Lei av hjelp som ikke virker

[Glenn09]

Nå er jeg helt ferdig. Jeg har time hos psykiateren min om to uker men jeg vet at det ikke hjelper å gå dit. Han har gjort alt han kan for å hjelpe meg, men likevel er jeg kommet til den konklusjon at det er bedre å få dø. 

Det at jeg skriver her er vel et siste desperat forsøk på å forsøke å høre om det er noe/noen som har knekt koden som kan hjelpe meg... 

Har en sykdom som varer livet ut. Og jeg orker ikke få disse nedturene gang på gang. Livet skal ikke være slikt... 😦

[Elionoe]

Nei, livet skal ikke være slik, men livet er ingen dans på roser, enten man er syk eller ikke. Det er en svært mager trøst. Vi er mange som har en sykdom som vil vare livet ut, enten det er fysisk eller psykisk, og det er vondt og det er kjipt å tenke på fremtiden med det i minnet. Likevel er ikke det å ta livet av seg en god løsning, selv om det virker som en løsning, for jeg synes at som levende menneske har vi en orpliktelse til å tenke på andre enn kun oss selv. De fleste av oss lever ikke isolert, men har familie, venner og et samfunn rundt seg. Du ser hvilken sorg det skaper hos en familie, venner og kanskje et lite samfunn når en ung person dør, enten det er ved ulykke eller sykdom. For foreldre er det i de aller fleste tilfeller noe av et mareritt en forelder kan oppleve. Man mister det kjæreste man har som er uerstattelig. Resten av livet vil det være et tomrom.

Dette har jeg selv erfart og jeg har lest flere bøker. Jeg har selv vært der du er nå. Jeg har tenkt at jeg ikke orker fremtiden. Jeg har gjort alvorlige forsøk der jeg kan takke helsepersonell for at jeg sitter her i dag, både på intensivavdeling og ved tvangsinnleggelse på lukket psykiatrisk avdeling med fastvakt. Jeg har sett mine foreldres og samboers redsel og fortvilelse når de har vært nær ved å miste meg. I dag tenker jeg at det er noe av det vverste jeg kan påføre mine nærmeste.

Jeg har tilbakevendende depressiv lidelse som de siste 10 årene har slått til ganske nøyaktig hvert 3. år. Nå vet jeg at det er 2 år til neste gang den knusende depresjonen er over meg, men jeg kan ikke tillate meg selv å tenke slik. Jeg må håpe at medisiner hjelper meg denne gangen, selv om de ikke har gjort det tidligere. Jeg må håpe at jeg selv i meg selv har blitt sterkere.

For meg har det hjulpet å bestemme meg for at selvmord ikke er en løsning.

[Gjest]

Jeg er i 40-årene og har slitt med selvmordstanker siden tenårene. Nå har jeg begynt å tenke at jeg er ca halvveis i livet, så jeg kan like godt holde ut resten. Det er bare nedoverbakke herifra.

 

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men livet blir kortere med tiden. Det kan virke veldig langt og uutholdelig når du er ung.

 

[Glenn09]

19 timer siden, Elionoe skrev:

Nei, livet skal ikke være slik, men livet er ingen dans på roser, enten man er syk eller ikke. Det er en svært mager trøst. Vi er mange som har en sykdom som vil vare livet ut, enten det er fysisk eller psykisk, og det er vondt og det er kjipt å tenke på fremtiden med det i minnet. Likevel er ikke det å ta livet av seg en god løsning, selv om det virker som en løsning, for jeg synes at som levende menneske har vi en orpliktelse til å tenke på andre enn kun oss selv. De fleste av oss lever ikke isolert, men har familie, venner og et samfunn rundt seg. Du ser hvilken sorg det skaper hos en familie, venner og kanskje et lite samfunn når en ung person dør, enten det er ved ulykke eller sykdom. For foreldre er det i de aller fleste tilfeller noe av et mareritt en forelder kan oppleve. Man mister det kjæreste man har som er uerstattelig. Resten av livet vil det være et tomrom.

