Hva tenker du om det? :-(

[Madelenemie]

Hei!

Jeg syns det er litt påfallende og spresielt at jeg nå flere ganger har tatt opp en sak også fått nøyaktig samme spørsmål tilbake fra psykologen, ca dette kommer ut av munnen hennes:

" hva tenker du om dette?" (ordet, dette, kan være ordet ,det, også, og ulike saker, der hun bruker mine ord!! og på en måte kun repiterer det jeg sa:-(..) Når jeg stiller spørsmål, hvorfor i alle verdens dager skal et menneske da repitere spørsmål?

Jeg ble de første gangene paff, overrasket og spørrende, hva mener hun? Så ble jeg overbærende, jeg tenkte hun ikke heller vet hva si.  Men nå begynner det å lettere irritere meg (en mild irritasjon som skyldes at jeg ikke forstår meningen), at jeg liker vennligheten hennes gjør at jeg velger oppfatte tilbakespørringen positivt, og som manglende kunnskap. Når jeg bringer frem et annliggende, så er det vel jeg som er ute etter et svar, en anbefalning, et råd, og ikke at jeg får høre, "hva tenker du om det?".

Det er vel nettopp mangel på svar som gjør at jeg evt har noe på hjerte og lurer på et annet medmenneskes mening, noe jeg vil si, jeg blir lettere frustrert, av å få høre, "hva tenker du om det?".

For meg fins knapt en mer irriterende setning, for jeg tenker jo en hel del! Det jeg trenger er svar! Og hvis jeg hadde svaret hadde jeg vel ikke spurt? Der ser man det åpenbart at jeg er ute etter råd, løsninger, og nytte, jeg er svært sjelden sosial om det ikke fins en sak som skal løses, enten praktisk eller mentalt.

Jeg tror det bygger seg opp i meg,  og jeg må si det på en hyggelig og høflig måte at jeg trenger IKKE å få spørsmål tilbake når det jeg trenger er klare svar.

Da kan jeg ikke bruke tid på å opprettholde kontakten, jeg tror all den kontakt jeg har med mennesker har en form for nyttighet i seg.

 

 

 

 

 

 

Endret 21. mai 2016 av Madelenemie

[Fluoxa]

6 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Jeg syns det er litt påfallende og spresielt at jeg nå flere ganger har tatt opp en sak også fått nøyaktig samme spørsmål tilbake fra psykologen, ca dette kommer ut av munnen hennes:

" hva tenker du om dette?" (ordet, dette, kan være ordet ,det, også, og ulike saker, der hun bruker mine ord!! og på en måte kun repiterer det jeg sa:-(..) Når jeg stiller meg selv spørsmål, hvorfor i alle verdens dager skal et menneske da repitere spørsmål?

Jeg ble de første gangene paff, overrasket og spørrende, hva mener hun? Så ble jeg overbærende, jeg tenkte hun ikke heller vet hva si.  Men nå begynner det å lettere irritere meg (en mild irritasjon som skyldes at jeg ikke forstår meningen), at jeg liker vennligheten hennes gjør at jeg velger oppfatte tilbakespørringen positivt, og som manglende kunnskap. Når jeg bringer frem et annliggende, så er det vel jeg som er ute etter et svar, en anbefalning, et råd, og ikke at jeg får høre, "hva tenker du om det?".

Det er vel nettopp mangel på svar som gjør at jeg evt har noe på hjerte og lurer på et annet medmenneskes mening, noe jeg vil si, jeg blir lettere frustrert, av å få høre, "hva tenker du om det?".

For meg fins knapt en mer irriterende setning, for jeg tenker jo en hel del! Det jeg trenger er svar! Og hvis jeg hadde svaret hadde jeg vel ikke spurt? Der ser man det åpenbart at jeg er ute etter råd, løsninger, og nytte, jeg er svært sjelden sosial om det ikke fins en sak som skal løses, enten praktisk eller mentalt.

Jeg tror det bygger seg opp i meg,  og jeg må si det på en hyggelig og høflig måte at jeg trenger IKKE å få spørsmål tilbake når det jeg trenger er klare svar.

Da kan jeg ikke bruke tid på å opprettholde kontakten, jeg tror all den kontakt jeg har med mennesker har en form for nyttighet i seg.

