Ekspertsvar Sy puter under armene på eller gi opp ?

[AnonymBruker]

8 minutter siden, umakenverdt skrev:

Hei

Jeg er vel på andre side av denne problematikken, men skjønner det er vanskelig å være foreldre i slike situasjoner. Det er som flere andre har sagt en balansegang. Nå vet jeg ikke om jeg bare presiserer det åpenbare, men for min del er det viktigste å få bekreftet at foreldrene mine vil være der selv om jeg ikke klarer det jeg burde, at de ikke blir skuffet hvis jeg noen gang gjør feil. Litt praktisk hjelp kan vel kanskje være bra, men det viktigste er vel å være tilstedeværende.

 

Anonymkode: 04cf1...d07

[AnonymBruker]

9 minutter siden, umakenverdt skrev:

Hei

Jeg er vel på andre side av denne problematikken, men skjønner det er vanskelig å være foreldre i slike situasjoner. Det er som flere andre har sagt en balansegang. Nå vet jeg ikke om jeg bare presiserer det åpenbare, men for min del er det viktigste å få bekreftet at foreldrene mine vil være der selv om jeg ikke klarer det jeg burde, at de ikke blir skuffet hvis jeg noen gang gjør feil. Litt praktisk hjelp kan vel kanskje være bra, men det viktigste er vel å være tilstedeværende.

Ja, jeg leste dette etter å ha sendt det siste svaret. Jeg er helt enig med deg i det du skriver. Noen skuffelse fra min side skal han ikke se uansett hvordan dette går. Han er ung og har livet forran seg. Det er den psykiske formen og kun det jeg har i tankene når jeg handler som jeg gjør. 

Anonymkode: 04cf1...d07

[umakenverdt]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg leste dette etter å ha sendt det siste svaret. Jeg er helt enig med deg i det du skriver. Noen skuffelse fra min side skal han ikke se uansett hvordan dette går. Han er ung og har livet forran seg. Det er den psykiske formen og kun det jeg har i tankene når jeg handler som jeg gjør. 

Anonymkode: 04cf1...d07

Nå kan det godt være at dette ikke stemmer for din sønn, men min personlige erfaring er at det er lettere å tro at foreldre og andre rundt er skuffet eller skammer seg over en når en er veldig nede. Dette er bare mine tanker, men det er kanskje viktig å få frem at du ikke hjelper han for at han ikke skal bli en skuffelse, men nettopp fordi han er ung og har livet foran seg, og du ønsker å hjelpe. Jeg vet nå at mine foreldre ikke ønsket at jeg skulle avslutte studiene da jeg fikk det vanskelig fordi de var bekymret for meg og ønsket å gjøre ting bedre for meg på sikt, men der og da var det vanskelig ikke å se at de gjorde det for at de ikke ville jeg skulle bli en skuffelse (selv om de ikke sa noe om det). 

Jeg vet ikke om noe av dette gjør seg gjeldende for din sønn, men min erfaring er at det er så lett å tenke at en er en skuffelse for alle rundt seg når ting er veldig vanskelige...

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, umakenverdt skrev:

Nå kan det godt være at dette ikke stemmer for din sønn, men min personlige erfaring er at det er lettere å tro at foreldre og andre rundt er skuffet eller skammer seg over en når en er veldig nede. Dette er bare mine tanker, men det er kanskje viktig å få frem at du ikke hjelper han for at han ikke skal bli en skuffelse, men nettopp fordi han er ung og har livet foran seg, og du ønsker å hjelpe. Jeg vet nå at mine foreldre ikke ønsket at jeg skulle avslutte studiene da jeg fikk det vanskelig fordi de var bekymret for meg og ønsket å gjøre ting bedre for meg på sikt, men der og da var det vanskelig ikke å se at de gjorde det for at de ikke ville jeg skulle bli en skuffelse (selv om de ikke sa noe om det). 

Jeg vet ikke om noe av dette gjør seg gjeldende for din sønn, men min erfaring er at det er så lett å tenke at en er en skuffelse for alle rundt seg når ting er veldig vanskelige...

 

