Ekspertsvar Samlivsbrudd med psykisk syk

[credoII]

Hei!

Jeg har nettopp avsluttet et samliv med en samboer (kvinne) som er psykisk syk. Vi har vært sammen i vel 4 år, og problemer har kommet og gått mer eller mindre hele tiden. Selvfølgelig er jeg glad i henne, men når depresjoner og angst setter inn, så har det ikke vært lett å være partner. Gang på gang har det "vært slutt", og da som regel etter at angsten har vært forsøkt dempet med alkohol. Hun har nok også en eller annen form for obsessiv trang til nærhet, i den grad at livet vårt ble mer og mer likt en symbiose hvor det egentlig bare var plass for hennes følelsesliv, og lite igjen til meg. Så godt som ingenting til min familie.

Når jeg nå denne gangen tok skrittet fullt ut og fant ut at jeg faktisk også må tenke på meg selv og mitt eget liv og helse så kommer jo skyldfølelsen. Historikken inneholder både selvmordsforsøk og selvskading, og i alkoholrusen tas et raseri som man ikke skulle tro fantes der, ut på meg. Når jeg nå har funnet ut at jeg ikke kan leve slik lenger, så er det med blandede følelser. Jeg er vanligvis ikke den som betror meg for mye om slikt, og heller ikke den som har behov for å snakke så mye om det. Nå tenker jeg at det faktisk kan være en god ting å dele denne erfaringen med andre. Ja jeg kjenner skyldfølelse, og det klarer hun fremdeles å opprettholde. På den andre siden sier min lille rasjonelle hjelper (du vet fettern til han som satt på skulderen til Petter smart) at rett = rett, og man kan ikke ha et normalliv som består i å være omsorgsperson halve tiden. Noen vil sikkert si: "Joda, det kan du, og det bør du, se bare på partneren til xxxxx!". Da tenker jeg at kanskje det er riktig for noen, men ikke for meg. Egoistisk? Selvberging? For meg er det en helt nødvendig endring å gjøre for å beholde helse, familie, normalliv og jobb.

Nå er jo jeg sikker på at jeg kommer meg over dette, men uansett er det godt å skrive det ned, og kanskje kan det også være noen der ute som leser det og kjenner seg igjen.

 

[Nicklusheletida]

Du har vært tålmodig lenge og det er lov å tenke på seg selv. Tror ingen vil dømme deg for denne avgjørelsen. 

[credoII]

Hei!

Takk for støtten. Dommeren sitter jo ofte på den andre skulderen og krangler med "lille hjelper. "Dommeren" er jo mine egne indre kvaler og ting i denne sammenhengen. Det er nok ikke uten grunn at stress, skyldfølelse,dårlig  samvittighet +++ er den største bidragsyteren til sosiale og helsemessige problemer i vår kultur.

[AnonymBruker]

Det kan være emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, det der. Det kan være veldig vanskelig for en partner å leve med. Av og til må man tenke på sin egen helse. For min del hadde det vært avgjørende om hun har selvinnsikt og om hun jobber med seg selv i behandling. Gjør hun det, og man ellers er glad i henne, så kanskje det skulle rå en sjanse. Men gjør hun ingen forsøk på å bli bedre, så er det ikke liv laga. Du er uansett helt fri til å gå, du er ikke hennes forelder eller frelser.

Anonymkode: 9ac40...b7a

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har tatt et nødvendig og klokt valg. Lykke til videre. 

[AnonymBruker]

Jeg strever selv med psykiske problemer, som også har inkludert selvskading og selvmordsforsøk, men forholdet har vart i 9 år og ser ikke ut til  ville bli avsluttet med det første. For meg hjalp det å "få et spark bak". En dag for fire år siden sa samboeren min: "Enten viser du vilje til å forbedre deg eller jeg flytter til en annen by uten deg". Da sluttet jeg med selvskading og begynte å jobbe mer med meg selv. Jeg har fått tilbakefall, men jeg tar ansvar og ber om innleggelse før det går for langt. Min samboer har vært klar på at han ikke er min terapeut eller sykepleier. Jeg tar ikke ut mine problemer og følelser på ham, men i terapirommet, og det tror jeg er grunnen til at forholdet har vart så lenge. I tillegg er min samboer psykisk sterk og har god støtte i sin familie.

Anonymkode: e4ba2...e7b

[credoII]

Hei Anonym!

Vi kunne også hatt det slik som du beskriver, men hos oss har det vært slik at hun ikke har villet være åpen om det til omgivelsene, og da kan ikke jeg hente støtte i min familie. Faktisk har det heller vært motsatt, at hun har tatt aggresjonen delvis ut også mot min familie. Ikke direkte, men rakket ned på dem når vi to har "snakket sammen" (kranglet).  Kombinert med  den trangen til nærhet har det nærmet seg det som ligner mest på en symbiose. Slikt blir jo klarere i ettertid da man ikke sitter midt oppi det..

Endret 2. april 2016 av credoII

[AnonymBruker]

Det er klart du går ut av forholdet med blandede følelser. Og du gjør det rette for din egen del. Hun trenger hjelp fra hjelpeapparatet og ikke fra deg ang sine psykiske lidelser. Er trist dem som ikke har selvinnsikt og ikke klarer å jobbe med seg selv. Ting går til helvete da. Hun vil gi deg dårlig samvittighet fordi hun vil ikke gi slipp på deg, men du kunne i verste fall bli ødelagt psykisk selv hvis du hadde fortsatt å leve sammen med hun. Er noe og tenke på og viktig for deg å ta med deg videre i livet. Lykke til

Anonymkode: 8cec4...0ac

[credoII]

Hei!

takk for støtte, det behøves. Antagelig er det  en forsvarsmekanisme som har slått inn her, når jeg nå kan sette pris på å være alene, og har fortengt det vonde. Jeg ser at det tar tid,,,, tid & tid.

Jeg er sikker på at de som jobber med slikt daglig også siet det; Gi det tid,,og enda mer tid.