Ekspertsvar Psykiatrisk legevakt

[AnonymBruker]

 

Hva sier man når man kommer dit med et menneske som ser helt svart på livet? Som har fått sin helsetilstand så forverret den siste tiden, at fra å streve og være fortvilt er menneske så tungsindig at ikke ser de samme grunnene som før til å leve.

Vedkommende spiser fra, ikke noe, til litt, (jeg vet dette pga av mat jeg lager)  sover dårlig, steller seg ikke, men greier enkelte gjøremål, daglige, skal jeg tippe vil jeg anta, at sammenlignet med før, da vedkommende var av de veldig energiske, så er det kanskje 5 % igjen av den hn var, det vil si får til ca 5%. Det er jo noe, men greier ikke lage mat, og gråter mye. (det siste er nytt)

Avslagene vedkommende har fått de siste par årene fra dps og andre instanser, er for tiden blitt ekstra belastende, i tillegg anklager vedkommende seg selv på en ny måte, og kverner mye på det samme. Når jeg prøver sette ting på plass, og syns jeg blir hørt og forstått, så starter vedkommende å kverne på nytt, som om hn ikke kommer ut av sitt eget tungsinn.

Det er barn inne i situasjonen, og ingen voksenpersoner tilstede andre enn den deprimerte. Jeg trenger desperat å vite hvordan forklare, hva kan legevakten gjøre, og kan det føre til at vedkommende får poliklinisk oppfølging i tiden som kommer. Jeg er så bekymret.

 

Anonymkode: b1c11...fb3

[Trine]

Jeg vet ikke hva man sier, men om hun ikke klarer si det selv så burde du kanskje si omtrent det du har skrevet her.

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hva sier man når man kommer dit med et menneske som ser helt svart på livet? Som har fått sin helsetilstand så forverret den siste tiden, at fra å streve og være fortvilt er menneske så tungsindig at ikke ser de samme grunnene som før til å leve.

Vedkommende spiser fra, ikke noe, til litt, (jeg vet dette pga av mat jeg lager)  sover dårlig, steller seg ikke, men greier enkelte gjøremål, daglige, skal jeg tippe vil jeg anta, at sammenlignet med før, da vedkommende var av de veldig energiske, så er det kanskje 5 % igjen av den hn var, det vil si får til ca 5%. Det er jo noe, men greier ikke lage mat, og gråter mye. (det siste er nytt)

Avslagene vedkommende har fått de siste par årene fra dps og andre instanser, er for tiden blitt ekstra belastende, i tillegg anklager vedkommende seg selv på en ny måte, og kverner mye på det samme. Når jeg prøver sette ting på plass, og syns jeg blir hørt og forstått, så starter vedkommende å kverne på nytt, som om hn ikke kommer ut av sitt eget tungsinn.

Det er barn inne i situasjonen, og ingen voksenpersoner tilstede andre enn den deprimerte. Jeg trenger desperat å vite hvordan forklare, hva kan legevakten gjøre, og kan det føre til at vedkommende får poliklinisk oppfølging i tiden som kommer. Jeg er så bekymret.

 

Anonymkode: b1c11...fb3

Du bør legge vekt på hensynet til barna.

Anonymkode: 3dab1...a76

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Legevakten kan ikke gjøre noe som helst. Dette er en sak for fastlegen som sannsynligvis bør henvise videre. En bekymringsmelding til barnevernet er sannsynligvis også nødvendig.

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Hva sier man når man kommer dit med et menneske som ser helt svart på livet? Som har fått sin helsetilstand så forverret den siste tiden, at fra å streve og være fortvilt er menneske så tungsindig at ikke ser de samme grunnene som før til å leve.

Vedkommende spiser fra, ikke noe, til litt, (jeg vet dette pga av mat jeg lager)  sover dårlig, steller seg ikke, men greier enkelte gjøremål, daglige, skal jeg tippe vil jeg anta, at sammenlignet med før, da vedkommende var av de veldig energiske, så er det kanskje 5 % igjen av den hn var, det vil si får til ca 5%. Det er jo noe, men greier ikke lage mat, og gråter mye. (det siste er nytt)

Avslagene vedkommende har fått de siste par årene fra dps og andre instanser, er for tiden blitt ekstra belastende, i tillegg anklager vedkommende seg selv på en ny måte, og kverner mye på det samme. Når jeg prøver sette ting på plass, og syns jeg blir hørt og forstått, så starter vedkommende å kverne på nytt, som om hn ikke kommer ut av sitt eget tungsinn.

