Ekspertsvar Hypersensitiv syvåring- eller grundig bortskjemt?

[AnonymBruker]

 

Jeg er tante til en gutt på syv, snart åtte år. Han har alltid vært en unge som har krevd mye av omgivelsene. Han er eneste sønn i en familie med tre døtre. Foreldrene mottar klager fra skole, aktivitetsskole og fritidsaktiviteter: Han overkjører de andre barna, blir rasende om han ikke får bestemme, slår og sparker.  Han vil ikke sitte ved pulten, men vil gjøre det han selv vil, han forstyrrer i timene. 

Foreldrene mener ingen forstår deres sønn, at han er hypersensitiv og veldig intelligent. 

 

Vi i familien ser en bortskjemt gutt, som har snurret foreldrene rundt lillefingeren og fått spesialbehandling hele livet og ofte på bekostning av søstrene, som må tåle en bror som alltid får det som han vil.  Nå mener vi foreldrene er på ville veger, og er bekymret for at de gjør gutten en stor bjørnetjeneste ved å tildele han denne "diagnosen" hypersensitiv. Voksne som ikke kjenner han, lurer på om han har adhd. Foreldrene reagerer voldsomt på dette. De mener ingen forstår behovene til deres sønn.

 

Siden har var ganske liten, har foreldrene stimulert gutten til å lære ting, som alt om dinosaurer, latinske navn på dyr og blomster. De har sittet og pugget sammen med han. Foreldrene har "undervist" han (begge er pedagoger) siden han var liten. De laget spesielle regler for han i spill, slik at han skulle bli fornøyd. (trenger ikke seks for å starte i ludo osv). Når han så spiller med andre barn, krever foreldrene at de aksepterer at han har spesialregler. Dersom de ikke gjør dette, tar de sønnen bort fra spillet, og leker sammen med han med noe annet. Han blir lei seg og sint når han ikke får spille med egne regler, sier foreldrene. Selv om han når er snart åtte år har han alltid en egen voksen som leker med bare han. Han må bygge lego med pappa eller den voksne som han vil ha. Han kommanderer voksne familiemedlemmer til å leke med han.  Vanlige ting som alle barn må lære; å vente på tur, for eksempel, ikke avbryte voksne som snakker i telefon, osv gjelder ikke han.

 

Når det oppstår konflikter med andre barn, noe som skjer mange ganger hver dag, tar foreldrene han bort fra konflikten. Han må ikke løse eller stå i konfliktene, men blir "premiert" med noe hyggelig i stedet. 

 

Gutten har nå sluttet på fotball, som var hans eneste fritidsaktivitet. Han sier selv han blir mobbet. Vi i familien ser derimot et barn som ikke har fått trening i å utvikle verken empati eller normal, sosial omgang med andre jevnaldringer.  I den siste tiden har han også begynt å gråte mye, når ting går han i mot. Da er foreldrene raske med å avlede, trøste og finne på noe noe han liker. Han blir stimulert absolutt hele tiden. 

 

Dersom tanter eller besteforeldre skal passe barna, er det lange instruksjoner om hvordan han skal behandles, for å ikke "ødelegge" hans dag. At han blir lei seg eller sint, er det verste som kan skje, mener foreldrene. Ting vi kan si, måten vi snakker til han på, og hvordan han skal passes, dette begynner å bli komplisert. Slik er det ikke for søstrene. 

 

Vi er nå så bekymret for nevøen og er usikker på hva vi skal, om vi skal, gjøre noe. Besteforeldrene har prøvd å snakke med foreldrene, noe som ikke fungerte. De reagerte med sinne og mener at hele verden misforstår deres sønn, og at de er de eneste som skjønner at han er hypersensitiv. Vi forstår selvsagt at foreldrene mener det beste for sin sønn, men mener de er på ville veier. Hva bør vi gjøre?

 

Anonymkode: 78dc8...14f

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hypersensitiv er ingen diagnose. Det er et motepåfunn på noe som ellers heter nevrotisk. Ja, jeg forsto tidlig i innlegget (før du skrev det) at begge foreldrene er pedagoger.

Hva en skal gjøre? Jeg mener at dette er en sak for barnevernet. Det er bare de som har maktmidler til å gripe inn og redde denne gutten før det er for sent.

[laban]

Jeg vet lite om hypersensitivitet, men jeg forbinder ikke det med fullstendig mangel på empati og sosiale evner?  Er ikke hypersensitive personer følsomme (også) for hvordan andre har det?

