Ekspertsvar ADD diagnose?

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp gjennomført en nevropsykologisk undersøkelse med tanke på Adhd. Min datter ble utredet for noen måneder siden og fikk diagnosen ADD. Hun var da 19 år, og selv er jeg i 40-årene. 

Konklusjonen på den nevropsykologiske testen sier mot slutten:

Profilen i resultatet viser at dette er en person med et høyt intellektuelt nivå både når det gjelder språklige og ikke-verbale aktiviteter. Hun har vært en klar underyter rent skolefaglig sett i forhold til intellektuelt nivå. Dette viser seg ved et resultat i nedre normalområde når det gjelder faktiske kunnskaper samtidig som hennes språklige begrepsevne er markert bedre enn aldergjennomsnittet.

Hun har fylt ut deler av symptomskjema for ADD, og hennes profil kan gi mistanke om at hun kan ha en slik tilstand. Enkelte av hennes utfall på oppmerksomhetsspenn og prosesseringshastighet, kan ofte ses hos personer med en slik tilstand.

Hun bør henvises til psykiatrisk poliklinikk for utprøving med medikamentell behandling for ADD

 

Mitt spørsmål er som følger: Betyr dette at jeg har ADD? Eller betyr det bare at det er en viss sannsynlighet for at jeg har det?

Jeg er litt bekymret for at jeg må gjennom enda en undersøkelse for å få endelig diagnose.... må jeg det? Og kan jeg nektes medikamentell behandling siden det ikke er psykiatrisk poliklinikk som har gjennomført den nevropsykologiske undersøkelsen?

Vil bare nevne at vedkommende som tok testen er spesialist i klinisk nevropsykologi og godkjent for å ta testen.

Anonymkode: c6974...126

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg leser dette som at du overveiende sannsynlig har ADD, og den som har utredet deg er absolutt "godkjent".

Tross ADD er det ikke 100% sikkert at medisiner vil hjelpe deg. Det må derfor prøves ut for nettopp å finne ut dette.

[Dame333]

1 minutt siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg leser dette som at du overveiende sannsynlig har ADD, og den som har utredet deg er absolutt "godkjent".

Tross ADD er det ikke 100% sikkert at medisiner vil hjelpe deg. Det må derfor prøves ut for nettopp å finne ut dette.

Kan jeg forstå det slik at man egentlig aldri kan bli sikker? At overveiende sannsynlig er lik; Diagnose? 

Jeg er innforstått med at ikke alle reagerer like positivt på medisinering, men jeg vil gjerne ha muligheten til å få prøve det ut

Jeg måtte kjempe ganske mange år for at BUP skulle vurdere min datter, og lyktes vel egentlig aldri siden hun kom over i de voksnes rekke før hun ble utredet. Dermed var det voksenpsykiatrisk poliklinikk som utredet henne. Hun har forøvrig hatt veldig god nytt av medisiner. Syns forøvrig at det er betenkelig at det skal være en høyere terskel for utredning hos BUP enn hos voksenpsykiatrisk poliklinikk. Hun sliter nå med sosialangst, depresjon og agorafobi, noe jeg er tilbøyelig til å kalle senskader grunnet sein diagnose og dermed ingen tilrettelegging i skole eller oppfølging ellers.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1 minutt siden, Dame333 skrev:

Kan jeg forstå det slik at man egentlig aldri kan bli sikker? At overveiende sannsynlig er lik; Diagnose? 

Jeg er innforstått med at ikke alle reagerer like positivt på medisinering, men jeg vil gjerne ha muligheten til å få prøve det ut

Jeg måtte kjempe ganske mange år for at BUP skulle vurdere min datter, og lyktes vel egentlig aldri siden hun kom over i de voksnes rekke før hun ble utredet. Dermed var det voksenpsykiatrisk poliklinikk som utredet henne. Hun har forøvrig hatt veldig god nytt av medisiner. Syns forøvrig at det er betenkelig at det skal være en høyere terskel for utredning hos BUP enn hos voksenpsykiatrisk poliklinikk. Hun sliter nå med sosialangst, depresjon og agorafobi, noe jeg er tilbøyelig til å kalle senskader grunnet sein diagnose og dermed ingen tilrettelegging i skole eller oppfølging ellers.

Ja, du kan si det slik vedr diagnose.

Det med sen utredning i BUP er jeg helt enig i. Det er en skam.

[Dame333]

Den 2.6.2016 at 18.06, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Ja, du kan si det slik vedr diagnose.

Det med sen utredning i BUP er jeg helt enig i. Det er en skam.

Da har jeg fått time ved Psykiatrisk poliklinikk, og det ser ut for at timen gjelder utredning. Timen er et halvt år frem i tid. Føler meg nå veldig usikker på hva dette dreier seg om. Trodde jeg hadde fått diagnosen jeg, eller er det slik at det må være en Psykiatrisk poliklinikk som setter den før den "teller" som diagnose? Skjønner jeg må innom en plass som kan/har lov til å skrive ut de medikamentene det er snakk om i forhold til ADD, men videre utredning... skulle det være nødvendig? Det eneste jeg ønsker er egentlig å se om medisiner er noe som kan fungere på meg. Enten fungerer de eller så fungerer de ikke.... burde ikke være verre enn det. Er det normalt at man må vente et halvt år på å få prøve ut medisiner om man allerede har tatt en nevropsykologisk test? Jeg nærmer meg 50 år, og syns vel egentlig jeg har ventet lenge nok! 

