Mennesker er slitsomt.

[umakenverdt]

17 minutter siden, Trine skrev:

Følelser er vanskelig. Jeg føler de sitter utenpå huden noen ganger.

Ja, er rolig her i dag. Vært på en liten tur, og holdt på litt i hagen. Så kastet jeg ball med kråkebolla i 5 min eller noe sånt. Han virker sliten han også

Han har vel også ei å leke med når han er på besøk, så kanskje forståelig at han er litt sliten også ?

Følelser er vanskelig, det kan jeg skrive under på!

[bibben]

Denne tråden var god å knytte seg an til i dag, og det er en lettelse å lese at også andre sliter med slitenhet og irritasjon ved tett familiært samvær.

Jeg har slitt med så mange "slemme" og irriterte tanker de siste dagene. Jeg har vært sammen med familiemedlemmer som det er svært krevende for meg å være sammen med. Nå er jeg så full av denne klaustrofobiske ondskapsfølelsen som jeg syntes det er vanskelig å riste av meg. Jeg trenger veldig til "frisk luft", jeg trenger å føle meg litt likandes igjen.

For å føle meg litt bedre har jeg laget noe sunt å spise og skiftet på sengen. Dette i håp om å føle meg litt "snill" igjen!

Jeg blir skamfull når jeg tenker på hvor avhengig jeg selv er av godvilje og omtanke, og så bærer jeg rundt på så mye gruff!

Hva gjør dere andre for å komme over en slik kneik?

 

[Trine]

26 minutter siden, umakenverdt skrev:

Han har vel også ei å leke med når han er på besøk, så kanskje forståelig at han er litt sliten også ?

Følelser er vanskelig, det kan jeg skrive under på!

Ja, han har det. Ei som vil leke mye mer enn han

Skulle ønske det gikk an å skru ned styrken litt på følelser.

[Trine]

18 minutter siden, bibben skrev:

Denne tråden var god å knytte seg an til i dag, og det er en lettelse å lese at også andre sliter med slitenhet og irritasjon ved tett familiært samvær.

Jeg har slitt med så mange "slemme" og irriterte tanker de siste dagene. Jeg har vært sammen med familiemedlemmer som det er svært krevende for meg å være sammen med. Nå er jeg så full av denne klaustrofobiske ondskapsfølelsen som jeg syntes det er vanskelig å riste av meg. Jeg trenger veldig til "frisk luft", jeg trenger å føle meg litt likandes igjen.

For å føle meg litt bedre har jeg laget noe sunt å spise og skiftet på sengen. Dette i håp om å føle meg litt "snill" igjen!

Jeg blir skamfull når jeg tenker på hvor avhengig jeg selv er av godvilje og omtanke, og så bærer jeg rundt på så mye gruff!

Hva gjør dere andre for å komme over en slik kneik?

 

Er de vanskelige på noen måte, disse du syns det er krevende å være sammen med, eller er det andre grunner for at du blir sliten og irritert. Jeg tenker at noen mennesker er jo ekstremt slitsomme. Jeg hadde det jo fint for det meste av tiden, men får altså en smell når jeg kommer hjem. Gjerne ikke før dagen etter.

Hehe...jeg skiftet på senga før jeg dro slik at jeg kunne se fram til å legge meg, nydusja, i rent sengetøy. Vasket og ryddet litt før jeg dro også, slik at jeg skulle kunne slappe av i dag, med god samvittighet.

Jeg kjenner godt til den skamfulle følelsen av å ikke klare å være mot andre, slik som jeg trenger at de er mot meg.

Er du hjemme hos deg selv nå, eller er du fortsatt med familien?

[bibben]

2 minutter siden, Trine skrev:

Er de vanskelige på noen måte, disse du syns det er krevende å være sammen med, eller er det andre grunner for at du blir sliten og irritert. Jeg tenker at noen mennesker er jo ekstremt slitsomme. Jeg hadde det jo fint for det meste av tiden, men får altså en smell når jeg kommer hjem. Gjerne ikke før dagen etter.

