Hvordan ende en diskusjon på en grei måte ?

[Nicklusheletida]

Det ble en diskusjon ved middagsbordet i dag med kjæreste og yngstedatter. Den startet med at kjæreste skrøt av datteren min for å være så blid og harmonisk. Jeg sa meg enig fordi hun er jo det faktisk. Det er noe alle sier  og jeg fortsatte skrytet og sa : - Jeg har ikke merket noe til noe pubertetsproblemer en gang !. - Hun er veldig enkel og grei å ha med å gjøre, sa jeg  MEN,  så var jeg så dum at jeg også sa : - Det eneste jeg merker er at hun kanskje har litt vanskelig med å avslutte diskusjoner når vi først har kommet i en. Med det mener jeg at hun gir seg ikke før vi har kommet til bunds i ting. Det kan f.eks være at jeg har sagt noe som hun mener er feil og så mener hun at jeg vil avslutte diskusjonen på en alt for enkel måte uten at vi har kommet til bunns i det. Dette betyr etter min mening bare at hun vil ha en forklaring hun er fornøyd med. Min erfaring er at hun ikke blir fornøyd med noen forklaring uansett og dermed ender det med at jeg bare sier unnskyld til henne, jeg mente det ikke sånn og håper dermed at diskusjonen er over.

Dermed starter diskusjonen ved mddagsbordet og kjæreste og datter er veldig enige seg i mellom og mot meg

Jeg sier : Jammen "Kari ", jeg kan jo si unnskyld til deg 5 ganger,at du har rett og jeg har feil og du er likevel ikke fornøyd ?

Hun: Ja, men det sier du sier det bare for å få fred og slutt på diskusjonen ( Det har hun rett i ) men du mener det egentlig ikke.

Så får hun støtte av kjæresten min : Ja det er helt rett "Kari",hun rømmer litt unna, begynner å snakke om noe annet eller forsvinner.

Jeg: Ja, men det er jo pga av erfaring jeg har  at 23 års ekteskap har lært meg at diskusjoner skjelden fører til noe konstruktivt. De fører gjerne bare til krangel og noen løsning finner man skjelden.Da er bedre å spore av å snakke om noe hyggeligere.Eller bare gi den andre parten rett.

Ok, jeg fikk litt kritikk for dette i dag. Jeg velger nok den enkleste løsningen som jeg håper gir meg raskest fred, men så mener jo jeg at dette kommer av at jeg har et langt samliv bak meg med ei "kjerring " med konstant pms hvor jeg etter maaange år heller begynte å rømme unna aggresjon og evigvarende diskusjoner enn å tro at vi skulle komme til en konstruktiv løsning. Dette er litt respektløst i følge datter og kjæreste. Jeg kan skjønne det og de har sikkert rett.

Hva mener dere ? Hvordan får dere ende på en diskusjon hjemme ?

Endret 16. april 2016 av Nicklusheletida

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Det ble en diskusjon ved middagsbordet i dag med kjæreste og yngstedatter. Den startet med at kjæreste skrøt av datteren min for å være så blid og harmonisk. Jeg sa meg enig fordi hun er jo det faktisk. Det er noe alle sier  og jeg fortsatte skrytet og sa : - Jeg har ikke merket noe til noe pubertetsproblemer en gang !. - Hun er veldig enkel og grei å ha med å gjøre, sa jeg  MEN,  så var jeg så dum at jeg også sa : - Det eneste jeg merker er at hun kanskje har litt vanskelig med å avslutte diskusjoner når vi først har kommet i en. Med det mener jeg at hun gir seg ikke før vi har kommet til bunds i ting. Det kan f.eks være at jeg har sagt noe som hun mener er feil og så mener hun at jeg vil avslutte diskusjonen på en alt for enkel måte uten at vi har kommet til bunns i det. Dette betyr etter min mening bare at hun vil ha en forklaring hun er fornøyd med. Min erfaring er at hun ikke blir fornøyd med noen forklaring uansett og dermed ender det med at jeg bare sier unnskyld til henne, jeg mente det ikke sånn og håper dermed at diskusjonen er over.

Dermed starter diskusjonen ved mddagsbordet og kjæreste og datter er veldig enige seg i mellom og mot meg

Jeg sier : Jammen "Kari ", jeg kan jo si unnskyld til deg 5 ganger,at du har rett og jeg har feil og du er likevel ikke fornøyd ?

Hun: Ja, men det sier du sier det bare for å få fred og slutt på diskusjonen ( Det har hun rett i ) men du mener det egentlig ikke.

Så får hun støtte av kjæresten min : Ja det er helt rett "Kari",hun rømmer litt unna, begynner å snakke om noe annet eller forsvinner.

Jeg: Ja, men det er jo pga av erfaring jeg har  at 23 års ekteskap har lært meg at diskusjoner skjelden fører til noe konstruktivt. De fører gjerne bare til krangel og noen løsning finner man skjelden.Da er bedre å spore av å snakke om noe hyggeligere.Eller bare gi den andre parten rett.

Ok, jeg fikk litt kritikk for dette i dag. Jeg velger nok den enkleste løsningen som jeg håper gir meg raskest fred, men så mener jo jeg at dette kommer av at jeg har et langt samliv bak meg med ei "kjerring " med konstant pms hvor jeg etter maaange år heller begynte å rømme unna aggresjon og evigvarende diskusjoner enn å tro at vi skulle komme til en konstruktiv løsning. Dette er litt respektløst i følge datter og kjæreste. Jeg kan skjønne det og de har sikkert rett.