Det er barn inne i situasjonen, og ingen voksenpersoner tilstede andre enn den deprimerte. Jeg trenger desperat å vite hvordan forklare, hva kan legevakten gjøre, og kan det føre til at vedkommende får poliklinisk oppfølging i tiden som kommer. Jeg er så bekymret.

 

Anonymkode: b1c11...fb3

For at Psykiatrisk legevakt skal være rett sted å henvende seg, så må hun trenge akutt hjelp. Jeg synes du kan ringe dem på forhånd og forklare situasjonen og spørre dem om de vil kunne hjelpe til eller om hun er nødt til å gå via fastlegen. Forklar din rolle i dette og din økende bekymring.

Oslo legevakt har også folk som kan vurdere nødvendigheten av andre akutt-tiltak, dvs. hvordan man kan sikre at barna ivaretas.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Legevakten kan ikke gjøre noe som helst. Dette er en sak for fastlegen som sannsynligvis bør henvise videre. En bekymringsmelding til barnevernet er sannsynligvis også nødvendig.

fastlegen er inne i bildet, men det hjelper altså ikke, jeg tror muligens(?) det skyldes ikke den flinkeste til å følge opp. (dessuten er det en person som sjelden/aldri blir/ble syk i utgangspunktet, aldri har vært innenfor psykiatri, og er dårlig på å fremsette eget behov. (det har tatt tid for meg å forstå dette)

Barnevernet er der, jeg har snakket med en engasjert person der, de skulle gjøre det de kunne, og de er hyggelige, og ikke minst noen av de som er sjokkerte over at personen ikke får hjelp. (mulig fordi fremstår for ressursterk opprinnelig?) Jeg har videre ringt søknadskontor og mange flere instanser, og det mangler ikke på menneskler som kjenner fortvilelse, og oppgitthet, men lenger kommer verken de, jeg, eller hn som det gjelder. I morgen ringer jeg fastlegen igjen, men får jeg ikke tak i, kan vi ikke vente lenger. (nå er det jo mitt ansvar, og jeg er ikke i stand til å hjelpe menneske) (og med noe så viktig som å greie å leve) (jeg kan kun hjelpe med praktiske ting, ikke få bort fortvilelsen som er dyp blitt) (vedkommende trenger profesjonell hjelp)

Anonymkode: b1c11...fb3

[AnonymBruker]

2 timer siden, frosken skrev:

For at Psykiatrisk legevakt skal være rett sted å henvende seg, så må hun trenge akutt hjelp. Jeg synes du kan ringe dem på forhånd og forklare situasjonen og spørre dem om de vil kunne hjelpe til eller om hun er nødt til å gå via fastlegen. Forklar din rolle i dette og din økende bekymring.

Oslo legevakt har også folk som kan vurdere nødvendigheten av andre akutt-tiltak, dvs. hvordan man kan sikre at barna ivaretas.

Det kan være akutt slik som hn nylig snakket, om livet.

En konkret sak har fått alt til å rase utfor slik jeg ser det. Er fornuftig og ansvarsfull normalt, også nå glimtvis, så barnevern har hn selv kontaktet, men ikke vanskelig å skjønne at ressursterk person som nå fått ekstrem forverring pga av år med belastning, noe hn nok har bært bedre enn de fleste ville greid. Konkret utløsende sak som medførte den raske forverringen, er det jeg kan si noe om, men nå kjenner jeg en dråpe av den belastning det er å være syk, og stå i en sånn påkjenning helt alene, og bare den dråpen gjør meg sliten, hvordan er det ikke da å være i behov av profesjonell hjelp også ikke få det.

