Ekspertsvar Sy puter under armene på eller gi opp ?

[AnonymBruker]

1 time siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Det er flott med slik mødre som deg. Uten dere ville mange "barn" gått til grunne.

Han får elendig hjelp ved DPS. Dette er ikke en "normalvariant", og det vil ikke gå over av seg selv. Dette er i beste fall en alvorlig kombinasjon av depresjon og sosial fobi.

Han bør bruke Cipralex 20 mg meget lenge. Sannsynligvis < 5 år. I tillegg bør han ha ukentlige samtaler med en kvalifisert terapeut som behersker en fokusert og målrettet terapi (ikke bare prat om "hvordan har du hatt det siden sist"). Sannsynligvis trenger han minst et år med slik hjelp.

Etter dette kan du forhåpentligvis trappe ned din hjelp og gradvis overlate ansvaret til han.

Lykke til :-) Vit at du gjør en flott jobb.

Tusen takk for svar :-)  Dette ga meg faktisk litt videre motivasjon og tro på at det kanskje kan hjelpe å stå på litt videre likevel. Jeg tror da at jeg tar kontakt med den nye psykologen hans og sier "hva en psykiater på nett" som kjenner saken kommer med av forslag. Jeg skal også snakke litt med sønnen selv om dette du her mener. Han har jo selv sagt at han tror han har sosialangst. Han vet nok ikke forskjell på sosialangst og sosial fobi ( ikke jeg heller ), så derfor har han satt denne diagnosen på seg selv.Jeg synes vi nå kommer næmere et svar og at det gir meg større håp om å skaffe den riktige hjelpen. Det fine er at sønnen selv ikke er uvillig til å få hjelp og da er det større håp . Er helt enig i ditt råd om at han må opp igjen i 20 mg Cipralex og må gå på det lenge. Så godt det er å se at noen forstår situasjonen hans

Anonymkode: 04cf1...d07

[DoleMari]

Dette skrev jeg i går, men postla det ikke av en eller annen grunn.

Jeg kan bare skrive fra mitt eget ståsted. Jeg kjenner meg igjen i sønnen din, da jeg var ung. Og hadde satt stor pris på å ha en mor som deg. Hadde du ikke vært der for han tror jeg det hadde gått verre. Du skriver jo at han ble liggende flere dager uten å oppsøke hjelp. Det sier jo ganske mye. Han er virkelig takknemlig for hjelpen han får.

Jeg tror du er en veldig god mor:)

 

[Kayia]

Jeg VET at jeg ville gjort akkurat det samme som deg om jr hadde samme behov som din sønn. Jeg husker at vi to var enige angånde betydningen av å ha helge/sommerjobb for noen år siden også, og situasjonen dere står i nå har noen likhetstrekk syns jeg. En kan selvflgelig bli en dugelig arbeidstaker som voksen selv om en ikke jobber i helgene ved siden av skolen, og jeg tror en lærer verdien av penger selv om en ikke har motatt en lønnsslipp fra en var 15. Jg tror faktisk en kan bli vel så god til å lære også, om en ikke har lekser, men det er en annen sak...

I forhold til det du tar opp her så tror jeg ikke en skal overlates til seg selv og "herdes" for å bli bra og trygg som voksen. Jeg tror veldig på at en blir bedre om en har støtte når det virkelig trengs, og så får en heller lære å stå på egne ben når en er i en situasjon hvor en kan mestre å lære dette. Hjemme er man mor og far, ikke psykolog eller pedagog, og vi foreldre har i oppgave å tilby pusterom når det er nødvendig, tilby en skulder å gråte på når det trengs, og å motivere og gi utfordringer når det er tid for det. Du som har tre, ganske så ulike unger vet alt om at dette krever et blikk for å se hvem de er, for hva de strever med, hva de inneholder av potensial, og legge tilrette for at de lærer å mestre innenfor trygge rammer. Din yngste er ikke på et godt og trygt sted akkurat nå, og heldig er han som har deg ved siden av som ser og responderer på dette. Helt ærlig, han er kjempeheldig som har deg og igjen - jeg ville gjort akkurat det samme!