Hva mener dere ? Hvordan får dere ende på en diskusjon hjemme ?

Har ingen å ha diskusjoner med hjemme.

Så det vet jeg ingen ting om.

Anonymkode: 1a3e8...9ca

[frosken]

6 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Det ble en diskusjon ved middagsbordet i dag med kjæreste og yngstedatter. Den startet med at kjæreste skrøt av datteren min for å være så blid og harmonisk. Jeg sa meg enig fordi hun er jo det faktisk. Det er noe alle sier  og jeg fortsatte skrytet og sa : - Jeg har ikke merket noe til noe pubertetsproblemer en gang !. - Hun er veldig enkel og grei å ha med å gjøre, sa jeg  MEN,  så var jeg så dum at jeg også sa : - Det eneste jeg merker er at hun kanskje har litt vanskelig med å avslutte diskusjoner når vi først har kommet i en. Med det mener jeg at hun gir seg ikke før vi har kommet til bunds i ting. Det kan f.eks være at jeg har sagt noe som hun mener er feil og så mener hun at jeg vil avslutte diskusjonen på en alt for enkel måte uten at vi har kommet til bunns i det. Dette betyr etter min mening bare at hun vil ha en forklaring hun er fornøyd med. Min erfaring er at hun ikke blir fornøyd med noen forklaring uansett og dermed ender det med at jeg bare sier unnskyld til henne, jeg mente det ikke sånn og håper dermed at diskusjonen er over.

Dermed starter diskusjonen ved mddagsbordet og kjæreste og datter er veldig enige seg i mellom og mot meg

Jeg sier : Jammen "Kari ", jeg kan jo si unnskyld til deg 5 ganger,at du har rett og jeg har feil og du er likevel ikke fornøyd ?

Hun: Ja, men det sier du sier det bare for å få fred og slutt på diskusjonen ( Det har hun rett i ) men du mener det egentlig ikke.

Så får hun støtte av kjæresten min : Ja det er helt rett "Kari",hun rømmer litt unna, begynner å snakke om noe annet eller forsvinner.

Jeg: Ja, men det er jo pga av erfaring jeg har  at 23 års ekteskap har lært meg at diskusjoner skjelden fører til noe konstruktivt. De fører gjerne bare til krangel og noen løsning finner man skjelden.Da er bedre å spore av å snakke om noe hyggeligere.Eller bare gi den andre parten rett.

Ok, jeg fikk litt kritikk for dette i dag. Jeg velger nok den enkleste løsningen som jeg håper gir meg raskest fred, men så mener jo jeg at dette kommer av at jeg har et langt samliv bak meg med ei "kjerring " med konstant pms hvor jeg etter maaange år heller begynte å rømme unna aggresjon og evigvarende diskusjoner enn å tro at vi skulle komme til en konstruktiv løsning. Dette er litt respektløst i følge datter og kjæreste. Jeg kan skjønne det og de har sikkert rett.

Hva mener dere ? Hvordan får dere ende på en diskusjon hjemme ?

Enig med datter og kjæreste. Særlig synes jeg opplegget med å si unnskyld i en slik sammenheng virker sær. Det er jo ikke slik at målet med enhver diskusjon er enighet, kanskje viktigere at alles synspunkter har blitt hørt og tatt på alvor.

 

[Trine]

Jeg er enig med datter og kjæreste. Å avslutte en diskusjon med "du har rett, jeg har feil" er så utrolig gjennomskuende og irriterende Man vet jo at den andre personen ikke mente det. Da er det mye bedre å bli enige om å være uenige. Jeg blir frustrert om jeg ikke kan komme til bunns i en diskusjon. Jeg må vite at den andre har forstått hva jeg prøver å si. Når den andre har forstått og fortsatt er uenig så er det greit. Da blir vi ikke enige. Men når den andre er uenig og jeg merker at vedkommende ikke har forstått hva jeg mener, da er det vanskelig å la det ligge.

7 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Det kan f.eks være at jeg har sagt noe som hun mener er feil og så mener hun at jeg vil avslutte diskusjonen på en alt for enkel måte uten at vi har kommet til bunns i det. Dette betyr etter min mening bare at hun vil ha en forklaring hun er fornøyd med. Min erfaring er at hun ikke blir fornøyd med noen forklaring uansett og dermed ender det med at jeg bare sier unnskyld til henne, jeg mente det ikke sånn og håper dermed at diskusjonen er over.

I stedefor å si unnskyld (det er forøvrig et ord man ikke skal bruke om man ikke mener det, syns jeg), så be henne forklare hva det er hun ønsker å få forklart, hva det er hun ikke forstår. Om dere sammen ikke klarer spørre og forklare slik at diskusjonen kan avsluttes, så er det bedre å bare si at dette blir vi ikke enige om. La det ligge, det kan ligge og gnage en stund, men til slutt er det glemt. Det er mye bedre om du sier at du ikke klarer forklare slik at hun forstår, enn at du sier unnskyld. Det er faktisk lov å ikke alltid klare å forklare

 

7 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Ok, jeg fikk litt kritikk for dette i dag. Jeg velger nok den enkleste løsningen som jeg håper gir meg raskest fred, men så mener jo jeg at dette kommer av at jeg har et langt samliv bak meg med ei "kjerring " med konstant pms hvor jeg etter maaange år heller begynte å rømme unna aggresjon og evigvarende diskusjoner enn å tro at vi skulle komme til en konstruktiv løsning.

