Er du takknemlig?

[stjernestøv]

2 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

 

Jeg også, men de må holde seg til goddag, ha en god dag, ha en fin helg, og lignende, jeg takler dårlig når det blir noe mer prat, jeg vet ikke da hva jeg skal svare, men jeg prøver, men jeg unngår butikker der det jobber sånn betjening som vil starte en samtale. Jeg skulle kjøpe noe i en strikkebutikk for en stund siden, og det ble frustrerende for meg, damen begynte å snakke om hvor lekkert garn jeg kjøpte, og jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg smilte bare og nikket. Men hun fortsatte å snakke om familien sin, og været m.m. jeg stod bare der og smilte og sa ingenting. Så blir jeg usikker på om jeg kan gå, om hun skal snakke mer, eller om hun er ferdig, sånt syns jeg er vanskelig å oppfatte. Så jeg står litt lenger, bare for å være sikker på at den pratsomme er ferdig.

Jeg liker heller ikke når de prater mye, men liker når de smiler og er korte i replikkene  

[Lillemus]

1 time siden, Madelenemie skrev:

Hei!

 

Jeg også, men de må holde seg til goddag, ha en god dag, ha en fin helg, og lignende, jeg takler dårlig når det blir noe mer prat, jeg vet ikke da hva jeg skal svare, men jeg prøver, men jeg unngår butikker der det jobber sånn betjening som vil starte en samtale. Jeg skulle kjøpe noe i en strikkebutikk for en stund siden, og det ble frustrerende for meg, damen begynte å snakke om hvor lekkert garn jeg kjøpte, og jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg smilte bare og nikket. Men hun fortsatte å snakke om familien sin, og været m.m. jeg stod bare der og smilte og sa ingenting. Så blir jeg usikker på om jeg kan gå, om hun skal snakke mer, eller om hun er ferdig, sånt syns jeg er vanskelig å oppfatte. Så jeg står litt lenger, bare for å være sikker på at den pratsomme er ferdig.

Når du har betalt og fått varene er det bare å si "Takk" og gå.  Jeg hater pratsomme frisører - da kan jeg jo ikke gå heller! Kan de ikke bare spørre hvordan jeg vil ha håret, holde kjeft og klippe!?  

[Elionoe]

Dette høres kanskje litt merkelig ut, men jeg er takknemlig fordi jeg er blind Jeg er takknemlig for mye annet også, men dette blir fokus i dette innlegget. Jeg er heldig og har en fantastisk god venn og hjelper i en førerhund. Når man mangler den mest brukte sansen, sier det seg selv at man trenger hjelp i enkelte situasjoner. Jeg er takknemlig for all hjelp jeg får, f.eks. når jeg roter meg bort, får hjelp til å handle dagligvarer, når jeg møter velvilje osv. Jeg er alltid bevisst på at jeg takker for all hjelp jeg får. Umakenverdt sier at det kanskje kan bli litt mye, og det blir det kanskje om man ikke har en åpenbar grunn til hjelpen, men jeg opplever kun smil og "vær så god" eller "bare hyggelig" når jeg takker. Når jeg t.o.m. får hjelp til å pakke matvarene ned i ryggsekken, takker jeg alltid for hjelpen og god service.

Jeg forsøker å være hyggelig mot folk på det jeg kan. Jeg kan ikke kommentere pene klær o.l., men jeg kan kommentere at "den genseren må være god" om jeg blir ledsaget. Mest kommenterer jeg om jeg synes vedkommende har en god parfyme på seg (om jeg mener det vel og merke...) og jeg påpeker også om en person har en positiv egenskap med seg, som at h*n smiler mye når h*n snakker, har et godt humør, er gledesspreder, er en god samtalepartner, viser omsorg for andre, er ærlig, kan stoles på osv. Når jeg underviser i små grupper, berømmer jeg den gruppen som har lært mest, og min erfaring er at det skaper stolthet og "konkuranseinsting" i de andre gruppene.