Jeg burde kanskje skrive en mail i morgen til en psykolog jeg kjenner, spørre hva hun mener om muligheten for at jeg skriver et brev, til alle de instanser jeg har ringt i fortvilelse, fordi jeg frykter for livet til vedkommende. Jeg tenker da at skjer det noe, så har jeg fått frem og ansvarliggjort alle som visste om hvor syk hn nå er, og som likevel ikke foretok seg noe. (det er jo to viktige saker her, den individuelle lidelse, og det prinsippielt gale i at man tar en slik sjangse med et menneskeliv i fare)  Det er fortvilende å være vitne til en slik dyp fortvilelse også ikke kunne gjøre noe for å hjelpe. Psykologen kan da kanskje lese gjennom mail/brev og komme med innspill. (jeg føler meg hjelpesløs, maktesløs og tenksom)

Jeg er fortvilt, jeg driver bare med plastring av overfladiske sår, brannslukning, sånn føles det litt, årsaken til alt dette, det vedkommende trenger profesjonell hjelp med, det greier ikke jeg å gi på noen som helst måte. Nå skal jeg google, også skal jeg ta notater også skal jeg finne en plan og en løsning, jeg må finne en løsning, jeg greier ikke , ikke finne en løsning.

I kveld sa jeg noe jeg tror ikke var så ok...:-( (jeg vet ikke dette, men dette ga meg antagelsen av at det kan være sånn) jeg syns det var et greit spørsmål, men da det ikke kom noe svar, enda jeg ventet, så jeg opp, og inn i noen runde, større øyne enn normalt, slike øyne kan bety, forundret og sjokkert. Jeg tenkte da at jeg er jo ikke noen god amatørpsykolog, jeg tror ikke denne personen ble fornærmet og sur, er ikke sånn type, men jeg vet jeg ikke er den beste til å være sjelesørger. 

Det må jo finnes en løsning noe sted, 

 

 

Anonymkode: b1c11...fb3

[frosken]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være akutt slik som hn nylig snakket, om livet.

En konkret sak har fått alt til å rase utfor slik jeg ser det. Er fornuftig og ansvarsfull normalt, også nå glimtvis, så barnevern har hn selv kontaktet, men ikke vanskelig å skjønne at ressursterk person som nå fått ekstrem forverring pga av år med belastning, noe hn nok har bært bedre enn de fleste ville greid. Konkret utløsende sak som medførte den raske forverringen, er det jeg kan si noe om, men nå kjenner jeg en dråpe av den belastning det er å være syk, og stå i en sånn påkjenning helt alene, og bare den dråpen gjør meg sliten, hvordan er det ikke da å være i behov av profesjonell hjelp også ikke få det.

Jeg burde kanskje skrive en mail i morgen til en psykolog jeg kjenner, spørre hva hun mener om muligheten for at jeg skriver et brev, til alle de instanser jeg har ringt i fortvilelse, fordi jeg frykter for livet til vedkommende. Jeg tenker da at skjer det noe, så har jeg fått frem og ansvarliggjort alle som visste om hvor syk hn nå er, og som likevel ikke foretok seg noe. (det er jo to viktige saker her, den individuelle lidelse, og det prinsippielt gale i at man tar en slik sjangse med et menneskeliv i fare)  Det er fortvilende å være vitne til en slik dyp fortvilelse også ikke kunne gjøre noe for å hjelpe. Psykologen kan da kanskje lese gjennom mail/brev og komme med innspill. (jeg føler meg hjelpesløs, maktesløs og tenksom)

Jeg er fortvilt, jeg driver bare med plastring av overfladiske sår, brannslukning, sånn føles det litt, årsaken til alt dette, det vedkommende trenger profesjonell hjelp med, det greier ikke jeg å gi på noen som helst måte. Nå skal jeg google, også skal jeg ta notater også skal jeg finne en plan og en løsning, jeg må finne en løsning, jeg greier ikke , ikke finne en løsning.

I kveld sa jeg noe jeg tror ikke var så ok...:-( (jeg vet ikke dette, men dette ga meg antagelsen av at det kan være sånn) jeg syns det var et greit spørsmål, men da det ikke kom noe svar, enda jeg ventet, så jeg opp, og inn i noen runde, større øyne enn normalt, slike øyne kan bety, forundret og sjokkert. Jeg tenkte da at jeg er jo ikke noen god amatørpsykolog, jeg tror ikke denne personen ble fornærmet og sur, er ikke sånn type, men jeg vet jeg ikke er den beste til å være sjelesørger. 

Det må jo finnes en løsning noe sted, 

 

 

Anonymkode: b1c11...fb3

Jeg synes du skal kontakte : http://www.oslo-universitetssykehus.no/omoss_/avdelinger_/akuttenheten-nydalen-dps_ eller tilsvarende i riktig bydel.

