Trenger noen å prate med! Uutholdelige tanker...

[AnonymBruker]

Hei. Har skrevet her ett par ganger tidligere om at jeg sliter med tvangstanker, men har fått lite respons.

 

Jeg har tenkt at dette går over, men det gjør det ikke. Noen dager er det borte, men kommer fort tilbake. Jeg fungerer i jobben som sykepleier og har ikke tankene på Jobb . Men før jobb, spesielt før senvakt tenker jeg slik at jeg føler litt ubehag.

 

Jeg fikk som jeg har skrevet tidligere dette mer forsterket etter brudd med eksen i mars etter mange år sammen.

 

Grunnen til at jeg synes dette er uutholdelige tanker er siden de handler om min far som jeg er så gla i. Nå en periode har jeg bodd hos min far siden jeg måtte finne meg leilighet etter bruddet.

Det som er, er at jeg plutslig for mange måneder siden fikk en helt syk tanke om at tenk hvis min far forgriper seg på meg mens jeg sover ( jeg var da 2 uker på ferie hjemme hos han i nov). Dette kom plutslig. Men så forsvant tankene. Så dukket de litt opp igjen også kunne jeg le av hele greia og skjønte det bare var syke tanker.

 

Men så tok jeg steget og slo opp med kjæresten og flyttet til hjembyen i mars. Da ble dette forsterket igjen og jeg begynner å analysere barndommen min og hendelser. Jeg vet at jeg har hatt en god barndom så jeg forstår det ikke. Mens jeg nå har bodd hos pappa føler jeg meg trygg og vi har et fint far og datter forhold men jeg er redd for mine tanker som kommer og går. Jeg blir sliten av det. Jeg har tenkt at dette går over, men det gjør det ikke. Kanskje blitt litt mildere, men jeg klarer ikke helt å nyte livet og alt det spennende fremtiden har å by på.

Tankene er så fæle. Og det er slitsomt å ofte  tenke tilbake til barndommen å analysere. Nå for ikke lenge siden leste jeg på vg-nett en artikkel om at franskmenn godtar at barn blir klapset på baken som straff. Da var det mange kommentarer i kommentarfeltet at de som ga klaps på baken den dag i dag var misshandlere. Da begynte jeg å analysere barndommen, og kom på at jeg en gang fikk en klaps bak da jeg var barn som ikke var noe hardt eller traumatisk og som ikke har plaget meg før jeg leste kommentarene her om dageb. Jeg er enig at det ikke er en metode som bør brukes i dag, men dette var 20 år siden og man tenkte det vel i beste mening. Har ingen andre minner om dette i oppveksten, kun et vagt minne. 

 

Ellers blir jeg sett på en positiv og sprudlende jente. Ingen vet hvordan jeg egentlig har det inni meg.  Av og til føler jeg at jeg nesten knekker sammen. Er så glad i min far og har sånne fæle tanker. Tør jo ikke si dette til noen. Føler meg helt gal. 

Noen som kan skrive et svar til meg? Trenger litt oppmuntring. 

 

Hilsen jente 26

Anonymkode: fae36...889

[AnonymBruker]

Hei, Er ikke dette typisk for tvangstanker? 

Anonymkode: 9917c...7cc

[AnonymBruker]

Du er ikke gal, selv om tankene dine fremstår som litt "klin kokos". Tanker er kun tanker og tanker som dette er gjerne litt sentrert rundt det vi absolutt ikke ønsker å tenke. Det virker som om dette er litt stress/angstutløst hos deg. Dvs det vil gå over. 

Jeg vet at dette er ubehagelig, jeg har hatt tilsvarende tanker selv. La de bare komme og la det være med det. Dropp analysering. Det er bortkastet, for de har ikke rot i virkeligheten. Forsøk ufarliggjøre dem ved å "ønske dem velkommen" mer enn du jobber mot dem.

Anonymkode: 3d991...6f6

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, Er ikke dette typisk for tvangstanker? 

Anonymkode: 9917c...7cc

Ts her.

Jo det er vel det.  Bare føler meg så unormal som har de tankene jeg har. Hvordan kan jeg få det bedre og nyte livet mitt? Andre som har erfaringer? 

Anonymkode: fae36...889

[Solemnity]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Har skrevet her ett par ganger tidligere om at jeg sliter med tvangstanker, men har fått lite respons.

 

Jeg har tenkt at dette går over, men det gjør det ikke. Noen dager er det borte, men kommer fort tilbake. Jeg fungerer i jobben som sykepleier og har ikke tankene på Jobb . Men før jobb, spesielt før senvakt tenker jeg slik at jeg føler litt ubehag.