Jo, det er sånn han har det også. Han sier det ikke, men jeg har forstått det og derfor gjentar jeg mye akkurat det som du sier her nettopp for at ikke han skal føle det slik. Men en ting er hva jeg sier. Noe annet er likevel hva han tenker. Dette er kjempevanskelig for han blir ikke fornøyd hvis han ikke klarer det heller og uten litt press , skjer det ikke noe. I hans,hode har han hatt så god tid, men nå når det nærmer seg blir han stressa og går rundt seg selv. Selv om humøret bedre seg på Cipralex, ser jeg likevel at nervene kommer nå og dermed også konsentrasjonsproblemer. Jeg hadde en samtale med han i dag også. Prøvde å få han til å slappe av, puste rolig og bare gjøre så godt han kunne. Går det skeis, har han flere sjanser hvis han selv vil og orker en ny runde. Jeg sier til han at han er ung og har livet forran seg og at det ikke er noen katastrofe å måtte jobbe med noe helt annet. Men så er det jo dette han vil da. Synd at han han sluttet på Cipralex kort tid før det gjaldt å ha nervene under kontroll. Men det tror jeg han nå tar lærdom av i hvert fall. Han har jo innsett selv at han trenger Cipralex nå. Lurer på om skilsmissen kan ha noe med,dette å gjøre. Han benekter det, men det kan like gjerne være at han prøver å skåne meg. Det var sikkert ikke noe morsomt for han å se hvordan jeg selv hadde det i den perioden. Noen barn / ungdommer tar nok mer skade av det enn andre hvis de er litt skjøre i utgangspunktet. Det gjelder nok ikke jentene mine, men han har nok alltid vært litt mindre robust enn dem. Litt mer stille og forsiktig av seg. 

Anonymkode: 04cf1...d07

[umakenverdt]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo, det er sånn han har det også. Han sier det ikke, men jeg har forstått det og derfor gjentar jeg mye akkurat det som du sier her nettopp for at ikke han skal føle det slik. Men en ting er hva jeg sier. Noe annet er likevel hva han tenker. Dette er kjempevanskelig for han blir ikke fornøyd hvis han ikke klarer det heller og uten litt press , skjer det ikke noe. I hans,hode har han hatt så god tid, men nå når det nærmer seg blir han stressa og går rundt seg selv. Selv om humøret bedre seg på Cipralex, ser jeg likevel at nervene kommer nå og dermed også konsentrasjonsproblemer. Jeg hadde en samtale med han i dag også. Prøvde å få han til å slappe av, puste rolig og bare gjøre så godt han kunne. Går det skeis, har han flere sjanser hvis han selv vil og orker en ny runde. Jeg sier til han at han er ung og har livet forran seg og at det ikke er noen katastrofe å måtte jobbe med noe helt annet. Men så er det jo dette han vil da. Synd at han han sluttet på Cipralex kort tid før det gjaldt å ha nervene under kontroll. Men det tror jeg han nå tar lærdom av i hvert fall. Han har jo innsett selv at han trenger Cipralex nå. Lurer på om skilsmissen kan ha noe med,dette å gjøre. Han benekter det, men det kan like gjerne være at han prøver å skåne meg. Det var sikkert ikke noe morsomt for han å se hvordan jeg selv hadde det i den perioden. Noen barn / ungdommer tar nok mer skade av det enn andre hvis de er litt skjøre i utgangspunktet. Det gjelder nok ikke jentene mine, men han har nok alltid vært litt mindre robust enn dem. Litt mer stille og forsiktig av seg. 

Anonymkode: 04cf1...d07

Ja, det må være veldig vanskelig det for deg også, du vil jo bare hans beste. Du kan ikke ta ansvar for hva han eventuelt tenker, men jeg synes det er fint at du gjentar at han ikke skuffer dere, at han har flere sjanser og at du bare vil hjelpe for hans egen del  

Jeg kjenner meg en del igjen i at det kjennes som en katastrofe om ting går skeis, og det å bli helt stresset og gå rundt seg selv og tenke veldig negative tanker. Det virker jo slik du skriver som om du involverer han i det du forsøker å hjelpe han med, du løser det ikke "over hodet på ham" og det er jo bra tror jeg

Kanskje en måte du kan gjøre det på er å skille litt på de store tingene og de litt mindre tingene. At du kan prøve å la være å hjelpe på de litt mindre tingene (hvis ikke han ber deg om hjelp). Men jeg forstår selvsagt at det er vanskelig å la være å hjelpe. Men det at du har en åpen dialog med han er uansett en veldig stor hjelp tenker jeg, og det tenker jeg er noe av det viktigste. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, umakenverdt skrev:

Ja, det må være veldig vanskelig det for deg også, du vil jo bare hans beste. Du kan ikke ta ansvar for hva han eventuelt tenker, men jeg synes det er fint at du gjentar at han ikke skuffer dere, at han har flere sjanser og at du bare vil hjelpe for hans egen del  

Jeg kjenner meg en del igjen i at det kjennes som en katastrofe om ting går skeis, og det å bli helt stresset og gå rundt seg selv og tenke veldig negative tanker. Det virker jo slik du skriver som om du involverer han i det du forsøker å hjelpe han med, du løser det ikke "over hodet på ham" og det er jo bra tror jeg

Kanskje en måte du kan gjøre det på er å skille litt på de store tingene og de litt mindre tingene. At du kan prøve å la være å hjelpe på de litt mindre tingene (hvis ikke han ber deg om hjelp). Men jeg forstår selvsagt at det er vanskelig å la være å hjelpe. Men det at du har en åpen dialog med han er uansett en veldig stor hjelp tenker jeg, og det tenker jeg er noe av det viktigste. 

