Er i ferd med å gå til grunne

[AnonymBruker]

Det har vært så mange belastninger og traumer. Har brukt opp alle mine ressurser på å holde meg oppe i hele mitt liv. I en lengre periode nå har jeg igjen møtt mye motgang. Jeg har gått inn i en krise som på sett og vis har roet seg sånn ytre sett.

Egentlig er det lenge siden begeret ble fullt. Men har holdt ut. Har ikke støtte i familie/venner. Familien min har jeg gitt opp. Det er absolutt ikke noe å hente der. Tvert i mot så holder jeg meg unna om jeg ikke vil gå til grunne. 

Vet ikke helt hva det vil si å gå til grunne. Men i den grad jeg forstår det, så innser jeg at det er i ferd med å skje meg nå. Jeg trodde at ved å gå i behandling og jobbe for er bedre liv ville nytte. Men jeg tok feil.

Jeg har utallige innleggelser og forsøk på ulike medisiner bak meg. Likevel lider jeg - hver dag. Snart har jeg ikke mer å gå på. I en lengre periode har også forholdet mitt skrantet pga alle de ytre påkjenninger og totalt mangel på støtte fra omgivelsene. Ikke minst pga økonomien. Mange dager har vi ikke til salt i suppa. Slik har det vært i årevis. 

Har mobbing, omsorgssvikt i oppveksten og flerårig overgrep bak meg. Familien min har aldri støttet meg, aldri besøkt meg på sykehuset. Tvert i mot er de til tider (vet aldri når) skadelige for meg. Men forholdet til partneren min er veldig stabilt og hn er der for meg selv om hn blir sliten.

Siste halvåret vært så fortvilet og bedt behandlingsapparatet om hjelp. Vært ærlig på at jeg er så fortvilet at jeg ikke klarer mer. Det er absolutt siste utvei men dag for dag nærmer jeg meg ser det ut som nå. Nå er jeg kommet i en nærmest apatisk tilstand hvor jeg på en måte bare eksisterer i en slags tilstand som mer og mer fjerner meg fra livet.

Har gjentatte ganger bedt om hjelp. Får ikke respons. Idag bare et spørsmål om "hvor suicidal jeg er akkurat nå". Jeg ville være grei så sa det går bedre. Men det gjør ikke det. Gudene vet hvor lenge strikken holder. Det synger på siste verset men jeg tror de har gitt meg opp. Eneste som gjør at jeg nå puster er min partner. Kunne aldri ha påført hn noe sånt. Men så er det hva man til syvende og sist klarer også. 

Er det noe mer å gjøre? Hva skjer når tålegrensa er nådd? Hodet mitt er fylt med traumer og jeg har ikke sovet skikkelig på lenge. I tillegg sa behandler idag at jeg skal begynne hos en annen. 

Er fortvilet pga mangelen på hjelp. Det er som å rope i et tomt rom. Ingen hører. Men nå er jeg i ferd med å bli mer og mer apatisk. Vet ikke om jeg har tro på at noe kan hjelpe meg mer. Heller ikke psykiatrien. 

Anonymkode: 399f3...8b3