Om noen skulle ha noen gode råd, eller en stor dose tålmodighet å gi meg....vil dette bli møtt med takknemlighet

Tror jeg har utviklet en viss skepsis til hvor vidt det er mulig å få den hjelpen man ber om uten å måtte kjempe en årelang kamp først. 

[Trine]

4 timer siden, Dame333 skrev:

Da har jeg fått time ved Psykiatrisk poliklinikk, og det ser ut for at timen gjelder utredning. Timen er et halvt år frem i tid. Føler meg nå veldig usikker på hva dette dreier seg om. Trodde jeg hadde fått diagnosen jeg, eller er det slik at det må være en Psykiatrisk poliklinikk som setter den før den "teller" som diagnose? Skjønner jeg må innom en plass som kan/har lov til å skrive ut de medikamentene det er snakk om i forhold til ADD, men videre utredning... skulle det være nødvendig? Det eneste jeg ønsker er egentlig å se om medisiner er noe som kan fungere på meg. Enten fungerer de eller så fungerer de ikke.... burde ikke være verre enn det. Er det normalt at man må vente et halvt år på å få prøve ut medisiner om man allerede har tatt en nevropsykologisk test? Jeg nærmer meg 50 år, og syns vel egentlig jeg har ventet lenge nok! 

Om noen skulle ha noen gode råd, eller en stor dose tålmodighet å gi meg....vil dette bli møtt med takknemlighet

Tror jeg har utviklet en viss skepsis til hvor vidt det er mulig å få den hjelpen man ber om uten å måtte kjempe en årelang kamp først. 

Nevropsykologisk undersøkelse er bare et ledd i utredning av ADHD. DPS kommer til å sjekke "alt" annet for å utelukke om det kan være noe annet som feiler deg. Du må bl.a ha hatt symptomene fra før du fylte 7 år. Jeg ble også henvist til DPS for utprøving av medisiner, men de utredet mer før jeg fikk medisiner. Nå hadde ikke jeg først vært hos nevropsykolog da så de skulle sende meg til en sånn og siden den gale dama på DPS mente jeg hadde angst så fikk jeg ikke teste medisiner mens jeg ventet på undersøkelsen. Heldigvis sluttet hun!

Og du trenger ikke være skeptisk, du kan bare innse fakta med engang, man MÅ kjempe en årrekke for å få den hjelpen man ber om/trenger

[Dame333]

1 time siden, Trine skrev:

Nevropsykologisk undersøkelse er bare et ledd i utredning av ADHD. DPS kommer til å sjekke "alt" annet for å utelukke om det kan være noe annet som feiler deg. Du må bl.a ha hatt symptomene fra før du fylte 7 år. Jeg ble også henvist til DPS for utprøving av medisiner, men de utredet mer før jeg fikk medisiner. Nå hadde ikke jeg først vært hos nevropsykolog da så de skulle sende meg til en sånn og siden den gale dama på DPS mente jeg hadde angst så fikk jeg ikke teste medisiner mens jeg ventet på undersøkelsen. Heldigvis sluttet hun!

Og du trenger ikke være skeptisk, du kan bare innse fakta med engang, man MÅ kjempe en årrekke for å få den hjelpen man ber om/trenger

I min tid var alle barn ute og lekte, og det ble igrunn aldri sett på som et problem at noen var mer aktiv og impulsiv enn andre. Dette var noe vi barna ordnet oss imellom fra 4-5 års alderen. De voksne var jo ikke tilstede for å korrigere oss på samme måte som de er nå. Dermed kan man ikke si at problemer oppsto før jeg begynte på skolen. I denne perioden hadde jeg episoder (1.-2. klasse) med dødsangst. Eller det er sånn jeg husker det nå i ettertid, men det var ikke noe jeg nevnte for de voksne. Barn gjør ikke alltid det. Vanskelig å si hva som utløste det, men husker at anfallene kom om jeg var alene...jeg avskydde å være alene. Nøkkelbarn var vel ordet som har blitt brukt om oss i ettertid. Hvordan det var for meg i skolen er vanskelig å beskrive så lang tid etterpå. Jeg tror det best kan beskrives som en følelse av at alle andre visste noe jeg ikke visste. Jeg gikk rundt i en form form for tåke der de andre visste hva dette dreide seg om, mens jeg diltet etter og prøvde å passe inn. Man kan kanskje si at de var utstyrt med kart og kompass som jeg ikke hadde, og de så ut til å vite hvor og hva de skulle til en hver tid......

Selv om jeg opplevde angst i denne tiden er det ikke noe som har vedvart. Jeg kan ha noe som jeg vil beskrive som mikrodepresjoner. Disse har jeg hatt så lenge jeg kan huske....eller i alle fall siden ungdomstiden. I dag kommer de gjerne når jeg begynner å analysere ihjel ett eller annet jeg har gjort eller sagt i løpet av dagen, og de går fort over. De verste kan vare et døgn eller to kanskje. Disse har jeg etterhvert lært meg å håndtere slik at det nå stort sett dreier seg om enda kortere tid. Jeg passer bare på å være i konstant aktivitet, finner noe som kan fylle opp all plass i hodet..... i verste fall kan jeg løpe til jeg er dødssliten, det hjelper alltid. Blir roligere og mer avslappet. Jeg har forresten alltid brukt løping eller hard trening som en form for "terapi". Hele ungdomstiden løp jeg to ganger 6 km. daglig. Dette føler jeg har hjulpet meg mye. Problemet i dag er at kroppen min ikke lengre tåler denne mengde løpingen og trening. Knær og hofter vil ikke mer, og de gangene jeg likevel må ty til løping protesterer kroppen heftig i flere dager etterpå, men noen ganger er det verdt det....bare for noen timers ro...stillhet og trøtthet. Jeg blir ikke yngre, og jeg vet at knær, hofter og gud vet hva ikke kommer til å bli bedre. Jeg har et ørlite håp om at medisinering kan gi meg samme roen som den intense løpingen/treningen har gitt meg tidligere.......