Hehe...jeg skiftet på senga før jeg dro slik at jeg kunne se fram til å legge meg, nydusja, i rent sengetøy. Vasket og ryddet litt før jeg dro også, slik at jeg skulle kunne slappe av i dag, med god samvittighet.

Jeg kjenner godt til den skamfulle følelsen av å ikke klare å være mot andre, slik som jeg trenger at de er mot meg.

Er du hjemme hos deg selv nå, eller er du fortsatt med familien?

De er egentlig ikke vanskelige på noen måte men det er meg som har vansker med sameksistensen og nærkontakten. Nå er jeg imidlertid hjemme alene, alene med skam- og skyldfølelse. Jeg prøver imidlertid å minne meg selv om at jeg jo ikke har gjort noe vondt egentlig men jeg har hatt mange negative tanker og det har boblet innvendig av irritasjon og frustrasjon. Det kjennes som om det er gamle skuffelser og hendelser som jeg ikke klarer å bli kvitt. Jeg har følt meg dårlig behandlet og klarer ikke helt å komme videre i løypa.

[Trine]

2 minutter siden, bibben skrev:

De er egentlig ikke vanskelige på noen måte men det er meg som har vansker med sameksistensen og nærkontakten. Nå er jeg imidlertid hjemme alene, alene med skam- og skyldfølelse. Jeg prøver imidlertid å minne meg selv om at jeg jo ikke har gjort noe vondt egentlig men jeg har hatt mange negative tanker og det har boblet innvendig av irritasjon og frustrasjon. Det kjennes som om det er gamle skuffelser og hendelser som jeg ikke klarer å bli kvitt. Jeg har følt meg dårlig behandlet og klarer ikke helt å komme videre i løypa.

Høres kjent ut dette her. Jeg har aldri blitt dårlig behandlet da. Men jeg sliter med å være sammen med andre. Syns ikke du skal ha skyldfølelse for negative tanker så lenge du ikke har gjort noe galt.

[Trine]

Herregud, nå er han ikke sliten lenger, og ble forvandlet fra en hund til en apekatt!!!

[umakenverdt]

11 minutter siden, Trine skrev:

Herregud, nå er han ikke sliten lenger, og ble forvandlet fra en hund til en apekatt!!!

Tihi Takk for en god latter! 

[ISW]

Trine, husk på at alle mennesker er forskjellige på det området. Jeg blir tilsvarende sliten av å være alene i lang tid. 

Dessverre er jo samfunnet slik at man har en kombinasjon av tid sammen med andre og tid alene. Man kan jo styre denne litt selv, selvsagt, men man kan aldri 100% unngå noen av delene. Spørsmålet må jo være hvor mye dette (altså konsekvensene av å være blant folk) ødelegger livskvaliteten din. Gjør den det, så er det jo en form for sykdom som bør gjøres noe med. Lever du fint med det, vel, så er det kanskje bare du må akseptere og tilpasse deg så godt du kan til å leve et godt liv med hund, bok å lese og nettbrett, og minst mulig kontakt med andre.

[Trine]

53 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Trine, husk på at alle mennesker er forskjellige på det området. Jeg blir tilsvarende sliten av å være alene i lang tid. 

Dessverre er jo samfunnet slik at man har en kombinasjon av tid sammen med andre og tid alene. Man kan jo styre denne litt selv, selvsagt, men man kan aldri 100% unngå noen av delene. Spørsmålet må jo være hvor mye dette (altså konsekvensene av å være blant folk) ødelegger livskvaliteten din. Gjør den det, så er det jo en form for sykdom som bør gjøres noe med. Lever du fint med det, vel, så er det kanskje bare du må akseptere og tilpasse deg så godt du kan til å leve et godt liv med hund, bok å lese og nettbrett, og minst mulig kontakt med andre.

