Jente 15 år - lett for å legge på seg

[frosken]

Hun er ikke så overvektig at det er noen umiddelbar fare for hennes helse. Av den grunn tenker jeg at du som mor skal la temaet ligge, og la henne finne sine egne løsninger så fremt hun ikke ber deg om hjelp. Mødre som prøver å kontrollere 18-åringers matinntak, kan bli veldig negativt. 

Jeg ville vært bekymret dersom vekten hennes økte voldsomt nå, men dersom ting er omtrent som de har vært gjennom lang tid, så synes jeg du skal tenke at du har gjort det du kan for å gi henne et godt grunnlag for å ta gode valg senere. 

[Glitter]

På 25.3.2016 den 9.46, Trine skrev:

Da jeg var på den alderen spiste jeg som en hest. Jeg la heldigvis ikke på meg fordet, men kanskje det er vanlig å være mer sulten i den alderen. De skal jo tross alt utvikle seg til voksne mennesker. Det roet seg ihvertfall på meg, nå spiser jeg ikke på langt nær så mye som jeg gjorde da. Det kan jo hende hun er i en periode. Eller har hun alltid vært ekstremt matglad?

Men denne kveldsmaten, den har jeg aldri forstått. Man trenger ikke kveldsmat når man er 15 år. Greit å ikke legge seg om man er skrubbsulten, men det man spiser så sent på kvelden får man ikke brukt opp. Om man får servert dessert så kan dere ha en klar regel på det, for hele familien, at man bare forsyner seg en gang. Så er det vel bedre å la henne spise 3 posjoner middag enn masse dessert. Vet ikke om dere pleier å ha dessert, men det hadde jeg ihvertfall sluttet med.

For noen er kveldsmat helt nødvendig. Inkludert meg. Det er det viktigste måltidet for meg. Uten får jeg ikke sove. Dessuten sprekker jeg på usunn mat hvis jeg ikke spiser kveldsmat. Jeg spiser derimot ikke frikost. Spiser ca kl 12, kl 16-17 og kl 2030. 

Til TS: Jeg er redd det ikke er så mye du kan gjøre her. Du har allerede forsøkt å snakke med henne om dette flere ganger. Hun er 18 år og må selv finne ut av om hun ønsker livsstilsendring. 

Da jeg var 16 så veide jeg 73 kg på 174 cm. Var lubben og elendig trent. Så tok jeg tak og begynte å trene og spise sunt. Jeg er 28 år og veier 64 kg. Av og til veier jeg mindre og av og til veier jeg mer. Jeg har en uspesifisert spiseforstyrrelse, men når jeg klarer å undertrykke denne så holder vekten min seg helt stabil. Det er derimot ingen som kunne ha fått meg til å klare å endre på det da jeg var undervektig og spiste alt for lite eller da jeg en periode for to år siden vridde 89 kg fordi spiseforstyrrelsen hadde gått over i overspising. Hver gang jeg har tatt tak i matvanene mine så har det vært av egen vilje og motivasjon. 

[AnonymBruker]

På 25.9.2019 den 12.02, Glitter skrev:

For noen er kveldsmat helt nødvendig. Inkludert meg. Det er det viktigste måltidet for meg. Uten får jeg ikke sove. Dessuten sprekker jeg på usunn mat hvis jeg ikke spiser kveldsmat. Jeg spiser derimot ikke frikost. Spiser ca kl 12, kl 16-17 og kl 2030. 

Til TS: Jeg er redd det ikke er så mye du kan gjøre her. Du har allerede forsøkt å snakke med henne om dette flere ganger. Hun er 18 år og må selv finne ut av om hun ønsker livsstilsendring. 

Da jeg var 16 så veide jeg 73 kg på 174 cm. Var lubben og elendig trent. Så tok jeg tak og begynte å trene og spise sunt. Jeg er 28 år og veier 64 kg. Av og til veier jeg mindre og av og til veier jeg mer. Jeg har en uspesifisert spiseforstyrrelse, men når jeg klarer å undertrykke denne så holder vekten min seg helt stabil. Det er derimot ingen som kunne ha fått meg til å klare å endre på det da jeg var undervektig og spiste alt for lite eller da jeg en periode for to år siden vridde 89 kg fordi spiseforstyrrelsen hadde gått over i overspising. Hver gang jeg har tatt tak i matvanene mine så har det vært av egen vilje og motivasjon. 