Dette har jeg selv erfart og jeg har lest flere bøker. Jeg har selv vært der du er nå. Jeg har tenkt at jeg ikke orker fremtiden. Jeg har gjort alvorlige forsøk der jeg kan takke helsepersonell for at jeg sitter her i dag, både på intensivavdeling og ved tvangsinnleggelse på lukket psykiatrisk avdeling med fastvakt. Jeg har sett mine foreldres og samboers redsel og fortvilelse når de har vært nær ved å miste meg. I dag tenker jeg at det er noe av det vverste jeg kan påføre mine nærmeste.

Jeg har tilbakevendende depressiv lidelse som de siste 10 årene har slått til ganske nøyaktig hvert 3. år. Nå vet jeg at det er 2 år til neste gang den knusende depresjonen er over meg, men jeg kan ikke tillate meg selv å tenke slik. Jeg må håpe at medisiner hjelper meg denne gangen, selv om de ikke har gjort det tidligere. Jeg må håpe at jeg selv i meg selv har blitt sterkere.

For meg har det hjulpet å bestemme meg for at selvmord ikke er en løsning.

Hei, og takk for svar. Jeg har ligget på psykiatrisk avdeling med to vakter ved siden av meg. Ikke så greit.
Fikk zyprexa og efexor, ikke helt bra kombinasjon for meg, for jeg ble mer suicidal.

Men jeg kom meg gjennom det. Selv om det var tøft. Har nå klart meg uten medisiner i mange år, men er nå sakte blitt dårlig igjen. Orker ikke flere omganger med dette. Fikk diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse jeg også, men jeg mener jeg er bipolar 2. Da jeg har hypre perioder hvor jeg har mange ideer og trener som en gal. 

Har prøvd mange forskjellige medisiner men ingen har fungert bra. Det har blitt for mange bivirkninger til at jeg har orket å fortsette på de. I tillegg så gikk jeg opp 40 kg i vekt av zyprexa og jeg sliter fortsatt med å komme ned dit jeg var.
Så jeg er veldig skeptisk til medisiner. Har stesolid jeg kan ta når ting blir for ille. Men har en eller annen sperre når det gjelder å ta medisiner. Er redd for å bli avhengig, så jeg piner meg selv i det lengste. Noe psykiateren nok er litt irritert for.

Det var vel 2010 forrige gang jeg var ordentlig dårlig. Men den gangen var det mer depresjon som jeg slet med. Nå er det panikk angst, og med den så følger det depresjon. Blir så lei livet når angsten kommer natt etter natt. Har ikke lyst til å legge meg å sove. Vet at angsten kommer i løpet av natten. Det er dette som tipper meg over kanten. Jeg blir 45 i år, og har egentlig aldri ønsket å bli 30, det var noe jeg hadde bestemt fra jeg var ung. Men så fikk jeg unger og måtte bli her likevel.

Nå er barna mine så og si voksne og jeg føler at de klarer seg greit. Men jeg ønsker jo ikke gjøre noe som vil skade dem. Men så er det slik at jeg må leve for meg, ikke for andre. Hvis jeg ikke har det bra så må jeg gjøre det som er best for meg. Hvorfor må jeg være her og pine meg igjennom år etter år for at andre skal slippe å bli lei seg i en liten periode?
Har tre venner som har tatt den veien. Jeg var lei meg men samtidig glad på deres vegne. Nå slapp de vertfall å ha det vondt. De fikk endelig hvile.

Håper det tar lenger tid en 2 år til neste gang du får depresjonen eller helst ønsker jeg at du slipper å få det noe mer, men dessverre er det lite jeg får gjort der.

[Glenn09]

12 timer siden, Nyve skrev:

Jeg er i 40-årene og har slitt med selvmordstanker siden tenårene. Nå har jeg begynt å tenke at jeg er ca halvveis i livet, så jeg kan like godt holde ut resten. Det er bare nedoverbakke herifra.

