Ekspertsvar Sy puter under armene på eller gi opp ?

[AnonymBruker]

Hvor mye skal man egentlig hjelpe en ung voksen sønn som ikke er 100 % frisk

Jeg velger å skrive anonymt, men håper likevel av noen av dere skjønner hvem jeg er og husker historien. Dette for å kunne få bedre svar. Sønn ble veldig syk for ett og et halvt år siden. Nhd anbefalte medisiner i 5 år. I et senere svar at det var vanlig å trappe ned etter  1 år, men støttet meg i å utsette det hvis han hadde hatt et tilbakefall. Det hadde han på høsten. Dermed fikk jeg også psykologen med på å utsette nedtrapping til etter jul. Han trappet ned etter jul, men fortsatte til påske på 10 mg Cipralex. Han gikk i utganspunktet på 20.  Det var han selv som da hadde bestemt seg for å for å fortsette med 10 fordi han kjente han trengte det. Men han glemte ta med medisinene på fjellet i påsken og bestemte seg da for å slutte brått. Det begynte å gå gradvis nedover. Litt tyngre i humøret (ikke sur og sint, men litt tung ) Fikk pustebesvær innimellom (angst) Blir fort stresset og sliten. Likevel langt nær slik han var da han ble syk for halvannet år siden.

Men han skjønte det heldigvis selv og valgte selv å begynne på igjen. Da ville han begynne rett på 20, men jeg fikk rådet han til å starte på 5 mg og trappe gradvis opp slik jeg har lest her på forumet. Jeg synes ikke DPS følger skikkelig opp og jeg føler vel også at de jobber litt mot meg. (Blant annet at de støttet han til å slutte på Cipralex )

Jeg fikk komme inn til en samtale med psykologen på DPS hvor jeg fikk vite at han var ferdig utredet og at de ikke kunne sette noen diagnose, da det ikke var noe som utpekte seg i noen spesiell retning. Som hun sa : - Vi ser mange unge gutter med slik problemer nå for tiden og han vil ikke være slik for bestandig. Bare en vanskelig periode.

Vel, saken er i hvert fall at det virket veldig alvorlig da han ble syk og at han har fått tilbakefall de to gangene han har sluttet, men altså ikke like alvorlig som første gang, da han var nærmest psykotisk (tror jeg ) I hvert fall en del vrangforestillinger / paranoia hvor han fikk et negativt syn på alle rundt seg og trodde han ble beglodd av alle på butikken, bussen, kino osv. ( Var på kino med venner og forlot salen plutselig og dro hjem. Gikke hele veien. Turde ikke ta buss. Så helt skremt ut da han kom hjem. Helt utslitt og la seg ned. Dagen sa han : - Det var noe rart som skjedde i hodet mitt i går. - Jeg følte at hele salen kikket på meg.

Humøret hans har begynt å stige igjen nå etter ca 3 uker på Cipralex, men han har fortsatt noen rare ting for seg. Han tør å ta buss og han tør å gå på butikken, men han tør ikke å gå på bussen med handleposer med mat. Han tror at bussjåføren vil bli irritert på han hvis han tar med seg handleposer med mat på butikken. Sånne små rare ting får han for seg. Altså litt angst fortsatt. Vil ikke ta telefonen hvis det er et ukjent nummer, noe som skaper problemer da han gjør seg utilgjengelig.

Ja, det ble en lang innledning, men så til saken : Hvor mye skal jeg legge til rette for han og hvor mye av ansvaret bør jeg legge over på han selv ? - Nå har jeg blant annet sagt : - Nå bør du ta Cipralex i minst 5 år. Dette fordi du er i en så viktig fase av livet og det er viktig at du derfor holder deg oppegående og får gjort de tingene du selv sier at du har lyst til.  Her har jeg altså holdt meg til Nhd sitt første råd om 5 år. Hadde vært fint med en kommentar av deg her Nhd om dette fortsatt er ett riktig råd ?

- Faren gir han opp og mener han må styre sitt eget liv og ta lærdom av egne valg. Jeg klarer ikke det, selv om jeg tenker at det sikkert er sant. Jeg klarer ikke å se på at ikke noe skjer og at tiden bare går og går. Jeg tar nødvendige telefoner for han. Han klarer å ta de selv, men han utsetter og utsetter. Han ville ta opp fysikk 2 og meldte seg opp til eksamen. Han har bestemt seg for å bli dataingeniør. Han besto fysikk 1 med glans før han ble syk, så jeg vet jo han kan hvis han vil og han vil.

Problemet har vært at han utsetter og utsetter. Tror han har bedre tid enn han har. Spille dataspill er mye morsommere. Han er helt hekta på det.

Jeg sender han derfor til søsteren i Danmark på ferietur. Dette for at hun skal kunne sitte med han og lære han fysikk i en ukes tid. Dette var han svært postiv til. Disse to trives godt sammen og han  respekterer henne på en positiv måte og har ikke noe i mot å få hjelp av henne. Hun måtte dermed bruke litt tid på å lese seg opp i fysikk 2 fordi hun har selv bare fysikk 1. Hun hadde laget timeplan for hva de skulle komme igjennom, når han skulle stå opp og når han skulle legges seg og så finne på morsomme ting innimellom slik at han følte at han også hadde kost seg i ferien. Altså skikkelig struktur, noe hun mente han trengte.