Jeg ser at flere lurer på om han vil kunne lære å greie seg dersom han får for mye hjelp nå, og Frosken lurer i tillegg på om DU vil greie å la han stå på egne bein. Jeg skjønner ikke hvordan de tenker faktisk, for i mitt hode vil man bli bedre i stand til å greie seg selv om man får hjelp, omsorg og støtte når man trenger det, sånn at man slipper at det går helt utforbakke. Jeg er helt på linje med NHD her - flere barn/unge voksne ville fått bedre liv de 60 årene man tross alt lever utenfor foreldreheimen dersom man fikk tilstrekkelig hjelp, støtte og omsorg framfor å skulle "hedes". Min egen mor har mange ganger sagt at hun skulle ønske hun selv var mor nå, for nå er det lov å vise at man er stolt av ungene sine. Da vi var små var den rådende filosofien at man ble oppblåst, bortskjemt eller overlegen om man ble rost for mye, og mange i vår generasjon har nok lidd under dette tror jeg. Jeg er ganske sikker på at det er bedre å gå rundt å føle at en er mer enn bra nok enn å lure på om en duger

[AnonymBruker]

Den 20.5.2016 at 13.50, AnonymBruker skrev:

Hvor mye skal man egentlig hjelpe en ung voksen sønn som ikke er 100 % frisk

Jeg velger å skrive anonymt, men håper likevel av noen av dere skjønner hvem jeg er og husker historien. Dette for å kunne få bedre svar. Sønn ble veldig syk for ett og et halvt år siden. Nhd anbefalte medisiner i 5 år. I et senere svar at det var vanlig å trappe ned etter  1 år, men støttet meg i å utsette det hvis han hadde hatt et tilbakefall. Det hadde han på høsten. Dermed fikk jeg også psykologen med på å utsette nedtrapping til etter jul. Han trappet ned etter jul, men fortsatte til påske på 10 mg Cipralex. Han gikk i utganspunktet på 20.  Det var han selv som da hadde bestemt seg for å for å fortsette med 10 fordi han kjente han trengte det. Men han glemte ta med medisinene på fjellet i påsken og bestemte seg da for å slutte brått. Det begynte å gå gradvis nedover. Litt tyngre i humøret (ikke sur og sint, men litt tung ) Fikk pustebesvær innimellom (angst) Blir fort stresset og sliten. Likevel langt nær slik han var da han ble syk for halvannet år siden.

Men han skjønte det heldigvis selv og valgte selv å begynne på igjen. Da ville han begynne rett på 20, men jeg fikk rådet han til å starte på 5 mg og trappe gradvis opp slik jeg har lest her på forumet. Jeg synes ikke DPS følger skikkelig opp og jeg føler vel også at de jobber litt mot meg. (Blant annet at de støttet han til å slutte på Cipralex )

Jeg fikk komme inn til en samtale med psykologen på DPS hvor jeg fikk vite at han var ferdig utredet og at de ikke kunne sette noen diagnose, da det ikke var noe som utpekte seg i noen spesiell retning. Som hun sa : - Vi ser mange unge gutter med slik problemer nå for tiden og han vil ikke være slik for bestandig. Bare en vanskelig periode.

Vel, saken er i hvert fall at det virket veldig alvorlig da han ble syk og at han har fått tilbakefall de to gangene han har sluttet, men altså ikke like alvorlig som første gang, da han var nærmest psykotisk (tror jeg ) I hvert fall en del vrangforestillinger / paranoia hvor han fikk et negativt syn på alle rundt seg og trodde han ble beglodd av alle på butikken, bussen, kino osv. ( Var på kino med venner og forlot salen plutselig og dro hjem. Gikke hele veien. Turde ikke ta buss. Så helt skremt ut da han kom hjem. Helt utslitt og la seg ned. Dagen sa han : - Det var noe rart som skjedde i hodet mitt i går. - Jeg følte at hele salen kikket på meg.

Humøret hans har begynt å stige igjen nå etter ca 3 uker på Cipralex, men han har fortsatt noen rare ting for seg. Han tør å ta buss og han tør å gå på butikken, men han tør ikke å gå på bussen med handleposer med mat. Han tror at bussjåføren vil bli irritert på han hvis han tar med seg handleposer med mat på butikken. Sånne små rare ting får han for seg. Altså litt angst fortsatt. Vil ikke ta telefonen hvis det er et ukjent nummer, noe som skaper problemer da han gjør seg utilgjengelig.