Jeg synes dette virker som litt mer enn bare bortskjemthet og håpløse foreldre, men jeg vet ikke hva.  Det er forståelig at utenforstående tenker på ADHD eller andre bokstavdiagnoser.  Jeg synes det er veldig rart at en gutt i den alderen er så fullstendig uinteressert i å være en del av noen form for fellesskap.  Men foreldrenes holdninger (hvis du framstiller dem riktig) gjør jo ikke saken noe bedre. Var han ikke interessert i å bli inkludert (være med på leken, gjøre sånn som de andre gutta, hjelpe de voksne osv.) i barnehagen heller? 

Hva tenker pedagogforeldrene om at han fungerer så dårlig på skolen, de burde vite hvor viktig det er at han får med seg både faglige og sosiale kunnskaper fra den arenaen?  Hva ville de gjort med en slik elev selv?   

[AnonymBruker]

En narsissistisk psykopat "in making". De foreldrene ødelegger jo han fullstendig ved å skjerme han fra alt som er vanskelig og la verden kretse fullstendig rundt hans person og behov. 

Anonymkode: b84f9...bf5

[AnonymBruker]

De har nok ødelagt denne gutten fra begynnelsen. Og det blir jo ikke bedre av å la han få det som han vil hele tiden. Stakkars gutt når han kommer til å møte virkeligheten...

Anonymkode: 9009f...dd0

[AnonymBruker]

Trådstarter her.

Jo, han vil veldig gjerne leke med andre barn. Men leken må skje på hans premisser og etter hans regler. Foreldrene ønsker dette også, men hans væremåte krever at det alltid er en voksen til stede i leken og sørger for at han blir skjermet for vanskelige valg og konflikter. Beskjeden deres er at han skal holdes øye med HELE tiden.

Jeg opplever og forstår at foreldrene er flinke pedagoger i yrkerslivet, og at de bare ønsker sønnen alt vel. Deres grunnholdning er at alle barn må møtes på barnets egne premisser. Det er vanskelig å være uenig i dette, men alle barn må lære seg å tilpasse seg andre på en eller annen måte.

Om vi f.eks sitter i hagen drikker kaffe og barna leker, går det ikke mange minuttene før han kommer tilbake fra leken, og sier at de andre barna er "slemme". Stort sett uten unntak har han trenert regler eller ødelagt leken, de andre i barnegruppen protesterer, men de andre barna (søstre inkludert) får ofte kjeft av hans foreldre, fordi han "som er gutt" må få lov til å "være litt bajas". Han må få leke på SIN måte. Når hans måte feks er slåing eller biting, da tar foreldrene (særlig far) han ut av leken og leker sammen med han i 1-1 -situasjon, med noe gutten selv ønsker. Han får beskjed om at biting ikke er tillatt, men blir, slik vi opplever det "premiert" med eksklusivt samvær med far, om han bare lager nok baluba sammen med de andre barna.

 

Foreldrene anerkjenner hans følelser av sinne og skuffelse når han "ikke får lov" å ødelegge leken: "vi skjønner veldig godt at du ble lei deg. Men du kan ikke bite. Da får NN vondt. Nå kan vi heller hoppe på trampoline senere, så skal du få bli med pappa i sandkassa og du kan bestemme hva vi skal bygge".

 

Jeg tror  selvsagt foreldrene vil at han skal leke sammen med de andre, de ønsker jo ikke konflikt og spetakkel. Men de er veldig oppgitt over oss i familien, som ikke skjønner HANS behov. At han er "ekstra følsom" og en "sterk personlighet" og "veldig intelligent" (derfor lager han egne regler!)

Hilsen trådstarter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 78dc8...14f

[AnonymBruker]

Hvordan er der med de andre søsknene ? Føler ikke de seg veldig ekskludert ? 

Anonymkode: 9009f...dd0

[AnonymBruker]

Trådstarter svarer.

Den yngste er ett år. Storesøsteren som er to år eldre, må pent tilpasse seg broren. Hun er en sjenert og anonym jente, men er glad og enkel å ha med å gjøre. Hun er ofte syndebukken når alt går galt for broren. Han mener søsteren ofte er "slem". 

Den eldre søsteren er tenåring. 

Trådstarter. 

Anonymkode: 78dc8...14f

[AnonymBruker]

Høres ut som foreldrene er i overkant pedagogiske.  Nå vet jeg ikke hvordan de eldste har blitt oppdratt. Men kanskje de har taklet det bedre enn gutten.  Høres ut som han hadde hatt godt av å bli satt på plass og faktisk ikke være i sentrum av universet. 