Etter noen dager er hun skikkelig fortvilet. Får han ikke opp om morgenen. Sovner ikke om kvelden. Vil ha pause hvert 5 minutt når de jobber. Det er så dumt sier hun fordi han er så smart. Det går ikke på evner, men på vilje.

Når han kommer hjem spør jeg om det er ok at jeg skaffer han en mentor i fysikk ? Ja, det ville han. Dagen for prøvetime kom og han backer ut. Han får nerver. Fikk melding på jobb om at han ikke ville møte opp.- Jeg spør om han vil møte opp om jeg kommer hjem fra jobb og kjører han dit ?- Etter litt frem og tilbake ville han møte opp hvis jeg kjørte han. Det gikk som jeg hadde misstanke om på forhånd. Han var kjempepostiv til mentoren etterpå. Trengte bare å komme over nervene (sosialangsten ?)

Nå har jeg bedt han ringe psykologen for å få skriv på forlenget eksamenstid for det har han rett på. Han utsetter og utsetter, så i dag gjorde jeg det i lunsjpausen min.

Slik går no dagan ! Jeg bare MÅ legge til rette for han.

Psykologen hans sa til meg: (Han har aldri truffet han fordi han har skiftet psykolog da hun andre har gått ut i permisjon). Han må lære seg til at de valgene han tar får konsekvenser og det lærer han ikke nå, men jeg skal sende skrivet.

Sukk ja, tror du ikke jeg har tenkt på det ? Men hvordan skal jeg klare å gi f.. ? Jeg ser at han blir glad når ting ordnes opp i  og han er veldig flink til å si :- Tusen takk mamma. Tusen takk for at du hjelper meg. Du er kjempesnill.

Jeg forstår at det er angsten og ikke latskap som gjør at han utsetter ting og jeg tenker slik : - Hvis DPS har rett i at han ikke vil være slik for bestandig, men bare en vanskelig periode, så er det jo fryktelig tris at i mellomtiden skal årene bare gå og ingenting blir gjort. Vil bare få sagt at det ikke er JEG som presser han til noen utdannelse og har ambisjoner på hans vegne. Det er han selv som har veldig lyst til dette. Jeg bare hjelper han litt på veien så han får en bedre start i livet . Han blir nemlig bare mer deppa og får mer angst hvis ting går skeis for han og jeg ser hvor glad han bli når ting går bra.

Faren er uenig med meg, psykologen tydeligvis også og sikkert mange dolere.

 

Synspunkter ? Jeg blir jo sliten av å holde på sånn selv også. Har alltid vært sånn pga av immunsvikten han også har.

 

 

 

Anonymkode: 04cf1...d07

[AnonymBruker]

Mente handleposer med mat på bussen. Ikke butikken.

Anonymkode: 04cf1...d07

[Kalevaala]

Jeg tror ikke det er så mange foreldre som ikke ville hjulpet til og dyttet på - på samme måte som du gjør.   Det virker så dramatisk å ikke skulle gjøre det. Så bestemmende for utfallet. Så lenge han er i utdanning har man som foreldre en økonomisk plikt til å hjelpe selv om han er over 18, og jeg tenker at den plikten også strekker seg ut over dette. 

Da tar jeg den mentale tilstanden hans i betraktning, uansett hva den skyldes. Den gjør det antakelig vanskeligere å bare ta seg sammen, som en frisk ung mann kunne gjort. 

Jeg ville altså gjort det samme.  Når han kommer i jobb, kan du overlate ham til seg selv. 

[laban]

Jeg hadde nok gjort det samme som deg, så lenge det er han som tar valgene og din innblanding stort sett går ut på å bidra til det rent praktiske.  Men det er viktig at du er lydhør for når du evt. går for langt - hvis han blir irritert og sint i stedet for glad og takknemlig for hjelpen.

Du får lure ham til å "trene" når han har gode dager - la ham ta noen telefoner eller ordne noen andre ting for deg, kanskje det er litt enklere når det ikke gjelder ham selv.  Så kan han bruke evt. positive erfaringer fra disse "øvelsene" til å ordne opp for seg selv senere. 

