Sårt og flaut - å gå på en smell!

[Optimisten]

Hei,

Det satt langt inne å skrive dette, men la gå. 

Det siste året mitt har vært turbulent for å si det mildt. I Mai ifjor brøt jeg opp med samboer og flyttet for meg selv. I perioden etter følte jeg meg veldig ensom og dro på desperat datejakt for å fylle tomrommet, flere jenter i uka. Men jeg klarte ikke å oppnå noen kjemi. Det endre opp med at jeg meldte meg på et program som involverte dating. Dette så jeg veldig frem til. På bussen til intervjuet satt selvfølgelig eksen min. Dette gjorde for et awkward moment, og beviste tydelig at jeg fortsatt ikke var over henne. Halvåret som fulgte vekslet jeg mellom valget programdeltakelse og eks. Dette førte til angst og depresjon. Jeg klarte ikke å foreta et valg. Det vil si, jeg tok ett valg for så å gå tilbake på det. I tillegg var jeg stresset på jobben, og klarte ikke å slappe av. Jeg fikk ikke sove om natten, fikk utskrevet sovemedisin og antidepressiva. Jeg fikk sykemelding fra jobb og følte meg helt elendig. Jeg gikk til psykolog. Dagene gikk opp og ned. Fra å være en frisk og oppegående fyr ble jeg et stressa vrak. Nå i ettertid er jeg fortsatt delvis sykemeldt, går på antidepressiva, både eks og program gikk i vasken. Dette høres kanskje ikke ut som noe voldsomt traume, eller livsvalg, men for meg i mitt hue var dette et veiskille, et stort livsvalg. Jeg har forøvrig ingen tidligere medisinsk historie. 

I tiden etterpå var jeg såpass stresset og følte at jeg feilet i alt jeg gjorde. Jeg måtte fortelle venner og familie at prosjektet/drømmen min ikke ble noe av. At jeg surret til alt. Jeg føler den dag idag fortsatt skam, utilstrekkelighet og anger på min egen oppførsel i perioden og at jeg ikke mestret situasjonen. Men jeg har bestemt meg for å komme meg videre.

 I den verste perioden lå jeg i sengen og googlet ulike måter å ta livet av meg på. Begeret var fullt, skammen og selvfølelsen var på bånn. Jeg ser på meg selv som en oppegående fyr, og derfor var dette kanskje ekstra tungt. Jeg lå tidvis i senga med en pose over hodet, kniven mot strupen/håndleddet og jeg gikk tur langs Akerselva og tittet ned fra høye bruer. Jeg trodde jeg aldri kunne synke så dypt, føle meg så nedfor. Jeg tok feil og føler meg veldig ydmyk. Jeg ser nå hvor sårbart livet er og hvor kritiske valgene våre kan være/bli. 

I ettertid har jeg lest mye om unge menn og selvmord. Trangen om å være suksessfull i dagens samfunn. Det er fakta at menn tar livet sitt 4 ganger så ofte som kvinner. Når det er sagt har kvinner tilsvarende mengde selvmordsforsøk. Det er trist statistikk. Men dette ble er tema som begynte å oppta meg mer og mer. I skrivende stund ser jeg at selvmord ikke løser noen problemer og at det forhåpentligvis dukker opp nye muligheter for meg. Men jeg har aldri hatt det så tøft som de siste månedene. Det er tungt når huet ditt er fylt med negativitet og du ikke kan rømme fra det. 

Del gjerne hvis du har hatt en tøff periode du har kommet deg igjennom. Jeg håper jeg gjennom dette kan bidra til at noen kan komme med sin historie og kanskje føle seg litt bedre. 

Dette var min historie. Takk for at du ville lese.