Hva når man absolutt ikke vil...

[Gjest anbr42]

...leve mer? 

Jeg har gitt opp. Orker ikke mer. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Rådvilla skrev:

...leve mer? 

Jeg har gitt opp. Orker ikke mer. 

Jeg kjenner ikke så godt til forhistorien din, men vil bare si at jeg har lest innlegget ditt og tenker på deg. Jeg har vært der du er nå, i det mørkeste mørke, og det er svært smertefullt. Er det spesielle ting som gjør at du har det så vondt? Har du hatt det slik lenge?

Anonymkode: d5145...17e

[umakenverdt]

1 time siden, Rådvilla skrev:

...leve mer? 

Jeg har gitt opp. Orker ikke mer. 

Det er ikke godt å ha det sånn. Er det noe spesielt som har gjort disse tankene ekstra sterke i dag? Livet er til tider beinhardt. Du er ikke alene.

[Gjest]

Det er vel bare en generell opplevelse av at jeg ikke orker mer. Alt er slitsomt. 

[frosken]

43 minutter siden, Rådvilla skrev:

Det er vel bare en generell opplevelse av at jeg ikke orker mer. Alt er slitsomt. 

Da gjelder det å klore seg fast til det som kan motivere deg til å leve videre. For mange vil det å fokusere på hva et selvmord vil påføre de nærmeste av smerte være en god måte å bremse seg selv på.  Det finnes ingen måte å ramme sine nærmeste verre på enn ved å ta livet av seg.

Håper du får en ok natt og at du våkner med litt mer livslyst i morgen.

[Gjest]

21 minutter siden, frosken skrev:

Da gjelder det å klore seg fast til det som kan motivere deg til å leve videre. For mange vil det å fokusere på hva et selvmord vil påføre de nærmeste av smerte være en god måte å bremse seg selv på.  Det finnes ingen måte å ramme sine nærmeste verre på enn ved å ta livet av seg.

Håper du får en ok natt og at du våkner med litt mer livslyst i morgen.

Jeg vet det, frosken. Det er derfor jeg har rukket å psssere de 40 og fremdeles lever.

 

[frosken]

20 minutter siden, Rådvilla skrev:

Jeg vet det, frosken. Det er derfor jeg har rukket å psssere de 40 og fremdeles lever.

 

Jeg vet også at du vet, men tenkte at du kanskje kunne trenge en liten påminnelse akkurat i kveld:-)

[Gjest]

45 minutter siden, frosken skrev:

Jeg vet også at du vet, men tenkte at du kanskje kunne trenge en liten påminnelse akkurat i kveld:-)

Takk for det.

Men jeg tror jeg har kommet ganske langt på en slags vei. Jeg vil gjerne ha hjelp, men samtidig greier jeg ikke å nyttiggjøre meg de råd og den hjelp jeg får. Da er det ikke lett.

 

 

[frosken]

5 timer siden, Rådvilla skrev:

Takk for det.

Men jeg tror jeg har kommet ganske langt på en slags vei. Jeg vil gjerne ha hjelp, men samtidig greier jeg ikke å nyttiggjøre meg de råd og den hjelp jeg får. Da er det ikke lett.

 

 

Har du kommet i gang med å ta medisiner igjen?

Det er vanskelig å fortsette å be om hjelp når man har blitt avvist. Jeg tror de fleste i din situasjon hadde blitt ganske opprørt over avslaget du fikk fra dps. Allikevel tror jeg at du må fortsette å be om hjelp fra helsevesenet slik at du kan få det bedre.

[Gjest]

Jeg føler jeg har "kommet over" den skuffelsen nå. Tenker stadig på å bestille time hos legen for samtale og ny henvisning, men det blir fremdeles bare med tanken. Medisinene tok jeg bare første kvelden, men sluttet så igjen. Har visst utviklet medisinvegring. Kanskje også behandlingsvegring generelt. Men skal ta meg sammen. Skal slutte å skrive her for å klage på hvordan jeg har det, og heller søke hjelp i RL. Det er jo bare å bestille time hos legen. Men hvorfor er det likevel så vanskelig å gjøre det? 

[FjellOgDalar]

Det er vondt når man føler det sånn, at ikke noe nytter. Er det småting du kan klare å klynge deg fast til? Som noe fin musikk, fuglesang, naturopplevelser? Jeg har i alle fall veldig god erfaring med å komme meg ut i skok og mark selv om monsteret som vokter dørstokkmila får angsten til å rive og slite i en.