Tusen takk for det Begynte å tenke på en uttalelse han kom med her om dagen når jeg sa til han at trygghet og og selvsikkerhet er noe som kommer med alderen og at han ville få det bedre etter hvert som han ble eldre og ikke hadde så mange kaotiske tanker i hodet. Det er egen erfaring og slik tror jeg det er for de fleste. Jo, det var han sikker på , men livet ville ikke bli helt bra før han hadde utdannelse, jobb, hus, bil og dame , mente han. Prøvde å si til han at det var viktig å kose seg i nuet også, at livet er her og nå og at man bare må ta små skritt av gangen. Ikke forvente at alt skal falle på plass med det samme og ikke tenke for langt frem i tid.  Jeg tror det er mye kaos i hodet hans dessverre som jeg ikke greier å få gjort så mye med. 

Anonymkode: 04cf1...d07

[frosken]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har stilt disse spørsmålene tidligere og svarene er fortsatt  ja , ja og ja.

Ja, det er jo nettopp dette med " lært hjelpeløshet" jeg har i tankene når jeg skriver dette innlegget. Men så tenker jeg også på hvordan han har vært i sine beste perioder, da han ikke har denne hjelpeløsheten. Det har gått så mye opp og ned nå. Først og fremst fordi han valgte og slutte på Cipralex to ganger, men ikke bare derfor. Immunsvikten har ført til at han har hatt så mye annet av sykdommer ( Ble innlagt på sykehus også) å slite med i løpet av vinteren også. Nå har han hatt en god periode, men jeg synes det er viktig at han nå fortsetter på Cipralex lenge. Dette fordi bl.a han da OGSÅ blir i bedre stand til å passe på den andre sykdommen. Det henger sammen dette her.

Ja, kanskje er jeg kontrollerende, men vet jo også at jeg behøver å være mindre kontrollerende når jeg får han " oppe og går " Jeg ønsker jo ikke være sånn.

Det er ikke så lett for en mor og se at når det ene ramler sammen, så ramler alt det andre sammen også samtidig. Det er det jeg ikke klarer å la være gjøre noe med. Han hadde rett på forlenget eksamnestid tidlig også av immunsvikten og fikk det både på ungdomskolen og videregående. Nå tenker jeg først og fremst på konsentrasjonsevnen og det han sliter med psykisk. Han bruker lang tid på ting.

Anonymkode: 04cf1...d07

Jeg synes også det kan være vanskelig å vurdere når man skal la folk snuble og når man skal passe på at de ikke gjør det. Jeg lurer allikevel på om du unnskylder ham litt vel mye og bruker sykdom til å forklare kanskje litt for mye.  Du har jo skrevet om sønnen din i mange år - også før han fikk psykiske vansker. Jeg støttet deg i at det kunne være nødvendig å følge ham opp i ganske ekstrem grad da han var yngre, du beskrev jo både at han surret bort mye tid på nett, var lite skolemotivert osv. Jeg ville f.eks. ikke ha skaffet ham attest til å få ekstra tid på eksamen som følge av angst osv. De aller færreste i hans situasjon ville ha bedt om ekstra tid, og jeg tenker at du oppfører deg som en typisk curlingforelder når du legger så godt til rette for en sønn som nå vel må være noen og tyve år. Beskrivelsen din av hvordan du "sendte ham på ferietur til Danmark" gir også inntrykk av putesying.

Når det er sagt så skjønner jeg godt at du ønsker for hans del at han skal komme i gang med høyere utdanning. Problemet er vel bare om du klarer å slutte med detaljoppfølgningen om han kommer inn på studier til høsten?

 

[umakenverdt]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for det Begynte å tenke på en uttalelse han kom med her om dagen når jeg sa til han at trygghet og og selvsikkerhet er noe som kommer med alderen og at han ville få det bedre etter hvert som han ble eldre og ikke hadde så mange kaotiske tanker i hodet. Det er egen erfaring og slik tror jeg det er for de fleste. Jo, det var han sikker på , men livet ville ikke bli helt bra før han hadde utdannelse, jobb, hus, bil og dame , mente han. Prøvde å si til han at det var viktig å kose seg i nuet også, at livet er her og nå og at man bare må ta små skritt av gangen. Ikke forvente at alt skal falle på plass med det samme og ikke tenke for langt frem i tid.  Jeg tror det er mye kaos i hodet hans dessverre som jeg ikke greier å få gjort så mye med. 

Anonymkode: 04cf1...d07

Jeg har et lite håp om det jeg også, at det kommer litt mer trygghet med alderen  Da er det litt håp for mange av oss. Jeg er helt enig i at du ikke kan forhindre kaoset i hodet hans, men du kan være der og gi støtte og oppmuntring når det er behov for det. Dessverre er det ikke alt vi kan fikse for andre uansett hvor mye vi vil hjelpe.

