Han glemmer meg når vi er sammen med andre

[AnonymBruker]

Jeg er i et relativt nytt forhold, vi ble sammen i juni i fjor. Vi har det stort sett bra. Jeg liker å være sammen med ham og føler jeg kan være meg selv.

Men én ting synes jeg er veldig sårt. Når han tar meg med for å møte venner og familie, er det som om han glemmer meg. Han snakker utelukkende med dem vi er for å møte og om ting jeg har absolutt ingen forutsetning for å bidra med innspill til. Han gjør ingen forsøk på å få meg med i samtalen og det kan pågå i timer, hvis han ikke har venner som er høflige nok til at de kommer på at jeg finnes. 

Jeg er ikke spesielt sjenert, så det er ikke det det går på. Men jeg blir litt satt ut, kanskje. Når jeg tar ham med for å møte mine venner og familie prøver jeg å få ham med i samtalen, og mine venner er heldigvis alle slik at de gjerne spør ham om ting og ellers pensler samtalen inn på noe vi alle kan snakke om - det finnes jo masse de fleste kan snakke om. Jeg sitter ikke og bare snakker om noe jeg og mine venner kan snakke om.

Jeg har sagt dette til ham, men han sier at han ikke vet hvordan han kan klare å inkludere meg i samtaler, og derfor er det kanskje best om jeg ikke er med lenger (for min egen skyld). Dette synes jeg er leit og litt trist. Jeg vet hans ekskone ikke ønsket å ha besøk av hans venner, og han har sagt han trodde hun hadde sosial angst, men nå lurer jeg litt på om hun kanskje følte på litt av det samme jeg gjør. Jeg føler på en måte at han ikke ser meg, begynner å lure på om han er flau over meg - ja, slike ting. Jeg vet innerst inne at han elsker meg og er stolt av meg, men dette får meg til å tvile når det skjer. 

Er det noen som har noen tips til meg? Eller ham? Må jeg bare akseptere at han glemmer meg ut når vi er sammen med andre, og at dette er et karaktertrekk jeg ikke kan forandre på?

Anonymkode: ac286...51b

[mariaflyfly]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i et relativt nytt forhold, vi ble sammen i juni i fjor. Vi har det stort sett bra. Jeg liker å være sammen med ham og føler jeg kan være meg selv.

Men én ting synes jeg er veldig sårt. Når han tar meg med for å møte venner og familie, er det som om han glemmer meg. Han snakker utelukkende med dem vi er for å møte og om ting jeg har absolutt ingen forutsetning for å bidra med innspill til. Han gjør ingen forsøk på å få meg med i samtalen og det kan pågå i timer, hvis han ikke har venner som er høflige nok til at de kommer på at jeg finnes. 

Jeg er ikke spesielt sjenert, så det er ikke det det går på. Men jeg blir litt satt ut, kanskje. Når jeg tar ham med for å møte mine venner og familie prøver jeg å få ham med i samtalen, og mine venner er heldigvis alle slik at de gjerne spør ham om ting og ellers pensler samtalen inn på noe vi alle kan snakke om - det finnes jo masse de fleste kan snakke om. Jeg sitter ikke og bare snakker om noe jeg og mine venner kan snakke om.

Jeg har sagt dette til ham, men han sier at han ikke vet hvordan han kan klare å inkludere meg i samtaler, og derfor er det kanskje best om jeg ikke er med lenger (for min egen skyld). Dette synes jeg er leit og litt trist. Jeg vet hans ekskone ikke ønsket å ha besøk av hans venner, og han har sagt han trodde hun hadde sosial angst, men nå lurer jeg litt på om hun kanskje følte på litt av det samme jeg gjør. Jeg føler på en måte at han ikke ser meg, begynner å lure på om han er flau over meg - ja, slike ting. Jeg vet innerst inne at han elsker meg og er stolt av meg, men dette får meg til å tvile når det skjer. 

Er det noen som har noen tips til meg? Eller ham? Må jeg bare akseptere at han glemmer meg ut når vi er sammen med andre, og at dette er et karaktertrekk jeg ikke kan forandre på?

Anonymkode: ac286...51b

Oi! Vanskelig. Hvilke temaer snakker dere om når dere er sammen bare dere to? Hva har dere til felles? Er det ikke litt merkelig hvis ingenting av det dere kan diskutere sammen er noe vennene hans er opptatte av?