 

 

Endret 11. april 2016 av frosken

[frosken]

11 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Legevakten kan ikke gjøre noe som helst. Dette er en sak for fastlegen som sannsynligvis bør henvise videre. En bekymringsmelding til barnevernet er sannsynligvis også nødvendig.

Slik Oslo-systemet fungerer, så mener jeg det legges opp til at Psykiatrisk legevakt også kan brukes til å avklare situasjoner som dette.  Dette er hva de selv skriver på sin nettside:

"Hvilken hjelp kan du få?
Psykiatere, psykologer og spesialsykepleiere ved Psykiatrisk legevakt er trenet til raskt å kunne vurdere hva slags hjelp som trengs. Av og til er en avklarende, støttende eller rådgivende samtale tilstrekkelig. Pasientene kan også få tilbud om medikamentell behandling, men ikke B-preparater. Noen pasienter blir henvist til DPS, annen instans på Legevakten (Allmennseksjonen, Sosial vakttjeneste, Observasjonsposten) videre i behandlingsapparatet eller til fastlegen, og noen blir lagt inn på Akuttpsykiatrisk avdeling.

Psykiatrisk legevakt er et akuttilbud, og tilbyr ikke oppfølgende samtaler. "

[AnonymBruker]

21 minutter siden, frosken skrev:

Jeg synes du skal kontakte : http://www.oslo-universitetssykehus.no/omoss_/avdelinger_/akuttenheten-nydalen-dps_ eller tilsvarende i riktig bydel.

 

 

Takk,

ja jeg fant også dette i natt, tenkte ringe nå snart, må bare tenke hva jeg skal si. Ringte jo dps for noen uker siden, og de var de minst hjelpsomme på hele ringerunden, mens alt fra barnevern til ...ja jeg kan ikke skrive alt, for sakens anonymitet, i vertfall verken manglet empati og forståelse med en vanskelig situasjon, så var samtalen med en psykolog på dps veldig ubehagelig, det var ikke noen ufine ord, det var bare som å snakke til en vegg av likegyldighet.

Anonymkode: b1c11...fb3

[AnonymBruker]

13 minutter siden, frosken skrev:

Slik Oslo-systemet fungerer, så mener jeg det legges opp til at Psykiatrisk legevakt også kan brukes til å avklare situasjoner som dette.  Dette er hva de selv skriver på sin nettside:

"Hvilken hjelp kan du få?
Psykiatere, psykologer og spesialsykepleiere ved Psykiatrisk legevakt er trenet til raskt å kunne vurdere hva slags hjelp som trengs. Av og til er en avklarende, støttende eller rådgivende samtale tilstrekkelig. Pasientene kan også få tilbud om medikamentell behandling, men ikke B-preparater. Noen pasienter blir henvist til DPS, annen instans på Legevakten (Allmennseksjonen, Sosial vakttjeneste, Observasjonsposten) videre i behandlingsapparatet eller til fastlegen, og noen blir lagt inn på Akuttpsykiatrisk avdeling.

Psykiatrisk legevakt er et akuttilbud, og tilbyr ikke oppfølgende samtaler. "

Ja det der leste jeg i natt også, men først prøver jeg akuttenheten på dagtid.

 

Anonymkode: b1c11...fb3

[frosken]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk,

ja jeg fant også dette i natt, tenkte ringe nå snart, må bare tenke hva jeg skal si. Ringte jo dps for noen uker siden, og de var de minst hjelpsomme på hele ringerunden, mens alt fra barnevern til ...ja jeg kan ikke skrive alt, for sakens anonymitet, i vertfall verken manglet empati og forståelse med en vanskelig situasjon, så var samtalen med en psykolog på dps veldig ubehagelig, det var ikke noen ufine ord, det var bare som å snakke til en vegg av likegyldighet.

Anonymkode: b1c11...fb3

Dere kan evt. også møte opp direkte.

[påskelilje]

Håper dere får hjelp i dag!