Jeg tror det er mange som tenker som din sønn at alt må være på plass før man får tryggheten og får det helt bra. Jeg vet ikke om det du prøvde å si når inn akkurat der og da, men kanskje etterhvert og hvis det blir gjentatt noen ganger. 

 

 

 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, frosken skrev:

Jeg synes også det kan være vanskelig å vurdere når man skal la folk snuble og når man skal passe på at de ikke gjør det. Jeg lurer allikevel på om du unnskylder ham litt vel mye og bruker sykdom til å forklare kanskje litt for mye.  Du har jo skrevet om sønnen din i mange år - også før han fikk psykiske vansker. Jeg støttet deg i at det kunne være nødvendig å følge ham opp i ganske ekstrem grad da han var yngre, du beskrev jo både at han surret bort mye tid på nett, var lite skolemotivert osv. Jeg ville f.eks. ikke ha skaffet ham attest til å få ekstra tid på eksamen som følge av angst osv. De aller færreste i hans situasjon ville ha bedt om ekstra tid, og jeg tenker at du oppfører deg som en typisk curlingforelder når du legger så godt til rette for en sønn som nå vel må være noen og tyve år. Beskrivelsen din av hvordan du "sendte ham på ferietur til Danmark" gir også inntrykk av putesying.

Når det er sagt så skjønner jeg godt at du ønsker for hans del at han skal komme i gang med høyere utdanning. Problemet er vel bare om du klarer å slutte med detaljoppfølgningen om han kommer inn på studier til høsten?

 

Ja, han har vært spillavhengig i mange år. Vi måtte sørge for å at han ikke kom seg på nett etter et visst klokkeslett. Nå har vi ikke mulighet til å passe på dette lenger. Nå skal jeg prøve ikke å forsvare hverken meg eller han. Jeg tenker jo og har tenkt på det mange ganger det du sier her. Oppveksten han var jo preget av mye sykdom . Det ble bedre da han endelig fikk diagnosen. Og hva som er hva når det gjelder sykdommen hans og hva dataavhengigheten har ført til har jeg lurt på mange ganger. Men altså, det er jo ingen tvil uansett at immunsvikten har skapt mange problemer og det er sikkert helt riktig at jeg på grunn av dette har båret han fren helt fra han var liten. Han var jo født med dette. Som du vet har jeg hatt noen innlegg og stilt spørsmålstegn ved egen måte å løse det på. Men saken er at sykehuset sier at det kan få veldig alvorlige konsekvenser hvis ikke han følges opp og han fpr en alvorlig innfeksjon de får problemer med p behandle. Så litt selvforsvar likevel her. Men sikkert på grunn,av meg har han jo faktisk fgreid,seg bra på skolen gjennom barneskolen, ungdomskolen og de to første årene på videregående. Siste året på videregående ramlet han helt ut. Var mer hjemme enn på skolen. Det var det året jeg flyttet første gang. Så flyttet jeg tilbake og så ut igjen. Mye turbulens over en lengre periode. Og jeg skal ikkecsi at det bare er sykdom, da dataspill har ødelagt mye. Men det er et faktum at gutten nå har slitt psykisk en periode og har vært mye plaget med den andre sykdommen og da spesielt før vi fikk diagnosen og riktig medisinering. Alt dette har sikkert gjort meg til ei skikkelig hønemor som har vært vanskelig å slutte med. Jeg har prøvd, men kanskje ikke hardt nok ? Jeg er ikke en slik hønemor for de andre. Jeg skjekker ikke en gang hva yngstejenta har i lekse fordi ting går av seg selv. Ja nei, jeg feiler sikkert mye. 

Anonymkode: 04cf1...d07

[AnonymBruker]

Det er en grunn til at jeg ikke oppgir nøyatig alder, men ikke mye over 20 nei og lenge til 25