Anonymkode: 9009f...dd0

[AnonymBruker]

Men igjen. Er jo ikke guttungens feil heller.  Er ikke det jeg mener :-) 

Anonymkode: 9009f...dd0

[laban]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De andre barna (søstre inkludert) får ofte kjeft av hans foreldre, fordi han "som er gutt" må få lov til å "være litt bajas". Han må få leke på SIN måte. Når hans måte feks er slåing eller biting, da tar foreldrene (særlig far) han ut av leken og leker sammen med han i 1-1 -situasjon, med noe gutten selv ønsker. Han får beskjed om at biting ikke er tillatt, men blir, slik vi opplever det "premiert" med eksklusivt samvær med far, om han bare lager nok baluba sammen med de andre barna.

Foreldrene anerkjenner hans følelser av sinne og skuffelse når han "ikke får lov" å ødelegge leken: "vi skjønner veldig godt at du ble lei deg. Men du kan ikke bite. Da får NN vondt. Nå kan vi heller hoppe på trampoline senere, så skal du få bli med pappa i sandkassa og du kan bestemme hva vi skal bygge".

Jeg tror  selvsagt foreldrene vil at han skal leke sammen med de andre, de ønsker jo ikke konflikt og spetakkel. Men de er veldig oppgitt over oss i familien, som ikke skjønner HANS behov. At han er "ekstra følsom" og en "sterk personlighet" og "veldig intelligent" (derfor lager han egne regler!)

Anonymkode: 78dc8...14f

Han er for stor til å være bajas på den måten, uansett kjønn. De fleste foreldre til en såpass stor gutt ville vel reagert med noe i retning av "Vi skjønner at du ble lei deg. Men du kan ikke bite dem du leker med. Gå tilbake til de andre og la være å slå og bite, så får du sikkert være med.  Hvis ikke, blir du nødt til å sitte her og se på."

Den veldig gode barnehagen mine unger gikk i, som så absolutt møtte barna på deres premisser, la stor vekt på at de før overgangen til skole skulle mestre det å følge regler i lek og hverdag (alt fra fotball til hygiene).  Det er en misforståelse at null sosial kompetanse er et tegn på intelligens. 

Hva skjer hvis dere forsøker å passe ham uten å følge spesialreglene til foreldrene? 

Jeg får så vondt av guttungen - i den alderen har mange barn så enormt stor glede av hverandre, av fellesskapet i skolegården, på lekeplassen, idrettsbanen osv.  Han går glipp av så mye verdifullt.  Sønnen min var mer glad i kompisene enn familien sin da han gikk i småskolen, tror jeg.  Men han beundret f.eks. de litt eldre guttene så veldig, så han tilpasset seg så langt han klarte, for å få være med dem. 

Håper klagene fra skolen fører til noe, enten det er utredning for å sjekke om det faktisk er noe galt med ham, eller tiltak i oppdragelsen for å få ham ut av det sporet.  For dere i familien blir det nok vanskelig å gjøre noe så lenge foreldrene er så steile   Men som tante jeg hadde nok forsøkt meg med spørsmål (typen "nå som han er åtte år, er det ikke best at han lærer de vanlige Ludo-reglene?") og prøvd å la den jevnaldrende søsteren få ta mer plass. 

[AnonymBruker]

Trådstarter. Tusen takk til alle som har svart. Barnevernet virker dog veldig drastisk?

 

Til laban: Jeg er så enig med det du skriver. Han har aldri, så jeg har sett på i allfall, blitt sittende å se på de andre fordi han ikke følger reglene. Han lager da så mye støy at han må settes i gang med noe. Vi passer dem sjelden uten at en av foreldrene er til stede. Problemene er størst når storfamilien er samlet. Lek, fellesmåltider osv skal dreie seg rundt hans ønsker og på hans premisser. 

Skolen har satt i gang tiltak, som at han får slippe ut i friminuttet før de andre (ellers blir det slåssing og krangling i garderoben!). Jeg mener dette er feil metodikk. Han må lære seg å oppføre seg i garderoben som de andre andreklassingene, med voksen veiledning. Hvordan skal han ellers lære dette? Han blir skjermet for alle tenkelige situasjoner (han får alltid hente melken sammen med læreren, ellers vil han finne på noe tull før/under måltidet, når læreren er ute og henter melken osv).

Jeg mener disse tiltakene bare forsterker problemene hans.