 

Jeg fikk som jeg har skrevet tidligere dette mer forsterket etter brudd med eksen i mars etter mange år sammen.

 

Grunnen til at jeg synes dette er uutholdelige tanker er siden de handler om min far som jeg er så gla i. Nå en periode har jeg bodd hos min far siden jeg måtte finne meg leilighet etter bruddet.

Det som er, er at jeg plutslig for mange måneder siden fikk en helt syk tanke om at tenk hvis min far forgriper seg på meg mens jeg sover ( jeg var da 2 uker på ferie hjemme hos han i nov). Dette kom plutslig. Men så forsvant tankene. Så dukket de litt opp igjen også kunne jeg le av hele greia og skjønte det bare var syke tanker.

 

Men så tok jeg steget og slo opp med kjæresten og flyttet til hjembyen i mars. Da ble dette forsterket igjen og jeg begynner å analysere barndommen min og hendelser. Jeg vet at jeg har hatt en god barndom så jeg forstår det ikke. Mens jeg nå har bodd hos pappa føler jeg meg trygg og vi har et fint far og datter forhold men jeg er redd for mine tanker som kommer og går. Jeg blir sliten av det. Jeg har tenkt at dette går over, men det gjør det ikke. Kanskje blitt litt mildere, men jeg klarer ikke helt å nyte livet og alt det spennende fremtiden har å by på.

Tankene er så fæle. Og det er slitsomt å ofte  tenke tilbake til barndommen å analysere. Nå for ikke lenge siden leste jeg på vg-nett en artikkel om at franskmenn godtar at barn blir klapset på baken som straff. Da var det mange kommentarer i kommentarfeltet at de som ga klaps på baken den dag i dag var misshandlere. Da begynte jeg å analysere barndommen, og kom på at jeg en gang fikk en klaps bak da jeg var barn som ikke var noe hardt eller traumatisk og som ikke har plaget meg før jeg leste kommentarene her om dageb. Jeg er enig at det ikke er en metode som bør brukes i dag, men dette var 20 år siden og man tenkte det vel i beste mening. Har ingen andre minner om dette i oppveksten, kun et vagt minne. 

 

Ellers blir jeg sett på en positiv og sprudlende jente. Ingen vet hvordan jeg egentlig har det inni meg.  Av og til føler jeg at jeg nesten knekker sammen. Er så glad i min far og har sånne fæle tanker. Tør jo ikke si dette til noen. Føler meg helt gal. 

Noen som kan skrive et svar til meg? Trenger litt oppmuntring. 

 

Hilsen jente 26

Anonymkode: fae36...889

Du burde kontakte fastlegen og få henvisning til psykolog med driftsavtale. Det finnes også medisiner som kan hjelpe mot tvangstanker. Om du ikke klarer å fortelle legen nøyaktig hva tankene går ut på, så sier du bare det. Ingen grunn til å føle seg dum.

Nå vet jeg ikke hvor mye dette hjelper folk flest, men en venninne avsluttet et dårlig forhold. Hennes psykiater-pappa ga henne en gummistrikk til bruk rundt håndleddet. Hver gang hun tenkte på eksen, så dro hun i gummistrikken og slapp den, slik at hun fikk et lite "sting". Hun sier at det var den beste kuren mot uønskede tanker hun noen gang har forsøkt. Det fungerer for noen, så kanskje forsøke det i mellomtiden? Ventelistene er ofte litt lange for psykiatrisk helsehjelp, spesielt for de som fungerer i hverdagen.

Endret 24. mai 2016 av Solemnity

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke gal, selv om tankene dine fremstår som litt "klin kokos". Tanker er kun tanker og tanker som dette er gjerne litt sentrert rundt det vi absolutt ikke ønsker å tenke. Det virker som om dette er litt stress/angstutløst hos deg. Dvs det vil gå over. 

Jeg vet at dette er ubehagelig, jeg har hatt tilsvarende tanker selv. La de bare komme og la det være med det. Dropp analysering. Det er bortkastet, for de har ikke rot i virkeligheten. Forsøk ufarliggjøre dem ved å "ønske dem velkommen" mer enn du jobber mot dem.

Anonymkode: 3d991...6f6

Ts her.

Takk for svar

Ja det ble mer forsterket etter samlivsbruddet. De dagene jeg Ikke har disse tankene har jeg det veldig bra og skjønner ikke hvorfor jeg har hatt de tankene. Men så kommer de tilbake.  Skal prøve å bare la de komme men gir ubehagelig følelse. 