Jeg er enig i at voksne må lære at valg har konsekvenser, men jeg tror de færreste bare ville se på at egne barn f.eks."mistet" et studieår fordi en frist ikke ble overholdt.  Samtidig må du (og jeg og mange andre mødre) akseptere at noen har en langt mer avslappet holdning til å gjøre ting i aller siste liten, enn vi selv har   

[frosken]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mye skal man egentlig hjelpe en ung voksen sønn som ikke er 100 % frisk

Jeg velger å skrive anonymt, men håper likevel av noen av dere skjønner hvem jeg er og husker historien. Dette for å kunne få bedre svar. Sønn ble veldig syk for ett og et halvt år siden. Nhd anbefalte medisiner i 5 år. I et senere svar at det var vanlig å trappe ned etter  1 år, men støttet meg i å utsette det hvis han hadde hatt et tilbakefall. Det hadde han på høsten. Dermed fikk jeg også psykologen med på å utsette nedtrapping til etter jul. Han trappet ned etter jul, men fortsatte til påske på 10 mg Cipralex. Han gikk i utganspunktet på 20.  Det var han selv som da hadde bestemt seg for å for å fortsette med 10 fordi han kjente han trengte det. Men han glemte ta med medisinene på fjellet i påsken og bestemte seg da for å slutte brått. Det begynte å gå gradvis nedover. Litt tyngre i humøret (ikke sur og sint, men litt tung ) Fikk pustebesvær innimellom (angst) Blir fort stresset og sliten. Likevel langt nær slik han var da han ble syk for halvannet år siden.

Men han skjønte det heldigvis selv og valgte selv å begynne på igjen. Da ville han begynne rett på 20, men jeg fikk rådet han til å starte på 5 mg og trappe gradvis opp slik jeg har lest her på forumet. Jeg synes ikke DPS følger skikkelig opp og jeg føler vel også at de jobber litt mot meg. (Blant annet at de støttet han til å slutte på Cipralex )

Jeg fikk komme inn til en samtale med psykologen på DPS hvor jeg fikk vite at han var ferdig utredet og at de ikke kunne sette noen diagnose, da det ikke var noe som utpekte seg i noen spesiell retning. Som hun sa : - Vi ser mange unge gutter med slik problemer nå for tiden og han vil ikke være slik for bestandig. Bare en vanskelig periode.

Vel, saken er i hvert fall at det virket veldig alvorlig da han ble syk og at han har fått tilbakefall de to gangene han har sluttet, men altså ikke like alvorlig som første gang, da han var nærmest psykotisk (tror jeg ) I hvert fall en del vrangforestillinger / paranoia hvor han fikk et negativt syn på alle rundt seg og trodde han ble beglodd av alle på butikken, bussen, kino osv. ( Var på kino med venner og forlot salen plutselig og dro hjem. Gikke hele veien. Turde ikke ta buss. Så helt skremt ut da han kom hjem. Helt utslitt og la seg ned. Dagen sa han : - Det var noe rart som skjedde i hodet mitt i går. - Jeg følte at hele salen kikket på meg.

Humøret hans har begynt å stige igjen nå etter ca 3 uker på Cipralex, men han har fortsatt noen rare ting for seg. Han tør å ta buss og han tør å gå på butikken, men han tør ikke å gå på bussen med handleposer med mat. Han tror at bussjåføren vil bli irritert på han hvis han tar med seg handleposer med mat på butikken. Sånne små rare ting får han for seg. Altså litt angst fortsatt. Vil ikke ta telefonen hvis det er et ukjent nummer, noe som skaper problemer da han gjør seg utilgjengelig.

Ja, det ble en lang innledning, men så til saken : Hvor mye skal jeg legge til rette for han og hvor mye av ansvaret bør jeg legge over på han selv ? - Nå har jeg blant annet sagt : - Nå bør du ta Cipralex i minst 5 år. Dette fordi du er i en så viktig fase av livet og det er viktig at du derfor holder deg oppegående og får gjort de tingene du selv sier at du har lyst til.  Her har jeg altså holdt meg til Nhd sitt første råd om 5 år. Hadde vært fint med en kommentar av deg her Nhd om dette fortsatt er ett riktig råd ?

- Faren gir han opp og mener han må styre sitt eget liv og ta lærdom av egne valg. Jeg klarer ikke det, selv om jeg tenker at det sikkert er sant. Jeg klarer ikke å se på at ikke noe skjer og at tiden bare går og går. Jeg tar nødvendige telefoner for han. Han klarer å ta de selv, men han utsetter og utsetter. Han ville ta opp fysikk 2 og meldte seg opp til eksamen. Han har bestemt seg for å bli dataingeniør. Han besto fysikk 1 med glans før han ble syk, så jeg vet jo han kan hvis han vil og han vil.

Problemet har vært at han utsetter og utsetter. Tror han har bedre tid enn han har. Spille dataspill er mye morsommere. Han er helt hekta på det.

Jeg sender han derfor til søsteren i Danmark på ferietur. Dette for at hun skal kunne sitte med han og lære han fysikk i en ukes tid. Dette var han svært postiv til. Disse to trives godt sammen og han  respekterer henne på en positiv måte og har ikke noe i mot å få hjelp av henne. Hun måtte dermed bruke litt tid på å lese seg opp i fysikk 2 fordi hun har selv bare fysikk 1. Hun hadde laget timeplan for hva de skulle komme igjennom, når han skulle stå opp og når han skulle legges seg og så finne på morsomme ting innimellom slik at han følte at han også hadde kost seg i ferien. Altså skikkelig struktur, noe hun mente han trengte.

Etter noen dager er hun skikkelig fortvilet. Får han ikke opp om morgenen. Sovner ikke om kvelden. Vil ha pause hvert 5 minutt når de jobber. Det er så dumt sier hun fordi han er så smart. Det går ikke på evner, men på vilje.

