Ekspertsvar Medisiner resten av livet?

[AnonymBruker]

Hvis man har hatt tilbakevendende depresjoner siden 12-års alder, og tidligere spiseforstyrrelse, og man nå er voksen, bør man fortsette på antidepressiva resten av livet? Leste et sted på her på forumet at NHD mente man burde bruke antidepressiva i 5 år til livslang bruk hvis man hadde vært deprimert mer enn to ganger? Har forsøkt å slutte flere ganger, men blir da plaget med overdreven grubling, selvmordstanker og selvhat. Kan man få "hjelp" til å slutte på antidepressiva? Vil ikke være en person som trenger hjelp, men ettersom flere i slekta mi har vært langvarig deprimerte (far, farmor og oldefar) må jeg kanskje krype til korset og innse at jeg ikke klarer dette selv. Fungerer greit med medisiner, men bivirkningene har innvirkning både på samboerforhold og andre områder av livet. Vil ikke være selvopptatt, prøver å interessere meg for ting utenfor meg selv, men faller tilbake når jeg ikke går på medisiner. Noen som har noen råd?

 

Anonymkode: b4d98...b6e

[tilstede]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis man har hatt tilbakevendende depresjoner siden 12-års alder, og tidligere spiseforstyrrelse, og man nå er voksen, bør man fortsette på antidepressiva resten av livet? Leste et sted på her på forumet at NHD mente man burde bruke antidepressiva i 5 år til livslang bruk hvis man hadde vært deprimert mer enn to ganger? Har forsøkt å slutte flere ganger, men blir da plaget med overdreven grubling, selvmordstanker og selvhat. Kan man få "hjelp" til å slutte på antidepressiva? Vil ikke være en person som trenger hjelp, men ettersom flere i slekta mi har vært langvarig deprimerte (far, farmor og oldefar) må jeg kanskje krype til korset og innse at jeg ikke klarer dette selv. Fungerer greit med medisiner, men bivirkningene har innvirkning både på samboerforhold og andre områder av livet. Vil ikke være selvopptatt, prøver å interessere meg for ting utenfor meg selv, men faller tilbake når jeg ikke går på medisiner. Noen som har noen råd?

 

Anonymkode: b4d98...b6e

Det kan godt være at det er klokest å se for seg et liv med AD. Selv gjør jeg også det, men leter hele tiden etter det antidepressivaet som har best virkning og minst bivirkninger. Du skriver at medisinen har innvirkning på samboerforholdet. Om det er sexlysten som ikke er på topp, så finnes det antidepressiva som ikke påvirker sexlysten, f.eks wellbutrin , aurorix og brintellix. Jeg synes ikke du skal se det som et nederlag å gå på AD. Noen av oss trenger det for å fungere rett og slett.

[AnonymBruker]

24 minutter siden, tilstede skrev:

Det kan godt være at det er klokest å se for seg et liv med AD. Selv gjør jeg også det, men leter hele tiden etter det antidepressivaet som har best virkning og minst bivirkninger. Du skriver at medisinen har innvirkning på samboerforholdet. Om det er sexlysten som ikke er på topp, så finnes det antidepressiva som ikke påvirker sexlysten, f.eks wellbutrin , aurorix og brintellix. Jeg synes ikke du skal se det som et nederlag å gå på AD. Noen av oss trenger det for å fungere rett og slett.

Takk for svar! Hvor lenge har du brukt AD? Jeg har brukt dem i 9 år. Til og begynne med var det bare utrolig deilig å være flat og fjern i følelseslivet, men nå svetter jeg noe innmari om natta, er konstant trøtt og har null sexlyst. Dessuten føler jeg at jeg på en måte går rundt som en zombie, og hva er poenget med å leve da? Jeg har det ikke ille, men ikke mange gleder heller. Alt er bare ----- Kanskje jeg er blitt for kravstor som vil slutte, men jeg føler ikke at jeg lever, bare eksisterer. Går det ikke an å bli kvitt den dritten her???

Anonymkode: b4d98...b6e

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Sannsynligvis må du bruke medisiner livslangt. Jeg antar at du bruker et SSRI. Som ab skriver, det finnes gode/bedre alternativer.

[tilstede]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! Hvor lenge har du brukt AD? Jeg har brukt dem i 9 år. Til og begynne med var det bare utrolig deilig å være flat og fjern i følelseslivet, men nå svetter jeg noe innmari om natta, er konstant trøtt og har null sexlyst. Dessuten føler jeg at jeg på en måte går rundt som en zombie, og hva er poenget med å leve da? Jeg har det ikke ille, men ikke mange gleder heller. Alt er bare ----- Kanskje jeg er blitt for kravstor som vil slutte, men jeg føler ikke at jeg lever, bare eksisterer. Går det ikke an å bli kvitt den dritten her???