Videre har jeg det som noen vil kalle hyperfokus....ikke vet jeg.....i alle fall virker det som jeg til en hver tid må være intenst opptatt av noe. En eller annen hobby som er altoppslukende....og da mener jeg virkelig altoppslukende! Skulle jeg våkne om natten setter jeg i gang, og våkne gjør jeg stort sett hver natt....jeg eier ikke døgnrytme for å si det slik. Min samboer skjønner ikke hvorfor jeg alltid må gå så intenst til verks....men han vet at det gir seg etter en tid....like sikkert som dette betyr at jeg finner en annen interesse/hobby like fort som den forrige forsvant.

Jeg vet ikke hvor gammel du er, og om du opplever noe av det samme som meg. Hadde vært fint å høre litt om hvordan du opplever det å ha ADD/ADHD. 

[Trine]

8 timer siden, Dame333 skrev:

I min tid var alle barn ute og lekte, og det ble igrunn aldri sett på som et problem at noen var mer aktiv og impulsiv enn andre. Dette var noe vi barna ordnet oss imellom fra 4-5 års alderen. De voksne var jo ikke tilstede for å korrigere oss på samme måte som de er nå. Dermed kan man ikke si at problemer oppsto før jeg begynte på skolen. I denne perioden hadde jeg episoder (1.-2. klasse) med dødsangst. Eller det er sånn jeg husker det nå i ettertid, men det var ikke noe jeg nevnte for de voksne. Barn gjør ikke alltid det. Vanskelig å si hva som utløste det, men husker at anfallene kom om jeg var alene...jeg avskydde å være alene. Nøkkelbarn var vel ordet som har blitt brukt om oss i ettertid. Hvordan det var for meg i skolen er vanskelig å beskrive så lang tid etterpå. Jeg tror det best kan beskrives som en følelse av at alle andre visste noe jeg ikke visste. Jeg gikk rundt i en form form for tåke der de andre visste hva dette dreide seg om, mens jeg diltet etter og prøvde å passe inn. Man kan kanskje si at de var utstyrt med kart og kompass som jeg ikke hadde, og de så ut til å vite hvor og hva de skulle til en hver tid......

Selv om jeg opplevde angst i denne tiden er det ikke noe som har vedvart. Jeg kan ha noe som jeg vil beskrive som mikrodepresjoner. Disse har jeg hatt så lenge jeg kan huske....eller i alle fall siden ungdomstiden. I dag kommer de gjerne når jeg begynner å analysere ihjel ett eller annet jeg har gjort eller sagt i løpet av dagen, og de går fort over. De verste kan vare et døgn eller to kanskje. Disse har jeg etterhvert lært meg å håndtere slik at det nå stort sett dreier seg om enda kortere tid. Jeg passer bare på å være i konstant aktivitet, finner noe som kan fylle opp all plass i hodet..... i verste fall kan jeg løpe til jeg er dødssliten, det hjelper alltid. Blir roligere og mer avslappet. Jeg har forresten alltid brukt løping eller hard trening som en form for "terapi". Hele ungdomstiden løp jeg to ganger 6 km. daglig. Dette føler jeg har hjulpet meg mye. Problemet i dag er at kroppen min ikke lengre tåler denne mengde løpingen og trening. Knær og hofter vil ikke mer, og de gangene jeg likevel må ty til løping protesterer kroppen heftig i flere dager etterpå, men noen ganger er det verdt det....bare for noen timers ro...stillhet og trøtthet. Jeg blir ikke yngre, og jeg vet at knær, hofter og gud vet hva ikke kommer til å bli bedre. Jeg har et ørlite håp om at medisinering kan gi meg samme roen som den intense løpingen/treningen har gitt meg tidligere.......

Videre har jeg det som noen vil kalle hyperfokus....ikke vet jeg.....i alle fall virker det som jeg til en hver tid må være intenst opptatt av noe. En eller annen hobby som er altoppslukende....og da mener jeg virkelig altoppslukende! Skulle jeg våkne om natten setter jeg i gang, og våkne gjør jeg stort sett hver natt....jeg eier ikke døgnrytme for å si det slik. Min samboer skjønner ikke hvorfor jeg alltid må gå så intenst til verks....men han vet at det gir seg etter en tid....like sikkert som dette betyr at jeg finner en annen interesse/hobby like fort som den forrige forsvant.

Jeg vet ikke hvor gammel du er, og om du opplever noe av det samme som meg. Hadde vært fint å høre litt om hvordan du opplever det å ha ADD/ADHD. 