En gang jeg og førerhunden min krysset galt i en vei, kom det en Øst- eller Sør-Europeisk dame og hjalp meg. Jeg takket for hjelpen når jeg forsto hvor jeg var, men da sa hun noe jeg har tenkt på flere ganger siden; "det er jeg som skal takke som nå fikk hjelpe deg". Min erfaring er at mange tenker kun på seg og sitt. Jeg synes det er en trist kultur som har utviklet seg om at man skal overse sidemannen på bussen. Min erfaring er at folk faktisk synes det er hyggelig å komme i snakk med andre, men det er som oftest jeg som må åpne opp for samtalen eller at førerhunden min blir en innfallsvinkel for sidemannen å snakke om. Et eksempel på norsk egoisme og liten evne til å se andre, var en gang jeg sto på trikken fordi det var fullt. Det gjør ikke meg noe å stå, bare jeg har noe å støtte meg til, det er tross alt øynene det er noe galt med og ikke beina, men det jeg ble litt "skuffet" over, var at ingen gadd bry seg med å gi meg et hint om at 2 m. bak meg var det et ledig sete. Da ser man kun seg selv og sin egen navle...

Flott tråd, Stjernestøv!

PS til PNG: Jeg skriver ikke alt dette for å fremheve meg selv, men for å vise i denne tråden hva jeg selv tenker om ting. Utad ser de bare en Elionoe som er takknemlig og positiv fordi jeg anser det som normal forlkeskikk og dannelse.

Når MadeleneMie nevnte på en hyggelig butikkansatt, fikk jeg en assosiasjon til blogginnlegget: "Jeg ble aldri til noe". Det sier noe om å være en positiv butikkansatt.

Endret 29. januar 2016 av Elionoe

[stjernestøv]

10 minutter siden, Elionoe skrev:

Dette høres kanskje litt merkelig ut, men jeg er takknemlig fordi jeg er blind Jeg er takknemlig for mye annet også, men dette blir fokus i dette innlegget. Jeg er heldig og har en fantastisk god venn og hjelper i en førerhund. Når man mangler den mest brukte sansen, sier det seg selv at man trenger hjelp i enkelte situasjoner. Jeg er takknemlig for all hjelp jeg får, f.eks. når jeg roter meg bort, får hjelp til å handle dagligvarer, når jeg møter velvilje osv. Jeg er alltid bevisst på at jeg takker for all hjelp jeg får. Umakenverdt sier at det kanskje kan bli litt mye, og det blir det kanskje om man ikke har en åpenbar grunn til hjelpen, men jeg opplever kun smil og "vær så god" eller "bare hyggelig" når jeg takker. Når jeg t.o.m. får hjelp til å pakke matvarene ned i ryggsekken, takker jeg alltid for hjelpen og god service.

Jeg forsøker å være hyggelig mot folk på det jeg kan. Jeg kan ikke kommentere pene klær o.l., men jeg kan kommentere at "den genseren må være god" om jeg blir ledsaget. Mest kommenterer jeg om jeg synes vedkommende har en god parfyme på seg (om jeg mener det vel og merke...) og jeg påpeker også om en person har en positiv egenskap med seg, som at h*n smiler mye når h*n snakker, har et godt humør, er gledesspreder, er en god samtalepartner, viser omsorg for andre, er ærlig, kan stoles på osv. Når jeg underviser i små grupper, berømmer jeg den gruppen som har lært mest, og min erfaring er at det skaper stolthet og "konkuranseinsting" i de andre gruppene.

En gang jeg og førerhunden min krysset galt i en vei, kom det en Øst- eller Sør-Europeisk dame og hjalp meg. Jeg takket for hjelpen når jeg forsto hvor jeg var, men da sa hun noe jeg har tenkt på flere ganger siden; "det er jeg som skal takke som nå fikk hjelpe deg". Min erfaring er at mange tenker kun på seg og sitt. Jeg synes det er en trist kultur som har utviklet seg om at man skal overse sidemannen på bussen. Min erfaring er at folk faktisk synes det er hyggelig å komme i snakk med andre, men det er som oftest jeg som må åpne opp for samtalen eller at førerhunden min blir en innfallsvinkel for sidemannen å snakke om. Et eksempel på norsk egoisme og liten evne til å se andre, var en gang jeg sto på trikken fordi det var fullt. Det gjør ikke meg noe å stå, bare jeg har noe å støtte meg til, det er tross alt øynene det er noe galt med og ikke beina, men det jeg ble litt "skuffet" over, var at ingen gadd bry seg med å gi meg et hint om at 2 m. bak meg var det et ledig sete. Da ser man kun seg selv og sin egen navle...