 

 

 

 

 

 

Jeg er helt enig med deg, men kjenner igjen dette selv fra terapi. Tror mange psykologer sier dette for at du skal reflektere rundt tema, men som du sier har man jo som oftest tenkt mye på noe før man spør andre om råd. Jeg tror de også ofte bruker navnet ditt for at du skal føle deg "sett". I hvertfall gjorde psykologen min det. Det irriterte meg fordi jeg følte det var falskt.

[Madelenemie]

2 minutter siden, Fluoxa skrev:

Jeg er helt enig med deg, men kjenner igjen dette selv fra terapi. Tror mange psykologer sier dette for at du skal reflektere rundt tema, men som du sier har man jo som oftest tenkt mye på noe før man spør andre om råd. Jeg tror de også ofte bruker navnet ditt for at du skal føle deg "sett". I hvertfall gjorde psykologen min det. Det irriterte meg fordi jeg følte det var falskt.

takk!

Da er det en psykolog-ting muligens.

Jeg gikk til psykiater/nevrolog i nesten 10 år, fikk masse hjelp, og ikke sånne spørsmål tilbake.

Jeg lurte på noe, og fikk konkrete råd, regler, svar, oppskrifter tilbake. Min pensjonerte psykiater hadde da enormt med svar og råd og regler og visste det meste. Så det var nyttig for meg. 

Jeg tenkte over ting hun sa, kjente stort sett at dette var meget nyttig og fikk en enorm hjelp.

Så grunnen til at jeg begynte til psykologen er forkortet og forenklet, at min pensjonerte psykiater syns det var lurt at jeg hadde en kontakt på nevrohabiliteringen, så at overlegen på nevrohabiliteringen som jeg startet hos,  "ikke liker meg"(jeg liker han nok ikke slv, jeg trodde jeg likte han, men jeg syns han er nokså sløv, og jeg misliker holdningen hans) , bedre skrevet, det er noe jeg ikke forstår, han er grei nok, men lett irriterbar og jeg irriterer han, og han liker vel mest å synge og gå fra jobb, jeg tror det er noe sånt, han er ikke av de mest dedikerte, er det oppsummert jeg mener si, skriver. Så fikk jeg timer til den meget hyggelige og utseendemessig vakre psykologen, med den pene stemmen, og flere lure ting har hun sagt, men når disse spørsmålene kommer det er da jeg blir ganske og mer og mer oppgitt. I tillegg liker jeg stemmen hennes, smilet, ansiktet er så symetrist og smilet liksom gjør at jeg tiltrekkes av det perfekte som på meg virker så innbydende.

Så kommer visse ord, og setninger, og da hører jeg bedre enn jeg ser.

Takk for at du deler din erfaring og at dette for deg er gjenkjenbart, 

[AnonymBruker]

Psykologer kan nok tenke at du egentlig kan finne fram til svaret selv, hvis du får reflektert litt rundt det høyt. Det er ofte noe annet å tenke over noe, og det å faktisk si det muntlig til et annet menneske. Klarhet og svar kan komme fra deg selv, om du tør eller vil åpne opp for det. Og ofte er disse svarene mer egnet for akkurat deg, enn de et annet menneske kan komme med. Det finnes sjelden bare én måte å gjøre ting på eller én måte som er rett - selv om jeg skjønner du gjerne ønsker dette. Å tenke over ting kan gjøre at du blir mindre rigid og klarer å åpne opp for å se ting ut fra ulike vinkler. 

Anonymkode: 9fd20...903

[Gondor]

Psykologen min pleier ofte å spørre meg: "Hva tror du dette dreier seg om?" Jeg blir som regel tatt på sengen og blir irritert for det er ikke det jeg vil høre, men for min del er det et helt betimelig spørsmål å stille. Da må jeg søke inn i meg selv og finne svarene der.

Savner du psykiateren din?

[Kalevaala]

Det er nok en ting psykologer pleier å gjøre ja, for å få deg til å tenke selv.  

Si ifra til psykologen hvordan dette fungerer for deg, og spør om h*n kan la være å stille dette spørsmålet kanskje?