Det er jo det jeg har håpet på gjennom ungdomstida hennes, at hun tar tak selv. Men kanskje gjør hun det når hun flytter for seg selv. Kan jeg spørre deg om dine foreldre prøvde å veilede deg noe ift kosthold? Nå var jo ikke du så stor da - 73 kg på 174 cm er jo ikke så mye. 83 på samme høyde er betydelig mer. Hun sier ofte at hun vil trene, og vi betaler månedskort på treningssenter, men det er sjelden hun er der. 

Anonymkode: 7d28d...cd7

[AnonymBruker]

På 25.9.2019 den 10.30, frosken skrev:

Hun er ikke så overvektig at det er noen umiddelbar fare for hennes helse. Av den grunn tenker jeg at du som mor skal la temaet ligge, og la henne finne sine egne løsninger så fremt hun ikke ber deg om hjelp. Mødre som prøver å kontrollere 18-åringers matinntak, kan bli veldig negativt. 

Jeg ville vært bekymret dersom vekten hennes økte voldsomt nå, men dersom ting er omtrent som de har vært gjennom lang tid, så synes jeg du skal tenke at du har gjort det du kan for å gi henne et godt grunnlag for å ta gode valg senere. 

Vekta har jo økt mye på tre år. Nei, hun er ikke i noen fare akkurat, men hun er misfornøyd med kroppen, og vil gjerne ha en quick-fix. Hun kan også bli lei seg over å være i dårlig form hvis hun går tur eller jogger (hun gjorde det en gang i sommer). Hun liker styrketrening best, men trener nok for lite til at det hjelper på vekta.

Men hvis hun ber meg om hjelp da? Skal jeg introdusere kaloritelling? Skal jeg stoppe henne når hun etter min mening har spist nok? Jeg synes det er vanskelig. 

Anonymkode: 7d28d...cd7

[Glitter]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo det jeg har håpet på gjennom ungdomstida hennes, at hun tar tak selv. Men kanskje gjør hun det når hun flytter for seg selv. Kan jeg spørre deg om dine foreldre prøvde å veilede deg noe ift kosthold? Nå var jo ikke du så stor da - 73 kg på 174 cm er jo ikke så mye. 83 på samme høyde er betydelig mer. Hun sier ofte at hun vil trene, og vi betaler månedskort på treningssenter, men det er sjelden hun er der. 

Anonymkode: 7d28d...cd7

Nei det var lite veiledning eller fokus på kosthold hos meg. Jeg hadde nærmest fri tilgang på usunt hos min mor. Hos min far var det mer strengt så da spiste jeg egentlig ganske normalt. All min usunne spising skjedde når jeg var alene hjemme, så de var i grunn ikke klar over hvor ofte jeg spiste snop og slikt. Jeg sa heller ikke noe selv om at jeg ikke var fornøyd med vekten min. Det skjedde egentlig rett over natten at jeg bestemte meg for å gjøre noe. Dvs. Når jeg begynte på vgs og ville se bedre ut fordi det var først da jeg begynte å bry meg om det motsatte kjønn. 😛

[laban]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvis hun ber meg om hjelp da? Skal jeg introdusere kaloritelling? Skal jeg stoppe henne når hun etter min mening har spist nok? Jeg synes det er vanskelig. 

Jeg tror sjansen er større for å lykkes hvis dette ikke blir en sak mellom dere to. Dersom hun virkelig ber deg om hjelp / råd, synes jeg du skal anbefale henne å finne en app eller vektklubb (på nett) eller noe liknende. Ofte hører de bedre etter hvis rådene kommer fra en trener eller annen utenforstående veileder - mor / datter blir fort altfor nært og betent. Hvis hun føler at du maser (og det kan hun føle selv om du ikke synes du gjør det...) og forholdet deres begynner å lide under dette, kan det føre til økt risiko for at hun spiser på trass.

Jeg tror tenåringer egentlig vet mye om kosthold og kalorier i våre dager, de har blitt bombardert av slik informasjon i årevis. Du kan jo passe på at det ikke lages mer til middag enn at alle får en normal mengde, at dere ikke har dessert eller snacks så ofte, osv.  Men hun er voksen og kan kjøpe / spise egne varer hvis det blir veldig strengt. Tilgangen på usunn mat er ubegrenset, og siden hun kommer til å flytte om noen år, kan dere ikke gjøre så mye mer som foreldre enn å være gode eksempler.

