Vil dø, men likevel ikke, what to do?

[AnonymBruker]

Hei,

jeg har tilbakevendende depresjoner, og har innimellom hatt litt suicidale tanker. Men nå i det siste er de blitt mer påtrengende, jeg har mer eller mindre konkludert med at selvmord er løsningen, og jeg har begynt å tenke mer i konkrete baner, dvs. på metode osv.

Men en del av meg vil ikke dette, ønsker i stedet mer hjelp. Men er redd for å nevne dette for behandler, for vil på den ene siden beholde muligheten til å gjøre slutt på alt (er liksom betryggende å føle at det er en utvei). Og så frykter jeg at jeg ikke vil bli tatt på alvor hvis jeg sier at jeg tenker på å ta livet av meg - for hvis selvmordsønsket var reelt, så hadde jeg jo bare gjort det, ikke sant? I tillegg har jeg ikke time før om ca. 3 uker., og jeg vil ikke bry h*n før det. 

Har aldri noensinne vært innlagt i psykiatrien, men tror nok innerst inne jeg kunne hatt bruk for en kortere innleggelse nå...Vet ikke. Samtidig er det å bli innlagt noe jeg altid har vært livredd for, og på et vis ser på som et nederlag. Det er få som vet at jeg sliter alvorlig psykisk, og sånn vil jeg helst ha det, men er vel vanskelig å skulle holde en evt. innleggelse hemmelig for kolleger, arbeidsgiver... Så jeg prøver å bare bite tenna sammen og holde ut, men føler jeg beveger meg nærmere stupet for hver dag.

Takknemlig hvis noen har noen råd, for jeg er ganske rådvill her.

Anonymkode: b4eaa...20e

[Elionoe]

Ofte er et ønske om å dø ikke et reelt ønske om å avslutte livet, men et ønske om en endring i hvordan man har det. Noen ganger føles situasjonen så håpløs at man ikke ser andre løsninger enn døden som utvei.

Jeg synes du kan ta kontakt med psykologen din og høre om du kan få en tidligere time. Det er å ta ansvar for eget liv. Det er å gjøre en innsats for å få til en endring i livet. Jeg synes du kan diskutere innleggelse med psykologen din og se hva dere kommer frem til.

Lykke til! Du er modig - for du har satt ord på tankene dine her på forumet og det er en start  

[AnonymBruker]

48 minutter siden, Elionoe skrev:

Ofte er et ønske om å dø ikke et reelt ønske om å avslutte livet, men et ønske om en endring i hvordan man har det. Noen ganger føles situasjonen så håpløs at man ikke ser andre løsninger enn døden som utvei.

Jeg synes du kan ta kontakt med psykologen din og høre om du kan få en tidligere time. Det er å ta ansvar for eget liv. Det er å gjøre en innsats for å få til en endring i livet. Jeg synes du kan diskutere innleggelse med psykologen din og se hva dere kommer frem til.

Lykke til! Du er modig - for du har satt ord på tankene dine her på forumet og det er en start  

Takk, Elionoe.

Får se om jeg klarer å manne meg opp til å kontakte psykologen. Men synes som sagt det er veldig vanskelig å be om hjelp. Og jeg klarer nok ofte ikke helt å formidle hvor vanskelig ting er når jeg snakker med h*n. Framstår kanskje som for ressurssterk til å slite så mye som jeg gjør. Er flink til å opprettholde en fasade utad (går på jobb og later som ting er ok), men på hjemmebane er det totalt kaos; mat/søvn/sosialt liv - ingenting er på stell. Er så sliten.

Anonymkode: b4eaa...20e

[AnonymBruker]

Kollegaer trenger ikke vite hvorfor du er sykmeldt. 

Men kanskje det kunne være godt å lette litt på sløret? Kanskje sliter noen andre på jobb også, men uten å ville si noe til noen

Anonymkode: 6d98a...6fa

[Trine]

Den 4.5.2016 at 23.32, AnonymBruker skrev:

Men en del av meg vil ikke dette, ønsker i stedet mer hjelp. Men er redd for å nevne dette for behandler, for vil på den ene siden beholde muligheten til å gjøre slutt på alt (er liksom betryggende å føle at det er en utvei). Og så frykter jeg at jeg ikke vil bli tatt på alvor hvis jeg sier at jeg tenker på å ta livet av meg - for hvis selvmordsønsket var reelt, så hadde jeg jo bare gjort det, ikke sant? I tillegg har jeg ikke time før om ca. 3 uker., og jeg vil ikke bry h*n før det. 

Om du syns det er vanskelig å snakke om dette med psykiateren så kan det lønne seg å skrive det ned. Jeg gjorde det denne uka, da jeg var hos psykiateren. Jeg tenker at muligheten for å gjøre det slutt er der om jeg snakker om det med psykiateren eller ikke (jeg sa faktisk til psykiateren at det var betryggende å ha en plan om hvordan det skulle gjøres). Du blir garantert tatt alvorlig. Jeg har hatt tanker om selvmord fra jeg var barn, men jeg lever enda. Alikevel tok psykiateren det seriøst. Hun sa at om jeg ikke hadde hatt hunden min som jeg har så stor ansvarsfølelse for så hadde hun fått meg innlagt, men hun ville ikke "straffe" meg for å være ærlig og hun vet hvor mye det betyr for meg å ha denne hunden min rundt meg. Så for meg vil trolig en innleggelse bare gjøre vondt værre.

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og jeg klarer nok ofte ikke helt å formidle hvor vanskelig ting er når jeg snakker med h*n. Framstår kanskje som for ressurssterk til å slite så mye som jeg gjør. Er flink til å opprettholde en fasade utad (går på jobb og later som ting er ok), men på hjemmebane er det totalt kaos; mat/søvn/sosialt liv - ingenting er på stell. Er så sliten.

 

Skriv det du har skrevet her og gi det til psykologen. Jeg kjenner meg veldig igjen i tankene du har. Vil ikke bry andre og later som at ting er ok. Det gikk en stund, men dette kaoset kan man ikke leve med i lengden.

Jeg håper virkelig du klarer å få fortalt psykologen hvordan du faktisk har det, det er den eneste måten for at hn skal hunne hjelpe deg.