Føler du deg mislykket?

[AnonymBruker]

Føler du deg mislykket fordi du ikke har utdannelse og jobb?

Anonymkode: ac7fc...509

[AnonymBruker]

Egentlig ikke, jeg føler meg ressurssterk, som betyr snylting.

Anonymkode: 8b1ad...58d

[Madelenemie]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler du deg mislykket fordi du ikke har utdannelse og jobb?

Anonymkode: ac7fc...509

Nei, ikke mislykket, men jeg er av og til lei meg for at det er sånn.

Nå stod det i avisen i går at jeg ikke kan kalle meg ernæringsfysiolog heller lenger,:-) det er litt komisk, men det var visst en beskyttet tittel og jeg tok utdannelsen på den privatskolen. Men jeg gidder ikke gå til rettsak, jeg har mer enn nok med mitt eget liv og alt det, mitt liv innebærer av ansvar.

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Egentlig ikke, jeg føler meg ressurssterk, som betyr snylting.

Anonymkode: 8b1ad...58d

Det var en rar måte å se det på. Jeg blir beskrevet som ressurssterk, det kan være slitsomt å høre, men snylter er jeg ikke.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg blir sliten, og av og til lei meg for å høre om hvor flink jeg er?

Men jeg tror det har noe å gjøre med at, det andre sier som grunner for at jeg er så flink, er sånt jeg tenker alle jo klarer, andre i tillegg til jobb, så det føles ofte som om de roser meg fordi jeg har autisme, de tenker på gruppen autister, og i den gruppen er jeg av de flinkeste og bestfungerende. Men jeg måler meg ikke opp mot autister som bor i bolig el.l jeg sammenligner meg, når jeg nå gjør det, etter at jeg fikk diagnosen, med mennesker som er rundt meg,  med naboene, med foreldre til barnas venner, med min manns venner, med ting jeg leser i avisene m.m. Jeg tenker ikke hver dag og hele tiden på at jeg har autisme, men straks noen sier jeg er så flink og særlig når jeg gjør sånne vanlige ting, alle som er foreldre ville gjort for sine barn, så blir jeg ofte litt tenksom, noen ganger trist, og andre ganger sliten.

Jeg tror de fleste foreldre får ekstra krefter for barna sine, og det er de ekstra kreftene jeg mobiliserer for barnet mitt, når det ble så sykt. Min mann kan si at uten meg hadde ikke jenta vårt blitt frisk, han mener jeg legger ned et møysommelig arbeide i å finne ut av ting, for andre, når jeg blir berørt av lidelse og forstår at andre har det vondt. Det er korrekt det gjør jeg, av prinsipp, men også fordi jeg blir så fortvilt, og jeg greier ikke slutte å tenke på at noen har det vondt, så på den måten har man jo ikke helt noe valg heller. ( jeg lurer på hvorfor min mann sier at uten meg hadde ikke jenta vår blitt frisk? Mener han helt alvorlig at han ikke ville sørget for å finne en løsning på dette om han ikke hadde meg? Jeg tror jeg må spørre han om det) (det tenkte jeg ikke på å spørre han om, for jeg blir så tenksom når andre snakker og jeg bruler tid på å forstå ting)

 

[laban]

1 minutt siden, Madelenemie skrev:

Jeg lurer på hvorfor min mann sier at uten meg hadde ikke jenta vår blitt frisk? Mener han helt alvorlig at han ikke ville sørget for å finne en løsning på dette om han ikke hadde meg?

Jeg tror nok ikke han nødvendigvis mener at han selv ikke ville tatt kampen hvis ikke du hadde gjort det, men at det i slike situasjoner er nødvendig å stå ekstra mye på og absolutt ikke gi seg, selv om man møter motstand og passivitet - og at du er en slik type.  Poenget er ikke nødvendigvis at akkurat han ville gitt opp, men at mange andre ville - om ikke gitt opp, så i hvert fall ikke stått på like intenst. Kanskje gjorde du ting han ikke ville ha tenkt på eller overså skepsis dere møtte underveis, som han selv ville tatt mer til seg. 

De aller fleste vil være enig med deg i at foreldre får ekstra krefter når det er nødvendig for barna.  Mange har opplevd det selv og / eller sett eksempler.  Etterpå vet man ikke helt hvordan man orket, men det er utrolig hva som går når det ikke finnes andre løsninger.

Godt å høre at det går bedre med datteren din.

[AnonymBruker]

27 minutes ago, Madelenemie said:

Det var en rar måte å se det på. Jeg blir beskrevet som ressurssterk, det kan være slitsomt å høre, men snylter er jeg ikke.

Trygd er vel fordi man ikke klarer.

Anonymkode: 8b1ad...58d

[Madelenemie]

3 minutter siden, laban skrev:

Jeg tror nok ikke han nødvendigvis mener at han selv ikke ville tatt kampen hvis ikke du hadde gjort det, men at det i slike situasjoner er nødvendig å stå ekstra mye på og absolutt ikke gi seg, selv om man møter motstand og passivitet - og at du er en slik type.  Poenget er ikke nødvendigvis at akkurat han ville gitt opp, men at mange andre ville - om ikke gitt opp, så i hvert fall ikke stått på like intenst. Kanskje gjorde du ting han ikke ville ha tenkt på eller overså skepsis dere møtte underveis, som han selv ville tatt mer til seg. 