Når han kommer hjem spør jeg om det er ok at jeg skaffer han en mentor i fysikk ? Ja, det ville han. Dagen for prøvetime kom og han backer ut. Han får nerver. Fikk melding på jobb om at han ikke ville møte opp.- Jeg spør om han vil møte opp om jeg kommer hjem fra jobb og kjører han dit ?- Etter litt frem og tilbake ville han møte opp hvis jeg kjørte han. Det gikk som jeg hadde misstanke om på forhånd. Han var kjempepostiv til mentoren etterpå. Trengte bare å komme over nervene (sosialangsten ?)

Nå har jeg bedt han ringe psykologen for å få skriv på forlenget eksamenstid for det har han rett på. Han utsetter og utsetter, så i dag gjorde jeg det i lunsjpausen min.

Slik går no dagan ! Jeg bare MÅ legge til rette for han.

Psykologen hans sa til meg: (Han har aldri truffet han fordi han har skiftet psykolog da hun andre har gått ut i permisjon). Han må lære seg til at de valgene han tar får konsekvenser og det lærer han ikke nå, men jeg skal sende skrivet.

Sukk ja, tror du ikke jeg har tenkt på det ? Men hvordan skal jeg klare å gi f.. ? Jeg ser at han blir glad når ting ordnes opp i  og han er veldig flink til å si :- Tusen takk mamma. Tusen takk for at du hjelper meg. Du er kjempesnill.

Jeg forstår at det er angsten og ikke latskap som gjør at han utsetter ting og jeg tenker slik : - Hvis DPS har rett i at han ikke vil være slik for bestandig, men bare en vanskelig periode, så er det jo fryktelig tris at i mellomtiden skal årene bare gå og ingenting blir gjort. Vil bare få sagt at det ikke er JEG som presser han til noen utdannelse og har ambisjoner på hans vegne. Det er han selv som har veldig lyst til dette. Jeg bare hjelper han litt på veien så han får en bedre start i livet . Han blir nemlig bare mer deppa og får mer angst hvis ting går skeis for han og jeg ser hvor glad han bli når ting går bra.

Faren er uenig med meg, psykologen tydeligvis også og sikkert mange dolere.

 

Synspunkter ? Jeg blir jo sliten av å holde på sånn selv også. Har alltid vært sånn pga av immunsvikten han også har.

 

 

 

Anonymkode: 04cf1...d07

 

[frosken]

Jeg får lyst til å stille noen spørsmål:

1. Hvorfor mener du han skal ha forlenget tid på eksamen?

2. Klarer han seg selv økonomisk?

3. Har han flyttet ut hjemmefra?

Hvis han klarer seg selv økonomisk og har flyttet ut, så synes jeg det er litt mindre betenkelig med all din tilrettelegging, - men jeg er nok tilbøyelig til å mene at du legger tilrette I en slik grad at faren for at han skal bevege seg inn I "lært hjelpeløshet" er stor - og det vil gjøre ting mye vanskeligere for ham i fremtiden.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Kalevaala skrev:

Jeg tror ikke det er så mange foreldre som ikke ville hjulpet til og dyttet på - på samme måte som du gjør.   Det virker så dramatisk å ikke skulle gjøre det. Så bestemmende for utfallet. Så lenge han er i utdanning har man som foreldre en økonomisk plikt til å hjelpe selv om han er over 18, og jeg tenker at den plikten også strekker seg ut over dette. 

Da tar jeg den mentale tilstanden hans i betraktning, uansett hva den skyldes. Den gjør det antakelig vanskeligere å bare ta seg sammen, som en frisk ung mann kunne gjort. 

Jeg ville altså gjort det samme.  Når han kommer i jobb, kan du overlate ham til seg selv. 

Tusen takk for svar, det er godt å høre da jeg noen ganger blir usikker. Men ser jo at også noe går fremover. Blant annet dette med at han selv etter hvert har tatt ansvar for medisinering. Da tenker jeg også på den andre sykdommen han har.

Anonymkode: 04cf1...d07

[AnonymBruker]

1 time siden, laban skrev:

Jeg hadde nok gjort det samme som deg, så lenge det er han som tar valgene og din innblanding stort sett går ut på å bidra til det rent praktiske.  Men det er viktig at du er lydhør for når du evt. går for langt - hvis han blir irritert og sint i stedet for glad og takknemlig for hjelpen.

Du får lure ham til å "trene" når han har gode dager - la ham ta noen telefoner eller ordne noen andre ting for deg, kanskje det er litt enklere når det ikke gjelder ham selv.  Så kan han bruke evt. positive erfaringer fra disse "øvelsene" til å ordne opp for seg selv senere. 

