Ekspertsvar Medisiner resten av livet?

[AnonymBruker]

1 time siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg må også bruke medisiner resten av livet. Taper?

Se svar til Kalevaala

Anonymkode: b4d98...b6e

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Elionoe skrev:

Jeg må også bruke epilepsimedisiner mest sannsynlig resten av livet, og det velger jeg for å ikke få anfall. Jeg velger også å gå på psyk.medisiner så lenge det er behov for det. Er det verre å måtte gå på antidepressive eller antipsykotiske medisiner enn epilepisimedisiner, blodtrykksmedisiner o.l.?

Nei, det er kanskje ikke det, men jeg føler meg som sagt ikke som meg selv. At den velfungerende personen ikke er meg. Det er ikke nødvendigvis rasjonelt, men det er nå en gang sånn jeg føler det.

Anonymkode: b4d98...b6e

[AnonymBruker]

57 minutter siden, Trine skrev:

Du er ikke en taper selv om du trenger hjelp av medisiner. Jeg tror at man kan se på depresjon som en slags mangelsykdom. Man har for lave mengder serotonin. Så lenge du har det bedre med piller enn uten så tenker jeg at det må være verdt å ta dem. Men det må også være greit å teste ut ulike typer pga bivirkninger. Ja, jeg håper også jeg finner noe som fungerer, blir ikke helt klok på denne kroppen min, har målt konsentrasjonen i blodet og den er der den skal være, men alikevel føler jeg at alle medisinene jeg får er sukkerpiller med bivirkninger. Jeg har holdt på med utredning i ca et år. Først for asperger, så var jeg igjennom en hel del på dps, men diagnosen jeg fikk der er jo totalt fullstendig feil. Så har jeg blitt utredet for adhd. Jeg har adhd og psykiateren jeg går til nå (hun gærnemaya som utredet meg sluttet heldigvis) tror kanskje jeg også har dystymi. Jeg gikk på efexor i et år, det var før jeg ble sendt til utredning. Cipralex gikk jeg bare på i 2,5 mnd. Det tar jo fullstendig av om natten. Drømmer og svetter. Blir nesten mer sliten av å sove enn å være våken. Og de har ingen effekt på depresjonen. Så i går gikk jeg rett fra cipralex og over på brintellix. Det er for tidlig å si hvordan den fungerer. Psykiateren ville egentlig at jeg skulle prøve wellbutrin, men siden jeg går på Strattera (pga adhd) så kunne jeg ikke det. Kan tenke meg at det ikke er så bra å være flat så lenge. Men akkurat nå kunne jeg godt tenkt meg å få noe som gjør meg litt mer likegyldig.

Ja, jeg er enig med deg i at man kan se på det som en form for mangelsykdom. Problemet er vel at jeg at jeg ikke føler meg som meg selv, fordi jeg vet hvor destruktiv jeg kan være, og at det er denne siden som er mitt egentlige jeg. Det er et luksusproblem dette her, men dette tankekjøret om hvem jeg egentlig er holder meg våken om nettene. Jeg føler meg falsk. Håper du finner ut hvilke medisiner som kan hjelpe deg, for selv om jeg problematiserer bruk av medisiner, er jeg på en annen side veldig glad for at de finnes. De har jo forandret livet mitt. 

Anonymkode: b4d98...b6e

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Annkarin skrev:

mange somatiske lidelser ville blitt luket bort for 100 år siden også

jeg ville blitt luket bort allerede ved fødselen fordi mamma måtte ha keisersnitt

mentale lidelser sitter i hjernen som er et organ på linje med hjertet. det er bare et kunstig skille å kalle det psykiske lidelser fremfor somatiske

Sant nok, men som du ser av mine svar til andre her på forumet, blir jeg ikke kvitt følelsen av at den velfungerende personen ikke er meg. Jeg er falsk. Det er min subjektive opplevelse av det, og hvis det var noe jeg lærte i terapi så var det at følelser og rasjonell tankegang ikke nødvendigvis er sammenfallende. 

Anonymkode: b4d98...b6e

[Annkarin]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sant nok, men som du ser av mine svar til andre her på forumet, blir jeg ikke kvitt følelsen av at den velfungerende personen ikke er meg. Jeg er falsk. Det er min subjektive opplevelse av det, og hvis det var noe jeg lærte i terapi så var det at følelser og rasjonell tankegang ikke nødvendigvis er sammenfallende. 

Anonymkode: b4d98...b6e

men den andre delen av deg blir jo ikke noe værendes tilstand i lengden?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Annkarin skrev:

men den andre delen av deg blir jo ikke noe værendes tilstand i lengden?

Nei, den er ikke det. 