Jeg er 35 år. Da jeg var barn var det heller ingen som reagerte på at vi var ute og herjet hele dagen. Det var jo det man gjorde på den tiden. Heldigvis! Jeg hadde i grunn symptomer allerede da jeg lå i magen til mamma. Jeg var veldig aktiv og sparket mye. Men på den tiden hadde ikke jenter ADHD. Ikke tror jeg noen hadde forstått det uansett for jeg var stille, beskjeden og fant ikke på masse tull. Men jeg klarte ikke konsentrere meg. I leksetimene (eller hva det nå het) på skolen fikk jeg ikke gjort noe og hjemme brukte jeg masse tid på skolearbeid i et forsøk på å klare å henge med. Og jeg hang jo med, var bare ingen som så hvor ufattelig mye tid og energi jeg brukte på det. Jeg har ikke hatt angst, men har hatt depresjon og selvmordstanker fra jeg var barn. Jeg følte aldri at jeg passet inn noe sted. Og egentlig likte jeg best å være alene. Jeg var og er fortsatt veldig guttejente. Jeg klarer ikke sitte stille og jeg klarer ikke konsentrere meg eller følge med når noen prater eller jeg skal lese noe. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om tåke og at alle andre bare visste hva de skulle gjøre.

Jeg har ikke et intenst hyperfokus, men jeg har problemer med å legge fra meg ting før jeg er ferdig. men så blir jeg fort lei og da blir jeg skikkelig lei. Så har jeg også problemer med at kroppen ikke henger med lenger. Har dratt på meg noen skader opp gjennom åra. Mine største problemer er vel at jeg ikke klarer motivere meg selv, at jeg ikke klarer regulere følelser og at jeg ikke klarer å konsentrere meg eller holde fokus. Fungerer best til praktiske ting, men det er ikke kroppen enig i. Har lest at det er veldig vanlig for folk med adhd å få mye smerter. Muligens pga muskulær dysregulering. Så har jeg en kronisk depresjon og lav selvtillit.

[Dame333]

Den 18.6.2016 at 20.04, Trine skrev:

Jeg er 35 år. Da jeg var barn var det heller ingen som reagerte på at vi var ute og herjet hele dagen. Det var jo det man gjorde på den tiden. Heldigvis! Jeg hadde i grunn symptomer allerede da jeg lå i magen til mamma. Jeg var veldig aktiv og sparket mye. Men på den tiden hadde ikke jenter ADHD. Ikke tror jeg noen hadde forstått det uansett for jeg var stille, beskjeden og fant ikke på masse tull. Men jeg klarte ikke konsentrere meg. I leksetimene (eller hva det nå het) på skolen fikk jeg ikke gjort noe og hjemme brukte jeg masse tid på skolearbeid i et forsøk på å klare å henge med. Og jeg hang jo med, var bare ingen som så hvor ufattelig mye tid og energi jeg brukte på det. Jeg har ikke hatt angst, men har hatt depresjon og selvmordstanker fra jeg var barn. Jeg følte aldri at jeg passet inn noe sted. Og egentlig likte jeg best å være alene. Jeg var og er fortsatt veldig guttejente. Jeg klarer ikke sitte stille og jeg klarer ikke konsentrere meg eller følge med når noen prater eller jeg skal lese noe. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om tåke og at alle andre bare visste hva de skulle gjøre.

Jeg har ikke et intenst hyperfokus, men jeg har problemer med å legge fra meg ting før jeg er ferdig. men så blir jeg fort lei og da blir jeg skikkelig lei. Så har jeg også problemer med at kroppen ikke henger med lenger. Har dratt på meg noen skader opp gjennom åra. Mine største problemer er vel at jeg ikke klarer motivere meg selv, at jeg ikke klarer regulere følelser og at jeg ikke klarer å konsentrere meg eller holde fokus. Fungerer best til praktiske ting, men det er ikke kroppen enig i. Har lest at det er veldig vanlig for folk med adhd å få mye smerter. Muligens pga muskulær dysregulering. Så har jeg en kronisk depresjon og lav selvtillit.

ADD/ADHD eller ikke. Viser bare hvor forskjellige vi er likevel. Min datter har vært mer som deg, veldig stille og rolig.... og har vært det hele livet. Ikke noe tegn til hyperaktivitet der. Problemene ble først synlig når hun skulle lære å lese...DA ble hun urolig da. Hender og føtter gikk i alle retninger, boken nærmest snurret, klærne for av for hun ble svett....hun var tørst osv... og det var etter 2-3 ord. Og vi som skulle øve på setningen 5 ganger!! Jeg måtte gi meg etter to, da var vi begge utslitte! 

Jeg mistenker at jeg var den hypre sorten.....full rulle hele dagen, og "klippekort" på sykehuset som min mor sa den gangen. Det gikk så langt at min mor prøvde å bøte på de skadene hun kunne....uten å oppsøke sykehuset... flaut å renne innom der hele tiden. Selv kunne jeg finne på å skjule skadene fordi jeg visste jeg hadde fått beskjed om å være forsiktig.... satt med ene hånden under bordet så ingen skulle se at alle fingrene var blå og hovne. Selvfølgelig fattet mor misstanke ganske raskt....og så bar det til sykehuset igjen hehe

[Trine]

6 minutter siden, Dame333 skrev:

ADD/ADHD eller ikke. Viser bare hvor forskjellige vi er likevel. Min datter har vært mer som deg, veldig stille og rolig.... og har vært det hele livet. Ikke noe tegn til hyperaktivitet der. Problemene ble først synlig når hun skulle lære å lese...DA ble hun urolig da. Hender og føtter gikk i alle retninger, boken nærmest snurret, klærne for av for hun ble svett....hun var tørst osv... og det var etter 2-3 ord. Og vi som skulle øve på setningen 5 ganger!! Jeg måtte gi meg etter to, da var vi begge utslitte! 

