Så redd

[AnonymBruker]

Hei i natten 
Jeg er passe desperat nå så jeg skriver i håp om at noen andre er våkne.

Først, jeg har generell angst og tilbakevendende depresjoner. I d siste har begge deler vært bedre. 
Et av hovedtemaene i min generelle angst er at noe skal skje foreldrene mine. Noe av depresjonen er ekstensiell. foreldrene mine har aldri vært innlagt på sykehus før - dvs før i kveld da faren min ble lagt inn på sykehus, hele beinet hovent og mistanke om blodpropp. Får ikke vite noe før i morra om hva d er.

Så nå sitter jeg her i natta, helt panisk og selv om jeg er utrolig trøtt har jeg ingen mulighet til å sove. Vi har veldig mye hjertesykdom i familien, men lite trombose 

Jeg Tenker og tenker og blir reddere for hver tanke. 
- Hva om blodpropper løsner og går til lungene?
- Hva kan være årsaken til trombosen? Bortsett fra overvekt er d ingen risikofaktorer. Kanskje d er uoppdaget kreft? Sto på Google at s kunne skyldes d.
- Hvordan blir d framover? Skal jeg gå og være redd hele tida?
- tenk om han dør, jeg kommer ikke til å klare meg,  og blir jeg deprimert har jeg ingen leve for om foreldrene mine dør (er singel men vet jeg har andre ting å leve for,når jeg ikke er deprimert) 
- I det siste har jeg bekymret meg mindre, om jeg bare hadde bekymret meg mere hadde jeg sagt han burde oppsøke lege tidligere. Han hadde vondt i påska 
-Tenk om d er min skyld? At jeg m min generelle angst og depresjon har påført han så mye stress? Hvordan kan jeg leve med det?

Og så kommer alle depressive tanker, før bekymringskjøret er igang igjen. 

Jeg har vært kognitiv terapi, men teknikkene hjelper ikke nå. Alt minner meg om d som har skjedd og hvor forgjengelig og meningsløst alt er. 

Vet ikke helt hva jeg vil m innlegget. Antar jeg ville få alt ut, samtidig som jeg må ha noe å gjøre for å ikke bli gal
 

Anonymkode: 4bbb3...5d9

[AnonymBruker]

Det er lettere sagt enn gjort, men si til deg selv og alle bekymringstankene at "dette får jeg ikke gjort noe mer med akkurat nå, jeg må vente til i morgen".

Forsøk å legg deg. Når jeg må tvinge meg i søvn, legger jeg meg på venstre side hvor jeg kan høre hjerteslagene og teller de fra 1 til 10, 1 til 10 osv. til jeg til slutt sovner av kjedsomhet.

Jeg vet ikke om dette kan hjelpe deg nå, men har ikke annet å komme med.

Håper det går bra med din far. Om, mot formodning, han ikke skulle overleve, er vi mennesker sterkere enn vi tror og selv om det føler uoverkommelig akkurat nå, er jeg sikker på at du vil stå det over, selv om det blir tøft.Men la oss håpe på det beste. Han er på sykehus nå og på det tryggeste stedet han kan være.

Anonymkode: 8a508...e30

[frosken]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei i natten 
Jeg er passe desperat nå så jeg skriver i håp om at noen andre er våkne.

Først, jeg har generell angst og tilbakevendende depresjoner. I d siste har begge deler vært bedre. 
Et av hovedtemaene i min generelle angst er at noe skal skje foreldrene mine. Noe av depresjonen er ekstensiell. foreldrene mine har aldri vært innlagt på sykehus før - dvs før i kveld da faren min ble lagt inn på sykehus, hele beinet hovent og mistanke om blodpropp. Får ikke vite noe før i morra om hva d er.

Så nå sitter jeg her i natta, helt panisk og selv om jeg er utrolig trøtt har jeg ingen mulighet til å sove. Vi har veldig mye hjertesykdom i familien, men lite trombose 

Jeg Tenker og tenker og blir reddere for hver tanke. 
- Hva om blodpropper løsner og går til lungene?
- Hva kan være årsaken til trombosen? Bortsett fra overvekt er d ingen risikofaktorer. Kanskje d er uoppdaget kreft? Sto på Google at s kunne skyldes d.
- Hvordan blir d framover? Skal jeg gå og være redd hele tida?
- tenk om han dør, jeg kommer ikke til å klare meg,  og blir jeg deprimert har jeg ingen leve for om foreldrene mine dør (er singel men vet jeg har andre ting å leve for,når jeg ikke er deprimert) 
- I det siste har jeg bekymret meg mindre, om jeg bare hadde bekymret meg mere hadde jeg sagt han burde oppsøke lege tidligere. Han hadde vondt i påska 
-Tenk om d er min skyld? At jeg m min generelle angst og depresjon har påført han så mye stress? Hvordan kan jeg leve med det?

Og så kommer alle depressive tanker, før bekymringskjøret er igang igjen. 

Jeg har vært kognitiv terapi, men teknikkene hjelper ikke nå. Alt minner meg om d som har skjedd og hvor forgjengelig og meningsløst alt er. 

Vet ikke helt hva jeg vil m innlegget. Antar jeg ville få alt ut, samtidig som jeg må ha noe å gjøre for å ikke bli gal
 

Anonymkode: 4bbb3...5d9

Blodpropp i bena er en svært vanlig tilstand og sjelden noe å være så bekymret for.

For øvrig vil de fleste mennesker oppleve sykdom i løpet av livet.

[AnonymBruker]

Skjønner at du blir redd. Jeg har en far med hjerteproblemer som har kollapset flere ganger de siste årene, så jeg kan kjenne litt på den samme bekymringen.

Samtidig så er det sånn at når man blir voksen (vet ikke hvor gammel du er da) og foreldre begynner å bli gamle, så blir de syke, og til slutt dør de. Fact of life dessverre. Jeg mener ikke at du skal gå og bekymre deg hele tiden, men det er noe med å akseptere det også.

Selv er jeg enebarn og singel, og vet at når de dør så blir jeg helt alene om jeg ikke har skaffet meg familie innen den tid. Jeg har begynt å tenke på at dette faktisk kommer til å skje. Har også hatt samtaler med foreldrene mine om hva som må ordnes praktisk når de blir borte, så jeg slipper å sitte med sjokket og sorgen samtidig som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.

Jeg drømte faktisk at moren min døde i natt, det var helt forferdelig og jeg våknet gråtende. Så det blir fælt å oppleve, det vet jeg.

Mener ikke å gjøre ting verre for deg og jeg håper selvfølgelig at faren din er OK nå. Og man får ikke blodpropp av stress så vidt jeg vet, så ikke bebreid deg selv - det er ikke din skyld.

Sender deg er virtuell klem om du vil ha.

Anonymkode: 11207...29b