Ja, det ble en lang innledning, men så til saken : Hvor mye skal jeg legge til rette for han og hvor mye av ansvaret bør jeg legge over på han selv ? - Nå har jeg blant annet sagt : - Nå bør du ta Cipralex i minst 5 år. Dette fordi du er i en så viktig fase av livet og det er viktig at du derfor holder deg oppegående og får gjort de tingene du selv sier at du har lyst til.  Her har jeg altså holdt meg til Nhd sitt første råd om 5 år. Hadde vært fint med en kommentar av deg her Nhd om dette fortsatt er ett riktig råd ?

- Faren gir han opp og mener han må styre sitt eget liv og ta lærdom av egne valg. Jeg klarer ikke det, selv om jeg tenker at det sikkert er sant. Jeg klarer ikke å se på at ikke noe skjer og at tiden bare går og går. Jeg tar nødvendige telefoner for han. Han klarer å ta de selv, men han utsetter og utsetter. Han ville ta opp fysikk 2 og meldte seg opp til eksamen. Han har bestemt seg for å bli dataingeniør. Han besto fysikk 1 med glans før han ble syk, så jeg vet jo han kan hvis han vil og han vil.

Problemet har vært at han utsetter og utsetter. Tror han har bedre tid enn han har. Spille dataspill er mye morsommere. Han er helt hekta på det.

Jeg sender han derfor til søsteren i Danmark på ferietur. Dette for at hun skal kunne sitte med han og lære han fysikk i en ukes tid. Dette var han svært postiv til. Disse to trives godt sammen og han  respekterer henne på en positiv måte og har ikke noe i mot å få hjelp av henne. Hun måtte dermed bruke litt tid på å lese seg opp i fysikk 2 fordi hun har selv bare fysikk 1. Hun hadde laget timeplan for hva de skulle komme igjennom, når han skulle stå opp og når han skulle legges seg og så finne på morsomme ting innimellom slik at han følte at han også hadde kost seg i ferien. Altså skikkelig struktur, noe hun mente han trengte.

Etter noen dager er hun skikkelig fortvilet. Får han ikke opp om morgenen. Sovner ikke om kvelden. Vil ha pause hvert 5 minutt når de jobber. Det er så dumt sier hun fordi han er så smart. Det går ikke på evner, men på vilje.

Når han kommer hjem spør jeg om det er ok at jeg skaffer han en mentor i fysikk ? Ja, det ville han. Dagen for prøvetime kom og han backer ut. Han får nerver. Fikk melding på jobb om at han ikke ville møte opp.- Jeg spør om han vil møte opp om jeg kommer hjem fra jobb og kjører han dit ?- Etter litt frem og tilbake ville han møte opp hvis jeg kjørte han. Det gikk som jeg hadde misstanke om på forhånd. Han var kjempepostiv til mentoren etterpå. Trengte bare å komme over nervene (sosialangsten ?)

Nå har jeg bedt han ringe psykologen for å få skriv på forlenget eksamenstid for det har han rett på. Han utsetter og utsetter, så i dag gjorde jeg det i lunsjpausen min.

Slik går no dagan ! Jeg bare MÅ legge til rette for han.

Psykologen hans sa til meg: (Han har aldri truffet han fordi han har skiftet psykolog da hun andre har gått ut i permisjon). Han må lære seg til at de valgene han tar får konsekvenser og det lærer han ikke nå, men jeg skal sende skrivet.

Sukk ja, tror du ikke jeg har tenkt på det ? Men hvordan skal jeg klare å gi f.. ? Jeg ser at han blir glad når ting ordnes opp i  og han er veldig flink til å si :- Tusen takk mamma. Tusen takk for at du hjelper meg. Du er kjempesnill.