[tonie]

Innlegg fra folk som irriterer seg over å få akkurat det spørsmålet hos psykologen har det vært mange av her opp gjennom årene:) De lærer nok at de skal stille det for å få folk til å tenke selv. Noen ganger kan det å sette ord på tankene og presentere dem for andre få det til å klarne, og så blir det lettere å se løsningen selv. Du kan kanskje fortelle henne hvordan du selv resonnerer deg fram til det du synes er det mest riktige svaret og spørre hvordan det stemmer med hennes tankegang? Da har du vist henne at du tenker selv og lagt opp til å få et sånt klart svar som du ønsker deg.

[Madelenemie]

Den 5/21/2016 at 20.56, Gondor skrev:

Psykologen min pleier ofte å spørre meg: "Hva tror du dette dreier seg om?" Jeg blir som regel tatt på sengen og blir irritert for det er ikke det jeg vil høre, men for min del er det et helt betimelig spørsmål å stille. Da må jeg søke inn i meg selv og finne svarene der.

Savner du psykiateren din?

Ja jeg savner henne.

Jeg tenker ikke på henne i hverdagen som regel, har det jo travelt, men når du nå spør, så kjenner jeg på savn.

Jeg har hjulpet min nabo, hun har fått en fantastisk konkret og direkte og ærlig psykiater, og fått mobilnr og veldig mye omsorg, når jeg hører min nabo fortelle om dette, blir jeg glad, og smiler, skuldrene mine kjennes vanlige og jeg puster fornøyd:-), så kjenner jeg på savnet det også minner meg på etterpå.

Psykologen er ok, hun sier mye fornuftig og klokt, jeg har selv brukt en del av det, og forklart ting for andre, da de tror det var jeg som kom på det og kanskje sier til meg, " du er nå så klok du", da forklarer jeg imidlertid at dette sa en på nevrohabiliteringen til meg.  Jeg sier sjelden psykolog, for jeg hadde aldri trodd jeg skulle greie snakke med en psykolog, jeg forstår ikke utdanningen deres. De virker markant annerledes enn meg, og såpass mye at det er lite felles grunnlag å snakke ut i fra.

Jeg tar det som en ny utfordring å snakke med noen som er så annerledes, jeg har jo fått en del lure tips og råd, selv om jeg misliker å få spørsmål, når jeg trenger svar, fordi jeg nettopp ikke selv har kommet frem til svaret.

 

[Madelenemie]

5 timer siden, Kalevaala skrev:

Det er nok en ting psykologer pleier å gjøre ja, for å få deg til å tenke selv.  

Si ifra til psykologen hvordan dette fungerer for deg, og spør om h*n kan la være å stille dette spørsmålet kanskje?

Yepp:-)

Det skal jeg gjøre.

Det er en veldig ung og vakker psykolog, og veldig snill! hun er medfølende, varm og enda mer enn min pensjonerte psykiater.

Sist time sa hun da jeg forklarte noe jeg er vant til, bare sånn at min mann var irritert over at jeg ikke greier gjøre et morgenrutine uten å ha det skrevet på en lapp, og at jeg derfor dropper lappen, fordi jeg føler litt flau, jeg burde greie noe, og jeg må greie ta meg sammen.

Da sa psykologen at "Jeg syns din mann forstår lite om hva det vil si å ha autisme, jeg syns dette er dårlig av han".

Jeg ble skikkelig sjokkert

Så jeg prøvde da forklare ting bedre, og ta med alt, om fra hvor snill min mann er og at vi har gått på kurs en helg i Sverige om asperger syndrom.

Da psykologen fortsatte å forsvare meg?? ble jeg litt tausere, jeg er ikke vant til å bli forsvart sånn, min pensjonerte psykiater, hun forsvarte meg jo...men alt var mer krevende, hun trøstet meg lite og ..nei jeg greier ikke forklare, men jeg liker godt tydelighet, så for meg fungerte det fint med alt som er ærlig, selv om jeg blir lei meg, eller ikke får støtte direkte, der jeg kan lære noe, ser jeg ern fordel.

Så det er helt nytt for meg å bli så forstått! ?

