Ekspertsvar Hypersensitiv syvåring- eller grundig bortskjemt?

[AnonymBruker]

Det du beskriver, har ingenting med høysensitivt å gjøre!

Gutten er bortskjemt og skal foreldrene fortsette løpet så kommer han til å bli ødelagt.

Så for en gangs skyld(!) er jeg faktisk enig med NHD

Anonymkode: 40242...ea4

[Madelenemie]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trådstarter her. 

Nei, jeg har ikke spurt direkte, men de har selv tatt det opp, at han selvfølgelig ikke har noen diagnose, hva er det som feiler de som tror det? Besteforeldre spurte direkte om dette og jeg er usikker på om de fikk en avkreftelse, men fikk sinne og raseri: han trenger ingen diagnose! Han trenger forståelse.  Han er bare et sensitivt barn som krever at vi voksne tilrettelegger for han, skjermer han. Og dette er det altså bare de som forstår. 

 

Vi har barn med Asperger i vennekretsen og det er åpenbare likheter, men også ulikheter. Jeg er ikke ekspert på dette, men forstår at autismespekteret er stort og mangfoldig. Selv tror jeg mest på at barnet er påført et "odelsgutt-syndrom" av foreldrene. Han er klappet, heiet og blitt båret frem av foreldre som så inderlig ønsket denne sønnen. 

Anonymkode: 78dc8...14f

ok,

Jeg kjenner selv en gutt med odelsgutt syndromet, han er ene sønn, med søstre, har vært ufyselig, og vanskelig for meg å takle den gutten.

Vi sier også, min mann og jeg, at den dårlige oppførselen hans, går jo utover han til sist, gutten selv, og foreldrene setter lite grenser for han.

Men selv om problemene er der, på skolen, og sosialt, er det ikke så ekstreme som du har beskrevet,

Den siste tiden er det som om han selv har våknet, men jeg har to ganger:-( jeg tåler ikke frekkhet! direkte sagt til han at han ikke er velkommen hjem til oss om ikke han oppfører seg, og han er totalforandret på kort tid, han trengte sikkert tydelighet, men samtidig var han kommet dit i alder at han også skjønte dette selv. Men han ble første gang ekstremt såret, men jeg vek ikke en millimeter fra at sånn oppførsel er ikke greit her i huset.

Nå som han er endret, og virkelig, det er stor endring, har jeg rost han, sagt at jeg setter pris på høfligheten og vennligheten hans, han liker få ros, og det som har vært er glemt. Han er en inteligent gutt, ganske bortskjemt, men da han selv skjønte at han bare taper på å oppføre seg på et visst sett og faktisk ikke få komme hjem til andre, så endret han seg.

Dette er en bortskjemt inteligent gutt helt uten diagnose, og det ville ikke vært vanskelig å oppdage ved en utredning,

det du beskriver er langt mer enn bortskjemthet slik jeg oppfatter det.

 

[Nicklusheletida]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Trådstarter her.

Jo, han vil veldig gjerne leke med andre barn. Men leken må skje på hans premisser og etter hans regler. Foreldrene ønsker dette også, men hans væremåte krever at det alltid er en voksen til stede i leken og sørger for at han blir skjermet for vanskelige valg og konflikter. Beskjeden deres er at han skal holdes øye med HELE tiden.

Jeg opplever og forstår at foreldrene er flinke pedagoger i yrkerslivet, og at de bare ønsker sønnen alt vel. Deres grunnholdning er at alle barn må møtes på barnets egne premisser. Det er vanskelig å være uenig i dette, men alle barn må lære seg å tilpasse seg andre på en eller annen måte.

Om vi f.eks sitter i hagen drikker kaffe og barna leker, går det ikke mange minuttene før han kommer tilbake fra leken, og sier at de andre barna er "slemme". Stort sett uten unntak har han trenert regler eller ødelagt leken, de andre i barnegruppen protesterer, men de andre barna (søstre inkludert) får ofte kjeft av hans foreldre, fordi han "som er gutt" må få lov til å "være litt bajas". Han må få leke på SIN måte. Når hans måte feks er slåing eller biting, da tar foreldrene (særlig far) han ut av leken og leker sammen med han i 1-1 -situasjon, med noe gutten selv ønsker. Han får beskjed om at biting ikke er tillatt, men blir, slik vi opplever det "premiert" med eksklusivt samvær med far, om han bare lager nok baluba sammen med de andre barna.

