Fjellbilder på Facebook

[Madelenemie]

5 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Tenkte litt over dette og for meg tror jeg det er mestringsfølelelsen som er viktigst. Gleden over å ha greid det. Jeg er ikke slik at jeg nødvendigvis må på en topp, men de 3 gangene jeg har vært det etter at jeg brakk beinet og da sprsielt den siste og tyngste turen, da følte jeg en ubeskrivelig glede inni meg. Husker min x sa til meg : Nå kan jeg aldri ta med deg på tur noe mer. Det tar jeg ikke sjansen på, du som ikke klarer å holde deg på beina en gang. Jeg tenkte : « Bare vent å se » . Det tok jo lang tid iom at jeg haltet enda etter ett år og kunne ikke starte ordentlig trening før den lange stanga var operet ut. Nå har jeg satt meg ett mål til, men dette målet er såpass urealistisk at jeg tør ikke fortelle det til noen Det er nok ugjennomførbart, men det er lov å håpe . Jeg er mer glad i fjellet enn sjøen. Jeg er alt for rastløs til å bli innesperret i en seilbåt f.eks.

 Jeg er også alt for rastløs for båtliv:-)

Men jeg liker sjøen, for liker å dykke:-), snorkle:-)

Jeg tror kanskje fjellturer ofte får en til å føle mestring, jeg vet ikke, men jeg ser barna jo liker det, og de går ofte fortere enn meg. Jeg tar så mye bilder, liker lav og fjellblomster og ser på endringer underveis, og finner spesielle ting her og der, mens barna fyker avgårde. Om vi kommer til bratte partier som krever mer fokus, da går jeg fort, og følelsen av mestring kjenner jeg også, etter at vi har kommet opp et brattheng, særlig da barna var små, nå bekymrer jeg meg ikke for dem, men hunden min, han har hatt det strabasiøst og vondt på noen turer, når han klorer seg fast i fjellsprekker og på komando tar sats og sjangser og kommer seg videre:-) Da kjenner man glede og mestring.