Jeg mistenker at jeg var den hypre sorten.....full rulle hele dagen, og "klippekort" på sykehuset som min mor sa den gangen. Det gikk så langt at min mor prøvde å bøte på de skadene hun kunne....uten å oppsøke sykehuset... flaut å renne innom der hele tiden. Selv kunne jeg finne på å skjule skadene fordi jeg visste jeg hadde fått beskjed om å være forsiktig.... satt med ene hånden under bordet så ingen skulle se at alle fingrene var blå og hovne. Selvfølgelig fattet mor misstanke ganske raskt....og så bar det til sykehuset igjen hehe

Man er ikke nødvendigvis rolig selv om man er stille og beskjeden. Man trenger ikke prate for å være idiot i skogen, eller sykle rundt halve bygda, eller ha klippekort på legevakta. Nå var jeg ikke kjempe ofte på legevakta. Mamma var av oppfatningen at det meste gror av seg selv og jeg syns det var tortur å sitte på venterommet på legevakta Så der havnet jeg bare dersom jeg var borte da jeg skadet meg og andre hadde ansvaret for meg. Men jeg likte best å være alene. Jeg er ikke hypersosial som mange jenter med adhd kan være. Men jeg har også den uroen når jeg skulle sitte stille, slik som du forteller at datteren din hadde . Det klør i bena og rumpa klarer rett og slett ikke å sitte på en stol. Jeg endrer stilling hele tiden.

[Dame333]

En ting som jeg lurer veldig på. Som barn hadde jeg episoder hvor jeg har glemt hva jeg har gjort....en form for blackout. Er dette noe som kan forbindes med Adhd? Av og til hente det at jeg ikke skjønte hvorfor noen var irritert/sint på meg....og så når jeg spurte min søster kunne hun f.eks. fortelle at jeg har sparket min stakkars gamle mormor eller lignende  Jeg kunne for alt i verden ikke huske at jeg hadde gjort det. En annen gang hadde jeg malt meg selv og klærne med husmaling fra topp til tå..... jeg skjønte jo at det var jeg selv som hadde gjort det, men husket ikke selve handlingen....ikke da, og ikke nå....

Må si min mor til tider har hatt en tålmodighet av gull....

[Dame333]

4 minutter siden, Trine skrev:

Man er ikke nødvendigvis rolig selv om man er stille og beskjeden. Man trenger ikke prate for å være idiot i skogen, eller sykle rundt halve bygda, eller ha klippekort på legevakta. Nå var jeg ikke kjempe ofte på legevakta. Mamma var av oppfatningen at det meste gror av seg selv og jeg syns det var tortur å sitte på venterommet på legevakta Så der havnet jeg bare dersom jeg var borte da jeg skadet meg og andre hadde ansvaret for meg. Men jeg likte best å være alene. Jeg er ikke hypersosial som mange jenter med adhd kan være. Men jeg har også den uroen når jeg skulle sitte stille, slik som du forteller at datteren din hadde . Det klør i bena og rumpa klarer rett og slett ikke å sitte på en stol. Jeg endrer stilling hele tiden.

 

4 minutter siden, Trine skrev:

Man er ikke nødvendigvis rolig selv om man er stille og beskjeden. Man trenger ikke prate for å være idiot i skogen, eller sykle rundt halve bygda, eller ha klippekort på legevakta. Nå var jeg ikke kjempe ofte på legevakta. Mamma var av oppfatningen at det meste gror av seg selv og jeg syns det var tortur å sitte på venterommet på legevakta Så der havnet jeg bare dersom jeg var borte da jeg skadet meg og andre hadde ansvaret for meg. Men jeg likte best å være alene. Jeg er ikke hypersosial som mange jenter med adhd kan være. Men jeg har også den uroen når jeg skulle sitte stille, slik som du forteller at datteren din hadde . Det klør i bena og rumpa klarer rett og slett ikke å sitte på en stol. Jeg endrer stilling hele tiden.

Jeg kan stort sett sitte stille nå............heldigvis! Hvor mye jeg får med med av det som skjer på stillesittende møter og lignende er noe helt annet. Jeg har mine teknikker: en fot som hopper under bordet ser ingen. En blyant som går rundt og rundt i hånden....kan gå bra bare ikke noen begynner å henge seg opp i det. Verre med penner; klikkelyd hele tiden er ikke populært hehe.

Jeg husker jeg måtte utsette å få tannregulering på tennene da tannlegen mente at et barn som var SÅ urolig neppe trengte tannregulering. Han mente ingen hadde mulighet til å rekke å se at tennene mine var skjeve så lenge jeg var i konstant bevegelse. Ble seks år med tannregulering som voksen istedet. Sånn var det på den tiden....

Ser du sliter med å finne rett medisin, er litt urolig for å komme i den kategorien selv. Lurer på om jeg har blitt for gammel...at det ikke vil fungere på meg. Jeg får sette min lit på nevropsykologen som mente at akkurat det som jeg sliter med i det daglige er det adhd medisinen virker veldig bra på

 

[Trine]

2 timer siden, Dame333 skrev:

 

Jeg kan stort sett sitte stille nå............heldigvis! Hvor mye jeg får med med av det som skjer på stillesittende møter og lignende er noe helt annet. Jeg har mine teknikker: en fot som hopper under bordet ser ingen. En blyant som går rundt og rundt i hånden....kan gå bra bare ikke noen begynner å henge seg opp i det. Verre med penner; klikkelyd hele tiden er ikke populært hehe.