Anonymkode: 04cf1...d07

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, han har vært spillavhengig i mange år. Vi måtte sørge for å at han ikke kom seg på nett etter et visst klokkeslett. Nå har vi ikke mulighet til å passe på dette lenger. Nå skal jeg prøve ikke å forsvare hverken meg eller han. Jeg tenker jo og har tenkt på det mange ganger det du sier her. Oppveksten han var jo preget av mye sykdom . Det ble bedre da han endelig fikk diagnosen. Og hva som er hva når det gjelder sykdommen hans og hva dataavhengigheten har ført til har jeg lurt på mange ganger. Men altså, det er jo ingen tvil uansett at immunsvikten har skapt mange problemer og det er sikkert helt riktig at jeg på grunn av dette har båret han fren helt fra han var liten. Han var jo født med dette. Som du vet har jeg hatt noen innlegg og stilt spørsmålstegn ved egen måte å løse det på. Men saken er at sykehuset sier at det kan få veldig alvorlige konsekvenser hvis ikke han følges opp og han fpr en alvorlig innfeksjon de får problemer med p behandle. Så litt selvforsvar likevel her. Men sikkert på grunn,av meg har han jo faktisk fgreid,seg bra på skolen gjennom barneskolen, ungdomskolen og de to første årene på videregående. Siste året på videregående ramlet han helt ut. Var mer hjemme enn på skolen. Det var det året jeg flyttet første gang. Så flyttet jeg tilbake og så ut igjen. Mye turbulens over en lengre periode. Og jeg skal ikkecsi at det bare er sykdom, da dataspill har ødelagt mye. Men det er et faktum at gutten nå har slitt psykisk en periode og har vært mye plaget med den andre sykdommen og da spesielt før vi fikk diagnosen og riktig medisinering. Alt dette har sikkert gjort meg til ei skikkelig hønemor som har vært vanskelig å slutte med. Jeg har prøvd, men kanskje ikke hardt nok ? Jeg er ikke en slik hønemor for de andre. Jeg skjekker ikke en gang hva yngstejenta har i lekse fordi ting går av seg selv. Ja nei, jeg feiler sikkert mye. 

Anonymkode: 04cf1...d07

Blir mye skrivefeil her nå. Bruker telefonen. 

Anonymkode: 04cf1...d07

[frosken]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, han har vært spillavhengig i mange år. Vi måtte sørge for å at han ikke kom seg på nett etter et visst klokkeslett. Nå har vi ikke mulighet til å passe på dette lenger. Nå skal jeg prøve ikke å forsvare hverken meg eller han. Jeg tenker jo og har tenkt på det mange ganger det du sier her. Oppveksten han var jo preget av mye sykdom . Det ble bedre da han endelig fikk diagnosen. Og hva som er hva når det gjelder sykdommen hans og hva dataavhengigheten har ført til har jeg lurt på mange ganger. Men altså, det er jo ingen tvil uansett at immunsvikten har skapt mange problemer og det er sikkert helt riktig at jeg på grunn av dette har båret han fren helt fra han var liten. Han var jo født med dette. Som du vet har jeg hatt noen innlegg og stilt spørsmålstegn ved egen måte å løse det på. Men saken er at sykehuset sier at det kan få veldig alvorlige konsekvenser hvis ikke han følges opp og han fpr en alvorlig innfeksjon de får problemer med p behandle. Så litt selvforsvar likevel her. Men sikkert på grunn,av meg har han jo faktisk fgreid,seg bra på skolen gjennom barneskolen, ungdomskolen og de to første årene på videregående. Siste året på videregående ramlet han helt ut. Var mer hjemme enn på skolen. Det var det året jeg flyttet første gang. Så flyttet jeg tilbake og så ut igjen. Mye turbulens over en lengre periode. Og jeg skal ikkecsi at det bare er sykdom, da dataspill har ødelagt mye. Men det er et faktum at gutten nå har slitt psykisk en periode og har vært mye plaget med den andre sykdommen og da spesielt før vi fikk diagnosen og riktig medisinering. Alt dette har sikkert gjort meg til ei skikkelig hønemor som har vært vanskelig å slutte med. Jeg har prøvd, men kanskje ikke hardt nok ? Jeg er ikke en slik hønemor for de andre. Jeg skjekker ikke en gang hva yngstejenta har i lekse fordi ting går av seg selv. Ja nei, jeg feiler sikkert mye. 

Anonymkode: 04cf1...d07

Jeg ville nok også fortsatt å følge opp immunsvikten, fordi det virker som om mulige konsekvenser av manglende behandling kan bli så alvorlige. Tror bare jeg ville forsøkt å begrense meg litt mer på andre områder, og synes dette med å skaffe ham attest fra psykologen er et godt eksempel på noe du nok hadde gjort lurt i å avgrense i forhold til. Ville kanskje ha prøvd primært være hønemor i forhold til tematikk som det er en betydelig risiko for skade forbundet med.

[AnonymBruker]

Jeg må samle meg litt nå før jeg svarer noe mer. Jeg er bsre,sp kjempelei meg for at jeg kanskje har ødelagt han. Min x hadde ikke så mye positivt å si om meg etter skilsmissen, men han sa en ting jeg har forsøkt å ta til meg: - Du har vært ei kjempegod mor for ungene. Det skal du ha. Jeg har forsøkt å kompensere for hans kjefting og raseri også og jeg synes hele situasjonen er så trist. Vet ikke min arme råd. Er sliten og nå griner jeg bare. Fpr svare mer i morgen. Jeg er ikke lei meg for kritikk, bare at jeg ikke har greid å løse dette på en god måte og er veldig forvirret i hodet mitt. 