Jeg er enig i at voksne må lære at valg har konsekvenser, men jeg tror de færreste bare ville se på at egne barn f.eks."mistet" et studieår fordi en frist ikke ble overholdt.  Samtidig må du (og jeg og mange andre mødre) akseptere at noen har en langt mer avslappet holdning til å gjøre ting i aller siste liten, enn vi selv har   

Tusen takk for svar :-) Godt å høre at det ikke er jeg som handler helt feil da og at andre mødre også ville handlet slik. Jeg ser at noe har gått fremover. Blant annet at han selv tar ansvar for medisinering. Han har vel også tatt lærdom av noen alvorlige episoder. Senest i vinter hvor han ble liggende i leiligheten sin og var kjempesyk før jeg skjønte alvoret og fikk ordnet hjelp. Tenker på da han ble innlagt på sykehus. Han lå der i flere dager uten å ringe noen og uten å ta telefonen.

Jeg prøver også å tenke på hvor mye mer handlekraft han hadde før han ble syk og forsøker trøste meg med det. Han var også friskere da han meldte seg opp til eksamen han snart skal ha. Det dumme var at han kuttet ut Cipralex i påsken. Ønsker jo ikke at dette skal ødelegge for han nå når det gjelder.

Anonymkode: 04cf1...d07

[AnonymBruker]

38 minutter siden, frosken skrev:

Jeg får lyst til å stille noen spørsmål:

1. Hvorfor mener du han skal ha forlenget tid på eksamen?

2. Klarer han seg selv økonomisk?

3. Har han flyttet ut hjemmefra?

Hvis han klarer seg selv økonomisk og har flyttet ut, så synes jeg det er litt mindre betenkelig med all din tilrettelegging, - men jeg er nok tilbøyelig til å mene at du legger tilrette I en slik grad at faren for at han skal bevege seg inn I "lært hjelpeløshet" er stor - og det vil gjøre ting mye vanskeligere for ham i fremtiden.

Du har stilt disse spørsmålene tidligere og svarene er fortsatt  ja , ja og ja.

Ja, det er jo nettopp dette med " lært hjelpeløshet" jeg har i tankene når jeg skriver dette innlegget. Men så tenker jeg også på hvordan han har vært i sine beste perioder, da han ikke har denne hjelpeløsheten. Det har gått så mye opp og ned nå. Først og fremst fordi han valgte og slutte på Cipralex to ganger, men ikke bare derfor. Immunsvikten har ført til at han har hatt så mye annet av sykdommer ( Ble innlagt på sykehus også) å slite med i løpet av vinteren også. Nå har han hatt en god periode, men jeg synes det er viktig at han nå fortsetter på Cipralex lenge. Dette fordi bl.a han da OGSÅ blir i bedre stand til å passe på den andre sykdommen. Det henger sammen dette her.

Ja, kanskje er jeg kontrollerende, men vet jo også at jeg behøver å være mindre kontrollerende når jeg får han " oppe og går " Jeg ønsker jo ikke være sånn.

Det er ikke så lett for en mor og se at når det ene ramler sammen, så ramler alt det andre sammen også samtidig. Det er det jeg ikke klarer å la være gjøre noe med. Han hadde rett på forlenget eksamnestid tidlig også av immunsvikten og fikk det både på ungdomskolen og videregående. Nå tenker jeg først og fremst på konsentrasjonsevnen og det han sliter med psykisk. Han bruker lang tid på ting.

Anonymkode: 04cf1...d07

[Gjest Gargamel]

Jeg synes det er en balansegang. Jeg synes ikke han skal overlates helt til seg selv, men jeg har en følelse av at du går litt for langt.

Når det gjelder studier f.eks, ser jeg ikke noe poeng i å trekke inn en mentor hvis han ikke først gjør et minimum av innsats selv.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Gargamel skrev:

Jeg synes det er en balansegang. Jeg synes ikke han skal overlates helt til seg selv, men jeg har en følelse av at du går litt for langt.

Når det gjelder studier f.eks, ser jeg ikke noe poeng i å trekke inn en mentor hvis han ikke først gjør et minimum av innsats selv.

Forstår at det er en balansegang. Er enig i det. Bare en kommentar om dette med mentor. Akkurat det er jeg glad jeg gjorde, da det har vist seg og være bra for han. Også fordi det setter litt press på han at han må forberede spørsmål mellom timene. Selv om han styrer egen økonomi er det jeg som betaler det for han, siden det nå var mitt påfunn

Anonymkode: 04cf1...d07

[AnonymBruker]

Beklager alle og/ å feilene her altså. Jeg ser dem

Anonymkode: 04cf1...d07

[tonie]

Jeg har ikke noe klokt å komme med, men jeg hadde nok gjort det samme som deg. 

[påskelilje]

Jeg forstår at du hjelper ham, men jeg synes jo at på et eller annet tidspunkt må han ta over ansvar for seg selv. Vi har noen venner der begge barna er temmelig voksne (20 og 25), og særlig mor hjelper voldsomt mye synes jeg, med ting som har med sykdom og behandling å gjøre. Jeg heller til at de gjør jentene en bjørnetjeneste, særlig den eldste som har flyttet hjemmefra, men det er veldig vanskelig å blande seg inn og si noe om dette, for foreldrene er veldig såre og tar slike innspill som krass kritikk.