Jeg husker jeg måtte utsette å få tannregulering på tennene da tannlegen mente at et barn som var SÅ urolig neppe trengte tannregulering. Han mente ingen hadde mulighet til å rekke å se at tennene mine var skjeve så lenge jeg var i konstant bevegelse. Ble seks år med tannregulering som voksen istedet. Sånn var det på den tiden....

Ser du sliter med å finne rett medisin, er litt urolig for å komme i den kategorien selv. Lurer på om jeg har blitt for gammel...at det ikke vil fungere på meg. Jeg får sette min lit på nevropsykologen som mente at akkurat det som jeg sliter med i det daglige er det adhd medisinen virker veldig bra på

 

Hehe, nei var det å få med seg noe da. husker vi skulle ha en sånn nettbasert test på jobben. De andre brukte mellom 30 min og 1 time på testen (var nesten som et lynkurs, noe som skulle leses og noen videoer man skulle se hvor en pratet og spørsmål man skulle svare på). Jeg brukte 4 timer. Hver gang jeg hørte en lyd så falt jeg helt ut. Så tok det vel ca 20 min før jeg satt og vrengte og vrei på meg og nesten klatret på stolen.

Hva er det du sliter med i hverdagen da? Dette står på ADHD Norge

" Ifølge Helsedirektoratets nasjonale retningslinjer om ADHD (IS-2062 fra 2014) har flere studier på behandling med sentralstimulerende midler (metylfenidat og dextroamfetamin) og atomoksetin vist å gi reduksjon av ADHD-symptomer og bedring av funksjon. Resultater fra flere studier tyder på at dette gjelder for om lag 75 prosent av barn og unge med ADHD som bruker slike legemidler, og for om lag 50 prosent av voksne med ADHD.  Ifølge studier som har sammenlignet  ADHD-medisiner, er det antydet noe høyere effekt av sentralstimulerende legemidler enn atomoksetin (guanfacine er ikke sammenlignet), og sentralstimulerende midler er gjerne førstevalget. De ikke-stimulerende, men ulike legemidlene atomoksetin og guanfacine er antatt å ha en annen bivirkningsprofil enn de sentralstimulerende legemidlene, og kan for noen være gunstigere, blant annet dersom sentralstimulerende legemidler ikke tåles, eller av andre grunner er mindre tilrådelig."

Så hva skal man si? Don't get your hopes up. Nei, du kan jo være en av de som faktisk får god nytte av medisiner selv om jeg ikke har hatt effekt av dem, selv ikke på de typisk adhd-greiene.

[Dame333]

3 timer siden, Trine skrev:

Hehe, nei var det å få med seg noe da. husker vi skulle ha en sånn nettbasert test på jobben. De andre brukte mellom 30 min og 1 time på testen (var nesten som et lynkurs, noe som skulle leses og noen videoer man skulle se hvor en pratet og spørsmål man skulle svare på). Jeg brukte 4 timer. Hver gang jeg hørte en lyd så falt jeg helt ut. Så tok det vel ca 20 min før jeg satt og vrengte og vrei på meg og nesten klatret på stolen.

Hva er det du sliter med i hverdagen da? Dette står på ADHD Norge

" Ifølge Helsedirektoratets nasjonale retningslinjer om ADHD (IS-2062 fra 2014) har flere studier på behandling med sentralstimulerende midler (metylfenidat og dextroamfetamin) og atomoksetin vist å gi reduksjon av ADHD-symptomer og bedring av funksjon. Resultater fra flere studier tyder på at dette gjelder for om lag 75 prosent av barn og unge med ADHD som bruker slike legemidler, og for om lag 50 prosent av voksne med ADHD.  Ifølge studier som har sammenlignet  ADHD-medisiner, er det antydet noe høyere effekt av sentralstimulerende legemidler enn atomoksetin (guanfacine er ikke sammenlignet), og sentralstimulerende midler er gjerne førstevalget. De ikke-stimulerende, men ulike legemidlene atomoksetin og guanfacine er antatt å ha en annen bivirkningsprofil enn de sentralstimulerende legemidlene, og kan for noen være gunstigere, blant annet dersom sentralstimulerende legemidler ikke tåles, eller av andre grunner er mindre tilrådelig."

Så hva skal man si? Don't get your hopes up. Nei, du kan jo være en av de som faktisk får god nytte av medisiner selv om jeg ikke har hatt effekt av dem, selv ikke på de typisk adhd-greiene.

Jeg scoret høyt på språklige og intellektuelle ferdigheter.... og ferdigheter i regning. Men jeg gjør det heller dårlig i forhold til mentalt tempo, delt oppmerksomhet, oppgaver som setter krav til hurtig bearbeiding av informasjon gjennom synet. Jeg har lav prosseseringshastighet og mentalt tempo. Jeg har dårlig innlæring og hukommelse av sekvensiell språklig informasjon og dårlig tallhukommelse.

Rent praktisk fører dette til at jeg i det daglige er en dårlig lytter. Jeg vil lytte og prøver å lytte, men blir ikke oppfattet slik. Antageligvis ser jeg distansert ut fordi jeg lar meg forstyrre av alt annet som foregår rundt meg....folk tror jeg ikke bryr meg...og akkurat det plager meg. Er ikke slik jeg ønsker å bli oppfattet. I tillegg er jeg svært pratsom selv....og du kan kanskje selv tenke deg at det ikke gjør bildet av meg som lyttende noe bedre. Videre har jeg en evne til å bli veldig opptatt av en aktivitet/hobby for en periode slik at den blir altoppslukende...og da mener jeg altoppslukende! Alt annet går meg hus forbi....som f.eks. husarbeid. F.eks. jeg kan bestemme meg for å lære å hekle. Da hekler jeg til armene omtrent "detter av".... begynner på et teppe, men får alltid en ide om hvordan det kan gjøres anderledes og starter opp på det straks. Dette fører til at jeg plutselig har 30 halvgjorte hekleprosjekter liggende rundt meg. Dette kan jeg holde på med til de avløses av en ny interesse/hobby. Kanskje ikke så plagsomt for meg, men ikke så gøy for de rundt meg.