[ISW]

11 timer siden, frosken skrev:

Slik Oslo-systemet fungerer, så mener jeg det legges opp til at Psykiatrisk legevakt også kan brukes til å avklare situasjoner som dette.  Dette er hva de selv skriver på sin nettside:

"Hvilken hjelp kan du få?
Psykiatere, psykologer og spesialsykepleiere ved Psykiatrisk legevakt er trenet til raskt å kunne vurdere hva slags hjelp som trengs. Av og til er en avklarende, støttende eller rådgivende samtale tilstrekkelig. Pasientene kan også få tilbud om medikamentell behandling, men ikke B-preparater. Noen pasienter blir henvist til DPS, annen instans på Legevakten (Allmennseksjonen, Sosial vakttjeneste, Observasjonsposten) videre i behandlingsapparatet eller til fastlegen, og noen blir lagt inn på Akuttpsykiatrisk avdeling.

Psykiatrisk legevakt er et akuttilbud, og tilbyr ikke oppfølgende samtaler. "

Det var det jeg og leste, derfor stusset jeg litt på svaret fra NHD.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Med mindre det er akutt psykose eller overhengende selvmordsfare mener jeg fortsatt at det er bedre å oppsøke fastlege på mandag enn å bruke legevakt på søndag.

[AnonymBruker]

15 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Med mindre det er akutt psykose eller overhengende selvmordsfare mener jeg fortsatt at det er bedre å oppsøke fastlege på mandag enn å bruke legevakt på søndag.

 

Takk for engasjement og råd fra mange.

Jeg satt natt til i går oppe hele natten fordi jeg måtte lese på net om diverse ting, og jeg fant da at Kunnskapssenteret i 2014 spurte fastlegene i landet om deres erfaring med ulike DPS. På den måten kom jeg frem til at min nabo burde henvises nettopp til det stedet som er best her vi bor. Dit var ikke naboen blitt henvist.

Så googlet jeg naboens fastlege, og fant ut at flere skrev vedkommende var en brysk og kranglete person, på det tidspunktet gjorde jo det til at jeg tenkte, ikke rart alle henvisninger er blitt avslått.

Men likevel tenkte jeg at veien må gå om fastlegen for i det minste få en henvisning videre til en av de beste dps`er, (da tenkte jeg på lang sikt) samt få utskrift av de tidligere. Jeg ringte på morgenen fastlegen, fikk ikke snakke med vedkommende, men fikk time fordi det var snakk om selvmordsfare. Så ringte jeg naboen og ga tiden. Så ringte jeg ulike akuttpsykiatriske dagtilbud, og et utpekte seg, der min nabo skulle bli søkt inn, men akuttpsykiatrisk må man få hjelp av den nærmeste, men for videre poliklinisk behandling og utredning er det fritt sykehusvalg, de forklarte alt til meg, høflig og vennlig på telefon.

Så jeg sa til naboen at uansett må vi innom akuttpsykiatrisk etter fastlegen, selv om naboen da var redd.

Jeg var ganske urolig for å møte fastlegen, både fordi jeg var redd for at hn skulle vite at jeg hadde vært pådriver bak noen andre henvisninger, og pga av at ingenting jo hadde gått i min nabos vei, og andres advarsel på nettet gjorde det ikke lettere. Men til slutt tok jeg meg selv sammen, jeg visste jo at jeg måtte ringe, og det er jo ikke farlig å få kjeft, verken på telefon eller direkte.

Men :-) fastlegen var kjempehyggelig:-)

Og vedkommende ga meg tommel opp, enda tydeligvis visste hvem jeg var. Men det jeg forstod på fastlegen var at min nabo ikke har greid å helt formidle hvor alvorlig situasjonen er, mye pga av fasaden, dette stemmer med slik jeg kjenner naboen. Jeg forklarte ting ganske så kronologisk og oppsummert, og hvorfor fortvilelsen nå var økt (da hikstet naboen) og blitt det jeg mente var suicidiitet. Jeg referete så til, (dette grudde jeg meg til da jeg husket hva som stod på nett om brysk og kranglete, ) undersøkelsen fra Kunnskapssenteret fra 2014,  og fastlegen kjente til dette:-) og ville henvise hit såklart:-) Var en grei og forståelsesfull fastlege, jeg oppdaget ikke noe uvennlig på noen måte, enda naboen, måtte ha med meg, det syns faktisk fastlegen var kjempebra. Jeg visste da vi gikk ut at nå har fastlegen forstått alvoret, og ikke bare skulle henvise, sørge for oppfølging, og klemte min nabo da vi gikk.