Vet sannelig ikke hva jeg hadde gjort selv, men jeg hadde prøvd å legge mer og mer ansvar over på det voksne barnet, og det er jo forsåvidt det du også gjør, selv om det går seinere enn du hadde håpet.

[XbellaX]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mye skal man egentlig hjelpe en ung voksen sønn som ikke er 100 % frisk

Jeg velger å skrive anonymt, men håper likevel av noen av dere skjønner hvem jeg er og husker historien. Dette for å kunne få bedre svar. Sønn ble veldig syk for ett og et halvt år siden. Nhd anbefalte medisiner i 5 år. I et senere svar at det var vanlig å trappe ned etter  1 år, men støttet meg i å utsette det hvis han hadde hatt et tilbakefall. Det hadde han på høsten. Dermed fikk jeg også psykologen med på å utsette nedtrapping til etter jul. Han trappet ned etter jul, men fortsatte til påske på 10 mg Cipralex. Han gikk i utganspunktet på 20.  Det var han selv som da hadde bestemt seg for å for å fortsette med 10 fordi han kjente han trengte det. Men han glemte ta med medisinene på fjellet i påsken og bestemte seg da for å slutte brått. Det begynte å gå gradvis nedover. Litt tyngre i humøret (ikke sur og sint, men litt tung ) Fikk pustebesvær innimellom (angst) Blir fort stresset og sliten. Likevel langt nær slik han var da han ble syk for halvannet år siden.

Men han skjønte det heldigvis selv og valgte selv å begynne på igjen. Da ville han begynne rett på 20, men jeg fikk rådet han til å starte på 5 mg og trappe gradvis opp slik jeg har lest her på forumet. Jeg synes ikke DPS følger skikkelig opp og jeg føler vel også at de jobber litt mot meg. (Blant annet at de støttet han til å slutte på Cipralex )

Jeg fikk komme inn til en samtale med psykologen på DPS hvor jeg fikk vite at han var ferdig utredet og at de ikke kunne sette noen diagnose, da det ikke var noe som utpekte seg i noen spesiell retning. Som hun sa : - Vi ser mange unge gutter med slik problemer nå for tiden og han vil ikke være slik for bestandig. Bare en vanskelig periode.

Vel, saken er i hvert fall at det virket veldig alvorlig da han ble syk og at han har fått tilbakefall de to gangene han har sluttet, men altså ikke like alvorlig som første gang, da han var nærmest psykotisk (tror jeg ) I hvert fall en del vrangforestillinger / paranoia hvor han fikk et negativt syn på alle rundt seg og trodde han ble beglodd av alle på butikken, bussen, kino osv. ( Var på kino med venner og forlot salen plutselig og dro hjem. Gikke hele veien. Turde ikke ta buss. Så helt skremt ut da han kom hjem. Helt utslitt og la seg ned. Dagen sa han : - Det var noe rart som skjedde i hodet mitt i går. - Jeg følte at hele salen kikket på meg.

Humøret hans har begynt å stige igjen nå etter ca 3 uker på Cipralex, men han har fortsatt noen rare ting for seg. Han tør å ta buss og han tør å gå på butikken, men han tør ikke å gå på bussen med handleposer med mat. Han tror at bussjåføren vil bli irritert på han hvis han tar med seg handleposer med mat på butikken. Sånne små rare ting får han for seg. Altså litt angst fortsatt. Vil ikke ta telefonen hvis det er et ukjent nummer, noe som skaper problemer da han gjør seg utilgjengelig.

Ja, det ble en lang innledning, men så til saken : Hvor mye skal jeg legge til rette for han og hvor mye av ansvaret bør jeg legge over på han selv ? - Nå har jeg blant annet sagt : - Nå bør du ta Cipralex i minst 5 år. Dette fordi du er i en så viktig fase av livet og det er viktig at du derfor holder deg oppegående og får gjort de tingene du selv sier at du har lyst til.  Her har jeg altså holdt meg til Nhd sitt første råd om 5 år. Hadde vært fint med en kommentar av deg her Nhd om dette fortsatt er ett riktig råd ?

- Faren gir han opp og mener han må styre sitt eget liv og ta lærdom av egne valg. Jeg klarer ikke det, selv om jeg tenker at det sikkert er sant. Jeg klarer ikke å se på at ikke noe skjer og at tiden bare går og går. Jeg tar nødvendige telefoner for han. Han klarer å ta de selv, men han utsetter og utsetter. Han ville ta opp fysikk 2 og meldte seg opp til eksamen. Han har bestemt seg for å bli dataingeniør. Han besto fysikk 1 med glans før han ble syk, så jeg vet jo han kan hvis han vil og han vil.

Problemet har vært at han utsetter og utsetter. Tror han har bedre tid enn han har. Spille dataspill er mye morsommere. Han er helt hekta på det.

