Når måle serumkonsentrasjon av Wellbutrin?

[Tandorini]

Har nå hatt time nummer to med min nye, tilsynelatende dårlig kompetente psykiater.

Det er fem uker siden jeg startet på Wellbutrin (150 mg). Jeg tok serumkonsentrasjonsmåling i forrige uke, hos min fastlege. Da jeg kom til psykiateren i dag sa han at det var litt tidlig å ta prøve, da virkestoffet ikke er stabilt i blodet før etter 3-4 uker. Kan det virkelig stemme? Eller tror han at steady state og forventet tidspunkt for effekt er det samme? Uansett - han spurte ikke engang etter verdien.

Jeg sa at jeg ønsket å gjøre som avtalt sist, å doble dosen. Han måtte sjekke Felleskatalogen for å se om det var mulig å øke Wellbutrin til 300 mg. Jeg antydet at det til og med går an å forsøke 450 mg i noen tilfeller, men det var ikke mulig, sa han, mens han leste teksten.

Jeg skrev for noen uker siden angående denne psykiateren, at han ikke ville kombinere to typer SSRI, som foreslått fra NHD. Når jeg nevnte det i dag sa han at det var en mulighet, dersom Wellbutrin ikke førte frem. Jeg sa til ham i dag at da vi pratet for noen uker siden sa han at det ikke gikk an, pga "bivirkninger". Han hadde ingen kommentar til det.

Det var som å komme til en turnuslege på legevakta, det her. Psykiateren var så dårlig forberedt at jeg uansett måtte fortelle om hvilke medikamenter jeg sto på, hva vi ble enige om sist og hvorfor, og hva han sa sist. Mot slutten av samtalen spurte han om hva jeg het til etternavn (samt fødselsdato, men det er jo OK). Ser ikke ut til at han hadde giddet å kikke over sitt eget journalnotat fra sist, engang. Eller i det hele tatt hentet opp journalbildet.

Akkurat som sist avsluttet han med å si at dette må prøves i 3-4 uker, vi kan avtale ny time om en drøy måned. Akkurat som sist foreslo psykologen (som også var med på timen) at vi vel da kunne avtale ny time om 3-4 uker.

Jeg har ham så opp i halsen allerede. Men akkurat nå er han jo med på det jeg tenker, for så vidt. Som helsepersonell kan jeg mye om medikamenter, og som annet helsepersonell er jeg vant med å skulle fikse meg selv. Det er jo ikke helt heldig, spesielt om jeg blir fortvilet over manglende effekt, eller får litt hetta for noen bivirkninger. I tillegg blir det slik at dersom jeg foreslår et medikament, eller å seponere et medikament, og blir dårligere av det, så blir selvbebreidelsen stor, og dømmekraften blir nedsatt. Den forrige psykiateren min anerkjente all kunnskapen jeg hadde, men vi ble enige om at hun skulle foreta alle avgjørelser rundt medikamenter, fordi det sliter mye på meg å skulle gruble på dette. Så vi hadde en veldig god ordning, den forrige psykiateren og jeg. Men det går jo ikke med han her, for han har jo ikke peiling i det hele tatt.