Spiller det noen rolle hva det kommer av? Jeg syns det er hysterisk festlig å se deg skrive dette Det er litt psykiatri i dette Unngåelsesatferd pga dårlige erfaringer. Da må du begynne å lage gode erfaringer. Du må øve og lære deg at det går an å diskutere og å komme til bunns i en diskusjon. Eksen er en årsak, men ikke en unnskyldning

Sorry, men jeg vet du tåler det og jeg klarte ikke dy meg. Altså, svaret er seriøst. Men jeg vet det er ufint av meg å le av deg.

[Lillemus]

9 timer siden, Nicklusheletida skrev:

te løsningen som jeg håper gir meg raskest fred, men så mener jo jeg at dette kommer av at jeg har et langt samliv bak meg med ei "kjerring " med konstant pms hvor jeg etter maaange år heller begynte å rømme unna aggresjon og evigvarende diskusjoner enn å tro at vi skulle komme til en konstruktiv løsning. Dette er litt respektløst i følge datter og kjæreste. Jeg kan skjønne det og de har sikkert rett.

Hva mener dere ? Hvordan får dere ende på en diskusjon hjemme ?

Jeg skjønner deg godt og om ikke diskusjonen er så voldsomt alvorlig så er det vel heller ikke så nøye?

Minner meg forøvrig om da eksen min på død og liv ville male huset utvendig i en farge jeg syntes var aldeles gyselig. Han maste om denne fargen i månedsvis og til slutt sa jeg bare at jeg ikke brydde meg, om han absolutt ville så måtte han bare male den fargen. Hva skjedde? Den skulle han ikke male for jeg likte den jo ikke! Hva var vitsen med å mase sånn da?! Mannfolk altså.

Nå mener jentungen her at han faktisk malte den til slutt, men det er overmalt for mange år siden nå igjen. Noen ganger har bonusmora og jeg samme smak.

 

[Nicklusheletida]

2 timer siden, Trine skrev:

Jeg er enig med datter og kjæreste. Å avslutte en diskusjon med "du har rett, jeg har feil" er så utrolig gjennomskuende og irriterende Man vet jo at den andre personen ikke mente det. Da er det mye bedre å bli enige om å være uenige. Jeg blir frustrert om jeg ikke kan komme til bunns i en diskusjon. Jeg må vite at den andre har forstått hva jeg prøver å si. Når den andre har forstått og fortsatt er uenig så er det greit. Da blir vi ikke enige. Men når den andre er uenig og jeg merker at vedkommende ikke har forstått hva jeg mener, da er det vanskelig å la det ligge.

I stedefor å si unnskyld (det er forøvrig et ord man ikke skal bruke om man ikke mener det, syns jeg), så be henne forklare hva det er hun ønsker å få forklart, hva det er hun ikke forstår. Om dere sammen ikke klarer spørre og forklare slik at diskusjonen kan avsluttes, så er det bedre å bare si at dette blir vi ikke enige om. La det ligge, det kan ligge og gnage en stund, men til slutt er det glemt. Det er mye bedre om du sier at du ikke klarer forklare slik at hun forstår, enn at du sier unnskyld. Det er faktisk lov å ikke alltid klare å forklare

 

Spiller det noen rolle hva det kommer av? Jeg syns det er hysterisk festlig å se deg skrive dette Det er litt psykiatri i dette Unngåelsesatferd pga dårlige erfaringer. Da må du begynne å lage gode erfaringer. Du må øve og lære deg at det går an å diskutere og å komme til bunns i en diskusjon. Eksen er en årsak, men ikke en unnskyldning

Sorry, men jeg vet du tåler det og jeg klarte ikke dy meg. Altså, svaret er seriøst. Men jeg vet det er ufint av meg å le av deg.

Jada, jeg tåler godt at du ler, men jeg tror ikke du har så mye erfaring med diskusjonslystne tenåringsdøtre. Gjelder jo mest henne og meg dette da, selv om hun som jeg sa er veldig grei. Veldg skjelden at vi krangler.  Det er ikke sånn at jeg avslutter diskusjonen med det samme. Jeg kommer med argumenter for meningene mine, datter kommer med argumentene sine. Da bør jo egentlig saken være grei. Begge har fått sagt sitt, men det slutter ikke der.

Sist det skjedde var på fredag. Osloskolene holdt stengt på fredag og hun hadde fri . På torsdag før vi la oss sa jeg: - Kan du være så snill og re opp senga og vaske koppene som står i vasken i morgen ( det var ikke mange kopper) og holde det generelt ryddig til jeg kommer hjem fra jobb, så er det helg med en gang jeg kommer hjem, jeg kan starte med middagen med det samme og vi kan kose oss sammen. - Joda, det skulle hun gjøre.

Jeg gledet meg til å komme hjem, låste meg inn i leiligheten. Datteren var ikke der og ingenting var gjort.

Jeg ringer henne. Hun svarer. Jeg sier : - Nå er jeg ganske skuffet. .- Å, hva da ? - Du lovte å rydde til jeg kom hjem.- Oh Shit, det hadde jeg glemt !

Hun kommer hjem og jeg tar opp diskusjonen og sier : Dette er jeg skuffet over. Det er skjelden jeg gir deg noen plikter. For en gang skyld hadde jeg gjort det og du klarte ikke å holde hva du lovte. Du hadde fri i dag og dette er ikke akseptabelt. Det er latskap.

Så blir hun hissig pga ordet latskap. Det var ikke latskap mente hun. Hun bare glemte det og mente at jeg ikke kunne forvente at jeg bare skulle gi henne beskjed kun en gang. Jeg kunne ha minnet henne på det Jeg mente at å gi beskjed en gang bør holde. Skulle være unødvendig å mase. Latskap og " glemte det " er litt samme sak. 