Jeg forstår at det er angsten og ikke latskap som gjør at han utsetter ting og jeg tenker slik : - Hvis DPS har rett i at han ikke vil være slik for bestandig, men bare en vanskelig periode, så er det jo fryktelig tris at i mellomtiden skal årene bare gå og ingenting blir gjort. Vil bare få sagt at det ikke er JEG som presser han til noen utdannelse og har ambisjoner på hans vegne. Det er han selv som har veldig lyst til dette. Jeg bare hjelper han litt på veien så han får en bedre start i livet . Han blir nemlig bare mer deppa og får mer angst hvis ting går skeis for han og jeg ser hvor glad han bli når ting går bra.

Faren er uenig med meg, psykologen tydeligvis også og sikkert mange dolere.

 

Synspunkter ? Jeg blir jo sliten av å holde på sånn selv også. Har alltid vært sånn pga av immunsvikten han også har.

 

 

 

Anonymkode: 04cf1...d07

Det er vanskelig situasjon som det ikke finnes noe fasit svar. Ja du kan gjøre han en bjørnetjeneste i form av dette med lært hjelpesløshet osv. Samtidig så er han en ung mann med en psykisk lidelse. Jeg har selv hatt en alvorlig psykisk lidelse hvor mine foreldre stilte opp veldig mye. De tok mye ansvar som egentlig var mitt. Hvis de ikke hadde gjort dette ville det ikke skjedd. Jeg utsatte også ting som var ubehagelig. Her snakker vi om gjeld,NAV-forhold,studier  osv. Mine foreldre klarte ikke å se på at det  gikk til helvete som det ville gjort da jeg ikke klarte å ta tak i det. Hadde de ikke stilt opp i så stor grad hadde sannsynligvis jeg opplevd alvorlig konsekvenser som hadde gjort min livssituasjon enda vanskeligere.  Jeg ser i min nåværende jobb forskjellen mellom de som har sterke pårørende som stiller opp og de som ikke har det. Lært hjelpesløshet/bjørnetjeneste etc .Det kan skape en uheldig dynamikk men så lenge pårørende er bevist dette og også enkelte ganger lærer seg å lene tilbake så er min opplevelse at det er mer positivt enn negativt.

Anonymkode: f2d9b...9cf

[AnonymBruker]

44 minutter siden, Kayia skrev:

Jeg VET at jeg ville gjort akkurat det samme som deg om jr hadde samme behov som din sønn. Jeg husker at vi to var enige angånde betydningen av å ha helge/sommerjobb for noen år siden også, og situasjonen dere står i nå har noen likhetstrekk syns jeg. En kan selvflgelig bli en dugelig arbeidstaker som voksen selv om en ikke jobber i helgene ved siden av skolen, og jeg tror en lærer verdien av penger selv om en ikke har motatt en lønnsslipp fra en var 15. Jg tror faktisk en kan bli vel så god til å lære også, om en ikke har lekser, men det er en annen sak...

I forhold til det du tar opp her så tror jeg ikke en skal overlates til seg selv og "herdes" for å bli bra og trygg som voksen. Jeg tror veldig på at en blir bedre om en har støtte når det virkelig trengs, og så får en heller lære å stå på egne ben når en er i en situasjon hvor en kan mestre å lære dette. Hjemme er man mor og far, ikke psykolog eller pedagog, og vi foreldre har i oppgave å tilby pusterom når det er nødvendig, tilby en skulder å gråte på når det trengs, og å motivere og gi utfordringer når det er tid for det. Du som har tre, ganske så ulike unger vet alt om at dette krever et blikk for å se hvem de er, for hva de strever med, hva de inneholder av potensial, og legge tilrette for at de lærer å mestre innenfor trygge rammer. Din yngste er ikke på et godt og trygt sted akkurat nå, og heldig er han som har deg ved siden av som ser og responderer på dette. Helt ærlig, han er kjempeheldig som har deg og igjen - jeg ville gjort akkurat det samme!