Anonymkode: b4d98...b6e

[Trine]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg er enig med deg i at man kan se på det som en form for mangelsykdom. Problemet er vel at jeg at jeg ikke føler meg som meg selv, fordi jeg vet hvor destruktiv jeg kan være, og at det er denne siden som er mitt egentlige jeg. Det er et luksusproblem dette her, men dette tankekjøret om hvem jeg egentlig er holder meg våken om nettene. Jeg føler meg falsk. Håper du finner ut hvilke medisiner som kan hjelpe deg, for selv om jeg problematiserer bruk av medisiner, er jeg på en annen side veldig glad for at de finnes. De har jo forandret livet mitt. 

Anonymkode: b4d98...b6e

Ja, det er jeg forsåvidt enig i. Jeg er også ganske destruktiv og det er jo det som er meg. Noe annet føler jeg egentlig blir falskt. Men så tenker jeg at om jeg kan være falsk uten å så tydelig (for meg selv) spille et skuespill, så er det kanskje greit.

[AnonymBruker]

12 timer siden, Trine skrev:

Ja, det er jeg forsåvidt enig i. Jeg er også ganske destruktiv og det er jo det som er meg. Noe annet føler jeg egentlig blir falskt. Men så tenker jeg at om jeg kan være falsk uten å så tydelig (for meg selv) spille et skuespill, så er det kanskje greit.

Ja, det er ikke det at jeg spiller skuespill akkurat, men jeg føler allikevel at jeg lurer folk mht hvem jeg er og at ingen derfor kjenner den egentlige meg, som er ganske vanskelig å like. Det er ensomt, og jeg vet ikke om jeg kan leve med det resten av livet. Det er ubehagelig å føle at man på en måte står utenfor og betrakter seg selv og sitt eget liv. Den virkelige meg er ikke delaktig i det som foregår. Det høres sikkert dumt ut. 

Anonymkode: b4d98...b6e

[Trine]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er ikke det at jeg spiller skuespill akkurat, men jeg føler allikevel at jeg lurer folk mht hvem jeg er og at ingen derfor kjenner den egentlige meg, som er ganske vanskelig å like. Det er ensomt, og jeg vet ikke om jeg kan leve med det resten av livet. Det er ubehagelig å føle at man på en måte står utenfor og betrakter seg selv og sitt eget liv. Den virkelige meg er ikke delaktig i det som foregår. Det høres sikkert dumt ut. 

Anonymkode: b4d98...b6e

Syns ikke det høres dumt ut. Jeg er ikke meg selv uten medisiner heller, det hadde skapt altfor mye turbulens. Så derfor ville jeg heller hatt medisiner som funket slik at jeg kanskje slapp dette skuespillet som jeg nå driver med. Jeg kan ikke være meg, det er ikke sosialt akseptert.

[Elionoe]

Den ‎06‎.‎05‎.‎2016 at 14.59, AnonymBruker skrev:

Sant nok, men som du ser av mine svar til andre her på forumet, blir jeg ikke kvitt følelsen av at den velfungerende personen ikke er meg. Jeg er falsk. Det er min subjektive opplevelse av det, og hvis det var noe jeg lærte i terapi så var det at følelser og rasjonell tankegang ikke nødvendigvis er sammenfallende. 

Anonymkode: b4d98...b6e

Jeg vet ikke om dette vil hjelpe deg, men forsøker likevel  

Om en person skader foten slik at han må gå på krykker resten av livet, er han da fvalsk fordi han trenger støtte til forflytning?

Kan det hjelpe deg å se på medisiner som en krykke. Kanskje trenger du den midlertidig eller kanskje trenger du den livet ut. Kanskje du ikke skal se på deg selv som "før og nå", men tenke at du fortsatt er den samme, men med litt støtte? For 5 år siden, da jeg gikk på to typer antipsykotisk og en antidepressiv medisin, hadde ingen trodd at jeg i dag kun går på en antidepressiv medisin, lav dose Truxal for å sove og Zyprexa kun ved behov når jeg får tankekjør. Jeg gikk  fra 25 mg Zyprexa i døgnet til nå å bruke 5 mg på dagtid. Jeg har brukt 300 mg Truxal og 1200 mg Seroquel, og i dag bruker jeg 50 mg Truxal for kun å sove.

Det jeg vil frem til, er at selv om det ser slik ut for deg i dag i 2016, kan mye være endret om 5 år, selv om man ikke skulle tro det.