Anonymkode: b4d98...b6e

Kan du ikke prøve brintellix da. Så langt har det vært mye bedre enn cipralex for meg. Lite bivirkninger, ingen innvirkning på libidoet, mindre flat. Du må nesten prøve det ut for å finne ut av hvordan det virker på deg.

[Psykia AS]

Med en så mye depresjon i familien, samt spiseforstyrrelse tidligere er dette med stor sannsynlighet depresjon innenfor det bipolare spekter, skal da behandles med Lamictal.

[AnonymBruker]

57 minutter siden, tilstede skrev:

Kan du ikke prøve brintellix da. Så langt har det vært mye bedre enn cipralex for meg. Lite bivirkninger, ingen innvirkning på libidoet, mindre flat. Du må nesten prøve det ut for å finne ut av hvordan det virker på deg.

Ja, får kanskje lufte det neste gang jeg skal fornye resepten. Vet du om man da må seponere Fluoksetin (som jeg går på nå), før man ev bytter til noe annet, eller kan man svitsje rett over? Må innrømme at jeg synes det er irriterende å måtte leve med et filter mot verden. Kom meg ut av spiseforstyrrelsen, og trodde alt skulle bli bra da.

Anonymkode: b4d98...b6e

[AnonymBruker]

47 minutter siden, Psykia AS skrev:

Med en så mye depresjon i familien, samt spiseforstyrrelse tidligere er dette med stor sannsynlighet depresjon innenfor det bipolare spekter, skal da behandles med Lamictal.

Takk for innspill, faen også. 

 

Anonymkode: b4d98...b6e

[tilstede]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, får kanskje lufte det neste gang jeg skal fornye resepten. Vet du om man da må seponere Fluoksetin (som jeg går på nå), før man ev bytter til noe annet, eller kan man svitsje rett over? Må innrømme at jeg synes det er irriterende å måtte leve med et filter mot verden. Kom meg ut av spiseforstyrrelsen, og trodde alt skulle bli bra da.

Anonymkode: b4d98...b6e

Du kan svitsje rett over til 10 mg brintellix. Men dette vet jo også legen din. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Sannsynligvis må du bruke medisiner livslangt. Jeg antar at du bruker et SSRI. Som ab skriver, det finnes gode/bedre alternativer.

OK, takk for svar, selv om det ikke var veldig oppløftende.

 

Anonymkode: b4d98...b6e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, tilstede skrev:

Du kan svitsje rett over til 10 mg brintellix. Men dette vet jo også legen din. 

Ok, takktakk.

Anonymkode: b4d98...b6e

[Trine]

Har du ikke fått noen grundig utredning? Det spiller vel ingen rolle om du må gå på medisiner resten av livet om du kan finne en medisin som ikke har så mye bivirkninger. Jeg har testet cipralex i ca 2,5 mnd. Merket ingen bedring, men sover dårlig, har så merkelige drømmer at jeg nesten blir mer sliten av å sove enn å være våken og svetter om natta. Slik var det på efexor også, men ikke fullt så ille. Nå har jeg nettopp byttet til Brintellix. Funker de så tar jeg dem med glede. Og gjør de mag litt flat så er det bare fint, jeg trenger å være mer likegyldig. Problemet mitt er vel at ingenting ser ut til å virke på depresjonen. Er ikke noe vits i å ta medisiner når jeg fortsatt har like lyst til å gå bak låven

[AnonymBruker]

Nei, altså, jeg gikk på DPS i to år, men slutta så fort jeg hadde spiseforstyrrelsen under kontroll. Klarte ikke helt å sette ord på ting og var der i utgangspunktet fordi jeg var oppriktig redd for tennene mine. Jeg skjønner at det har sammenheng, men der og da var det viktigere for meg å forhindre skade på tennene mine enn noe annet. Så jeg slutta når jeg følte at jeg hadde ting under kontroll, og nå har jeg gått på AD i 9 år. Jeg føler det spiller en rolle om jeg må gå på medisiner resten av livet, skjønner at jeg ikke burde bry meg om akkurat det, men jeg gjør det allikevel. Føler meg som en taper hver morgen når jeg svelger pillene, men det er vel tross alt bedre å føle seg som en likegyldig taper enn å være depressiv. Vil for alt i verden ikke tilbake dit. Så sånn sett er jeg jo heldig i at pillene funker for det de er til for. Håper du finner noen som funker for deg, alt annet er tross alt bedre enn å være deprimert! Har du vært til noen form for utredning? Hvor lenge har du gått på dem? Jeg syntes også det var deilig å være flat lenge, men nå er jeg lei. Men igjen, alt er bedre enn depresjon.

 

Anonymkode: b4d98...b6e

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg må også bruke medisiner resten av livet. Taper?

[Kalevaala]

Jeg må også bruke medisiner resten av livet. Både mot lavt stoffskifte, og mot depresjoner. 

Er 100% i jobb, og har et godt liv. Skjønner ikke helt koblingen mellom medisiner og det å føle seg som taper? 