De aller fleste vil være enig med deg i at foreldre får ekstra krefter når det er nødvendig for barna.  Mange har opplevd det selv og / eller sett eksempler.  Etterpå vet man ikke helt hvordan man orket, men det er utrolig hva som går når det ikke finnes andre løsninger.

Godt å høre at det går bedre med datteren din.

ok,

takk, det var en god forklaring. Jeg kjenner min mann, så det er nok sånn det er.

Kjenner liksom at dette var som å høre min mann, om jeg husker det, og for moro skyld, og om han kommer hjem i kveld, så skal jeg  spørre han, lese svaret ditt, og se hva han sier:-)

Da jeg en gang spurte han om et spørsmål og han ikke visste svaret, sa jeg " vil du høre hva psykologen på Ullevål ga som svar?", og det ville han. Da han hørte svaret sa han, " det var veldig bra sagt og forklart". Før det tenkte jeg at dette er min mann enig i, så jeg har en form for intuisjon.

I tillegg da jeg spurte om han ville tenkt ut dette selv, svarte han, nei, og det stemte med det psykologen sa, for da jeg sa, " Oi så bra forklart, dette må jeg skrive opp ordrett", og jeg skrev så alt ordrett, og bad psykologen slutte snakke mer, eller jeg sa, fordi fortsatte å snakke, at, ja jeg måtte avbryte og si, kan du gjenta eksakt det du sa?, det prøvde så psykologen, som strevde selv med å huske hva eksakt si, men psykologen sa så, "det trenger ikke å være eksakt gjengivelse av det jeg sa", men for mine notater og øvelse må det være eksakt nedskrevet. Det psykologen sa var at, "men dette er ikke så enkelt å tenke ut selv, mange sliter med å finne ut hva si i en sånn situasjon",

Da psykologen da gikk ned trappene, sa jeg " Hm så dette er ikke så lett for mange/alle å finne gode svar på selv?", og psykologen fortsatte og svarte, " Nei absolutt ikke", forklarte mer. Jeg sa da at det var ny informasjon for meg, og interessant, det betyr at jeg nok tidvis overvurderer de som ikke har autisme= NT mennesker. 

For jeg ser jo hvor imponert min mann blir over en rekke måter jeg teknikk messig går inn i situasjoner på nå. Da jeg en dag nå, visste at jeg måtte prøve være diplomatisk, det var en avgørende situasjon, så fant jeg ut en spørrende innfallsvinkel i en situasjon, og det gikk bra:-) Jeg må jo lære meg kommunisere med den sjargong og form som er det vanlige i vår kultur, jeg kan ikke forvente få et godt liv om jeg ikke forstår at det er jeg som er atypisk, og dermed at jeg må sette meg inn i ting, justere meg, og lære.

 

[AnonymBruker]

2 hours ago, laban said:

De aller fleste vil være enig med deg i at foreldre får ekstra krefter når det er nødvendig for barna.

Sånn var det ikke når jeg var liten, for når jeg da var på skolen en dag (rakk ikke bussen, så faren min måtte kjøre meg, sånn at han kom for sent til jobb, og fikk kjeft av sjefen, som røykte sigaretter, men som har sluttet nå), så falt jeg ned av huskestativet, slik at jeg forstuet ankelen, sånn at mamma måtte hente meg, men det gjorde hun ikke, hun sa jeg fikk ta bussen, siden jeg hadde vært så dum (hun brukte ordet dum, selv om uforsiktig hadde vært mer passende), å ramle ned fra huskestativet, og hun sa det var med vilje, siden hun var stresset, og dermed var hun ikke sånn at hun måtte hente ekstra krefter, selv når det var nødvendig, for barna.

Anonymkode: 8b1ad...58d

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånn var det ikke når jeg var liten, for når jeg da var på skolen en dag (rakk ikke bussen, så faren min måtte kjøre meg, sånn at han kom for sent til jobb, og fikk kjeft av sjefen, som røykte sigaretter, men som har sluttet nå), så falt jeg ned av huskestativet, slik at jeg forstuet ankelen, sånn at mamma måtte hente meg, men det gjorde hun ikke, hun sa jeg fikk ta bussen, siden jeg hadde vært så dum (hun brukte ordet dum, selv om uforsiktig hadde vært mer passende), å ramle ned fra huskestativet, og hun sa det var med vilje, siden hun var stresset, og dermed var hun ikke sånn at hun måtte hente ekstra krefter, selv når det var nødvendig, for barna.

Anonymkode: 8b1ad...58d

Dette syntes jeg var vanskelig, og slitsomt, å lese, vel. (må man nesten kunne si). 

Eller det er "noen" som 'tuller'?

Anonymkode: ac7fc...509