dette går til helvete den dagen jeg faller sammen. Dette blir altfor mye for meg.

Jeg må bearbeide sønnen min slik at han skjønner at innleggelse er det eneste riktige. Men akkurat i kveld orker jeg ikke. Skjønner dere? Dette vokser over hodet på meg. Jeg er livredd! Vi har et stort hjelpeapparat rundt oss men hva hjelper det når hovedpersonen ikke viser interesse og også kansellerer avtaler? Han må plukkes opp NÅ, før det er for sent.

Hva gjør jeg?

 

[ISW]

Hvis det er fare for livet hans (enten pga manglende ernæring eller manglende dømmekraft), eller han kan få det vesentlig bedre med behandling, er vel vilkårene for innleggelse ved tvang til stede?

Du har helt rett. Dette kan du ikke stå i alene.

[Elionoe]

Jeg forstår du er bekymret både ovenfor din syke sønn, din yngre sønn og din egen psykiske helse. Du sier at du "tok ham for deg" ang. innleggelse. Kan du sette deg ned og si til han det du har sagt i dette innlegget: "Dette går til helvetet", og si din bekymring om hans vekt, hans livsstil, hans motivasjon for å bli bedre, bekymring over hvordan dette påvirker hans lillebror, at du slites sakte og forsiktig ut. Hvis han er voksen og ikke aktiv psykotisk nå, synes jeg han bør tåle sannheten. Her er det du som kjenner ham best og hva han vil tåle å høre og ikke.

[frosken]

Jeg er nå i en livssituasjon jeg ikke takler. Sønnen min bor hjemme etter en alvorlig psykose med påfølgende fysiske skader etter et hopp fra et tak på 15 meter i psykotisk tilstand. Han klarer ikke å stå opp. Noen ganger sover han til kl 4 på ettermiddagen selv om jeg maser og maser og maser om at han må komme seg opp. Han spiser nesten ikke og på Sunnaas var de bekymret for akkurat det fordi han er svært tynn. I dag orket han ikke å gå på fysioterapi og nå ligger han foran tv'en. Uten lyd. Jeg føler det er fare for hans liv på alle plan.

Han er tilknyttet TPB (tidlig psykosebehandlingssenter for psykoser) i Oslo, men også der har han kansellert endel timer fordi han ikke orker. De tilbyr døgnplasser der og nå ser jeg på det som det eneste riktige stedet for ham. Jeg tok ham for meg her en dag og sa hva jeg tenker angående innleggelse. Han har selvfølgelig ikke lyst og jeg kan ikke tvinge ham fordi han er over 18 år. Jeg ringte til psykiateren hans der nede i går og fortalte om min bekymring. Vi trenger hverken å gå gjennom fastlege eller dps for å søke om plass for ham. De har lege som kan fikse det. Så det er ikke det som er problemet her.

Jeg er virkelig helt fortvilet. Jeg har en yngre sønn som også bor hjemme og jeg spør meg selv om han har godt av å oppleve dette. Jeg snakker selvfølgelig med ham hver dag og gir ham så mye oppmerksomhet som naturlig er, men allikevel er jeg svært bekymret for ham. Faren til guttene er overhode ikke interessert i å hjelpe til. Han lar humla suse så alt faller på meg. Men jeg klarer ikke! Jeg er bare et helt alminnelig menneske som i tillegg til å være normal også har en psykisk lidelse som krever sitt. Takket være medisiner holder jeg meg oppe men dette går til helvete den dagen jeg faller sammen. Dette blir altfor mye for meg.

Jeg må bearbeide sønnen min slik at han skjønner at innleggelse er det eneste riktige. Men akkurat i kveld orker jeg ikke. Skjønner dere? Dette vokser over hodet på meg. Jeg er livredd! Vi har et stort hjelpeapparat rundt oss men hva hjelper det når hovedpersonen ikke viser interesse og også kansellerer avtaler? Han må plukkes opp NÅ, før det er for sent.

Hva gjør jeg?

 

Jeg synes du skal motivere ham for innleggelse. Jeg har hele tiden tenkt at det vil være vanskelig å oppnå økende funksjon og selvstendighet ved at han bor hjemme. Han vil sannsynligvis ha godt å strukturen på avdelingen, og etter innleggelsen bør han sannsynligvis flytte til en bolig hvor han kan få tilsyn. 

Jeg vil anta at dersom du insisterer og nærmest nekter ham å bli boende hjemme nå, så vil han gå med på innleggelse. 

Lykke til:-)