I små oppgaver som skal gjøres i det daglige lar jeg meg avlede av den minste ting. Jeg går f.eks. for å skifte på sengen. Henter sengetøy, går forbi kjøkkent....kommer på at jeg er sulten. Lager mat og spiser. Ser at sengetøyet ligger på kjøkkenet kommer på at jeg skulle skifte sengetøy. Tar det med meg... ser ut vinduet og kommer på at jeg må vanne planter. Legger fra meg sengetøyet....går for å vanne plantene. En av plantene blomstrer så fint så jeg får lyst å ta et bilde å sende min mor...setter fra meg vannkannen, går inn for å hente mobilen....ser at noen har sendt meg en melding....leser den, og legger fra meg telefonen....går ut igjen....og lurer på hva jeg egentlig skulle ute....får en ny ide, og slik fortsetter det. Når jeg så skal legge meg på kvelden oppdager jeg at sengen mangler sengetøy hehe

Jeg eier ikke døgnrytme heller, vet egentlig ikke om det har noe med adhd/add å gjøre egentlig.... sover normalt ikke mer en 3-4 timer i gangen. Til gjengjeld sover jeg flere ganger i løpet av døgnet. Når jeg blir trøtt...blir jeg nærmest "narkoleptisk", prøver å holde meg våken for å f.eks. skrive ferdig noe....våkner opp sittende med blyanten i hånden......noe senere. Når jeg var gravid var dette ekstremt. Ei jul sovnet jeg med pakken halvveis åpnet. Noen rusker i meg, og jeg begynner å pakke opp, men klarer ikke gjøre meg ferdig før jeg sovner igjen....helt umulig å holde seg våken! Og jeg som elsker å pakke opp pakker! Heldigvis var det bare nærmeste familie som var tilstede i det selskapet  Det med søvn har egentlig fulgt meg hele livet....alltid vært noe spesiell i forhold til det. Det samme gjelder intensiteten når jeg starter opp med nye prosjekt/interesser.

Jeg mangler forresten fullstendig retningssans! Som barn ble jeg redd om mor forsvant bak en hylle, vet ikke om jeg hadde funnet veien ut av butikken selv engang. Når jeg øvelsekjørte som ungdom gav kjørelæreren opp å si høyre og venstre til meg....jeg brukte for lang tid på tenke meg frem til hva som var høyre og venstre....for meg er det fortsatt en liten prosess. Jeg må tenke meg frem til det, ikke noe som jeg automatisk vet. Om jeg skal et sted jeg ikke har vært før må dette planlegges nøye, veibeskrivelse, GPS, kart....og for guds skyld mobil så jeg kan ringe noen når jeg ikke finner frem!

Som du ser mange små ting, og sikkert mye jeg ikke engang kommer på nå. Alle har nok en og annen ting som de sliter litt med, men jeg tenker at det er totalen av alle de små og litt større tingene som til slutt blir litt for slitsomt. En av de tingene som har utviklet seg på sikt for meg er en kronisk stressfølelse. Er aldri rolig, må alltid gjøre noe.....slapper aldri helt av. Overanalyserer hendelser....tankene kverner osv. Om medisinering kan hjelpe bare på den ene tingen....den kroniske stressfølelsen....tror jeg nesten jeg ville vært fornøyd med det.....hmm, ja og så litt mer fokus hadde vært kjekt!

[Trine]

5 timer siden, Dame333 skrev:

Men jeg gjør det heller dårlig i forhold til mentalt tempo, delt oppmerksomhet, oppgaver som setter krav til hurtig bearbeiding av informasjon gjennom synet. Jeg har lav prosseseringshastighet og mentalt tempo. Jeg har dårlig innlæring og hukommelse av sekvensiell språklig informasjon og dårlig tallhukommelse.

Dette er jo ting som medisiner skal hjelpe på. Jeg har elendig prossesseringshastighet (som psykiateren så fint sa det ) så har jeg "av og på" konsentrasjon. Jeg kunne gjenngi lange tall- og bokstavrekker som skulle gjentas i en annen rekkefølge enn de ble sagt, samtidig som jeg bommet på de enkle. Jeg klarte regneoppgavene greit fordi matte ligger i genene mine. Men oppgavene måtte gjenngis en haug av ganger fordi jeg ikke fikk med meg informasjonen. Det er fryktelig slitsomt å ikke få med seg noe og å ha en cpu som jobber så tregt at man ikke egentlig rekker respondere på noe som helst før det er for sent.

6 timer siden, Dame333 skrev:

Rent praktisk fører dette til at jeg i det daglige er en dårlig lytter. Jeg vil lytte og prøver å lytte, men blir ikke oppfattet slik.