Det ødelegger ikke livskvaliteten min å være alene ihvertfall. Men det hadde vært fint å kunne bruke tid med familien uten å bli så sliten. Jeg må nok lære meg litt hvor mye jeg kan tåle uten å bli så sliten som i dag. Det er jo ikke et alternativ å ikke være sammen med familien, det ville vært veldig trist for dem. Noen ganger må man "ofre" seg litt. Men alt med måte, eller noe sånt  

[Madelenemie]

6 timer siden, Trine skrev:

Nå har jeg vært sammen med mennesker i et døgn. Eller, jeg har vært alene fra i natt. Jeg føler meg nesten fyllesyk enda jeg ikke har rørt en dråpe alkohol siden nyttårsaften. Jeg er stiv i alle muskler, slapp og trøtt. Hadde det enda vært mennesker jeg ikke kjente så godt, men jeg var med foreldrene mine. Jeg ligger bare på sofaen. Orker ikke gjøre noenting. Jeg orker jo egentlig aldri å bare ligge på sofaen. Heldigvis er Mr. Hund også ganske sliten så enn så lenge har han nøyd seg mer en 35 min. tur.

Er det flere som blir sånn her ødelagt av folk?

Hei!

Ja jeg blir det, men det hjelper å vite om det, forstå mekanismene, planlegge det sosiale, og begrense det ettersom jeg er sånn av natur, og ta nødvendige pauser.

Men mest sliten blir jeg av å være med min morsfamilie, da spenner jeg alle muskler i kroppen tror jeg:-) 

Jeg har begynt å gå litt på loppemarked, til å begynne med satt jeg utelukkende i bilen, mens naboen gikk og handlet for oss, etter hvert tok jeg små turer ut for å se på ting jeg også, men pauser tilbake til bilen, i dag, gikk jeg rundt på loppemarkedet. Det var støy, men siden jeg er blitt litt mer vant, mestrer jeg systemet der såpass bedre at jeg kan orke ta en titt. Men jeg holder meg unna kafeer og pølsekøer og det verste maset, og blir det trengsel går jeg bort fra den.

Fortsatt greier jeg ikke spørre om priser, for man får ofte svar om hva man syns tingen er verdt og det aner jeg ingenting om!! Så jeg går etter naboen og finner jeg noen går jeg til henne med tingen, så spør hun også får hun en pris. Hun sier også om det er en god pris eller ikke, hvis det er en god pris betaler jeg, noen ganger pruter hun.

Jeg har prøvd å spørre om pris noen ganger men de sier alltid ca 4 ganger prisen til meg, og jeg vet ikke hvorfor hun får helt andre priser, så nå spør hun, også betaler jeg. Jeg liker å få til dette. Det er kanskje ikke så sosialt, men det er støy og mange mennesker på et lite areale.

 

[ekte nick]

De fleste mennesker trenger å veksle mellom å være alene og å være sosial. Det er helt normalt å bli sliten av å være sammen med mennesker et helt døgn. Noen klarer det greit, og trives med det, andre ikke. Jeg er selv en helt oppegående og normal person psykisk sett, men jeg ville aldri "hælt"  å skulle være tett på mennesker et helt døgn uten å få anledning til å være litt alene. Det er nok fordi jeg er mer introvert enn ekstrovert (selv om jeg også er sosial ofte). Det betyr bare at jeg "tar meg inn" ved å være alene, istedenfor de som er mer ekstroverte og tar seg inn ved å være sosiale.

[Trine]

3 minutter siden, ekte nick skrev:

De fleste mennesker trenger å veksle mellom å være alene og å være sosial. Det er helt normalt å bli sliten av å være sammen med mennesker et helt døgn. Noen klarer det greit, og trives med det, andre ikke. Jeg er selv en helt oppegående og normal person psykisk sett, men jeg ville aldri "hælt"  å skulle være tett på mennesker et helt døgn uten å få anledning til å være litt alene. Det er nok fordi jeg er mer introvert enn ekstrovert (selv om jeg også er sosial ofte). Det betyr bare at jeg "tar meg inn" ved å være alene, istedenfor de som er mer ekstroverte og tar seg inn ved å være sosiale.

Var jo alene om natta da. Men det er jo godt å høre at friske folk heller ikke klarer det. Men i familien min er det ikke normalt at det er et problem. Ikke engang for faren min som er introvert. Men en ting er å bli sliten, en annen ting er å ligge på sofaen hele dagen etter, når man egentlig er en ganske rastløs person