[Madelenemie]

5 timer siden, tonie skrev:

Innlegg fra folk som irriterer seg over å få akkurat det spørsmålet hos psykologen har det vært mange av her opp gjennom årene:) De lærer nok at de skal stille det for å få folk til å tenke selv. Noen ganger kan det å sette ord på tankene og presentere dem for andre få det til å klarne, og så blir det lettere å se løsningen selv. Du kan kanskje fortelle henne hvordan du selv resonnerer deg fram til det du synes er det mest riktige svaret og spørre hvordan det stemmer med hennes tankegang? Da har du vist henne at du tenker selv og lagt opp til å få et sånt klart svar som du ønsker deg.

ok,

til det første,, det visste jeg ikke.

Men siden jeg kun spør når jeg ikke har funnet ut av noe, særlig etter mange google søk, så blir det litt forunderlig at jeg får stilt et spørsmål, jeg selv stiller. man stiller vel ikke spørsmål og henvender seg til andre mennesker hvis man ikke står fast og ikke selv finner ut av ting? 

[Madelenemie]

Den 5/21/2016 at 17.25, AnonymBruker skrev:

Psykologer kan nok tenke at du egentlig kan finne fram til svaret selv, hvis du får reflektert litt rundt det høyt. Det er ofte noe annet å tenke over noe, og det å faktisk si det muntlig til et annet menneske. Klarhet og svar kan komme fra deg selv, om du tør eller vil åpne opp for det. Og ofte er disse svarene mer egnet for akkurat deg, enn de et annet menneske kan komme med. Det finnes sjelden bare én måte å gjøre ting på eller én måte som er rett - selv om jeg skjønner du gjerne ønsker dette. Å tenke over ting kan gjøre at du blir mindre rigid og klarer å åpne opp for å se ting ut fra ulike vinkler. 

Anonymkode: 9fd20...903

ok takk.

Jeg spør jo imidlertid fordi jeg nettopp står fast og ikke selv finner svaret da, det er derfor å få stilt slike spørsmål blir litt merkelig. (jeg lurte jo før ofte på ting, særlig om natten, og det jeg trengte var jo forslag til mulige svar)

Hvis jeg skulle måttet tenke ut og finne opp hjulet selv, vel da, satt på spissen hadde jeg vært en retardert autist, men fordi "hemmelighetene"(for meg var de det) og  svarene:-) ble delt med meg raust, riktige som feil, ja så fikk jeg en utvikling mer i ekspressfart, det syns jeg er fornuftig og hensiktsmessig.

Endret 23. mai 2016 av Madelenemie

[tonie]

12 hours ago, Madelenemie said:

ok,

til det første,, det visste jeg ikke.

Men siden jeg kun spør når jeg ikke har funnet ut av noe, særlig etter mange google søk, så blir det litt forunderlig at jeg får stilt et spørsmål, jeg selv stiller. man stiller vel ikke spørsmål og henvender seg til andre mennesker hvis man ikke står fast og ikke selv finner ut av ting? 

Jeg har møtt kvinner som alltid er omgitt av folk som tar avgjørelser for dem, og som derfor er så usikre at de ber om hjelp til de enkleste ting uten at de har prøvd å finne ut av det selv. De står jo i og for seg fast som du sier, men det er vel mest fordi de mangler trening i å ordne opp selv. Slike har nok nytte av å få det spørsmålet, og de som egentlig vet svarene selv men har sånt tankekaos at de trenger ryddehjelp for å finne dem.

Men selv om du ikke er en sånn kvinne er det nok nyttig for henne som skal hjelpe deg å høre hvordan du tenker og hvilke mulige løsninger du selv ser. Du har noen ganger et temmelig annerledes syn på ting. Det hender at jeg ikke helt får tak i hva det er som er problematisk før du forklarer hvordan du tenker. Hun skjønner forhåpentligvis noe mer som er psykolog, men likevel:)

 

[Janus30]

Du har fått flere råd og innspill her nå. Hva tenker du om det?

[Madelenemie]

57 minutter siden, tonie skrev:

Jeg har møtt kvinner som alltid er omgitt av folk som tar avgjørelser for dem, og som derfor er så usikre at de ber om hjelp til de enkleste ting uten at de har prøvd å finne ut av det selv. De står jo i og for seg fast som du sier, men det er vel mest fordi de mangler trening i å ordne opp selv. Slike har nok nytte av å få det spørsmålet, og de som egentlig vet svarene selv men har sånt tankekaos at de trenger ryddehjelp for å finne dem.