Jeg sender han derfor til søsteren i Danmark på ferietur. Dette for at hun skal kunne sitte med han og lære han fysikk i en ukes tid. Dette var han svært postiv til. Disse to trives godt sammen og han  respekterer henne på en positiv måte og har ikke noe i mot å få hjelp av henne. Hun måtte dermed bruke litt tid på å lese seg opp i fysikk 2 fordi hun har selv bare fysikk 1. Hun hadde laget timeplan for hva de skulle komme igjennom, når han skulle stå opp og når han skulle legges seg og så finne på morsomme ting innimellom slik at han følte at han også hadde kost seg i ferien. Altså skikkelig struktur, noe hun mente han trengte.

Etter noen dager er hun skikkelig fortvilet. Får han ikke opp om morgenen. Sovner ikke om kvelden. Vil ha pause hvert 5 minutt når de jobber. Det er så dumt sier hun fordi han er så smart. Det går ikke på evner, men på vilje.

Når han kommer hjem spør jeg om det er ok at jeg skaffer han en mentor i fysikk ? Ja, det ville han. Dagen for prøvetime kom og han backer ut. Han får nerver. Fikk melding på jobb om at han ikke ville møte opp.- Jeg spør om han vil møte opp om jeg kommer hjem fra jobb og kjører han dit ?- Etter litt frem og tilbake ville han møte opp hvis jeg kjørte han. Det gikk som jeg hadde misstanke om på forhånd. Han var kjempepostiv til mentoren etterpå. Trengte bare å komme over nervene (sosialangsten ?)

Nå har jeg bedt han ringe psykologen for å få skriv på forlenget eksamenstid for det har han rett på. Han utsetter og utsetter, så i dag gjorde jeg det i lunsjpausen min.

Slik går no dagan ! Jeg bare MÅ legge til rette for han.

Psykologen hans sa til meg: (Han har aldri truffet han fordi han har skiftet psykolog da hun andre har gått ut i permisjon). Han må lære seg til at de valgene han tar får konsekvenser og det lærer han ikke nå, men jeg skal sende skrivet.

Sukk ja, tror du ikke jeg har tenkt på det ? Men hvordan skal jeg klare å gi f.. ? Jeg ser at han blir glad når ting ordnes opp i  og han er veldig flink til å si :- Tusen takk mamma. Tusen takk for at du hjelper meg. Du er kjempesnill.

Jeg forstår at det er angsten og ikke latskap som gjør at han utsetter ting og jeg tenker slik : - Hvis DPS har rett i at han ikke vil være slik for bestandig, men bare en vanskelig periode, så er det jo fryktelig tris at i mellomtiden skal årene bare gå og ingenting blir gjort. Vil bare få sagt at det ikke er JEG som presser han til noen utdannelse og har ambisjoner på hans vegne. Det er han selv som har veldig lyst til dette. Jeg bare hjelper han litt på veien så han får en bedre start i livet . Han blir nemlig bare mer deppa og får mer angst hvis ting går skeis for han og jeg ser hvor glad han bli når ting går bra.

Faren er uenig med meg, psykologen tydeligvis også og sikkert mange dolere.

 

Synspunkter ? Jeg blir jo sliten av å holde på sånn selv også. Har alltid vært sånn pga av immunsvikten han også har.

 

 

 

Anonymkode: 04cf1...d07

 

Hva er diagnosen hans? Hvor ung voksen snakker vi om, -rundt 20?

[AnonymBruker]

3 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Hva er diagnosen hans? Hvor ung voksen snakker vi om, -rundt 20?

Rundt der ja:) Diagnose : Depresjon med angst eller omvendt. Vet ikke helt hva som er mest fremtrende, men ser at Cipralex hjelper på begge deler. 

Anonymkode: 04cf1...d07

[AnonymBruker]

15 minutter siden, påskelilje skrev:

Jeg forstår at du hjelper ham, men jeg synes jo at på et eller annet tidspunkt må han ta over ansvar for seg selv. Vi har noen venner der begge barna er temmelig voksne (20 og 25), og særlig mor hjelper voldsomt mye synes jeg, med ting som har med sykdom og behandling å gjøre. Jeg heller til at de gjør jentene en bjørnetjeneste, særlig den eldste som har flyttet hjemmefra, men det er veldig vanskelig å blande seg inn og si noe om dette, for foreldrene er veldig såre og tar slike innspill som krass kritikk.

Vet sannelig ikke hva jeg hadde gjort selv, men jeg hadde prøvd å legge mer og mer ansvar over på det voksne barnet, og det er jo forsåvidt det du også gjør, selv om det går seinere enn du hadde håpet.

Vil bare si at jeg tåler kritikk altså og det gjelder bare det ene barnet. De to andre er veldig selvgående

Anonymkode: 04cf1...d07

[XbellaX]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Rundt der ja:) Diagnose : Depresjon med angst eller omvendt. Vet ikke helt hva som er mest fremtrende, men ser at Cipralex hjelper på begge deler. 