Foreldrene er  veldig fornøyde med ordningene, fordi da UNNGÅR de situasjoner der han kommer i problemer. Han har det jo bra! Ingen klager! Hva er problemet?

De mener dette er eneste måten, han må skjermes. De er altså pedagoger, jeg er ikke. 

Besteforeldrene (noen av dem er lærere), er uenige med foreldrene, men foreldrene mener de erfarene besteforeldrene er "utdatert". 

 

Vi møtes ganske ofte, og nå melder foreldrene hvor bra det går på skolen, med de nye tiltakene. På fritiden er problemet det samme, grining og slåssing i gata.

Og sammen med storfamilien, er det på samme måte som før. Da mener foreldrene at vi andre voksne ikke forstår, at vi ikke tilrettelegger og "koster veibanen fri for småstein", slik at alt blir tilrettelagt slik at han ikke møter ubehag/motstand. 

 

 

Anonymkode: 78dc8...14f

[Trine]

Hvordan reagerer han på varme/kulde, lys, lukter, merkelapper/sømmer på klær? Legger han merke til om andre ikke har det bra? Liker han rolig lek bedre enn herjing? Tenker han før han handler?

Slik du beskriver han så virker han ikke som et høysensitivt barn, ville heller tro han har ODD.

Endret 23. mai 2016 av Trine

[Nicklusheletida]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Trådstarter. Tusen takk til alle som har svart. Barnevernet virker dog veldig drastisk?

 

Til laban: Jeg er så enig med det du skriver. Han har aldri, så jeg har sett på i allfall, blitt sittende å se på de andre fordi han ikke følger reglene. Han lager da så mye støy at han må settes i gang med noe. Vi passer dem sjelden uten at en av foreldrene er til stede. Problemene er størst når storfamilien er samlet. Lek, fellesmåltider osv skal dreie seg rundt hans ønsker og på hans premisser. 

Skolen har satt i gang tiltak, som at han får slippe ut i friminuttet før de andre (ellers blir det slåssing og krangling i garderoben!). Jeg mener dette er feil metodikk. Han må lære seg å oppføre seg i garderoben som de andre andreklassingene, med voksen veiledning. Hvordan skal han ellers lære dette? Han blir skjermet for alle tenkelige situasjoner (han får alltid hente melken sammen med læreren, ellers vil han finne på noe tull før/under måltidet, når læreren er ute og henter melken osv).

Jeg mener disse tiltakene bare forsterker problemene hans.

Foreldrene er  veldig fornøyde med ordningene, fordi da UNNGÅR de situasjoner der han kommer i problemer. Han har det jo bra! Ingen klager! Hva er problemet?

De mener dette er eneste måten, han må skjermes. De er altså pedagoger, jeg er ikke. 

Besteforeldrene (noen av dem er lærere), er uenige med foreldrene, men foreldrene mener de erfarene besteforeldrene er "utdatert". 

 

Vi møtes ganske ofte, og nå melder foreldrene hvor bra det går på skolen, med de nye tiltakene. På fritiden er problemet det samme, grining og slåssing i gata.

Og sammen med storfamilien, er det på samme måte som før. Da mener foreldrene at vi andre voksne ikke forstår, at vi ikke tilrettelegger og "koster veibanen fri for småstein", slik at alt blir tilrettelagt slik at han ikke møter ubehag/motstand. 

 

 

Anonymkode: 78dc8...14f

Disse tiltakene er nok ikke laget for å skjerme han, men for å skjerme de andre elevene mot vold. Det må være førsteprioriteten.

[AnonymBruker]

1 time siden, Trine skrev:

Hvordan reagerer han på varme/kulde, lys, lukter, merkelapper/sømmer på klær? Legger han merke til om andre ikke har det bra? Liker han rolig lek bedre enn herjing? Tenker han før han handler?

Slik du beskriver han så virker han ikke som et høysensitivt barn, ville heller tro han har ODD.

Trådstarter svarer.

 

Han reagerer på enkelte klær, vil ha en viss type bukser. Men har egentlig ikke tenkt at dette er veldig spesielt for han, mange barn liker ikke stramme bukser/vide bukser, sånn eller slik jakke.  

Han kan sitte ganske lenge å leke med feks lego eller dinosaurer, men liker ikke å bli forstyrret. Han kan leke fint sammen med andre, dersom han får styre leken. Det er samhandling med andre som er problematisk, særlig når det oppstår uenigheter. Han vil gjerne bestemme, tildele andre roller osv. Det er dt mange barn som vil, men han greier ikke å gi seg/ la andre ta del/ bytte op osv og reagerer med sinne/gråt/anklager om mobbing. Så låser han seg og foreldrene lar han ikke få løse problemet. 