 

Foreldrene anerkjenner hans følelser av sinne og skuffelse når han "ikke får lov" å ødelegge leken: "vi skjønner veldig godt at du ble lei deg. Men du kan ikke bite. Da får NN vondt. Nå kan vi heller hoppe på trampoline senere, så skal du få bli med pappa i sandkassa og du kan bestemme hva vi skal bygge".

 

Jeg tror  selvsagt foreldrene vil at han skal leke sammen med de andre, de ønsker jo ikke konflikt og spetakkel. Men de er veldig oppgitt over oss i familien, som ikke skjønner HANS behov. At han er "ekstra følsom" og en "sterk personlighet" og "veldig intelligent" (derfor lager han egne regler!)

Hilsen trådstarter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 

[Nicklusheletida]

Han minner veldig om en tidligere nabogutt og der ble det også faktisk en barnevernsak som skolen satte i gang. Husker jeg lurte på om han hadde Adhd og senere asperger. Han var god i hoderegning til å være så liten, men manglet blikkontakt. Onkelen hans var autist og det vsr så mye som stemte med at det kunne være det.  Ellers samme oppførsel som du her beskriver. Jeg tenker skolen setter i gang tiltak for ikke å skade de andre ungene, hvis han er brutal. Gutten jeg snakker om har blitt voksen nå og jeg vet ikke hvordsn det går med han, men vet at moren har blitt lærer på Steinerskolen

[Nicklusheletida]

3 timer siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Jeg har lest hele tråden nå, og mitt samlede inntrykk blir oppsummert dette:

Gutten har en eller flere alvorlige diagnoser, dette er noe mer enn bortskjemthet du har beskrevet!

Foreldre kjenner tross alt barna sine best, de kjenner ting som andre bare kan riste på hodet av, sånne ting bare en mor eller far kan se og kjenne, sånne ting man bare kan vite om man bor i familien, så de kan ha startet en tidlig "tilrettelegging", fordi de så hans styrker, han svakheter og vet at han trenger å skjermes. Men hvis det er tilfelle at gutten ikke har noen diagnose?, så er det forunderlig deres måte å løse ting på, og hypersensitiv høres ut som en litt sånn new age diagnose.

Men er du sikker på at gutten ikke har diagnoser foreldrene ikke er åpne om? Noen velger å skjule barnas diagnoser.

Den eneste omsorgssvikten jeg ser her, er om foreldrene ikke har søkt utredning for han, men har de ikke det, så er de heller ikke gode pedagoger, selv ikke der de jobber, så grov unnfallenhet har ikke en god pedagog.

Det er helt avgjørende for selv barn med autisme, som kan være nokså egenrådige i lek, å lære ved feks et autismeprogram å rellatere til andre, ta andre perspektiv, forstå via forklaringer hva andre føler osv... Når de blir eldre gjør de det mer av seg selv, fordi de lærte tidlig i livet at vi ikke forstår visse ting like lett.

Og spesielt inteligente barn, om ikke det foreligger virkelig alvorlig sykelighet, tror jeg ikke, ikke forstår, også gradvis av seg selv, at man må tilpasse seg for å få det bra. 

Jeg håper dere deler deres bekymring tydelig og konstruktivt og direkte med foreldrene, uten å kritisere. Si feks rett ut at, "denne flotte og inteligente gutten som vi alle er så glad i, skjønner vi pga av stadige relasjonsmessige vansker faktisk kanskje kan trenge å bli møtt med mer forståelse, også i familien, vi lurer på om dere har tenkt på å få han utredet? Vi vil gjerne forstå han bedre, vi er jo så glad i han."

Da er dere tydelige med deres omsorg og kjærlighet, og går ikke til kritikk og angrep, noen enkelte foreldre kan takle dårlig og kun innta forsvarsposisjonen med.

 

 

 

 

Det er pedagogforeldre dette her og da kan selv ditt gode forslag bli oppfattet som kritikk. Høres ut som de mener at de vet best selv. 

[Madelenemie]

1 minutt siden, Nicklusheletida skrev:

Det er pedagogforeldre dette her og da kan selv ditt gode forslag bli oppfattet som kritikk. Høres ut som de mener at de vet best selv. 

ser den.

Men selv pedagoger er også foreldre og mottagelige for ros:-)

som min psykiater var mottagelig for ros om sine:-) og jeg om meg

det er i blant mekanismer, litt ulogiske, som kun går på følelser.