Anonymkode: 04cf1...d07

[frosken]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må samle meg litt nå før jeg svarer noe mer. Jeg er bsre,sp kjempelei meg for at jeg kanskje har ødelagt han. Min x hadde ikke så mye positivt å si om meg etter skilsmissen, men han sa en ting jeg har forsøkt å ta til meg: - Du har vært ei kjempegod mor for ungene. Det skal du ha. Jeg har forsøkt å kompensere for hans kjefting og raseri også og jeg synes hele situasjonen er så trist. Vet ikke min arme råd. Er sliten og nå griner jeg bare. Fpr svare mer i morgen. Jeg er ikke lei meg for kritikk, bare at jeg ikke har greid å løse dette på en god måte og er veldig forvirret i hodet mitt. 

Anonymkode: 04cf1...d07

Jeg tror ikke du har ødelagt ham. Jeg tenker at dette bare handler om hva som vil være hensiktsmessig fremover, - og at det heller ikke finnes fasitløsninger på hvordan håndtere dette som mor. Pass på at ikke selvbebreidelser roter dette til for deg, - sønnen din trenger sannsynligvis en blanding av støtte og tydelige forventninger om at også han må ta ansvar. Jeg tror han har mer enn nok ressurser til å klare å surre litt mindre;-)

Det som er vanskelig i slike situasjoner, er at det oppstår mange små situasjoner som du som mor kan løse for ham - og der og da virker det fornuftig å beskytte ham mot konsekvensene av at ting ikke blir gjort. Når man så av og til ser på dette i et langsiktig perspektiv, så kan man av og til se at noen justeringer kan være fornuftig :-)

[Trine]

Du må ikke klandre deg selv og tro at du har ødelagt han. Det gjør situasjonen bare mer vanskelig for dere begge. Nå er det jo slett ikke sikkert han ser på det på den måten, jeg kan bare snakke ut ifra egne erfaringer. Jeg er livredd for å fortelle foreldrene mine noe om meg som kan få dem til å få dårlig samvittighet. Å si til dem at jeg ikke har det noe bra og at jeg aldri har hatt lyst til å leve føles på en måte veldig slemt siden det er dem som satte meg til denne verden. Vet ikke om det gir noen mening. Men jeg tenker at det kan bli vanskelig for sønnen din å være ærlig dersom han får en følelse av at du klandrer deg selv for hans situasjon.

Hva gjelder det du i utgangspunktet lurte på så tror jeg ikke det finnes noen fasit på dette. Om han er deprimert og egentlig gir f... i alt så syns jeg det er bra at du ordner og fikser litt for han slik at han ikke får gravd seg enda lenger ned. Jeg syns det er greit at du hjelper han å komme igjennom utdanning. Så kan han heller rote det til når han begynner å jobbe. Roter man det til på skolen så kaster man bort så mye tid, roter man det til på jobb så kaster man bare bort den tiden det tar å få en ny jobb. I tillegg er det lettere å få en ny sjanse når man er i jobb.

At du fikset så han fikk lenger tid på eksamen ser jeg ikke helt problemet med. Det jeg reagerer mer på er at du har kontakt med hans psykolog. Hadde jeg vært i tidlig 20årene og en av mine foreldre hadde kontaktet psykologen uten å avtale det med meg, hadde jeg følt det litt krenkende og irriterende. De har ingenting med å blande seg inn i mon behandling og det samme mener jeg vel gjelder deg. Du har ikke noe med din sønns behandling å gjøre.

Og du, du har helt sikkert løst dette på en god nok måte. Du har en sønn som er syk og det er selvfølgelig vondt og slitsomt, men du kan ikke være noe mer enn deg uansett. Du er ikke superwoman

[Nicklusheletida]

39 minutter siden, frosken skrev:

Jeg tror ikke du har ødelagt ham. Jeg tenker at dette bare handler om hva som vil være hensiktsmessig fremover, - og at det heller ikke finnes fasitløsninger på hvordan håndtere dette som mor. Pass på at ikke selvbebreidelser roter dette til for deg, - sønnen din trenger sannsynligvis en blanding av støtte og tydelige forventninger om at også han må ta ansvar. Jeg tror han har mer enn nok ressurser til å klare å surre litt mindre;-)

Det som er vanskelig i slike situasjoner, er at det oppstår mange små situasjoner som du som mor kan løse for ham - og der og da virker det fornuftig å beskytte ham mot konsekvensene av at ting ikke blir gjort. Når man så av og til ser på dette i et langsiktig perspektiv, så kan man av og til se at noen justeringer kan være fornuftig :-)

Jeg skal enke mer på denne saken og se på hva jeg kan endre på.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Trine skrev:

Du må ikke klandre deg selv og tro at du har ødelagt han. Det gjør situasjonen bare mer vanskelig for dere begge. Nå er det jo slett ikke sikkert han ser på det på den måten, jeg kan bare snakke ut ifra egne erfaringer. Jeg er livredd for å fortelle foreldrene mine noe om meg som kan få dem til å få dårlig samvittighet. Å si til dem at jeg ikke har det noe bra og at jeg aldri har hatt lyst til å leve føles på en måte veldig slemt siden det er dem som satte meg til denne verden. Vet ikke om det gir noen mening. Men jeg tenker at det kan bli vanskelig for sønnen din å være ærlig dersom han får en følelse av at du klandrer deg selv for hans situasjon.