Anonymkode: fae36...889

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Solemnity skrev:

Du burde kontakte fastlegen og få henvisning til psykolog med driftsavtale. Det finnes også medisiner som kan hjelpe mot tvangstanker. Om du ikke klarer å fortelle legen nøyaktig hva tankene går ut på, så sier du bare det. Ingen grunn til å føle seg dum.

Nå vet jeg ikke hvor mye dette hjelper folk flest, men en venninne avsluttet et dårlig forhold. Hennes psykiater-pappa ga henne en gummistrikk til bruk rundt håndleddet. Hver gang hun tenkte på eksen, så dro hun i gummistrikken og slapp den, slik at hun fikk et lite "sting". Hun sier at det var den beste kuren mot uønskede tanker hun noen gang har forsøkt. Det fungerer for noen, så kanskje forsøke det i mellomtiden? Ventelistene er ofte litt lange for psykiatrisk helsehjelp, spesielt for de som fungerer i hverdagen.

Ts her.

Ja jeg har tenkt på psykolog. Men jeg ønsker helst å bli kvitt dette på egen hånd, og bare starte livet mitt igjen nå 2 mnd etter samlivsbruddet. Men føler jeg Ikke klarer det helt med disse tankene som kommer og går. Skal prøve det med gummistrikken. Verdt et forsøk

Anonymkode: fae36...889

[AnonymBruker]

Ts her.

Ingen flere som har erfaring med tvangstanker og har råd å komme med?

Anonymkode: fae36...889

[AnonymBruker]

Ts her. Var lite tilbakemelding her. Samtidig forstår jeg at jeg bare må prøve å skyve disse tulletankene bort, men de gangene jeg er sliten eller noe blir de forsterket. Da føles det tungt. Er det noen som har hatt det liknende og det etterhvert gikk helt bort?

 

Har nettopp vært på en hard håndballtreningsøkt og kjenner nå etter økta at tankene er borte og er nå fornøyd og godt humør. Men vet at i morgen grubler jeg og får ekle tanker..

Gleder meg bare til de forsvinner helt..

Anonymkode: fae36...889

[Dory]

Hei!

jeg har hatt/ har svært ekle tvangtanker. Før hadde jeg tanker/ handlinger (vasking), men har nå kun tanker. "Enn om det og det har skjedd" så ser jeg for meg "hendelsen", og den blir veldig virkelig. Så blir jeg i tvil: har det skjedd? Eller ikke? Enn om, tenk om.

vil råde deg til å ta kontakt med lege. Jeg har fått god behandling, og medisiner. Bruker 20 mg Cipralex. Jeg Har fått god hjelp til å lære å håndtere disse ekle tankene/bilder/ideer. Men det er mye å skrive;) og bør nok læres av  en psykolog...

tankene, ideene ogbildene kommer nå og, men nå klarer jeg å sortere de ut.

Masse lykke til!!:)

 

[Gjest Gargamel]

Jeg synes ikke det er noen stor sak at du fikk klaps på baken for 20 år siden. Hvis det ikke var traumatisk for deg, så er det fasiten uansett hva loven eller andre folk sier. Det var veldig vanlig før, og sier ikke mye om din far.

Jeg fikk smekk noen ganger jeg også fordi foreldrene mine trodde det var nødvendig å gjøre, men det var på 70-tallet. Det var kanskje nødvendig også, for vi lurte oss til å leke på togskinnene, gikk ut på tynn is og sånt. Stakkars foreldre. Jeg tenkte moren min bare var dum siden de klapsene ikke gjorde vondt uansett, men det var jo en måte å markere at det var alvor. Det var overhodet ikke traumatisk for meg. Det var mye verre å få kjeft av faren min. Han hever sjelden stemmen, men hadde/har naturlig autoritet. Det er nok viktig at jeg aldri tvilte på at de bare ønsket mitt eget beste.

[AnonymBruker]

17 timer siden, Dory skrev:

Hei!

jeg har hatt/ har svært ekle tvangtanker. Før hadde jeg tanker/ handlinger (vasking), men har nå kun tanker. "Enn om det og det har skjedd" så ser jeg for meg "hendelsen", og den blir veldig virkelig. Så blir jeg i tvil: har det skjedd? Eller ikke? Enn om, tenk om.

vil råde deg til å ta kontakt med lege. Jeg har fått god behandling, og medisiner. Bruker 20 mg Cipralex. Jeg Har fått god hjelp til å lære å håndtere disse ekle tankene/bilder/ideer. Men det er mye å skrive;) og bør nok læres av  en psykolog...

tankene, ideene ogbildene kommer nå og, men nå klarer jeg å sortere de ut.