Det er viktig å få frem slikt som at vi liker deg/vedkommende, eller, vi vil så gjerne denne personenes beste, vi bærer bare på en bekymring fordi vi bryr oss. Det er en vinkling som er viktig her, komme med masse ros, før man nærmer seg andre viktige ting.

Det er faktisk så enkelt også å være  menneskeforeldre:-) man kommer ikke langt om man starter med det man er kritisk misfornøyd, eller stiller seg kritisk til.

Jeg mener ikke at det er fornuftig, men det er styrt av følelser-.

[AnonymBruker]

Trådstarter igjen. Tusen takk til alle som har svart.

Ja, de er begge pedagoger. Det vanskeliggjør situasjonen, synest jeg. De har begge hatt diagnosebarn i klassen. Særlig far er ansett for å være flink med "vanskelige"gutter, med og uten diagnoser. 

De tolererte ikke spørsmål i retning diagnoser fra besteforeldre (av den unge sorten!) som også har lang fartstid fra skolen. Foreldrene er derimot skuffet over at besteforeldrene ikke er mer sammen med sønnen og er mer interessert i samvær med gutten på guttens premisser. For oss andre i familien høres dette svært rart ut, de er jo sammen med han på lik linje med de andre barnebarna. Med dette mener foreldrene at sønnen må få bestemme hva de skal gjøre når de er sammen og at han må skjermes og ikke bli lei seg/sint osv, da blir dagen ødelagt. Og når det skjærer seg- har vi/besteforeldrene ikke lagt godt nok til rette/skjermet/forutsett potensielle fallgruver osv. 

Sist vi var sammen skulle foreldrene i et bryllup og instruksjonene til barnevaktene (besteforeldre og meg selv) var milelange. Om ikke de kunne holdes, kunne de ikke dra i bryllup.

Det er utmattende. 

De har tidligere vært veldig følsomme på oppdragerspørsmål. Men det er jo de fleste foreldre... 

 

Jeg vet ikke om prisen blir for høy for storfamilien om jeg setter saken på dagsorden, nesten uansett hvor skånsom jeg er. 

Men jeg vet ikke hva prisen blir for barnet på lang sikt om ingen sier fra. 

Det er et dilemma.

Anonymkode: 78dc8...14f

[Nicklusheletida]

12 minutter siden, Madelenemie skrev:

ser den.

Men selv pedagoger er også foreldre og mottagelige for ros:-)

som min psykiater var mottagelig for ros om sine:-) og jeg om meg

det er i blant mekanismer, litt ulogiske, som kun går på følelser.

Det er viktig å få frem slikt som at vi liker deg/vedkommende, eller, vi vil så gjerne denne personenes beste, vi bærer bare på en bekymring fordi vi bryr oss. Det er en vinkling som er viktig her, komme med masse ros, før man nærmer seg andre viktige ting.

Det er faktisk så enkelt også å være  menneskeforeldre:-) man kommer ikke langt om man starter med det man er kritisk misfornøyd, eller stiller seg kritisk til.

Jeg mener ikke at det er fornuftig, men det er styrt av 

[Nicklusheletida]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trådstarter igjen. Tusen takk til alle som har svart.

Ja, de er begge pedagoger. Det vanskeliggjør situasjonen, synest jeg. De har begge hatt diagnosebarn i klassen. Særlig far er ansett for å være flink med "vanskelige"gutter, med og uten diagnoser. 

De tolererte ikke spørsmål i retning diagnoser fra besteforeldre (av den unge sorten!) som også har lang fartstid fra skolen. Foreldrene er derimot skuffet over at besteforeldrene ikke er mer sammen med sønnen og er mer interessert i samvær med gutten på guttens premisser. For oss andre i familien høres dette svært rart ut, de er jo sammen med han på lik linje med de andre barnebarna. Med dette mener foreldrene at sønnen må få bestemme hva de skal gjøre når de er sammen og at han må skjermes og ikke bli lei seg/sint osv, da blir dagen ødelagt. Og når det skjærer seg- har vi/besteforeldrene ikke lagt godt nok til rette/skjermet/forutsett potensielle fallgruver osv. 

Sist vi var sammen skulle foreldrene i et bryllup og instruksjonene til barnevaktene (besteforeldre og meg selv) var milelange. Om ikke de kunne holdes, kunne de ikke dra i bryllup.

Det er utmattende. 

De har tidligere vært veldig følsomme på oppdragerspørsmål. Men det er jo de fleste foreldre... 