 

om han tenker før han handler, ja, det vil jeg si. Det er ikke slik at han "blacker" ut og slår vilt i raseri.

Han reagerer ikke spesielt på lys og lyd, så vidt jeg har merket.

 

Hva er ODD? 

Anonymkode: 78dc8...14f

[Trine]

ODD er opposjonell atferdsforstyrrelse (Oppositional Defiant Disorder). http://www.nikolaisens.com/fag/odd.html

[Lillemus]

Uffa meg, stakkars unge og foreldrene er jo helt på jordet. Hvis jeg hadde blitt spurt om å passe ham så hadde jeg gjort det kun om det var MINE regler som gjaldt. Om foreldrene kom med en liste med regler så kunne de funnet en annen barnevakt. Sånt dill som det der gidder jeg rett og slett ikke forholde meg til.

Om ungen skulle ha en diagnose som tilsier denslags dilling så må foreldrene fortelle det til omgivelsene så de også kan forholde seg til det - men jeg kan ikke skjønne hvilken diagnose det skulle være. Og søstrene synes jeg virkelig synd på! Men den stakkars guttungen får seg jo en real trynskrell når han blir eldre og mamma og pappa ikke kan gå i forveien og sørge for at ingenting står i veien for gullungen. Jeg er enig med NHD i at barnevernet bør varsles, dette er jo omsorgssvikt på et vis.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Denne gutten har en eller flere alvorlige diagnoser. I tillegg blir han utsatt for betydelig omsorgssvikt. Jeg kjenner ingen annen enn barnevernet som har mulighet til å intervenere. Her virker det som om frivillige tiltak er nytteløst.

[Madelenemie]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er tante til en gutt på syv, snart åtte år. Han har alltid vært en unge som har krevd mye av omgivelsene. Han er eneste sønn i en familie med tre døtre. Foreldrene mottar klager fra skole, aktivitetsskole og fritidsaktiviteter: Han overkjører de andre barna, blir rasende om han ikke får bestemme, slår og sparker.  Han vil ikke sitte ved pulten, men vil gjøre det han selv vil, han forstyrrer i timene. 

Foreldrene mener ingen forstår deres sønn, at han er hypersensitiv og veldig intelligent. 

 

Vi i familien ser en bortskjemt gutt, som har snurret foreldrene rundt lillefingeren og fått spesialbehandling hele livet og ofte på bekostning av søstrene, som må tåle en bror som alltid får det som han vil.  Nå mener vi foreldrene er på ville veger, og er bekymret for at de gjør gutten en stor bjørnetjeneste ved å tildele han denne "diagnosen" hypersensitiv. Voksne som ikke kjenner han, lurer på om han har adhd. Foreldrene reagerer voldsomt på dette. De mener ingen forstår behovene til deres sønn.

 

Siden har var ganske liten, har foreldrene stimulert gutten til å lære ting, som alt om dinosaurer, latinske navn på dyr og blomster. De har sittet og pugget sammen med han. Foreldrene har "undervist" han (begge er pedagoger) siden han var liten. De laget spesielle regler for han i spill, slik at han skulle bli fornøyd. (trenger ikke seks for å starte i ludo osv). Når han så spiller med andre barn, krever foreldrene at de aksepterer at han har spesialregler. Dersom de ikke gjør dette, tar de sønnen bort fra spillet, og leker sammen med han med noe annet. Han blir lei seg og sint når han ikke får spille med egne regler, sier foreldrene. Selv om han når er snart åtte år har han alltid en egen voksen som leker med bare han. Han må bygge lego med pappa eller den voksne som han vil ha. Han kommanderer voksne familiemedlemmer til å leke med han.  Vanlige ting som alle barn må lære; å vente på tur, for eksempel, ikke avbryte voksne som snakker i telefon, osv gjelder ikke han.

 

Når det oppstår konflikter med andre barn, noe som skjer mange ganger hver dag, tar foreldrene han bort fra konflikten. Han må ikke løse eller stå i konfliktene, men blir "premiert" med noe hyggelig i stedet. 