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, hun er ikke i noen fare akkurat, men hun er misfornøyd med kroppen, og vil gjerne ha en quick-fix.

Du kan være tydelig på at det dessverre ikke finnes. Men også på at målet ikke kan være at alle skal se ut som modellene, men for eksempel å stoppe vektøkningen når man ikke lenger vokser i høyden.
 

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vekta har jo økt mye på tre år. Nei, hun er ikke i noen fare akkurat, men hun er misfornøyd med kroppen, og vil gjerne ha en quick-fix. Hun kan også bli lei seg over å være i dårlig form hvis hun går tur eller jogger (hun gjorde det en gang i sommer). Hun liker styrketrening best, men trener nok for lite til at det hjelper på vekta.

Men hvis hun ber meg om hjelp da? Skal jeg introdusere kaloritelling? Skal jeg stoppe henne når hun etter min mening har spist nok? Jeg synes det er vanskelig. 

Anonymkode: 7d28d...cd7

Hvis hun ønsker hjelp fra deg, så ville jeg ha hørt med henne hva hun mener at kan være til hjelp. Hvis hun vil at du skal si fra når du mener hun har spist nok, så kan dere jo prøve det - ,men det vil overraske meg om hun virkelig vil det når situasjonen oppstår. 

Du skriver at hun ønsker en quick fix, men det eksisterer jo ikke. Vedvarende tendens til å spise litt for mye, har ingen superenkle løsninger. Siden dere har vært oppmerksomme på dette i årevis, så har dere sikkert sunt hverdagskosthold, og så veldig mye mer enn det kan du vel ikke gjøre. 

Hvis hun ønsker det, så finnes det Grete Rode-kurs for ungdom. Jeg har større tro på en slik løsning, enn at du som mor nærmest skal overvåke henne i hverdagen. https://www.roede.com/roede-ung-18-25/

Hvis du mener vekten hennes skyldes en spiseforstyrrelse, så finnes det kurs for foreldre om hvordan tilrettelegge måltider. Se for eksempel her: http://spiseforstyrrelser.no/activities/kurs-i-maltidsstotte-for-foreldre/

 

 

[AnonymBruker]

Jeg fant denne gamle tråden, og tar den frem igjen. Mange år er gått siden jeg skrev første gangen, og dessverre for jenta, utviklet vekten seg i feil retning. Hun er nå voksen og ligger i øvre sjikt av BMI-kategorien for fedme. Hun er nok blant dem som bruker mat som et middel for å takle emosjoner (og er klar over det), og i tillegg er hun blant dem som har en dårlig metthetsfølelse. Hun har en del utfordringer psykisk som hun går til behandling for, og jeg håper at når hun er litt mer ovenpå, at hun også får hjelp med spising og vektmestring.

Grunnen til at jeg tar tråden frem, er fordi vi som er foreldre, selvsagt lurer på om vi kunne ha gjort noe annerledes. Så lenge hun bodde hjemme, var vektoppgangen høyere enn ønsket, men ikke voldsom. Den skjøt imidlertid veldig fart da hun flyttet for seg selv, og særlig nå de to siste årene. Det er jo ikke vårt ansvar lenger, men jeg synes det er leit at hun ikke fikk den ballasten hun trengte til å ta vare på kroppen sin på en sunn måte inn i voksenlivet. Vi burde kanskje vært mer "på" i forhold til å snakke om apetittregulering og metthetsfølelse - vår strategi var å unngå snakking om slanking, men heller legge til rette for et fysisk aktivt hverdagsliv, forholdsvis sunne hverdagsmåltider og litt mer usunne ting i helgene. Det jeg helt klart ser at vi skulle ha gjort annerledes, var at vi har koplet "kos" til usunn mat - at "kos" alltid betyr noe spisende og drikkende utover hverdagsmaten. Der feilet vi.

Dere som har lest tråden (nå eller tidligere) - har dere noen tanker rundt dette?

Anonymkode: 9fbb1...4b0

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg fant denne gamle tråden, og tar den frem igjen. Mange år er gått siden jeg skrev første gangen, og dessverre for jenta, utviklet vekten seg i feil retning. Hun er nå voksen og ligger i øvre sjikt av BMI-kategorien for fedme. Hun er nok blant dem som bruker mat som et middel for å takle emosjoner (og er klar over det), og i tillegg er hun blant dem som har en dårlig metthetsfølelse. Hun har en del utfordringer psykisk som hun går til behandling for, og jeg håper at når hun er litt mer ovenpå, at hun også får hjelp med spising og vektmestring.