Jeg hadde blitt såret om det var meg. Det er usjarmerende å ikke inkludere deg, især dersom det kan gå timesvis, slik du beskriver, og det at han insinuerer at det er best for din egen del om du ikke lenger er med og møter hans venner, får det til å ringe en varselklokke hos meg.

Jeg tror på å snakke mer sammen om dette, og ikke la ham komme unna med "jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det." Det er ansvarsfraskrivelse, og det er direkte ekskluderende. Hvordan ville han følt seg i samme situasjon? Ville ikke han følt seg ekskludert? Ville ikke han kjent på følelsen av å ikke være velkommen? 

Har du stilt ham noen av disse spørsmålene?

 

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar og gode spørsmål. Vi har kanskje ikke så mye til felles, det vil si at vi har veldig forskjellige yrker og interesser. Jeg tror likevel vi kunne ha diskutert mange ting sammen med vennene hans, men de snakker nesten utelukkende om felles jobb når de treffes (ironisk nok er de psykiatere/psykologer). Med familien hans er det slik at han mer fysisk snur seg bort fra meg, for eksempel når vi er i familieselskaper, og på den måten får meg til å føle at han ikke tenker på å inkludere meg. Jeg tror på sett og vis han ikke mener å såre meg, men jeg synes det er sårt - og veldig sårt at han ikke tror han kan komme til å klare å endre på det. Det blir kanskje ekstra dumt fordi jeg selv er en person som kanskje tenker litt vel mye på at andre har det bra i slike settninger, og prøver å inkludere alle. Med mine venner går det derfor greit, men jeg synes også det er litt rart at han aldri spør venner eller familie av meg noen spørsmål - på den måten synes jeg han virker som han ikke engasjerer seg noe særlig eller har lyst til å bli kjent med dem. Selv sier han at han ikke kjenner seg igjen i dette i det hele tatt, men spør jeg ham da om han husker noen spørmål han har stilt noen gang, kan han ikke huske noen.

Anonymkode: ac286...51b

[Nicklusheletida]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i et relativt nytt forhold, vi ble sammen i juni i fjor. Vi har det stort sett bra. Jeg liker å være sammen med ham og føler jeg kan være meg selv.

Men én ting synes jeg er veldig sårt. Når han tar meg med for å møte venner og familie, er det som om han glemmer meg. Han snakker utelukkende med dem vi er for å møte og om ting jeg har absolutt ingen forutsetning for å bidra med innspill til. Han gjør ingen forsøk på å få meg med i samtalen og det kan pågå i timer, hvis han ikke har venner som er høflige nok til at de kommer på at jeg finnes. 

Jeg er ikke spesielt sjenert, så det er ikke det det går på. Men jeg blir litt satt ut, kanskje. Når jeg tar ham med for å møte mine venner og familie prøver jeg å få ham med i samtalen, og mine venner er heldigvis alle slik at de gjerne spør ham om ting og ellers pensler samtalen inn på noe vi alle kan snakke om - det finnes jo masse de fleste kan snakke om. Jeg sitter ikke og bare snakker om noe jeg og mine venner kan snakke om.

Jeg har sagt dette til ham, men han sier at han ikke vet hvordan han kan klare å inkludere meg i samtaler, og derfor er det kanskje best om jeg ikke er med lenger (for min egen skyld). Dette synes jeg er leit og litt trist. Jeg vet hans ekskone ikke ønsket å ha besøk av hans venner, og han har sagt han trodde hun hadde sosial angst, men nå lurer jeg litt på om hun kanskje følte på litt av det samme jeg gjør. Jeg føler på en måte at han ikke ser meg, begynner å lure på om han er flau over meg - ja, slike ting. Jeg vet innerst inne at han elsker meg og er stolt av meg, men dette får meg til å tvile når det skjer. 

Er det noen som har noen tips til meg? Eller ham? Må jeg bare akseptere at han glemmer meg ut når vi er sammen med andre, og at dette er et karaktertrekk jeg ikke kan forandre på?

Anonymkode: ac286...51b

Det er litt tidlig i forholdet enda og jeg tror du skal være litt mer tålmodig. Jeg tror det vil ordne seg på sikt nå du blir bedre kjent og får flere felles opplevelser med vennene og familien.

[AnonymBruker]

Tusen takk, Nicklusheletida. Jeg håper jo også det skal gå seg til.

Anonymkode: ac286...51b