Masse lykke til!!:)

 

Tusen takk for svar Setter så pris på det <3

Det er en lettelse å vite at jeg ikke er alene om å ha slitsomme og syke tanker.

 

Jeg bare lurer om du har ett par tips, og litt om hvordan du klarte å sortere de ut?

 

Har du det sånn at du vet at tankene er absurde og vet at det ikke er noe sannhet i det, men likevel så lurer du på hvorfor disse tankene kommer? Det må bety noe? Hvorfor? 

 

Tror det er derfor de ikke vil helt bort hos meg for jeg skjønner ikke hvorfor jeg har dem noen dager har jeg kontroll over dem og da føles alt bra. Andre dager føler jeg med nedfor og lei pga det er slitsom med de tankene.

Jeg bare håper dette roer seg. Har så mye fint å se frem til som jeg burde fokusere på. 

Anonymkode: fae36...889

[AnonymBruker]

9 timer siden, Gargamel skrev:

Jeg synes ikke det er noen stor sak at du fikk klaps på baken for 20 år siden. Hvis det ikke var traumatisk for deg, så er det fasiten uansett hva loven eller andre folk sier. Det var veldig vanlig før, og sier ikke mye om din far.

Jeg fikk smekk noen ganger jeg også fordi foreldrene mine trodde det var nødvendig å gjøre, men det var på 70-tallet. Det var kanskje nødvendig også, for vi lurte oss til å leke på togskinnene, gikk ut på tynn is og sånt. Stakkars foreldre. Jeg tenkte moren min bare var dum siden de klapsene ikke gjorde vondt uansett, men det var jo en måte å markere at det var alvor. Det var overhodet ikke traumatisk for meg. Det var mye verre å få kjeft av faren min. Han hever sjelden stemmen, men hadde/har naturlig autoritet. Det er nok viktig at jeg aldri tvilte på at de bare ønsket mitt eget beste.

Tusen takk for svar Er enig med deg, og egentlig har ikke dette plaget meg tidligere. Men da jeg leste kommentarer til en artikkel som var veldig negativt begynte jeg å plage meg selv med dette. 

Anonymkode: fae36...889

[Dory]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar Setter så pris på det <3

Det er en lettelse å vite at jeg ikke er alene om å ha slitsomme og syke tanker.

 

Jeg bare lurer om du har ett par tips, og litt om hvordan du klarte å sortere de ut?

 

Har du det sånn at du vet at tankene er absurde og vet at det ikke er noe sannhet i det, men likevel så lurer du på hvorfor disse tankene kommer? Det må bety noe? Hvorfor? 

 

Tror det er derfor de ikke vil helt bort hos meg for jeg skjønner ikke hvorfor jeg har dem noen dager har jeg kontroll over dem og da føles alt bra. Andre dager føler jeg med nedfor og lei pga det er slitsom med de tankene.

Jeg bare håper dette roer seg. Har så mye fint å se frem til som jeg burde fokusere på. 

Anonymkode: fae36...889

Bare hyggelig! 

Noen ganger  tviler jeg så mye på tankene, at jeg er redd det er en sannhet. Andre ganger er det som du sier, jeg ser tankene er helt absurde, men de kommer allikevel. Og da tenker jeg: ja, men da må det ha skjedd, selv om jeg ikke husker helt. Så får jeg opp bilder Osv.

prøv å gjenkjen tanken. "Kan dette være en tvangstanke?" Prøv å utsette litt. "Jeg ønsker ikke å gå inn i dette nå. Tar det litt senere" prøv å ikke gi tanken næring. Gir du litt, vil den ha mer. Øv, øv og øv. Til slutt vil du oppdage at de ikke blir så intense og altoppslukende og virkelig. 

Tenk: hvor myr tror jeg egentlig på denne tanken? 

Men det tar tid, og høres selvsagt lettere ut enn det er. Men her har du en start. Men jeg mener tvang/ocd alltid må følger opp av proffe. Og pass på at de er proff på ocd:) NHD er flink, hør på han. Og ikke være redd for å ev må prøve medisiner. Folk med ocd/tvangstanker tåler ofte medisiner bedre enn andre. Aner ikke hvorfor...

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Dory skrev:

Bare hyggelig! 

Noen ganger  tviler jeg så mye på tankene, at jeg er redd det er en sannhet. Andre ganger er det som du sier, jeg ser tankene er helt absurde, men de kommer allikevel. Og da tenker jeg: ja, men da må det ha skjedd, selv om jeg ikke husker helt. Så får jeg opp bilder Osv.

prøv å gjenkjen tanken. "Kan dette være en tvangstanke?" Prøv å utsette litt. "Jeg ønsker ikke å gå inn i dette nå. Tar det litt senere" prøv å ikke gi tanken næring. Gir du litt, vil den ha mer. Øv, øv og øv. Til slutt vil du oppdage at de ikke blir så intense og altoppslukende og virkelig. 