Hva gjelder det du i utgangspunktet lurte på så tror jeg ikke det finnes noen fasit på dette. Om han er deprimert og egentlig gir f... i alt så syns jeg det er bra at du ordner og fikser litt for han slik at han ikke får gravd seg enda lenger ned. Jeg syns det er greit at du hjelper han å komme igjennom utdanning. Så kan han heller rote det til når han begynner å jobbe. Roter man det til på skolen så kaster man bort så mye tid, roter man det til på jobb så kaster man bare bort den tiden det tar å få en ny jobb. I tillegg er det lettere å få en ny sjanse når man er i jobb.

At du fikset så han fikk lenger tid på eksamen ser jeg ikke helt problemet med. Det jeg reagerer mer på er at du har kontakt med hans psykolog. Hadde jeg vært i tidlig 20årene og en av mine foreldre hadde kontaktet psykologen uten å avtale det med meg, hadde jeg følt det litt krenkende og irriterende. De har ingenting med å blande seg inn i mon behandling og det samme mener jeg vel gjelder deg. Du har ikke noe med din sønns behandling å gjøre.

Og du, du har helt sikkert løst dette på en god nok måte. Du har en sønn som er syk og det er selvfølgelig vondt og slitsomt, men du kan ikke være noe mer enn deg uansett. Du er ikke superwoman

Det er psykologen som tok kontakt med meg etter at han fikk sønnens godkjennelse, ikke omvendt. Psykologen sa at jeg kunne ta kontakt hvis det var noe. Da gjorde jeg det etter at sønnen sa at han hadde fått psykologens godkjennelse til å slutte med Cipralex. Psykologen gjorde da helomvendig, men etter jul ga han sønnen ny godkjennelse som jeg ikke blandet meg borti. Men jeg tenkte jo mitt og ventet på nedturen som også kom. Psykologen ville høre min historie og farens historie om hvordan vi oppfattet han. Derfor tok han kontakt med meg. Sønnen hadde sagt at det var ok. Jeg avklarte med sønnen om det var greit da jeg ringte for å ordne med forlenget eksamenstid. Det ble ikke gjort bak ryggen hans.

Sønnen vet ikke at jeg tenker mye på hva jeg eventuelt måtte ha gjort feil og han er ikke hos meg nå, så dette er han uvitende om .

Sønnen min er ikke så syk at han ønsker å ta livet av seg. Han har fremtidshåp og glede av mye i livet. Han gir heller ikke f.. Han klarer bare ikke å ta tak i ting og utsetter i det lengste. Han er altså ikke veldig langt nede akkurat nå, men for ett og et halvt å siden da var jeg veldig redd og turde nesten ikke gå på jobb, men han sier selv at ikke engang da var i nærheten av å ønske avslutte livet sitt. Vi prater mye når han er i form til det og når han ikke er sliten. Jeg vet derfor at et aldri har vært helsvart hos han. Han blir heller ikke irritert når jeg hjelper han. Han blir lettet. Nei, jeg er ikke superwoman

Sønnen mener riktignok at psykologen ikke har hjulpet han noe. Prater bare masse bullshit , mener han som ikke gir noen mening. Men han synes Cipralex hjelper han.

Anonymkode: 04cf1...d07

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Det er psykologen som tok kontakt med meg etter at han fikk sønnens godkjennelse, ikke omvendt. Psykologen sa at jeg kunne ta kontakt hvis det var noe. Da gjorde jeg det etter at sønnen sa at han hadde fått psykologens godkjennelse til å slutte med Cipralex. Psykologen gjorde da helomvendig, men etter jul ga han sønnen ny godkjennelse som jeg ikke blandet meg borti. Men jeg tenkte jo mitt og ventet på nedturen som også kom. Psykologen ville høre min historie og farens historie om hvordan vi oppfattet han. Derfor tok han kontakt med meg. Sønnen hadde sagt at det var ok. Jeg avklarte med sønnen om det var greit da jeg ringte for å ordne med forlenget eksamenstid. Det ble ikke gjort bak ryggen hans.

Sønnen vet ikke at jeg tenker mye på hva jeg eventuelt måtte ha gjort feil og han er ikke hos meg nå, så dette er han uvitende om .