Men selv om du ikke er en sånn kvinne er det nok nyttig for henne som skal hjelpe deg å høre hvordan du tenker og hvilke mulige løsninger du selv ser. Du har noen ganger et temmelig annerledes syn på ting. Det hender at jeg ikke helt får tak i hva det er som er problematisk før du forklarer hvordan du tenker. Hun skjønner forhåpentligvis noe mer som er psykolog, men likevel:)

 

hm godt svar.

Og faktisk er jeg kjent for å være temmelig original, tenke originalt altså, for tankene mine om ting og løsninger er ofte veldig  annerledes. Da tror jeg at jeg forstår det bedre, nå blir jeg nok ikke så frustrert. Jeg kom ikke på at det kunne være en tenkbar løsning, men jeg syns det virker fornuftig. I tillegg jobber denne psykologen jo kun med mennesker med utviklingsforstyrrelser og autisme. Hun har en gang foreslått en grunn til noe, det gjaldt, at hun syns jeg var vel negativ om meg selv som mor, så hun sa ca dette, " nå har du ramset opp mye negativt, mye du ikke får til, du har utelatt alt det du mestrer, jeg tror du er litt negativ, er det noe du kjenner deg igjen i?"

Jeg ble stille tenkte meg om en god stund, det fikk lov å være stille i rommet, så jeg klarte sortere tankene, og kom på at jeg egentlig, sett overordnet på livet, alltid nesten er i godt humør, og jeg fikser mange ting, og tror ofte jeg kan ordne alt, så jeg svarte da ca dette, " Det tror jeg er feil, jeg er et generelt sett på det, og med perspektiv, et positivt menneske".

Det er ikke så lett for henne å vite det, for hun kjenner meg jo ikke godt, og når jeg kommer til henne er det jo fordi jeg trenger hjelp med å fikse noe, men de som kjenner meg syns jeg alltid løser ting, mest for andre, men ikke bare for familien, jeg har andre mennesker, både naboer, bekjente og tilfeldige jeg kan måtte ordne ting for. Det er viktig for meg å fikse ting.

Grunnen til at jeg er i godt humør er også at jeg ikke greier tenke på så mange ting samtidig, på den måten har jeg det jo som regel ganske bra. Akkurat nå for tiden, kjennes det litt for mye, jeg har mye å ordne for andre, ikke noe av det kan velges bort, også har jeg startet på oppussing, men heldigvis fikset jeg bilen selv i helgen. Men så må jeg fikse badegulvet, utelampene, og fjerne badekaret, og når jeg kommer på de tingene blir jeg stressa, for jeg får jo ikke tid til å fikse alt. Jeg kommer bare på det inni mellom, når jeg feks går forbi lampene ute, eller det er kaldt ute og jeg husker på badegulvet.

Jeg trenger hjelp til å begrense meg, og til å sortere ut hvor mye man kan forvente gjøre pr dag, samt rekkefølgen på ting.

nå må jeg forte meg, ha en fin dag:-)

[Nicklusheletida]

1 time siden, Madelenemie skrev:

hm godt svar.

Og faktisk er jeg kjent for å være temmelig original, tenke originalt altså, for tankene mine om ting og løsninger er ofte veldig  annerledes. Da tror jeg at jeg forstår det bedre, nå blir jeg nok ikke så frustrert. Jeg kom ikke på at det kunne være en tenkbar løsning, men jeg syns det virker fornuftig. I tillegg jobber denne psykologen jo kun med mennesker med utviklingsforstyrrelser og autisme. Hun har en gang foreslått en grunn til noe, det gjaldt, at hun syns jeg var vel negativ om meg selv som mor, så hun sa ca dette, " nå har du ramset opp mye negativt, mye du ikke får til, du har utelatt alt det du mestrer, jeg tror du er litt negativ, er det noe du kjenner deg igjen i?"

Jeg ble stille tenkte meg om en god stund, det fikk lov å være stille i rommet, så jeg klarte sortere tankene, og kom på at jeg egentlig, sett overordnet på livet, alltid nesten er i godt humør, og jeg fikser mange ting, og tror ofte jeg kan ordne alt, så jeg svarte da ca dette, " Det tror jeg er feil, jeg er et generelt sett på det, og med perspektiv, et positivt menneske".