Grunnen til at jeg tar tråden frem, er fordi vi som er foreldre, selvsagt lurer på om vi kunne ha gjort noe annerledes. Så lenge hun bodde hjemme, var vektoppgangen høyere enn ønsket, men ikke voldsom. Den skjøt imidlertid veldig fart da hun flyttet for seg selv, og særlig nå de to siste årene. Det er jo ikke vårt ansvar lenger, men jeg synes det er leit at hun ikke fikk den ballasten hun trengte til å ta vare på kroppen sin på en sunn måte inn i voksenlivet. Vi burde kanskje vært mer "på" i forhold til å snakke om apetittregulering og metthetsfølelse - vår strategi var å unngå snakking om slanking, men heller legge til rette for et fysisk aktivt hverdagsliv, forholdsvis sunne hverdagsmåltider og litt mer usunne ting i helgene. Det jeg helt klart ser at vi skulle ha gjort annerledes, var at vi har koplet "kos" til usunn mat - at "kos" alltid betyr noe spisende og drikkende utover hverdagsmaten. Der feilet vi.

Dere som har lest tråden (nå eller tidligere) - har dere noen tanker rundt dette?

Anonymkode: 9fbb1...4b0

Det er lite vits i å bebreide seg selv i ettertid, for det som ble feil går det ikke å rette opp nå uansett. Ingen foreldre er feilfri heller, så det er sagt.

Jeg tenker at foreldre bør la være å snakke så mye, og at handlinger er det viktigste. Alltid, uansett hva det gjelder. 

Aktive foreldre gjør barn aktive. Foreldre som har bra kosthold gir barna det også. Foreldre som ikke banner og baksnakker og er uforskammet, får i de aller fleste tilfeller heller ikke barn som oppfører seg sånn. 

Barn kan ikke så mye abstrakt tenking og har begrensede evner til å forstå teorier frem til en viss alder. Og de skjønner ihverfall ikke mer om foreldre preker en ting mens de gjør noe annet. 

Eksempelets makt, kort og godt. 

 

[Nicklusheletida]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg fant denne gamle tråden, og tar den frem igjen. Mange år er gått siden jeg skrev første gangen, og dessverre for jenta, utviklet vekten seg i feil retning. Hun er nå voksen og ligger i øvre sjikt av BMI-kategorien for fedme. Hun er nok blant dem som bruker mat som et middel for å takle emosjoner (og er klar over det), og i tillegg er hun blant dem som har en dårlig metthetsfølelse. Hun har en del utfordringer psykisk som hun går til behandling for, og jeg håper at når hun er litt mer ovenpå, at hun også får hjelp med spising og vektmestring.

Grunnen til at jeg tar tråden frem, er fordi vi som er foreldre, selvsagt lurer på om vi kunne ha gjort noe annerledes. Så lenge hun bodde hjemme, var vektoppgangen høyere enn ønsket, men ikke voldsom. Den skjøt imidlertid veldig fart da hun flyttet for seg selv, og særlig nå de to siste årene. Det er jo ikke vårt ansvar lenger, men jeg synes det er leit at hun ikke fikk den ballasten hun trengte til å ta vare på kroppen sin på en sunn måte inn i voksenlivet. Vi burde kanskje vært mer "på" i forhold til å snakke om apetittregulering og metthetsfølelse - vår strategi var å unngå snakking om slanking, men heller legge til rette for et fysisk aktivt hverdagsliv, forholdsvis sunne hverdagsmåltider og litt mer usunne ting i helgene. Det jeg helt klart ser at vi skulle ha gjort annerledes, var at vi har koplet "kos" til usunn mat - at "kos" alltid betyr noe spisende og drikkende utover hverdagsmaten. Der feilet vi.

Dere som har lest tråden (nå eller tidligere) - har dere noen tanker rundt dette?

Anonymkode: 9fbb1...4b0

Jeg ser flere ting som kunne vært gjort annerledes tidligere, men det er ikke viktig nå. Det får man ikke gjort noe med. Dere gjorde det dere mente var riktig der og da. 

Jeg tror det er på tide med mer profesjonell hjelp nå, hva nå enn det skulle være. Håper noen har noen gode tips.