Tenk: hvor myr tror jeg egentlig på denne tanken? 

Men det tar tid, og høres selvsagt lettere ut enn det er. Men her har du en start. Men jeg mener tvang/ocd alltid må følger opp av proffe. Og pass på at de er proff på ocd:) NHD er flink, hør på han. Og ikke være redd for å ev må prøve medisiner. Folk med ocd/tvangstanker tåler ofte medisiner bedre enn andre. Aner ikke hvorfor...

Takk for gode tips og råd

 

Jeg har flyttet til hjembyen min etter bruddet med eksen så har ennå ikke fått meg ny fastlege. Bare det er jo et styr. Også er jeg redd for å ikke bli tatt på alvor med mine tanker. De som ser meg utenpå ser en beskjeden, men positiv og gla jente. 

 

Jeg er også redd for at andre skal se på det negativt hvis jeg etterhvert bør starte med et medikament mot tvangstanker.

 

Det er derfor jeg gjerne skulle hatt en å prate med som kan dette som ikke er noen av mine nærmeste.

 

Jeg merker jeg de siste to mnd føler mindre livsglede. Altså jeg er gla i livet og fungerer i jobben min men tidligere så jeg mer glede i ting. Jeg vil ha det tilbake.

Anonymkode: fae36...889

[AnonymBruker]

Ts her. Da har jeg bestemt meg for å kontakte psykolog i morgen og høre om å få en time. Vet det koster mer for private men jeg orker ikke ha det sånn mer så føler det er verdt pengene. 

 

Så får det bare føles flaut og ubehagelig å ta det steget..for det gjør det!

Anonymkode: fae36...889

[AnonymBruker]

Ts her igjen med en oppdatering.

 

Jeg var hos min fastlege for en uke siden og informerte om at jeg slet med tvangstanker, og om h*n kunne henvise til psykolog. Da sa legen at før h*n henviste måtte h*n vite hva de inneholdt. Da sa jeg at det ble for tøft å si innholdet høyt uten å begynne å gråte. H*n satt meg opp til ny time og vi ble enige om at jeg skulle skrive ned tankene i et brev.

 

I dag da jeg var til timen leste legen brevet og sa til meg at det var bra skrevet og h*n skulle sammensatte dette i henvisningen til psykolog.

Videre så h*n at jeg Ikke er gal som jeg kan føle meg og ikke er alene om tvangstanker.

Etter timen hos lege føler jeg en lettelse, men nå etter timen er jeg redd for legen skal tro at noen av tankene jeg har hatt er sanne. F eks tvangstanken om min far. Også kan jeg tenke: "tenk hvis min far blir anmeldt" eller noen andre får vite om tankene Så nå etter timen dukket disse tankene opp...håper de forsvinner like fort bort. For jeg vet det kun er jeg som bekymrer meg.

 

Jeg er hvertfall gla jeg dro til legen Satser på at ting blir litt bedre fremover. 

Anonymkode: fae36...889

[Dory]

Så flott du har tatt kontakt!:)

Håper du får raskt- og god hjelp.

 

[frosken]

1 time siden, Dory skrev:

Så flott du har tatt kontakt!:)

Håper du får raskt- og god hjelp.

 

Helt på siden av trådens tema, men går det bra med deg?

[Skyer]

Hei Jente 26

Når jeg leser innlegget ditt så kjenner jeg meg veldig igjen.  Jeg har hatt tvangstanker i mange år, og jeg vet hvor slitsom det er og hvor vondt disse tankene gjør. Som deg så er jeg utad blid og glad og har alltid fungert i jobb, men har til tider vært helt utslitt av tanker, gublinger, og analyser rundt veldig vonde temaer. Analyser og tanker som ikke lar seg stoppe, selv om man egentlig vet at tankene er helt uten rot i virkeligheten

Jeg har nå blitt mye bedre og når tvangstankene kommer så forsvinner de relativt fort igjen. Jeg er glad for at du er i en prosess med å komme i kontakt med psykolog, fordi det var det som hjalp meg. Du trenger støtte av en proffesjonell for å forstå hvordan du skal håndere disse tankene,  til å sortere tanker, og for få redskaper/teknikker som kan hjelpe deg.

Ikke minst er psykologen en god støtte til å føle at man blir forstått og at man ikke er gal...:-)

Lykke til, dette kommer til å gå bra!