Flott tråd, Stjernestøv!

PS til PNG: Jeg skriver ikke alt dette for å fremheve meg selv, men for å vise i denne tråden hva jeg selv tenker om ting. Utad ser de bare en Elionoe som er takknemlig og positiv fordi jeg anser det som normal forlkeskikk og dannelse.

Når MadeleneMie nevnte på en hyggelig butikkansatt, fikk jeg en assosiasjon til blogginnlegget: "Jeg ble aldri til noe". Det sier noe om å være en positiv butikkansatt.

Så fint innlegg  

[Madelenemie]

19 timer siden, Lillemus skrev:

Når du har betalt og fått varene er det bare å si "Takk" og gå.  Jeg hater pratsomme frisører - da kan jeg jo ikke gå heller! Kan de ikke bare spørre hvordan jeg vil ha håret, holde kjeft og klippe!?  

Hei!

Sist gang jeg var til frisør, det er vel noen år siden, da var Bella Dotte med, og det var heldig, for frisøren pratet uten stans

Dette taklet Bella Dotte helt greit, mens jeg hadde blitt så sliten at jeg ville sett syk ut etterpå.

Det var umulig å vite hva han skulle snakke om, og han snakket om alt fra reiser og geografi, til masse mer, så jeg var så lettet over at Bella Dotte kunne svare og være hygelig i alle de timene det tok.

Jeg greier ikke bare å gå når mennesker snakker, det tror jeg er uhøflig, men jeg har samtidig ingenting å si ofte, så jeg blir anspent. Det er derfor jeg venter litt, for å høre om det er ferdig.

[morsan]

Den 29. januar 2016 at 18.49, Lillemus skrev:

Når du har betalt og fått varene er det bare å si "Takk" og gå.  Jeg hater pratsomme frisører - da kan jeg jo ikke gå heller! Kan de ikke bare spørre hvordan jeg vil ha håret, holde kjeft og klippe!?

Det kan være slitsomt med skravlende frisører eller taxisjåfører eller annet, men som oftest er det jo bare ufarlig småprat og hvis det gleder dem at jeg deltar i småpraten som de legger opp til synes jeg ikke mitt "offer" er så veldig stort.

[cathlin]

Jeg er takknemlig for mye, men er ikke så god på å uttrykke det. Syns ofte det kan bli litt kleint.

[Gjest Gargamel]

Det jeg føler meg mest takknemlig for er egentlig miljøet på jobben, og måten folk støtter og hjelper hverandre der. I tillegg kommer det at jeg har et bra forhold til barna og at de klarer seg bra sosialt og på skolen. Det er kanskje et litt rart svar, men dette er de største tingene jeg ikke tar for gitt og dermed blir ekte glad for.

Det er mange andre ting som jeg er så vant til at jeg kanskje glemmer å være takknemlig. God helse f.eks.

[AnonymBruker]

Jeg er svært takknemlig og det hver eneste dag. Tak over hodet, mat på bordet, armer og ben som fungerer, et klart hode, mennesker jeg er glad i rundt meg. 

Etter lang tids sykdom hvor ingenting var en selvfølge over et tiår er jeg faktisk takknemlig fordi jeg klarer å være alene, ta meg en dusj, vaske opp, lage mat selv, rydde og vaske huset, handle selv osvosv. Jeg er så takknemlig for at livet igjen har gitt meg mulighet til å verdsette de små, små tingene. Alt som var tatt fra meg ei tid, er jeg igjen gitt mulighet til å gjøre. Jeg formelig hopper opp og ned av takknemlighet av og til faktisk

 

Anonymkode: 4b95f...ebf

[Kayia]

Den 28.1.2016 at 18.14, stjernestøv skrev:

Det er jo så mye å være takknemlig for, tenker du på det i hverdagen? 

Når man er takknemlig så blir man mottakelig for positive ting. 

Ja. Hver eneste dag kjenner jeg på takknemlighet. Ganske så sikker på at jeg ikke gjorde det sammen da jeg var yngre og er usikker på når dette startet, men vet at jeg har gjort det en god del år nå.