Dermed hadde vi det gående og hun ga seg ikke. - Hva mener du med latskap? osv osv. Jeg forklarer. Ingen forklarig er god nok.Jeg var ferdig med saken. Det var ikke hun. Så ender det med at jeg forsøker med " brannslukking" jeg går lei og vil bare ha slutt på diskusjonen. Sier: Unnskyld da, mente det ikke sånn.

[Kayia]

10 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Jada, jeg tåler godt at du ler, men jeg tror ikke du har så mye erfaring med diskusjonslystne tenåringsdøtre. Gjelder jo mest henne og meg dette da, selv om hun som jeg sa er veldig grei. Veldg skjelden at vi krangler.  Det er ikke sånn at jeg avslutter diskusjonen med det samme. Jeg kommer med argumenter for meningene mine, datter kommer med argumentene sine. Da bør jo egentlig saken være grei. Begge har fått sagt sitt, men det slutter ikke der.

Sist det skjedde var på fredag. Osloskolene holdt stengt på fredag og hun hadde fri . På torsdag før vi la oss sa jeg: - Kan du være så snill og re opp senga og vaske koppene som står i vasken i morgen ( det var ikke mange kopper) og holde det generelt ryddig til jeg kommer hjem fra jobb, så er det helg med en gang jeg kommer hjem, jeg kan starte med middagen med det samme og vi kan kose oss sammen. - Joda, det skulle hun gjøre.

Jeg gledet meg til å komme hjem, låste meg inn i leiligheten. Datteren var ikke der og ingenting var gjort.

Jeg ringer henne. Hun svarer. Jeg sier : - Nå er jeg ganske skuffet. .- Å, hva da ? - Du lovte å rydde til jeg kom hjem.- Oh Shit, det hadde jeg glemt !

Hun kommer hjem og jeg tar opp diskusjonen og sier : Dette er jeg skuffet over. Det er skjelden jeg gir deg noen plikter. For en gang skyld hadde jeg gjort det og du klarte ikke å holde hva du lovte. Du hadde fri i dag og dette er ikke akseptabelt. Det er latskap.

Så blir hun hissig pga ordet latskap. Det var ikke latskap mente hun. Hun bare glemte det og mente at jeg ikke kunne forvente at jeg bare skulle gi henne beskjed kun en gang. Jeg kunne ha minnet henne på det Jeg mente at å gi beskjed en gang bør holde. Skulle være unødvendig å mase. Latskap og " glemte det " er litt samme sak. 

Dermed hadde vi det gående og hun ga seg ikke. - Hva mener du med latskap? osv osv. Jeg forklarer. Ingen forklarig er god nok.Jeg var ferdig med saken. Det var ikke hun. Så ender det med at jeg forsøker med " brannslukking" jeg går lei og vil bare ha slutt på diskusjonen. Sier: Unnskyld da, mente det ikke sånn.

Ser du i ettertid at dere avsporer og at du ikke oppnår det du ønsker, nemlig at hun holder det hun lover (her: rydder som avtalt)? Dette burde ikke blitt en diskusjon i det heletatt nemlig, men min har også vært ekspert på slike "sidediskusjoner".

Du burde svart at "Hvorvidt latskap eller et annet begrep er riktig er ikke viktig her. Det viktige er at jeg spurte om du kunne rydde og du da ja. Vi hadde en avtale og den brøt du, derfor er jeg skuffet. Nå syns jeg du bare kan komme hjem og rydde, så koser vi oss etterpå". 

Hilsen erfaren med tenåringsgutt  

Endret 17. april 2016 av Kayia

[Nicklusheletida]

22 minutter siden, Kayia skrev:

Ser du i ettertid at dere avsporer og at du ikke oppnår det du ønsker, nemlig at hun holder det hun lover (her: rydder som avtalt)? Dette burde ikke blitt en diskusjon i det heletatt nemlig, men min har også vært ekspert på slike "sidediskusjoner".

Du burde svart at "Hvorvidt latskap eller et annet begrep er riktig er ikke viktig her. Det viktige er at jeg spurte om du kunne rydde og du da ja. Vi hadde en avtale og den brøt du, derfor er jeg skuffet. Nå syns jeg du bare kan komme hjem og rydde, så koser vi oss etterpå". 

Hilsen erfaren med tenåringsgutt  

Jeg visste at det ville ta litt tid før hun kom, så.da hun kom hadde jeg ryddet og startet på middagen. Vi koste oss når diskujonen var over, både jeg henne og sønnen kom også Jeg kunne sikkert ha avsluttet annerledes, jeg skjønner bare ikke hvordan noen ganger. Er veldig lite lysten på en evigvarende diskusjon på en fredag kveld

[Gjest Gargamel]

Jeg tror det beste retoriske grepet i verden er å være helt ærlig. Bare si at du ikke gidder å diskutere det mer, og at du ikke bryr deg om å komme til bunns i alle ting (f.eks hva som skiller sløvhet fra latskap). Det er vanskelig å målbinde noen som er dønn ærlige.