 

Jeg vet ikke om prisen blir for høy for storfamilien om jeg setter saken på dagsorden, nesten uansett hvor skånsom jeg er. 

Men jeg vet ikke hva prisen blir for barnet på lang sikt om ingen sier fra. 

Det er et dilemma.

Anonymkode: 78dc8...14f

Huff og huff, jeg hadde ikke sagt ja til å være barnevakt for denne gutten på slike premisser. 

[AnonymBruker]

Bortskjemt.

Anonymkode: 1e107...eed

[AnonymBruker]

Har lest hele tråden og det minner meg om oppførselen på en fetter jeg har som er psykopat. Der voksne har skylapper på øynene ovenfor oppførselen til barnet. Til trådstarter. Hvis det skal være en liten sjanse til å redde den gutten psykisk, så MÅ du melde om det til barnevernet. Du kan ikke tenke på foreldrene men gutten. Alle reagerer på guttens oppførsel og hvordan foreldrene hans behandler han, men ikke foreldrene selv forstår galskapen i det de gjør med sønnen sin. Om dem er pedagoger eller ikke spiller ingen rolle. Hadde jeg vært deg, og jeg ikke hadde foretatt meg noe, og det hadde det vist seg at gutten ble et skikkelig monster da han ble voksen pga foreldrene. ja da hadde jeg angret på at jeg ikke hadde gjort noe da jeg hadde sjansen. Det er tross alt et barn som holder på å utvikle seg, og de fleste vet at hvis man får en skeiv utvikling i barndommen så skaper det problemer og lidelser for vedkommende og dem rundt som oftest. Du er kanskje redd og usikker for å ta steget ut å kontakte barnevernet. Men jeg mener barnevernet og bup burde undersøke denne gutten. Dette skal du ikke gjøre for deg selv, men for guttens skyld. Jeg håper bare du tar den telefonen og forklarer situasjonen for barnevernet. Eller du kan ringe anonymt også. Jeg er helt helt sikker på at du kommer til å angre på det en vakker dag, om du ikke gjør noe nå. Men da er det for sent.

Anonymkode: b9408...205

[frosken]

Det høres ut som om foreldrene håndterer barnets vansker på en lite konstruktiv måte. Jeg er tilbøyelig til å tenke som madelenemie at dette handler om mer enn bortskjemthet - og jeg synes også hun kommer med gode råd i denne tråden. Jeg har ingen tro på at det vil fungere med noen bekymringsmelding til barnevernet. Slik jeg ser det, så er dette noe storfamilien må fortsette å ta opp med foreldrene på en respektfull måte. Anerkjenne at gutten kanskje har særskilte behov, men allikevel påpeke at dere tror løsningene som er valgt er lite gunstige.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er overveiende sannsynlig at gutten har asperger og/eller ADHD. Foreldrene unndrar han fra utredning.

Ville en vært like unnfallende når det gjelder barnevernet om en mistenkte hjertelidelse eller kreft?

[frosken]

3 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Det er overveiende sannsynlig at gutten har asperger og/eller ADHD. Foreldrene unndrar han fra utredning.

Ville en vært like unnfallende når det gjelder barnevernet om en mistenkte hjertelidelse eller kreft?

Fra min side handler det ikke om å være unnfallende, men om hva jeg tror er hensiktsmessig. De aller fleste steder i landet vil barnevernet raskt henlegge denne typen sak - så fremt ikke det er skolen eller helsevesenet som melder bekymring. Jeg skulle ønske at barnevernet hadde kompetanse også til å ta tak i denne formen for omsorgssvikt som det virker som er tilstede her - men min erfaring tilsier at de ikke har det.

[Trine]

2 minutter siden, frosken skrev:

Fra min side handler det ikke om å være unnfallende, men om hva jeg tror er hensiktsmessig. De aller fleste steder i landet vil barnevernet raskt henlegge denne typen sak - så fremt ikke det er skolen eller helsevesenet som melder bekymring. Jeg skulle ønske at barnevernet hadde kompetanse også til å ta tak i denne formen for omsorgssvikt som det virker som er tilstede her - men min erfaring tilsier at de ikke har det.

Så da er det bedre å ikke gjøre noen ting? Om ungen får hjelp tidlig så kan han vokse opp til å bli et fungerende menneske uten altfor store problemer. Det er ingenting som tyder på at foreldrene kommer til å høre på andre i familien så da blir resultatet at gutten ikke får hjelp og dermed får ødelagt sin fremtid. Om barnevernet kontaktes så vil de følge opp saken og kontakte bl.a skolen. Forhåpentligvis vil jo de fortelle hvordan gutten er. Så vil de nok snakke med gutten selv og hans foreldre. Og ev. andre familiemedlemmer som kan bekrefte oppførselen og oppdragelsen.