Sønnen min er ikke så syk at han ønsker å ta livet av seg. Han har fremtidshåp og glede av mye i livet. Han gir heller ikke f.. Han klarer bare ikke å ta tak i ting og utsetter i det lengste. Han er altså ikke veldig langt nede akkurat nå, men for ett og et halvt å siden da var jeg veldig redd og turde nesten ikke gå på jobb, men han sier selv at ikke engang da var i nærheten av å ønske avslutte livet sitt. Vi prater mye når han er i form til det og når han ikke er sliten. Jeg vet derfor at et aldri har vært helsvart hos han. Han blir heller ikke irritert når jeg hjelper han. Han blir lettet. Nei, jeg er ikke superwoman

Sønnen mener riktignok at psykologen ikke har hjulpet han noe. Prater bare masse bullshit , mener han som ikke gir noen mening. Men han synes Cipralex hjelper han.

Anonymkode: 04cf1...d07

Altså han sier at Cipralex hjelper han nå etter at han selv har erfart to tilbakefall. Tilbakefallene er ikke noe bare jeg ser. Han kjenner dem selv.

Anonymkode: 04cf1...d07

[Trine]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er psykologen som tok kontakt med meg etter at han fikk sønnens godkjennelse, ikke omvendt. Psykologen sa at jeg kunne ta kontakt hvis det var noe. Da gjorde jeg det etter at sønnen sa at han hadde fått psykologens godkjennelse til å slutte med Cipralex. Psykologen gjorde da helomvendig, men etter jul ga han sønnen ny godkjennelse som jeg ikke blandet meg borti. Men jeg tenkte jo mitt og ventet på nedturen som også kom. Psykologen ville høre min historie og farens historie om hvordan vi oppfattet han. Derfor tok han kontakt med meg. Sønnen hadde sagt at det var ok. Jeg avklarte med sønnen om det var greit da jeg ringte for å ordne med forlenget eksamenstid. Det ble ikke gjort bak ryggen hans.

Sønnen vet ikke at jeg tenker mye på hva jeg eventuelt måtte ha gjort feil og han er ikke hos meg nå, så dette er han uvitende om .

Sønnen min er ikke så syk at han ønsker å ta livet av seg. Han har fremtidshåp og glede av mye i livet. Han gir heller ikke f.. Han klarer bare ikke å ta tak i ting og utsetter i det lengste. Han er altså ikke veldig langt nede akkurat nå, men for ett og et halvt å siden da var jeg veldig redd og turde nesten ikke gå på jobb, men han sier selv at ikke engang da var i nærheten av å ønske avslutte livet sitt. Vi prater mye når han er i form til det og når han ikke er sliten. Jeg vet derfor at et aldri har vært helsvart hos han. Han blir heller ikke irritert når jeg hjelper han. Han blir lettet. Nei, jeg er ikke superwoman

Sønnen mener riktignok at psykologen ikke har hjulpet han noe. Prater bare masse bullshit , mener han som ikke gir noen mening. Men han synes Cipralex hjelper han.

Anonymkode: 04cf1...d07

Ok, jeg forstår. Egentlig er det vel mer at det ikke skal være nødvendig at du kontakter psykologen. Jeg forstår jo at du gjorde det mtp medisiner. Det kan jo virke som han er ganske inkompetent. Men jeg mistenker vel at han lot sønnen din slutte på medisiner fordi han trengte det for å forstå at de faktisk hjelper. At det ellers ville blitt et evig mas om å slutte.

Det å bare ikke ta tak i ting er jo det samme som å gi litt faen. Man orker ikke så man lar heller være. Men utsetter han i det lengste eller utsetter han for lenge? Om han får gjort ting, men at det bare er at det blir gjort i siste liten så er det bedre at du tar et skritt tilbake og lar han ordne opp selv. Du trenger kanskje også å lære at ikke alle gjør ting i god tid. Men om det er viktige ting som ikke blir gjort i tide, så syns jeg det er greit at du hjelper han litt. Men da syns jeg heller ikke du skal "pynte på det", slik som du gjerne gjør med ting. Da gir han faen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er flott med slik mødre som deg. Uten dere ville mange "barn" gått til grunne.

Han får elendig hjelp ved DPS. Dette er ikke en "normalvariant", og det vil ikke gå over av seg selv. Dette er i beste fall en alvorlig kombinasjon av depresjon og sosial fobi.

Han bør bruke Cipralex 20 mg meget lenge. Sannsynligvis < 5 år. I tillegg bør han ha ukentlige samtaler med en kvalifisert terapeut som behersker en fokusert og målrettet terapi (ikke bare prat om "hvordan har du hatt det siden sist"). Sannsynligvis trenger han minst et år med slik hjelp.

Etter dette kan du forhåpentligvis trappe ned din hjelp og gradvis overlate ansvaret til han.

Lykke til :-) Vit at du gjør en flott jobb.