[Lillemus]

2 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg visste at det ville ta litt tid før hun kom, så.da hun kom hadde jeg ryddet og startet på middagen. Vi koste oss når diskujonen var over, både jeg henne og sønnen kom også Jeg kunne sikkert ha avsluttet annerledes, jeg skjønner bare ikke hvordan noen ganger. Er veldig lite lysten på en evigvarende diskusjon på en fredag kveld

Her jeg 110% enig med Kaiya - det der var ikke engang noe å diskutere - hun hadde ikke gjort (om hun hadde glemt eller ikke giddet er underordnet) det du hadde bedt henne om og hun hadde ingen annen grunn til å starte en diskusjon om dette enn at hun antagelig syntes det var pinlig. At du endte opp med å be henne om unnskyldning er helt feil her etter min mening. Her er det helt klart hun som skulle bedt deg om unnskyldning for ikke å ha gjort det hun hadde lovt.

[Babette]

4 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Jada, jeg tåler godt at du ler, men jeg tror ikke du har så mye erfaring med diskusjonslystne tenåringsdøtre. Gjelder jo mest henne og meg dette da, selv om hun som jeg sa er veldig grei. Veldg skjelden at vi krangler.  Det er ikke sånn at jeg avslutter diskusjonen med det samme. Jeg kommer med argumenter for meningene mine, datter kommer med argumentene sine. Da bør jo egentlig saken være grei. Begge har fått sagt sitt, men det slutter ikke der.

Sist det skjedde var på fredag. Osloskolene holdt stengt på fredag og hun hadde fri . På torsdag før vi la oss sa jeg: - Kan du være så snill og re opp senga og vaske koppene som står i vasken i morgen ( det var ikke mange kopper) og holde det generelt ryddig til jeg kommer hjem fra jobb, så er det helg med en gang jeg kommer hjem, jeg kan starte med middagen med det samme og vi kan kose oss sammen. - Joda, det skulle hun gjøre.

Jeg gledet meg til å komme hjem, låste meg inn i leiligheten. Datteren var ikke der og ingenting var gjort.

Jeg ringer henne. Hun svarer. Jeg sier : - Nå er jeg ganske skuffet. .- Å, hva da ? - Du lovte å rydde til jeg kom hjem.- Oh Shit, det hadde jeg glemt !

Hun kommer hjem og jeg tar opp diskusjonen og sier : Dette er jeg skuffet over. Det er skjelden jeg gir deg noen plikter. For en gang skyld hadde jeg gjort det og du klarte ikke å holde hva du lovte. Du hadde fri i dag og dette er ikke akseptabelt. Det er latskap.

Så blir hun hissig pga ordet latskap. Det var ikke latskap mente hun. Hun bare glemte det og mente at jeg ikke kunne forvente at jeg bare skulle gi henne beskjed kun en gang. Jeg kunne ha minnet henne på det Jeg mente at å gi beskjed en gang bør holde. Skulle være unødvendig å mase. Latskap og " glemte det " er litt samme sak. 

Dermed hadde vi det gående og hun ga seg ikke. - Hva mener du med latskap? osv osv. Jeg forklarer. Ingen forklarig er god nok.Jeg var ferdig med saken. Det var ikke hun. Så ender det med at jeg forsøker med " brannslukking" jeg går lei og vil bare ha slutt på diskusjonen. Sier: Unnskyld da, mente det ikke sånn.

Jeg skjønner godt at du var skuffet over henne. Hvis hun er i tenårene (og hadde fri den dagen) burde hun dessuten ha sett oppvasken med egne øyne og tatt den uoppfordret. Er hun litt bortskjemt, kanskje?

Jeg håper jeg er meningsberettiget selv om jeg ikke har egne døtre. Min eks fikk en datter like etter at vi giftet oss, og hun bodde hos oss i perioder gjennom både barndom og ungdom, så jeg har vært med på en del grensesetting.

[Trine]

4 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Jada, jeg tåler godt at du ler, men jeg tror ikke du har så mye erfaring med diskusjonslystne tenåringsdøtre. Gjelder jo mest henne og meg dette da, selv om hun som jeg sa er veldig grei. Veldg skjelden at vi krangler.  Det er ikke sånn at jeg avslutter diskusjonen med det samme. Jeg kommer med argumenter for meningene mine, datter kommer med argumentene sine. Da bør jo egentlig saken være grei. Begge har fått sagt sitt, men det slutter ikke der.

Sist det skjedde var på fredag. Osloskolene holdt stengt på fredag og hun hadde fri . På torsdag før vi la oss sa jeg: - Kan du være så snill og re opp senga og vaske koppene som står i vasken i morgen ( det var ikke mange kopper) og holde det generelt ryddig til jeg kommer hjem fra jobb, så er det helg med en gang jeg kommer hjem, jeg kan starte med middagen med det samme og vi kan kose oss sammen. - Joda, det skulle hun gjøre.

Jeg gledet meg til å komme hjem, låste meg inn i leiligheten. Datteren var ikke der og ingenting var gjort.

Jeg ringer henne. Hun svarer. Jeg sier : - Nå er jeg ganske skuffet. .- Å, hva da ? - Du lovte å rydde til jeg kom hjem.- Oh Shit, det hadde jeg glemt !

Hun kommer hjem og jeg tar opp diskusjonen og sier : Dette er jeg skuffet over. Det er skjelden jeg gir deg noen plikter. For en gang skyld hadde jeg gjort det og du klarte ikke å holde hva du lovte. Du hadde fri i dag og dette er ikke akseptabelt. Det er latskap.

Så blir hun hissig pga ordet latskap. Det var ikke latskap mente hun. Hun bare glemte det og mente at jeg ikke kunne forvente at jeg bare skulle gi henne beskjed kun en gang. Jeg kunne ha minnet henne på det Jeg mente at å gi beskjed en gang bør holde. Skulle være unødvendig å mase. Latskap og " glemte det " er litt samme sak. 