 

Gutten har nå sluttet på fotball, som var hans eneste fritidsaktivitet. Han sier selv han blir mobbet. Vi i familien ser derimot et barn som ikke har fått trening i å utvikle verken empati eller normal, sosial omgang med andre jevnaldringer.  I den siste tiden har han også begynt å gråte mye, når ting går han i mot. Da er foreldrene raske med å avlede, trøste og finne på noe noe han liker. Han blir stimulert absolutt hele tiden. 

 

Dersom tanter eller besteforeldre skal passe barna, er det lange instruksjoner om hvordan han skal behandles, for å ikke "ødelegge" hans dag. At han blir lei seg eller sint, er det verste som kan skje, mener foreldrene. Ting vi kan si, måten vi snakker til han på, og hvordan han skal passes, dette begynner å bli komplisert. Slik er det ikke for søstrene. 

 

Vi er nå så bekymret for nevøen og er usikker på hva vi skal, om vi skal, gjøre noe. Besteforeldrene har prøvd å snakke med foreldrene, noe som ikke fungerte. De reagerte med sinne og mener at hele verden misforstår deres sønn, og at de er de eneste som skjønner at han er hypersensitiv. Vi forstår selvsagt at foreldrene mener det beste for sin sønn, men mener de er på ville veier. Hva bør vi gjøre?

 

Anonymkode: 78dc8...14f

Hei!

Jeg har lest hele tråden nå, og mitt samlede inntrykk blir oppsummert dette:

Gutten har en eller flere alvorlige diagnoser, dette er noe mer enn bortskjemthet du har beskrevet!

Foreldre kjenner tross alt barna sine best, de kjenner ting som andre bare kan riste på hodet av, sånne ting bare en mor eller far kan se og kjenne, sånne ting man bare kan vite om man bor i familien, så de kan ha startet en tidlig "tilrettelegging", fordi de så hans styrker, han svakheter og vet at han trenger å skjermes. Men hvis det er tilfelle at gutten ikke har noen diagnose?, så er det forunderlig deres måte å løse ting på, og hypersensitiv høres ut som en litt sånn new age diagnose.

Men er du sikker på at gutten ikke har diagnoser foreldrene ikke er åpne om? Noen velger å skjule barnas diagnoser.

Den eneste omsorgssvikten jeg ser her, er om foreldrene ikke har søkt utredning for han, men har de ikke det, så er de heller ikke gode pedagoger, selv ikke der de jobber, så grov unnfallenhet har ikke en god pedagog.

Det er helt avgjørende for selv barn med autisme, som kan være nokså egenrådige i lek, å lære ved feks et autismeprogram å rellatere til andre, ta andre perspektiv, forstå via forklaringer hva andre føler osv... Når de blir eldre gjør de det mer av seg selv, fordi de lærte tidlig i livet at vi ikke forstår visse ting like lett.

Og spesielt inteligente barn, om ikke det foreligger virkelig alvorlig sykelighet, tror jeg ikke, ikke forstår, også gradvis av seg selv, at man må tilpasse seg for å få det bra. 

Jeg håper dere deler deres bekymring tydelig og konstruktivt og direkte med foreldrene, uten å kritisere. Si feks rett ut at, "denne flotte og inteligente gutten som vi alle er så glad i, skjønner vi pga av stadige relasjonsmessige vansker faktisk kanskje kan trenge å bli møtt med mer forståelse, også i familien, vi lurer på om dere har tenkt på å få han utredet? Vi vil gjerne forstå han bedre, vi er jo så glad i han."

Da er dere tydelige med deres omsorg og kjærlighet, og går ikke til kritikk og angrep, noen enkelte foreldre kan takle dårlig og kun innta forsvarsposisjonen med.

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Trådstarter her. 

Nei, jeg har ikke spurt direkte, men de har selv tatt det opp, at han selvfølgelig ikke har noen diagnose, hva er det som feiler de som tror det? Besteforeldre spurte direkte om dette og jeg er usikker på om de fikk en avkreftelse, men fikk sinne og raseri: han trenger ingen diagnose! Han trenger forståelse.  Han er bare et sensitivt barn som krever at vi voksne tilrettelegger for han, skjermer han. Og dette er det altså bare de som forstår. 

 

Vi har barn med Asperger i vennekretsen og det er åpenbare likheter, men også ulikheter. Jeg er ikke ekspert på dette, men forstår at autismespekteret er stort og mangfoldig. Selv tror jeg mest på at barnet er påført et "odelsgutt-syndrom" av foreldrene. Han er klappet, heiet og blitt båret frem av foreldre som så inderlig ønsket denne sønnen. 

Anonymkode: 78dc8...14f