Så dro vi til akuttpsykiatrisk, noe naboen var urolig for,, men jeg hadde sagt vi måtte, og fastlegen sa det samme og ringte og sa vi kom, og fastlegen sa også at det var viktig å dra dit. De ville ikke ta i mot hadde de sagt til fastlegen på telefon, men fastlegen hadde sagt til dem, " Nå behandler dere ..."naboen"...bra", dette fortalte fastlegen meg. Det syns jeg var fint, for så var jeg mer forberedt for om nødvendig "kamp"/da mener jeg stå på for naboens rettigheter. Hvordan i alle dager skal man klare av så mye når man blir syk.

Men det som møtte min nabo på akuttpsykiatrisk var: fokuserte og løsningsorienterte mennesker, en psykiater og en psykolog. 

For å oppsummere dette: Min nabo får fra nå av ALL hjelp hn trenger. Vi satt der veldig lenge, og jeg ble så lykkelig, først trodde jeg jo ikke mine egne ører, for det er litt av et tilbud som naboen nå får, og uten å streve mer!! Naboen virket mest fjern, og som om ikke forstod det fantastiske tilbudet om hjelp, men på slutten forstod, da sa en setning, "jeg er så lettet". De ville jo legge inn, men jeg sa jeg visste naboen, bare vet får håp, vil ha det best hjemme, og det nikket naboen til, og det ble så lagd en avtale med akuttpsykiatrisk, de tok hele ansvaret, fra alt til, ikke ta livet sitt, møte om to dager, akuttnummer kan ringe, medisiner, (for å få sove) trygging av tiden fremover, garanti for videre oppfølging og hjelp. (det var så utrolig den tryggheten de formidlet, til min nabo, men jeg ble jo veldig beroliget jeg også)

Dere skjønner sikkert hvor glad jeg er for naboen min!

Og naboen sa faktisk da jeg kjørte hn hjem at "det føles som jeg har vunnet i lotto", jeg sa, "det har du på en måte gjort, fra nå vil dette vonde ligge bak deg"". Med et kom min hyggelige gode solide nabo frem, virket mer klar og glad og tilstedet, og smilte til meg:-). Mens jeg nå begynte kjenne at slitenhet overtok noe av plassen for lettelsen og gleden. Da jeg kom hjem, skulle jeg skrive om denne fantastiske dagen for naboen min, men nesen ble tettere og tettere, og bihulene og tårekanalene, og ikke av forkjølelse, jeg var en blanding av lykkelig, sliten, på gråten og veldig lettet. 

 

 

 

 

Anonymkode: b1c11...fb3

[laban]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For å oppsummere dette: Min nabo får fra nå av ALL hjelp hn trenger.

Det var så utrolig den tryggheten de formidlet, til min nabo, men jeg ble jo veldig beroliget jeg også. Dere skjønner sikkert hvor glad jeg er for naboen min!

Anonymkode: b1c11...fb3

Veldig bra innsats - naboen din er heldig som har deg   Skjønner godt at dere begge er slitne og lettet.  Godt at det gikk så bra og at noen andre tar over ansvaret.

[Strikka]

FOR en nabo du er

[AnonymBruker]

9 minutter siden, laban skrev:

Veldig bra innsats - naboen din er heldig som har deg   Skjønner godt at dere begge er slitne og lettet.  Godt at det gikk så bra og at noen andre tar over ansvaret.

Jeg er også heldig som har fått naboen min tilbake! 

Anonymkode: b1c11...fb3

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Strikka skrev:

FOR en nabo du er

 

Men jeg har litt av en nabo  nå blir alt sånn som det var, naboen blir seg selv igjen, og da slipper jeg å huske på ting og bekymre meg, i dag har jeg en skikkelig fridag, den føles så skikkelig fordi det føles som om jeg har vært gjennom en katastrofe eller et jordskjelv inni meg , men katastrofen for meg var bare dyp bekymring, og fortvilelse og sorg,  fordi jeg er fullstendig fri fra alle sånne tanker i dag:-), så hører jeg fuglene kvitre nå, det tror jeg naboen også hører og gleder seg over i dag:-) Det blir dobbel glede av det

Anonymkode: b1c11...fb3