Dermed hadde vi det gående og hun ga seg ikke. - Hva mener du med latskap? osv osv. Jeg forklarer. Ingen forklarig er god nok.Jeg var ferdig med saken. Det var ikke hun. Så ender det med at jeg forsøker med " brannslukking" jeg går lei og vil bare ha slutt på diskusjonen. Sier: Unnskyld da, mente det ikke sånn.

Neida, jeg har ikke så mye erfaring med tenåringsjenter, ikke annet enn at jeg vet hvordan jeg selv var i den alderen og frosken mener jeg er sta og det gjør pappa også Men jeg har rimelig mye erfaring med tenåringsgutter som jeg har blitt påtvunget å ha med meg på jobb. Som flere er inne på her, saken din burde ikke vært åpen for diskusjon og du skulle ihvertfall ikke sagt unnskyld. Datra di har nok lært seg akkurat hvordan hun skal slippe unna. Å glemme noe skyldes i de aller fleste tilfeller latskap. Du har helt rett i at det ikke burde være nødvendig å mase. Dette er jo bare fakta og dermed ikke noe som burde være åpent for diskusjon. Jeg tror, i det lange løp, at det er bedre at du bare sier at dette ikke er diskuterbart, enn at du lar henne "vinne" for husfredens skyld. Du syns hun var lat, ferdig snakket. Så kan hun få mene hva hun vil. Hun får heller prøve å motbevise det da ved å gjøre ting hjemme.

[Madelenemie]

7 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Jada, jeg tåler godt at du ler, men jeg tror ikke du har så mye erfaring med diskusjonslystne tenåringsdøtre. Gjelder jo mest henne og meg dette da, selv om hun som jeg sa er veldig grei. Veldg skjelden at vi krangler.  Det er ikke sånn at jeg avslutter diskusjonen med det samme. Jeg kommer med argumenter for meningene mine, datter kommer med argumentene sine. Da bør jo egentlig saken være grei. Begge har fått sagt sitt, men det slutter ikke der.

Sist det skjedde var på fredag. Osloskolene holdt stengt på fredag og hun hadde fri . På torsdag før vi la oss sa jeg: - Kan du være så snill og re opp senga og vaske koppene som står i vasken i morgen ( det var ikke mange kopper) og holde det generelt ryddig til jeg kommer hjem fra jobb, så er det helg med en gang jeg kommer hjem, jeg kan starte med middagen med det samme og vi kan kose oss sammen. - Joda, det skulle hun gjøre.

Jeg gledet meg til å komme hjem, låste meg inn i leiligheten. Datteren var ikke der og ingenting var gjort.

Jeg ringer henne. Hun svarer. Jeg sier : - Nå er jeg ganske skuffet. .- Å, hva da ? - Du lovte å rydde til jeg kom hjem.- Oh Shit, det hadde jeg glemt !

Hun kommer hjem og jeg tar opp diskusjonen og sier : Dette er jeg skuffet over. Det er skjelden jeg gir deg noen plikter. For en gang skyld hadde jeg gjort det og du klarte ikke å holde hva du lovte. Du hadde fri i dag og dette er ikke akseptabelt. Det er latskap.

Så blir hun hissig pga ordet latskap. Det var ikke latskap mente hun. Hun bare glemte det og mente at jeg ikke kunne forvente at jeg bare skulle gi henne beskjed kun en gang. Jeg kunne ha minnet henne på det Jeg mente at å gi beskjed en gang bør holde. Skulle være unødvendig å mase. Latskap og " glemte det " er litt samme sak. 

Dermed hadde vi det gående og hun ga seg ikke. - Hva mener du med latskap? osv osv. Jeg forklarer. Ingen forklarig er god nok.Jeg var ferdig med saken. Det var ikke hun. Så ender det med at jeg forsøker med " brannslukking" jeg går lei og vil bare ha slutt på diskusjonen. Sier: Unnskyld da, mente det ikke sånn.

Hei!

Med så mange tenåringer selv nå, og med sterke meninger, om så mangt og gjerne ganske ytterligående, tidvis lite nyanserte og umulige å argumentere mot, så skjønner jeg godt, din løsning, :-) og resultatet og temperaturen som kan stige, om ikke av god grunn for en tenåring, så av grunn, "jeg vil ikke innrømme at jeg gjorde galt, tok feil, eller at det fins nyanser".

Da jeg er ganske radikal politisk, matcher jeg en del syn de har, bedre enn far, men når jeg støtter far, noen ganger fordi det går over i et ufint latterliggjørende personangrep,  rett og slett fordi de urimelig går til frontalangrep på han, ja så blir jeg angrepet. (når jeg skriver dette smiler jeg, fordi de er nokså brutale og nådeløse, men selv tåler de ikke å bli motsagt)

Så i mye ligger en foreløpig umodenhet, som i løpet av noen få år vil modere seg slik at den blir mer omgjengelig. Vi voksne må hjelpe de unge ved å gi dem korrekt motstand og gode svar, enten de dreier seg om sak eller at de lite fint angriper en eldre, de trenger å få svar på sånt, og ikke alltid et enkelt samtykke. Det er sånn vi mennesker lærer oss og med større klokhet bli mer omgjengelige.

Selv om jeg ofte ikke er enig med min mann politisk, kan noen ganger barna opfatte at jeg gjør det, ikke pga av sak, men fordi jeg tar til motmæle når det ikke blir en saklig politisk diskusjon. men mer et noe ufint angrep på han personlig.