Det er ikke så lett for henne å vite det, for hun kjenner meg jo ikke godt, og når jeg kommer til henne er det jo fordi jeg trenger hjelp med å fikse noe, men de som kjenner meg syns jeg alltid løser ting, mest for andre, men ikke bare for familien, jeg har andre mennesker, både naboer, bekjente og tilfeldige jeg kan måtte ordne ting for. Det er viktig for meg å fikse ting.

Grunnen til at jeg er i godt humør er også at jeg ikke greier tenke på så mange ting samtidig, på den måten har jeg det jo som regel ganske bra. Akkurat nå for tiden, kjennes det litt for mye, jeg har mye å ordne for andre, ikke noe av det kan velges bort, også har jeg startet på oppussing, men heldigvis fikset jeg bilen selv i helgen. Men så må jeg fikse badegulvet, utelampene, og fjerne badekaret, og når jeg kommer på de tingene blir jeg stressa, for jeg får jo ikke tid til å fikse alt. Jeg kommer bare på det inni mellom, når jeg feks går forbi lampene ute, eller det er kaldt ute og jeg husker på badegulvet.

Jeg trenger hjelp til å begrense meg, og til å sortere ut hvor mye man kan forvente gjøre pr dag, samt rekkefølgen på ting.

nå må jeg forte meg, ha en fin dag:-)

Jeg kan også ha det slik noen ganger hvis jeg føler at det er fryktelig mye som skal gjøres på en gang. Det trenger ikke være så mye, bare at det føles sånn når jeg ikke har oversikten. Da hender det jeg tyr til lapper, skriver ned alt og jeg slapper mer av og får tatt en ting av gangen og krysser ut etter hvert.  Det er frustrerende når ting flyr ut og inn av hodet sånn

[Madelenemie]

1 time siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg kan også ha det slik noen ganger hvis jeg føler at det er fryktelig mye som skal gjøres på en gang. Det trenger ikke være så mye, bare at det føles sånn når jeg ikke har oversikten. Da hender det jeg tyr til lapper, skriver ned alt og jeg slapper mer av og får tatt en ting av gangen og krysser ut etter hvert.  Det er frustrerende når ting flyr ut og inn av hodet sånn

fint at du også kan ha det sånn.

Jeg har alltid lister, lister for uken, lister for langtidsprosjekter, lister for vedlikehold, osv osv

Men særlig på ukelistene står det rett og slett for mye:-(

Og som min mann sa " Nå må du ikke starte på flere prosjekter", men det ble litt tvunget ekstra denne gangen, fordi midt opp i all oppussingen streiker bilen, også tok googlingen mye tid, og jeg fant ut av at versktedet har lurt oss, samt fikset opp i en masse bilgreier selv. Og jeg ble så opptatt av at nå som vi har kvittet oss med så¨mye ting, så skulle absolutt alt fikses, og jeg er perfeksjonistisk anlagt, så da kan det gripe om seg, bli litt omfattende.

Men psykologen ga meg et godt råd, hun sa, jeg skulle øve meg på å halvere ukelistene mine, og tid/dag-feste hva som skulle gjøres nå. Det gikk bedre på den måten, også min mann syns det var lettere å få en liste når han ikke ble overveldet av alt som skulle gjøres, så det hjelper oss begge, og det er tilfredsstillende og mer motiverende når man ser at man faktisk greier gjennomføre alt på listene. Det vanskelige var å halvere listene, altså ukeslistene, men nå går det bedre, jeg har jo uansett alltid langtidslister.

Jeg får alltid gjort mye hver dag på listene, men om ikke ting er dagfestet, kan jeg stå i fare for å utsette sånt som jeg gruer meg for. Feks skrive en ubehalig mail, ringe nav, avtale et ubehagelig møte osv...Så lurt og tid eller dagfeste ting, sånn får jeg også gjort det jeg gruer meg til og utsetter, som feks også kan være gå i butikker, det er jeg inni mellom, særlig når jeg er sliten, flink til å utsette.

og ringe kontorer, uff, sitte i kø, taste diverse tall for å komme seg rundt, ringte nav i går og rene marerittet, altså komme frem.