Med mindre det var bivirkninger som fikk deg til å kutte ut meds, vil jeg på det sterkeste oppfordre deg til å begynne og ta dem igjen. Jeg kan skjønne at det nok føles rart å ta medisiner mot noe som føles som en abstrakt lidelse, men depresjon er en helt reell sykdom. Episoder går gjerne over etter hvert, men det er viktig å behandle det før man f.eks. kutter ut mat eller blir selvdestruktiv/suicidal. Jeg synes absolutt du skal gå tilbake til legen din. Denne kan eventuelt henvise deg til privatpraktiserende psykiater/psykolog med driftsavtale - slik at du ikke betaler mer enn du gjør i det offentlige.

Jeg kom også på om hjemmtjenesten har noe lavterskeltilbud for psykisk helse. Mange kommuner har dette, og da vil du få en kontakt som kan besøke deg noen ganger i uka. Jeg er ikke riktig sikker på henvisningsrutinen, for det er lenge siden jeg selv om inn i systemet, men det er verdt å sjekke ut. Kontakten kan bistå deg med støttesamtaler, hjelpe deg i det offentlige.

Ellers... Jeg ringer krisetelefoner som Krikens SOS og Mental helse, eventuelt legevakta om jeg føler meg helt på bristepunktet.

Hva angår selvmord. Man blir mentalt blind når man er deprimert, så jeg skal ikke komme med en ladd pekefinger. Likevel synes jeg Frosken har et godt poeng.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg så godt. Jeg har også tippet over til det selvdestruktive og retter alt sinnet mot meg selv. Jeg fortjener ikke å leve.

Anonymkode: c6b2c...375

[Annkarin]

Jeg har det også slik, om jeg går uten medisiner. De er rett og slett livsnødvendige :/ Dessverre. Så får jeg bare gå med denne anspente tunga mi....

[Gjest]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner deg så godt. Jeg har også tippet over til det selvdestruktive og retter alt sinnet mot meg selv. Jeg fortjener ikke å leve.

Anonymkode: c6b2c...375

Håper det ordner seg på et vis for deg også etterhvert. Klem 

[Gjest]

10 minutter siden, Annkarin skrev:

Jeg har det også slik, om jeg går uten medisiner. De er rett og slett livsnødvendige :/ Dessverre. Så får jeg bare gå med denne anspente tunga mi....

Men jeg greier ikke å ta medisiner. Har sperre! 

[Gjest]

5 timer siden, FjellOgDalar skrev:

Det er vondt når man føler det sånn, at ikke noe nytter. Er det småting du kan klare å klynge deg fast til? Som noe fin musikk, fuglesang, naturopplevelser? Jeg har i alle fall veldig god erfaring med å komme meg ut i skok og mark selv om monsteret som vokter dørstokkmila får angsten til å rive og slite i en.

Med mindre det var bivirkninger som fikk deg til å kutte ut meds, vil jeg på det sterkeste oppfordre deg til å begynne og ta dem igjen. Jeg kan skjønne at det nok føles rart å ta medisiner mot noe som føles som en abstrakt lidelse, men depresjon er en helt reell sykdom. Episoder går gjerne over etter hvert, men det er viktig å behandle det før man f.eks. kutter ut mat eller blir selvdestruktiv/suicidal. Jeg synes absolutt du skal gå tilbake til legen din. Denne kan eventuelt henvise deg til privatpraktiserende psykiater/psykolog med driftsavtale - slik at du ikke betaler mer enn du gjør i det offentlige.

Jeg kom også på om hjemmtjenesten har noe lavterskeltilbud for psykisk helse. Mange kommuner har dette, og da vil du få en kontakt som kan besøke deg noen ganger i uka. Jeg er ikke riktig sikker på henvisningsrutinen, for det er lenge siden jeg selv om inn i systemet, men det er verdt å sjekke ut. Kontakten kan bistå deg med støttesamtaler, hjelpe deg i det offentlige.

Ellers... Jeg ringer krisetelefoner som Krikens SOS og Mental helse, eventuelt legevakta om jeg føler meg helt på bristepunktet.

Hva angår selvmord. Man blir mentalt blind når man er deprimert, så jeg skal ikke komme med en ladd pekefinger. Likevel synes jeg Frosken har et godt poeng.

Takk for gode innspill!

[Annkarin]

Kanskje du burde legge deg inn og få hjelp med å starte opp med medisiner igjen. Det er lettere å greie ta medisiner når man går i psykoterapi