Endret 7. mai 2016 av Elionoe

[FjellOgDalar]

Jeg har type1 diabetes, og dermed null insulinproduksjon. Uten insulin er du dødsdømt. Jeg ville derfor vært død for 20 år siden om det ikke hadde vært. Psykisk lidelse kan og være livstruende ved suicidalitet, eller helseskadelig (f.eks. fordi man kan få seriøse problemer med å få i seg mat om man er depressiv eller utsetter seg for risiko om man er manisk). Jeg vet hvor (p)syk jeg blir uten medisiner mot min bipolare lidelse, og skammer meg virkelig ikke mer over enn de medikamenter jeg tar for noen somatiske problemer jeg har. De medisinene er hjelpemidler, og disse er til for å brukes etter min mening. Men det er selvsagt viktig å finne medisinering som fungerer uten større bivirkninger. Selv bruker jeg Lamictal, og Brintellix. Må si meg svært fornøyd med Brintellix. Effektiv mot panikkangst, et godt supplement mtp. depresjon. Ikke bivirkninger for mitt vedkommende. Vanlige ssrier blir jeg både flat og ute av  stand til å nyte seksuelle gleder av.

[Fluoxa]

Den 7. mai 2016 at 9.11, Trine skrev:

Syns ikke det høres dumt ut. Jeg er ikke meg selv uten medisiner heller, det hadde skapt altfor mye turbulens. Så derfor ville jeg heller hatt medisiner som funket slik at jeg kanskje slapp dette skuespillet som jeg nå driver med. Jeg kan ikke være meg, det er ikke sosialt akseptert.

Det skjønner jeg. Mitt ankepunkt her er vel kanskje at jeg føler meg som meg selv uten medisiner, ikke med, men det er jo ikke nødvendigvis slik for alle. Jeg håper du finner noe som passer for deg, alt er tross alt bedre enn å være deprimert.

[Fluoxa]

20 timer siden, Elionoe skrev:

Jeg vet ikke om dette vil hjelpe deg, men forsøker likevel  

Om en person skader foten slik at han må gå på krykker resten av livet, er han da fvalsk fordi han trenger støtte til forflytning?

Kan det hjelpe deg å se på medisiner som en krykke. Kanskje trenger du den midlertidig eller kanskje trenger du den livet ut. Kanskje du ikke skal se på deg selv som "før og nå", men tenke at du fortsatt er den samme, men med litt støtte? For 5 år siden, da jeg gikk på to typer antipsykotisk og en antidepressiv medisin, hadde ingen trodd at jeg i dag kun går på en antidepressiv medisin, lav dose Truxal for å sove og Zyprexa kun ved behov når jeg får tankekjør. Jeg gikk  fra 25 mg Zyprexa i døgnet til nå å bruke 5 mg på dagtid. Jeg har brukt 300 mg Truxal og 1200 mg Seroquel, og i dag bruker jeg 50 mg Truxal for kun å sove.

Det jeg vil frem til, er at selv om det ser slik ut for deg i dag i 2016, kan mye være endret om 5 år, selv om man ikke skulle tro det.

Nei, jeg er enig i at person med krykker ikke er falsk, men krykker har ikke noe å si for personligheten til denne personen heller? Om jeg har armen i fatle innvirker det jo ikke på hvem jeg er, med hensyn til tanker og følelser. Som du sier er det kanskje en ide og ikke skille så veldig mellom før og nå, og mye kan være endret om fem år. Ettersom jeg har hatt det sånn siden jeg var 12, og det er over 20 år siden, begynner jeg å lure på når ting skal endre seg. De siste ti årene av livet har jeg vært medisinert, og før det drev jeg med "selvmedisinering". Jeg skjønner at ting ikke endrer seg av seg selv, men jeg føler jeg har gjort alt jeg kan, og fremdeles sitter fast.

[Fluoxa]

4 timer siden, FjellOgDalar skrev:

Jeg har type1 diabetes, og dermed null insulinproduksjon. Uten insulin er du dødsdømt. Jeg ville derfor vært død for 20 år siden om det ikke hadde vært. Psykisk lidelse kan og være livstruende ved suicidalitet, eller helseskadelig (f.eks. fordi man kan få seriøse problemer med å få i seg mat om man er depressiv eller utsetter seg for risiko om man er manisk). Jeg vet hvor (p)syk jeg blir uten medisiner mot min bipolare lidelse, og skammer meg virkelig ikke mer over enn de medikamenter jeg tar for noen somatiske problemer jeg har. De medisinene er hjelpemidler, og disse er til for å brukes etter min mening. Men det er selvsagt viktig å finne medisinering som fungerer uten større bivirkninger. Selv bruker jeg Lamictal, og Brintellix. Må si meg svært fornøyd med Brintellix. Effektiv mot panikkangst, et godt supplement mtp. depresjon. Ikke bivirkninger for mitt vedkommende. Vanlige ssrier blir jeg både flat og ute av  stand til å nyte seksuelle gleder av.

Det mener jeg heller ikke at du skal, og jeg skjønner alt du sier rent rasjonelt. Men jeg klarer ikke la være å skamme meg over det allikevel. Takk for tips om Brintellix, skal teste. At jeg i det hele tatt tenker dette er kanskje et resultat av å være "flat" i 10 år.