Jeg tror barn og unge i sin løsrivelsesprosess skal motsi oss voksne, men jeg tror også de skal motsies når de blir urimelige, og jeg tror de får det best om de også får tilbakemeldinger når de også usaklige og bare av opprørslyst til tider kan også gå mer til personangrep også på en forelder. ( alle trenger lære seg respekt for andre mennesker)

Jeg ser det derfor som min voksne plikt å støtte min mann når han tidvis blir utsatt for alt for raske sluttninger av tenåriner som mener han er rasist, og ved at jeg støtter han, blir det fort til at vi er rasister, men da går det ikke så lang tid før tenåringen selv ser at kortstokken raser, (om du skjønner,...ingen som kjenner meg i RL, vil kunne fastholde særlig lenge at jeg er rasist:-) Jeg kan derfor tidvis si ting andre ikke kan si, fordi jeg er avgjort og definert, og korrekt som, ikke en man kan kalle rasist:-)

Jeg syns du taklet det greit, det er en evne å greie å "runde av en diskusjon på et sted der maten og desserten og det videre smaker godt:-)"

Man skal ikke påstå og pressisere i det uendlige alltid.

Det hender ikke sjelden at jeg sier noe min bestemor sa, det både fordi hun er død og eldre enn meg, og barna blir stillere da, for de vet at hun var en klok kvinne, så det hender ordene hennes runder av, de små protestene som kommer til det, slukner fort i de sterke ordene.

Min bestemor sa mye klokt som jeg husker, og jeg minner ikke sjelden barna om dette, og selv den staeste nybegynner av en atomfysiker kan bli stille da:-) jeg vet ikke helt hva det er, om ordene hennes er så kloke og spesielle?(for meg er de det) eller om det at det er deres oldemor som sa dette, som  gjør dem ydmykere? jeg vet ikke. Men det er sånn min løsning er.

Men du etterspurte en løsning, den har jeg ikke, men forståelse med det du tidvis møter av argumentasjon, det har jeg

 

 

[Nicklusheletida]

9 timer siden, Lillemus skrev:

Jeg skjønner deg godt og om ikke diskusjonen er så voldsomt alvorlig så er det vel heller ikke så nøye?

Minner meg forøvrig om da eksen min på død og liv ville male huset utvendig i en farge jeg syntes var aldeles gyselig. Han maste om denne fargen i månedsvis og til slutt sa jeg bare at jeg ikke brydde meg, om han absolutt ville så måtte han bare male den fargen. Hva skjedde? Den skulle han ikke male for jeg likte den jo ikke! Hva var vitsen med å mase sånn da?! Mannfolk altså.

Nå mener jentungen her at han faktisk malte den til slutt, men det er overmalt for mange år siden nå igjen. Noen ganger har bonusmora og jeg samme smak.

 

 

[Nicklusheletida]

Lillemus:  joda hun.sa unnskyld allerede på telefonen før hun kom hjem, men vi snakket ikke så lenge da. Ville heller ta det opp da hun kom hjem. Babette: Du er meningsberittiget. Ja, hadde grunn til å være skummet, men som du skjønner varte det ikke så lenge SkuffelEn var altså ikke egentlig problemet og dette fordi hun vNligvis er snill ,grei og høflig, men syne jeg må gi henne en liten lekse etter noe sånt Du er meningsberettiget. Beklager manglende avsnitt og at jeg ikke svarer alle nå. Er så klønete med telefonen. Skal se nærmere på svarene senere.

[Nicklusheletida]

4 timer siden, Trine skrev:

Neida, jeg har ikke så mye erfaring med tenåringsjenter, ikke annet enn at jeg vet hvordan jeg selv var i den alderen og frosken mener jeg er sta og det gjør pappa også Men jeg har rimelig mye erfaring med tenåringsgutter som jeg har blitt påtvunget å ha med meg på jobb. Som flere er inne på her, saken din burde ikke vært åpen for diskusjon og du skulle ihvertfall ikke sagt unnskyld. Datra di har nok lært seg akkurat hvordan hun skal slippe unna. Å glemme noe skyldes i de aller fleste tilfeller latskap. Du har helt rett i at det ikke burde være nødvendig å mase. Dette er jo bare fakta og dermed ikke noe som burde være åpent for diskusjon. Jeg tror, i det lange løp, at det er bedre at du bare sier at dette ikke er diskuterbart, enn at du lar henne "vinne" for husfredens skyld. Du syns hun var lat, ferdig snakket. Så kan hun få mene hva hun vil. Hun får heller prøve å motbevise det da ved å gjøre ting hjemme.

Enig og det var vel nettopp sånn jeg gjorde det også Når det ikke hjalp, da håpet jeg et unnskyld skulle hjelpe. Selvsagt var det dumt av meg

[Nicklusheletida]

8 timer siden, Gargamel skrev:

Jeg tror det beste retoriske grepet i verden er å være helt ærlig. Bare si at du ikke gidder å diskutere det mer, og at du ikke bryr deg om å komme til bunns i alle ting (f.eks hva som skiller sløvhet fra latskap). Det er vanskelig å målbinde noen som er dønn ærlige.

Funker ikke

[Nicklusheletida]

2 timer siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Med så mange tenåringer selv nå, og med sterke meninger, om så mangt og gjerne ganske ytterligående, tidvis lite nyanserte og umulige å argumentere mot, så skjønner jeg godt, din løsning, :-) og resultatet og temperaturen som kan stige, om ikke av god grunn for en tenåring, så av grunn, "jeg vil ikke innrømme at jeg gjorde galt, tok feil, eller at det fins nyanser".