[frosken]

Et øyeblikk siden, Trine skrev:

Så da er det bedre å ikke gjøre noen ting? Om ungen får hjelp tidlig så kan han vokse opp til å bli et fungerende menneske uten altfor store problemer. Det er ingenting som tyder på at foreldrene kommer til å høre på andre i familien så da blir resultatet at gutten ikke får hjelp og dermed får ødelagt sin fremtid. Om barnevernet kontaktes så vil de følge opp saken og kontakte bl.a skolen. Forhåpentligvis vil jo de fortelle hvordan gutten er. Så vil de nok snakke med gutten selv og hans foreldre. Og ev. andre familiemedlemmer som kan bekrefte oppførselen og oppdragelsen.

Ut i fra mitt kjennskap til barnevernet, så kommer ikke det til å skje. Jeg tror derfor det mest konstruktive er at storfamilien fortsetter å snakke med foreldrene, at man tar nødvendige konfrontasjoner og er helt tydelige på hva man mener å se. Nå kjenner ikke jeg til barnevernets praksis i annet enn deler av Norge, så mulig det vil fungere bedre på mindre steder.

[Trine]

1 minutt siden, frosken skrev:

Ut i fra mitt kjennskap til barnevernet, så kommer ikke det til å skje. Jeg tror derfor det mest konstruktive er at storfamilien fortsetter å snakke med foreldrene, at man tar nødvendige konfrontasjoner og er helt tydelige på hva man mener å se. Nå kjenner ikke jeg til barnevernets praksis i annet enn deler av Norge, så mulig det vil fungere bedre på mindre steder.

Ok, utifra mitt kjennskap til barnevernet, som kun er i to kommuner, så vil det skje. De er forpliktet til å følge opp en hver bekymringsmelding, samme hvor liten den er. Kan ikke si at disse to stedene er direkte verdens navle, men de har ikke bedre kapasitet enn andre barnevernskontorer. Lærere, andre familiemedlemmer, helsesøster på skolen og barna selv, har blitt kontaktet. Saken har blitt undersøkt nøye før den har blitt henlagt. I dette tilfellet var det i tillegg noen fullstendig ubegrunnede saker fra noen som plutselig syns verden ble urettferdig (jeg kan ikke skrive mer sånn i all offentlighet).

[laban]

Det er flere i tråden som mener dette handler om mer enn bortskjemthet.  Jeg aner ikke hvordan de forskjellige "vesnene" fungerer og samarbeider, men jeg synes det er litt rart at han ikke bli utredet når han må behandles såpass spesielt på skolen.  Det er kanskje foreldrene som må ønske / be om det, men skolen vil vel presse på for å få en diagnose hvis han blir ressurskrevende?  For sin egen og alles skyld bør gutten få hjelp av noen som klarer å se forbi den følsomheten som foreldene har hengt seg opp i.   

 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

16 minutter siden, laban skrev:

Det er flere i tråden som mener dette handler om mer enn bortskjemthet.  Jeg aner ikke hvordan de forskjellige "vesnene" fungerer og samarbeider, men jeg synes det er litt rart at han ikke bli utredet når han må behandles såpass spesielt på skolen.  Det er kanskje foreldrene som må ønske / be om det, men skolen vil vel presse på for å få en diagnose hvis han blir ressurskrevende?  For sin egen og alles skyld bør gutten få hjelp av noen som klarer å se forbi den følsomheten som foreldene har hengt seg opp i.   

 

Jeg jobber mye med personer som dessverre ikke fikk sin ADHD-diagnose før de ble voksne. I alt for mange saker har skolen ønsket utredning, men foreldrene har motsatt seg dette med de svært negative konsekvenser dette har hatt for barnet. Her burde barnevernet grepet inn og sørget for at barnet fikk nødvendig helsehjelp.

[Janus30]

8 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

 Her burde barnevernet grepet inn og sørget for at barnet fikk nødvendig helsehjelp.

Og det forutsetter at noen melder bekymring. 

Jeg er enig med deg; her må noen ta affære og sende bekymringsmelding. Disse foreldrene vil ikke respondere på insisterende formaninger fra tanter og svigermødre.