[Trine]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, altså, jeg gikk på DPS i to år, men slutta så fort jeg hadde spiseforstyrrelsen under kontroll. Klarte ikke helt å sette ord på ting og var der i utgangspunktet fordi jeg var oppriktig redd for tennene mine. Jeg skjønner at det har sammenheng, men der og da var det viktigere for meg å forhindre skade på tennene mine enn noe annet. Så jeg slutta når jeg følte at jeg hadde ting under kontroll, og nå har jeg gått på AD i 9 år. Jeg føler det spiller en rolle om jeg må gå på medisiner resten av livet, skjønner at jeg ikke burde bry meg om akkurat det, men jeg gjør det allikevel. Føler meg som en taper hver morgen når jeg svelger pillene, men det er vel tross alt bedre å føle seg som en likegyldig taper enn å være depressiv. Vil for alt i verden ikke tilbake dit. Så sånn sett er jeg jo heldig i at pillene funker for det de er til for. Håper du finner noen som funker for deg, alt annet er tross alt bedre enn å være deprimert! Har du vært til noen form for utredning? Hvor lenge har du gått på dem? Jeg syntes også det var deilig å være flat lenge, men nå er jeg lei. Men igjen, alt er bedre enn depresjon.

 

Anonymkode: b4d98...b6e

Du er ikke en taper selv om du trenger hjelp av medisiner. Jeg tror at man kan se på depresjon som en slags mangelsykdom. Man har for lave mengder serotonin. Så lenge du har det bedre med piller enn uten så tenker jeg at det må være verdt å ta dem. Men det må også være greit å teste ut ulike typer pga bivirkninger. Ja, jeg håper også jeg finner noe som fungerer, blir ikke helt klok på denne kroppen min, har målt konsentrasjonen i blodet og den er der den skal være, men alikevel føler jeg at alle medisinene jeg får er sukkerpiller med bivirkninger. Jeg har holdt på med utredning i ca et år. Først for asperger, så var jeg igjennom en hel del på dps, men diagnosen jeg fikk der er jo totalt fullstendig feil. Så har jeg blitt utredet for adhd. Jeg har adhd og psykiateren jeg går til nå (hun gærnemaya som utredet meg sluttet heldigvis) tror kanskje jeg også har dystymi. Jeg gikk på efexor i et år, det var før jeg ble sendt til utredning. Cipralex gikk jeg bare på i 2,5 mnd. Det tar jo fullstendig av om natten. Drømmer og svetter. Blir nesten mer sliten av å sove enn å være våken. Og de har ingen effekt på depresjonen. Så i går gikk jeg rett fra cipralex og over på brintellix. Det er for tidlig å si hvordan den fungerer. Psykiateren ville egentlig at jeg skulle prøve wellbutrin, men siden jeg går på Strattera (pga adhd) så kunne jeg ikke det. Kan tenke meg at det ikke er så bra å være flat så lenge. Men akkurat nå kunne jeg godt tenkt meg å få noe som gjør meg litt mer likegyldig.

[Annkarin]

Jeg tar lamictal og abilify, er ikke flat

[Elionoe]

1 time siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg må også bruke medisiner resten av livet. Taper?

Jeg må også bruke epilepsimedisiner mest sannsynlig resten av livet, og det velger jeg for å ikke få anfall. Jeg velger også å gå på psyk.medisiner så lenge det er behov for det. Er det verre å måtte gå på antidepressive eller antipsykotiske medisiner enn epilepisimedisiner, blodtrykksmedisiner o.l.?

[AnonymBruker]

1 time siden, Kalevaala skrev:

Jeg må også bruke medisiner resten av livet. Både mot lavt stoffskifte, og mot depresjoner. 

Er 100% i jobb, og har et godt liv. Skjønner ikke helt koblingen mellom medisiner og det å føle seg som taper? 

Jeg føler det er en forskjell på å ta medisiner mot psykiske lidelser og medisiner mot noe somatisk. Jeg sier heller ikke at vi som tar medisiner mot depresjon er tapere, men personlig har jeg den følelsen. At jeg medisinerer bort mitt egentlige, destruktive jeg, og at hvis vi hadde levd for 100 år siden hadde dette vært naturens måte å luke meg ut på. Senest for et par dager siden vitset noen på jobben min om "lykkepiller", og jeg føler at jeg seiler under falskt flagg når jeg smiler og er fungerende. Jeg vet selv hvor destruktiv jeg kan være, og at det er det som er meg, ikke denne tilpassede zombien. 

Anonymkode: b4d98...b6e

[Annkarin]

mange somatiske lidelser ville blitt luket bort for 100 år siden også

jeg ville blitt luket bort allerede ved fødselen fordi mamma måtte ha keisersnitt

mentale lidelser sitter i hjernen som er et organ på linje med hjertet. det er bare et kunstig skille å kalle det psykiske lidelser fremfor somatiske