Jeg ser at flere lurer på om han vil kunne lære å greie seg dersom han får for mye hjelp nå, og Frosken lurer i tillegg på om DU vil greie å la han stå på egne bein. Jeg skjønner ikke hvordan de tenker faktisk, for i mitt hode vil man bli bedre i stand til å greie seg selv om man får hjelp, omsorg og støtte når man trenger det, sånn at man slipper at det går helt utforbakke. Jeg er helt på linje med NHD her - flere barn/unge voksne ville fått bedre liv de 60 årene man tross alt lever utenfor foreldreheimen dersom man fikk tilstrekkelig hjelp, støtte og omsorg framfor å skulle "hedes". Min egen mor har mange ganger sagt at hun skulle ønske hun selv var mor nå, for nå er det lov å vise at man er stolt av ungene sine. Da vi var små var den rådende filosofien at man ble oppblåst, bortskjemt eller overlegen om man ble rost for mye, og mange i vår generasjon har nok lidd under dette tror jeg. Jeg er ganske sikker på at det er bedre å gå rundt å føle at en er mer enn bra nok enn å lure på om en duger

Tusen takk for flott svar Det gjelder den midterste, ikke den yngste Jeg husker ikke diskusjonen, men begge de to eldste hadde jobb en periode på Videregående. Han som nå er syk en gang i uka og da vsr han ikke blitt syk enda. Hun eldste la nylig ut om hvor stresset hun var denne perioden, hvor hun fløy mellom skole og jobb. Nå er jo hun en sånn som skal ha med seg alt og det kan være i den perioden vi diskuterte det. Hun var så ambisiøs også og jeg husker jeg synes det ble litt voldsomt . Hun yngste vil sp gjerne ha jobb i oppvasken på en kafe i nærheten her nå. Hun er bare 14 , men går rundt og spør om å få jobb . Det er frivillig da

Anonymkode: 04cf1...d07

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig situasjon som det ikke finnes noe fasit svar. Ja du kan gjøre han en bjørnetjeneste i form av dette med lært hjelpesløshet osv. Samtidig så er han en ung mann med en psykisk lidelse. Jeg har selv hatt en alvorlig psykisk lidelse hvor mine foreldre stilte opp veldig mye. De tok mye ansvar som egentlig var mitt. Hvis de ikke hadde gjort dette ville det ikke skjedd. Jeg utsatte også ting som var ubehagelig. Her snakker vi om gjeld,NAV-forhold,studier  osv. Mine foreldre klarte ikke å se på at det  gikk til helvete som det ville gjort da jeg ikke klarte å ta tak i det. Hadde de ikke stilt opp i så stor grad hadde sannsynligvis jeg opplevd alvorlig konsekvenser som hadde gjort min livssituasjon enda vanskeligere.  Jeg ser i min nåværende jobb forskjellen mellom de som har sterke pårørende som stiller opp og de som ikke har det. Lært hjelpesløshet/bjørnetjeneste etc .Det kan skape en uheldig dynamikk men så lenge pårørende er bevist dette og også enkelte ganger lærer seg å lene tilbake så er min opplevelse at det er mer positivt enn negativt.

Anonymkode: f2d9b...9cf

Tusen takk for fint svar Veldig fint å få svar fra noen som selv har vært i situasjonen

Anonymkode: 04cf1...d07

[Kayia]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for flott svar Det gjelder den midterste, ikke den yngste Jeg husker ikke diskusjonen, men begge de to eldste hadde jobb en periode på Videregående. Han som nå er syk en gang i uka og da vsr han ikke blitt syk enda. Hun eldste la nylig ut om hvor stresset hun var denne perioden, hvor hun fløy mellom skole og jobb. Nå er jo hun en sånn som skal ha med seg alt og det kan være i den perioden vi diskuterte det. Hun var så ambisiøs også og jeg husker jeg synes det ble litt voldsomt . Hun yngste vil sp gjerne ha jobb i oppvasken på en kafe i nærheten her nå. Hun er bare 14 , men går rundt og spør om å få jobb . Det er frivillig da

Anonymkode: 04cf1...d07

Stemmer, jeg vet jo egentlig odt at det er den mellomste   Ad jobb og skole: det var i den perioden ja Min jobbet også fra han var 15, og jeg tenkte som deg - jobben skaper stress frodi den spiser tid han egentlig ikke hadde. Han har fremdeles svært høy arbeidsmoral, men jeg er temmelig sikker på at han ville hatt det i dag om han "bare" fulgte opp skolen og trente også  

[Nicklusheletida]

49 minutter siden, Kayia skrev:

Stemmer, jeg vet jo egentlig odt at det er den mellomste   Ad jobb og skole: det var i den perioden ja Min jobbet også fra han var 15, og jeg tenkte som deg - jobben skaper stress frodi den spiser tid han egentlig ikke hadde. Han har fremdeles svært høy arbeidsmoral, men jeg er temmelig sikker på at han ville hatt det i dag om han "bare" fulgte opp skolen og trente også 

[AnonymBruker]

50 minutter siden, Kayia skrev:

Stemmer, jeg vet jo egentlig odt at det er den mellomste   Ad jobb og skole: det var i den perioden ja Min jobbet også fra han var 15, og jeg tenkte som deg - jobben skaper stress frodi den spiser tid han egentlig ikke hadde. Han har fremdeles svært høy arbeidsmoral, men jeg er temmelig sikker på at han ville hatt det i dag om han "bare" fulgte opp skolen og trente også  

Jeg har tenkt litt på det med å være curlingforeldre og lurt på : - Er jeg virkelig sånn ? Så kom jeg til å tenke på noe den eldste sa en gang hun var litt irritert - Jeg har ikke blitt flink pga dere, jeg har blitt flink på TROSS AV dere og det har hun jammen helt rett i. - Om jeg er curlingmor, så er det i hvert fall bare for han som har trengt det mest. Egentlig så har vel alle mine ressurser nesten bare gått til han og sånn har det vel egentlig vært bestandig. Selvsagt har jeg vært til stede for de andre når det har vært nødvendig, men de har styrt seg selv mye og spesielt den eldste. Nå har hun 2 igjen av studiene før turnus og hun tar alle de vakter hun kan få når hun er hjemme på ferie. Alt bestemmer hun selv. Jobb har hun skaffet seg selv og tar ikke et nei for et nei. Da hun ville ha jobb der hun jobber nå, fikk hun først nei, men hun hang på telefonen helt til hun fikk ja og nå har hun jobbet der i noen år i alle ferier. Man kan ikke behandle ungene sine likt når de er helt ulike. 

Anonymkode: 04cf1...d07

[AnonymBruker]

Den 22.05.2016 at 13.13, Kayia skrev:

Stemmer, jeg vet jo egentlig odt at det er den mellomste   Ad jobb og skole: det var i den perioden ja Min jobbet også fra han var 15, og jeg tenkte som deg - jobben skaper stress frodi den spiser tid han egentlig ikke hadde. Han har fremdeles svært høy arbeidsmoral, men jeg er temmelig sikker på at han ville hatt det i dag om han "bare" fulgte opp skolen og trente også  

Da er eksamen overstått. I går kveld : Jeg hadde bedt han sove hos meg for at jeg skulle føle meg helt trygg på at han kom seg opp siden det var oppmøte kl. 8.00. Han har nemlig snudd døgnet. Leser om natta og sover om dagen. Før påske skaffet han seg imovane innsovingstabletter for at han skulle ha samme døgnrytme som oss på fjellet. Det ble bare forsøkt en gang og de hadde ingen virkning på han. Så i går klokka 23.30 da han var stressa og nervøs, åpnet alle vinduer for å få luft, pustet og peste osv, tok jeg en beslutning. Jeg ga han 2 stk innsovningstabletter. Selv har jeg ingen erfaring med verken sovetabletter eller innsovningstabletter, så jeg var nervøs for om han skulle falle helt i « koma» . Følte meg litt grusom mor som dopet han ned. I dag tidlig : Han var ikke i koma. Hadde vært våken hele natta. Ikke sovet noe, men mente likevel at tablettene hadde funket på den måten at han ble mindre nervøs og fikk slappet av i senga i natt, selv om han ikke sov. Han er bombesikker på at han har bestått. Vet ikke hva slags karakter, men det er mindre viktig, men han sier at han i hvert fall er helt sikker på bestått. Hvis ikke må han ha misforstått noe grundig og det trodde han ikke. Får håpe for hans skyld han har rett og at ikke han får en skikkelig nedtur. Vel , nå er det bare en måned til ferie og nå senker vi skuldrene både jeg og han

Anonymkode: 04cf1...d07