Ny kjæreste kun opptatt av skilsmisse/barnefordeling

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har vært sammen med min nye kjæreste i et halvt år. For tre år siden tok han ut separasjon fra sin daværende kone. De har et felles barn som nå er 7 år. Skilsmissen var svært bitter og det endte i en fæl rettsak om barnefordeling. Dommen ble at far har 40 %, mor 60 % av samværet, men barnet har offisielt bosted hos mor. 

Jeg støtter jo kjæresten min og ser at hans ekskone gjør mye feil og oppfører seg svært dårlig. Sønnen er også veldig preget av dette og har hatt problemer på skolen og med venner. Jeg ville gjerne hatt sønnen hans mer hos oss, hvis det hadde vært mulig og støtter generelt sett delt bosted og fars rettigheter.

Det jeg synes er vanskelig er å finne ut hvor mine egne grenser går i forhold til dette. Han snakker om skilsmissen hele tiden, samt om barnefordelingssaken. Han er veldig, veldig bitter over at det ikke ble dømt 50/50 og delt bosted. Han hater ekskonen. Han er med i "Foreningen 2 foreldre" og diskuterer med andre sinte menn på nettet og på møter. Jeg føler det hele tar over veldig store deler av forholdet vårt, men jeg skjønner jo han har det vondt og trenger å snakke om det.

Selv har jeg imidlertid hatt problemer med tilbakevendende depresjoner og har ikke hatt det så bra i lange deler av livet mitt. Dette snakker vi imidlertid ikke om i det hele tatt. Hvis jeg vil fortelle noe om meg, blir han ofte trøtt og vil sove eller sier "hm". 

Nå føler jeg av og til at jeg vil si at jeg ikke orker å høre om skilsmissen eller hva ekskonen har gjort eller sagt. Jeg trenger av og til litt fri fra dette, for det går veldig inn på meg også. Men kan jeg si det noen ganger? Man bør vel støtte hverandre og dele alt som et par? Jeg føler meg forvirret og energiløs, ofte. Noen ganger tenker jeg også at de er to til å lage denne krigen, og av og til ser jeg at ekskonen også kan ha noen poeng - men det tør jeg jo ikke si - da blir jeg bare enda mer forvirret. Hjelp....

Anonymkode: 954fd...493

[Nicklusheletida]

Hei. Jeg har vært sammen med min nye kjæreste i et halvt år. For tre år siden tok han ut separasjon fra sin daværende kone. De har et felles barn som nå er 7 år. Skilsmissen var svært bitter og det endte i en fæl rettsak om barnefordeling. Dommen ble at far har 40 %, mor 60 % av samværet, men barnet har offisielt bosted hos mor. 

Jeg støtter jo kjæresten min og ser at hans ekskone gjør mye feil og oppfører seg svært dårlig. Sønnen er også veldig preget av dette og har hatt problemer på skolen og med venner. Jeg ville gjerne hatt sønnen hans mer hos oss, hvis det hadde vært mulig og støtter generelt sett delt bosted og fars rettigheter.

Det jeg synes er vanskelig er å finne ut hvor mine egne grenser går i forhold til dette. Han snakker om skilsmissen hele tiden, samt om barnefordelingssaken. Han er veldig, veldig bitter over at det ikke ble dømt 50/50 og delt bosted. Han hater ekskonen. Han er med i "Foreningen 2 foreldre" og diskuterer med andre sinte menn på nettet og på møter. Jeg føler det hele tar over veldig store deler av forholdet vårt, men jeg skjønner jo han har det vondt og trenger å snakke om det.

Selv har jeg imidlertid hatt problemer med tilbakevendende depresjoner og har ikke hatt det så bra i lange deler av livet mitt. Dette snakker vi imidlertid ikke om i det hele tatt. Hvis jeg vil fortelle noe om meg, blir han ofte trøtt og vil sove eller sier "hm". 

Nå føler jeg av og til at jeg vil si at jeg ikke orker å høre om skilsmissen eller hva ekskonen har gjort eller sagt. Jeg trenger av og til litt fri fra dette, for det går veldig inn på meg også. Men kan jeg si det noen ganger? Man bør vel støtte hverandre og dele alt som et par? Jeg føler meg forvirret og energiløs, ofte. Noen ganger tenker jeg også at de er to til å lage denne krigen, og av og til ser jeg at ekskonen også kan ha noen poeng - men det tør jeg jo ikke si - da blir jeg bare enda mer forvirret. Hjelp....

Anonymkode: 954fd...493

Du verden ! Dette var da en fantastisk start på et nytt forhold  Jeg hadde holdt meg langt unna denne mannen og jeg synes også at du etter et halvt år som kjærester, ikke har noen rett til å blande deg inn i samværssaken.

Jeg synes du kan forvente i et nytt kjæresteforhold at han ikke sliter ut deg med denne saken og sin bitterhet over x-en sin, men konsenterer seg om å være en god kjæreste. Han bør legge saken bak seg og gå videre.

[mariaflyfly]

Foreningen 2 foreldre er ukronede konger av bitterhet. Bare der ringer alle mine varselklokker.

Dump ham.

[Lillemus]

Nå føler jeg av og til at jeg vil si at jeg ikke orker å høre om skilsmissen eller hva ekskonen har gjort eller sagt. Jeg trenger av og til litt fri fra dette, for det går veldig inn på meg også. Men kan jeg si det noen ganger? Man bør vel støtte hverandre og dele alt som et par? Jeg føler meg forvirret og energiløs, ofte. Noen ganger tenker jeg også at de er to til å lage denne krigen, og av og til ser jeg at ekskonen også kan ha noen poeng - men det tør jeg jo ikke si - da blir jeg bare enda mer forvirret. Hjelp....

Anonymkode: 954fd...493

Han er jo ikke på noen måte ferdig med sitt forrige forhold eller klar til å gå videre med en ny partner. Kanskje hadde det vært best om dere skilte lag for en periode? Jeg hadde ikke orket det der, det er helt sikkert. Godt mulig at ekskona har sine svin på skogen, men han er vel ikke helt uskyldsren her han heller kanskje? Bitterhet på denne måten er svært lite sjarmerende.

Hvis du vil fortsette forholdet med ham så synes jeg du kan stille krav til at han ikke bruker deg som "søppelbøtte", men heller søker profesjonell terapi her. Jeg tror han trenger det.

[morsan]

Oi oi! Enig med de forantalende at dette ikke var noen bra start på forholdet og at det er dårlige tegn mtp fortsettelse om han ikke skjerper seg. Men du skriver at du gjerne ville hatt gutten mer "hos oss"...bor dere allerede sammen?