Da jeg er ganske radikal politisk, matcher jeg en del syn de har, bedre enn far, men når jeg støtter far, noen ganger fordi det går over i et ufint latterliggjørende personangrep,  rett og slett fordi de urimelig går til frontalangrep på han, ja så blir jeg angrepet. (når jeg skriver dette smiler jeg, fordi de er nokså brutale og nådeløse, men selv tåler de ikke å bli motsagt)

Så i mye ligger en foreløpig umodenhet, som i løpet av noen få år vil modere seg slik at den blir mer omgjengelig. Vi voksne må hjelpe de unge ved å gi dem korrekt motstand og gode svar, enten de dreier seg om sak eller at de lite fint angriper en eldre, de trenger å få svar på sånt, og ikke alltid et enkelt samtykke. Det er sånn vi mennesker lærer oss og med større klokhet bli mer omgjengelige.

Selv om jeg ofte ikke er enig med min mann politisk, kan noen ganger barna opfatte at jeg gjør det, ikke pga av sak, men fordi jeg tar til motmæle når det ikke blir en saklig politisk diskusjon. men mer et noe ufint angrep på han personlig.

Jeg tror barn og unge i sin løsrivelsesprosess skal motsi oss voksne, men jeg tror også de skal motsies når de blir urimelige, og jeg tror de får det best om de også får tilbakemeldinger når de også usaklige og bare av opprørslyst til tider kan også gå mer til personangrep også på en forelder. ( alle trenger lære seg respekt for andre mennesker)

Jeg ser det derfor som min voksne plikt å støtte min mann når han tidvis blir utsatt for alt for raske sluttninger av tenåriner som mener han er rasist, og ved at jeg støtter han, blir det fort til at vi er rasister, men da går det ikke så lang tid før tenåringen selv ser at kortstokken raser, (om du skjønner,...ingen som kjenner meg i RL, vil kunne fastholde særlig lenge at jeg er rasist:-) Jeg kan derfor tidvis si ting andre ikke kan si, fordi jeg er avgjort og definert, og korrekt som, ikke en man kan kalle rasist:-)

Jeg syns du taklet det greit, det er en evne å greie å "runde av en diskusjon på et sted der maten og desserten og det videre smaker godt:-)"

Man skal ikke påstå og pressisere i det uendlige alltid.

Det hender ikke sjelden at jeg sier noe min bestemor sa, det både fordi hun er død og eldre enn meg, og barna blir stillere da, for de vet at hun var en klok kvinne, så det hender ordene hennes runder av, de små protestene som kommer til det, slukner fort i de sterke ordene.

Min bestemor sa mye klokt som jeg husker, og jeg minner ikke sjelden barna om dette, og selv den staeste nybegynner av en atomfysiker kan bli stille da:-) jeg vet ikke helt hva det er, om ordene hennes er så kloke og spesielle?(for meg er de det) eller om det at det er deres oldemor som sa dette, som  gjør dem ydmykere? jeg vet ikke. Men det er sånn min løsning er.

Men du etterspurte en løsning, den har jeg ikke, men forståelse med det du tidvis møter av argumentasjon, det har jeg

 

 

Det er ikke så lett å vite hva som er riktig bestandig, men diskusjonen vi hadde ved middagsbordet i går var interessant Vi tre snakket litt videre om det i dag også og vi snakket om hvorfor vi gjør som vi gjør. Jeg synes jo det har liten hensikt å fortsette en meningsløs diskusjon i det uendelige , men jeg kan la være å si unnskyld da når jeg egentlig ikke mener det. Den mest diskusjonslystne av mine unger vsr den eldste. Hun var fryktelig sta og det var forferdelig slitsomt noen ganger, men hun er sta på godt og vondt. Pga av staheten får hun også til mye. Yngstedatteren er som regel bare en fryd å ha med å ha med å gjøre, men det hender jo hun blir frustrert hun også og det ble hun da jeg mente det var latskap. Hun var veldig opptatt i dag av å få frem at hun virkelig glemte det og at glemsomhet ikke har noe med latskap å gjøre . Vi ble enige om at neste gang skal jeg skrive en lapp til henne

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Det er ikke så lett å vite hva som er riktig bestandig, men diskusjonen vi hadde ved middagsbordet i går var interessant Vi tre snakket litt videre om det i dag også og vi snakket om hvorfor vi gjør som vi gjør. Jeg synes jo det har liten hensikt å fortsette en meningsløs diskusjon i det uendelige , men jeg kan la være å si unnskyld da når jeg egentlig ikke mener det. Den mest diskusjonslystne av mine unger vsr den eldste. Hun var fryktelig sta og det var forferdelig slitsomt noen ganger, men hun er sta på godt og vondt. Pga av staheten får hun også til mye. Yngstedatteren er som regel bare en fryd å ha med å ha med å gjøre, men det hender jo hun blir frustrert hun også og det ble hun da jeg mente det var latskap. Hun var veldig opptatt i dag av å få frem at hun virkelig glemte det og at glemsomhet ikke har noe med latskap å gjøre . Vi ble enige om at neste gang skal jeg skrive en lapp til henne

Som alle andre ungdommer har hun vel også en mobil hun kan lagre påminnelser på

Anonymkode: 18cad...d80

[Nicklusheletida]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Som alle andre ungdommer har hun vel også en mobil hun kan lagre påminnelser på

Anonymkode: 18cad...d80

Det er sant Litt gammeldags jeg