 

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men livet blir kortere med tiden. Det kan virke veldig langt og uutholdelig når du er ung.

 

Jeg blir 45 selv. Og jeg har slitt siden jeg var ungdom. Så jeg er litt mettet nå...
Men jeg forstår hva du mener, har sagt akkurat det samme selv til andre som sliter. 
Men det blir noe annet når man sliter selv. Har egentlig aldri ønsket å leve dette livet. Når jeg var ung holdt jeg ut på grunn av foreldrene mine. De siste 20 årene på grunn av ungene mine. Men man kommer til et bristnings punkt.

Men jeg skal holde ut til timen hos psykiateren, det lovet jeg ham på mail i dag. Så får vi se om han har løst pandora's boks...

[FjellOgDalar]

Jeg kjenner meg også igjen i denne etter hvert kroniske "er det i det store og det hele verdt det mer, jeg vil jo sikkert gå på en ny smell om et par år..." tanken. Den er vond, men jeg tenker at det at jeg faktisk vet at svingningene mine er slik (bp2) så har jeg innsikt til å behandle svingningene aggressivt før jeg krysser den suicidale terskelen. Jeg tror det er helt avgjørende at man sørger for å ha ting man liker å se fram til både i nær og lengre framtid. Det kan være en konsert med et band eller annet man liker, en reise (har man ikke reisekamerat, finnes det tilbud som singlereiser), kunstutstilling, samvær med venner og familie, kanskje lære seg noe nytt, gå på foredrag om ting som interesserer en. Biblioteker har ofte slike tilbud. For meg er det også helt avgjørende at jeg har et tett samarbeid med hjelpeapparatet, og mennesker som er glade i meg og vil hjelpe. Jeg vet at jeg trolig ville vært en død kvinne om jeg ikke hadde hatt dette nettverket.

Ellers... Hvis man stadig har tilbakevendende depresjoner og vanlige AD ikke har tilfredsstillende effekt, så er det høyst betimelig å tenke at man egentlig faller innen det bipolare spekteret og forsøke stemningsstabiliserende som Lamictal. Hypomanier opplever mange som postivt, fordi det blir en overskuddsperiode med masse energi hvor man får gjort unna mye. Ma mister ikke bakkekontakten, og tenker ikke på det som nye sykt. Eller hypomanien har kanskje ikke vist seg ennå. Jeg tror mange går med udiagnostisert bipolar lidelse. Sitter man selv med en slik mistanke, synes jeg ikke man skal nøle et sekund med å ta det opp med legen sin. Om man ikke allerede er i dialog med psykiater, bør man henvises.

[Annkarin]

ved bipolar 2 skal man ha lamictal og den gir ikke vektøkning

[Glenn09]

Tusen takk for svar!

Har prøvd veldig mange forskjellige medisiner og har også vært innom Lamictal.
Lithionit, Zyprexa, Orfiril og noen flere som jeg ikke kommer på. Husker ikke hvorfor jeg gav meg med Lamictal, men tror det var fordi jeg ble så veldig svimmel. 

Jeg sa ifra til psykiateren at jeg ikke bryr meg om hypomanier, for når jeg føler jeg har overskudd av energi og gjør mange ting på en gang, det er da jeg trives. Så jeg fikk resept på Cipramil. Så får vi se hvordan det fungerer.

Husker at jeg var glad jeg var lagt inn når jeg fikk Efexor Depot og zyprexa for da fikk jeg mye sterkere selvmordstanker en jeg noen gang hadde hatt. Og synes det er litt skummelt at de velger å gi slik medisin til noen som sliter med akkurat dette.
Riktig nok flatet det seg ut, men det var skummelt mens det stod på. 

[Annkarin]

Zyprexa virker antidepressiva på meg, aldri fungert så BRA som jeg gjorde på zyprexa, men pga vektøkningen tar jeg det ikke