Anonymkode: 04cf1...d07

 

Jeg synes ikke det er vanskelig å skjønne at du føler behovet for å ta vare på. Gutten strever jo ikke bare psykisk men han har og hatt fysiske problemer, alt blir mer kronglete når det er slik. Problemet nå er at han trenger ikke ta noen valg eller face konsekvenser eller i det hele tatt kjempe for å bli bedre, -fordi du rydder opp både om det går galt og før det går galt. Angst og depresjon er noe forbannet ødeleggende dritt men han blir ikke bedre av behandlingen du gir ham. Det er en uhyre vanskelig balansegang for deg som pårørende og det er spesielt vanskelig å la være å gjøre noe når du ser det er på vei til å gå rett vest. Løsningen er ikke å slippe taket i ham fullstendig men jeg skulle ønske du lot ham gå på trynet noen ganger. Mest sannsynlig vil du bli tvingende nødt til å både bite deg i tungen og sitte på hendene dine for å unngå å gripe inn men jeg tror det er viktig at du øver deg på det. I stedet for å skaffe en mentor og ordne praktiske ting så avtal at dere spiser en middag eller tar en kaffe sammen. På den måten er du like tilstedeværende og en viktig trygghetsfaktor i livet hans, men til forskjell fra tidligere går du ved siden av og ikke foran for å rydde unna hinder. 

Endret 20. mai 2016 av XbellaX

[umakenverdt]

Hei

Jeg er vel på andre side av denne problematikken, men skjønner det er vanskelig å være foreldre i slike situasjoner. Det er som flere andre har sagt en balansegang. Nå vet jeg ikke om jeg bare presiserer det åpenbare, men for min del er det viktigste å få bekreftet at foreldrene mine vil være der selv om jeg ikke klarer det jeg burde, at de ikke blir skuffet hvis jeg noen gang gjør feil. Litt praktisk hjelp kan vel kanskje være bra, men det viktigste er vel å være tilstedeværende.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Jeg synes ikke det er vanskelig å skjønne at du føler behovet for å være ta vare på. Gutten strever jo ikke bare psykisk men han har og hatt fysiske problemer, alt blir mer kronglete når det er slik. Problemet nå er at han trenger ikke ta noen valg eller face konsekvenser eller i det hele tatt kjempe for å bli bedre, -fordi du rydder opp både om det går galt og før det går galt. Angst og depresjon er noe forbannet ødeleggende dritt men han blir ikke bedre av behandlingen du gir ham. Det er en uhyre vanskelig balansegang for deg som pårørende og det er spesielt vanskelig å la være å gjøre noe når du ser det er på vei til å gå rett vest. Løsningen er ikke å slippe taket i ham fullstendig men jeg skulle ønske du lot ham gå på trynet noen ganger. Mest sannsynlig vil du bli tvingende nødt til å både bite deg i tungen og sitte på hendene dine for å unngå å gripe inn men jeg tror det er viktig at du øver deg på det. I stedet for å skaffe en mentor og ordne praktiske ting så avtal at dere spiser en middag eller tar en kaffe sammen. På den måten er du like tilstedeværende og en viktig trygghetsfaktor i livet hans, men til forskjell fra tidligere går du ved siden av og ikke foran for å rydde unna hinder. 

Jeg forstår Det siste først: Jeg ber han ofte til meg på middag og da koser vi oss. Det hender han lager middag han også og da er det taco  Han lager sjokoladekake også. Den beste i verden. Viktig å få rost han litt også. Han har flere fine sider Han er dessuten den eneste av barna som ber meg med på skitur , dette fordi han liker det så godt og ingen av kameratene hans er noen skientusiaster. Jeg har allerede latt han gå på trynet. Da han skulle ta lappen , var han han så brennsikker på at han skulle greie teorien fordi det var jo så lett, mente han. Derfor prioriterte han dataspill i steden. Så strøk han med ett poeng. Så kommer depresjonen og angsten. Så sto han ved neste forsøk og en bør har falt fra skuldrene hans og det var utrolig deilig å se han så glad og lettet. Jeg vil ikke legge for stort press på han, da jeg tror det forverrer alt sammen, men samtidig ser jeg at han trenger litt press også. Men dette er fryktelig vanskelig, da jeg tror at det er angst som gjør at han vegrer seg mot å sette i gang med ting. Jeg har jo sett en annen side av han når han er frisk. Det jeg har sagt til han nå før eksamen er at jeg ikke gjør dette for min skyld eller pappas skyld, men for hans egen del fordi jeg ser hvor mye det betyr for den psykiske formen hans når det går bra. Derfor skal han ikke tenke på at vi blir skuffet. Det blir vi ikke, men jeg vet hvor bra sommeren blir for deg hvis du klarer dette. Dette sier han at han er helt enig i. Han gleder seg sånn til å bli med meg og kjæresten på ferie i år. Han gleder seg sånn til å fiske. Det er lenge siden han ville være med på ferie, men akkurat denne turen vil han bli med på og jeg tenker at ferien blir så mye bedre for han, når han er kvitt dette som henger over han og som han må vente i et halvt år på for å ta opp igjen med ny angst hvis ikke han greier det. Huff, jeg er bpde enig med deg og meg selv Prøver bare å få frem litt hvordan jeg tenker. Jeg vil bare at han skal ha det bra. Så pørs det da om dette er bra på lang sikt. Det er det som er usikkert.

Anonymkode: 04cf1...d07