Her har jeg en stor fordel, jeg ser konsentrert ut. Egentlig er det ikke en fordel for det bare skjuler problemene. Men folk tror ihvertfall at jeg følger med. Det ser ut som jeg følger med bedre enn noen annen. Men inni hodet er det bare fluer. Jeg vet ikke engang hva jeg tenker på. Men rullgardina er ihvertfall nede. Jeg fikk en Ritalin av psykiateren, så skulle han forklare hvordan jeg skulle ta disse medisinene. Plutselig sier han "men nå følger du med". Ehh...nei! Jeg bare fryser blikket på det blikket skal være på også lever hjernen sitt eget lille liv. Så er jeg ikke spesielt skravlete. Så folk oppfatter ikke at jeg ikke får med meg stort av det de babler om. Men noen ganger så driter jeg meg ut. Som da jeg sto og pratet med to venninner av søsteren mn og hun ene forteller hva de skulle i ferien. Så forteller hun andre hva hun skulle i feriene. Så spør jeg hun første "Hva skal du i ferien da?" Jeg får noen rare blikk "Det har jeg jo nettopp fortalt". 

Men trikset er altså: Øyekontakt, bekreftende nikking og smiling

6 timer siden, Dame333 skrev:

Videre har jeg en evne til å bli veldig opptatt av en aktivitet/hobby for en periode slik at den blir altoppslukende...og da mener jeg altoppslukende!

Godt råd. Ikke start på et puslespill med 3000 brikker Haha, det gjorde jeg. Jeg kan også bli veldig altoppslukende, men jeg har en hund som tvinger meg ut av det.

Medisiner er ikke løsningen på alt og noen ting må man ganske enkelt bare jobbe med. F.eks det å avbryte noe man driver med eller fullføre noe før man tillater seg selv å begynne på noe nytt. Så kan man ha rutiner som gjør ting mye enklere. F.eks så ligge sengetøyet mitt på soverommet. Så har jeg først kommet meg inn dit så får jeg ingen forstyrrelser som avbryter meg i oppgaven. Har man rutiner så går det hele litt greiere. Jeg kan ikke gå for å gjøre en ting, begynne å gjøre en annen ting og så tro at jeg husker det jeg opprinnelig skulle gjøre. Jeg tar en rask vurdering av hva som er viktigst, om noe skal noteres slik at jeg ikke glemmer det, eller om det er noe som kan gjøres neste gang jeg kommer på det. De fleste ting kan man forbedre seg på, det er bare ekstremt slitsomt. 

6 timer siden, Dame333 skrev:

Jeg mangler forresten fullstendig retningssans! Som barn ble jeg redd om mor forsvant bak en hylle, vet ikke om jeg hadde funnet veien ut av butikken selv engang. Når jeg øvelsekjørte som ungdom gav kjørelæreren opp å si høyre og venstre til meg....jeg brukte for lang tid på tenke meg frem til hva som var høyre og venstre....for meg er det fortsatt en liten prosess. Jeg må tenke meg frem til det, ikke noe som jeg automatisk vet. Om jeg skal et sted jeg ikke har vært før må dette planlegges nøye, veibeskrivelse, GPS, kart....og for guds skyld mobil så jeg kan ringe noen når jeg ikke finner frem!

Om du sliter med høyre/venstre så burde du begynne å bruke klokke Da er det lett å se hva som er venstre. Jeg har selv noen huskeregler som at venstre er den siden hunden går på. Eller når jeg kjører så er venstre den siden jeg sitter på og jeg har vikeplikt for de som kan kjøre rett i pasasjeren min og dermed har jeg vikeplikt fra høyre. Når hjernen er så treg så er det lurt å ha noen regler som er enkle å huske.

Denne planleggingen kjenner jeg igjen. Det var forøvrig et forbanna stress da jeg jobbet og skulle møte opp på nye steder til stadighet.

6 timer siden, Dame333 skrev:

Som du ser mange små ting, og sikkert mye jeg ikke engang kommer på nå. Alle har nok en og annen ting som de sliter litt med, men jeg tenker at det er totalen av alle de små og litt større tingene som til slutt blir litt for slitsomt. En av de tingene som har utviklet seg på sikt for meg er en kronisk stressfølelse. Er aldri rolig, må alltid gjøre noe.....slapper aldri helt av. Overanalyserer hendelser....tankene kverner osv. Om medisinering kan hjelpe bare på den ene tingen....den kroniske stressfølelsen....tror jeg nesten jeg ville vært fornøyd med det.....hmm, ja og så litt mer fokus hadde vært kjekt!

Alle har noe de sliter med og vi med adhd sliter med ting som det er helt normalt å oppleve. Alle glemmer innimellom, alle blir stressa av og til, alle har perioder med dårlig konsentrasjon. Men det er omfanget av problemene som gjør det til et problem. Og denne kroniske stressfølelsen du snakker om, den er helt jævlig. Jeg slapper ikke av selv når jeg slapper av. Musklene mine er alltid i spenn. Jeg vet ikke om medisiner vil kunne hjelpe deg på det området. Jeg tror mye av stresset ikke nødvendigvis er et symptom på adhd, men en tilstand man har utviklet fordi man aldri helt har fikset verden og livet. Men medisiner skal jo hjelpe på uro/hyperaktivitet, impulsivitet og konsentrasjon. Men det hjelper ikke på problemer man har utviklet pga adhd. Og som du ser så er det langt i fra alle som får god hjelp av medisiner. De har best virkning på barn. Men jeg skal krysse fingrene for at medisiner vil hjelpe deg

[Dame333]

4 timer siden, Trine skrev:

Dette er jo ting som medisiner skal hjelpe på. Jeg har elendig prossesseringshastighet (som psykiateren så fint sa det ) så har jeg "av og på" konsentrasjon. Jeg kunne gjenngi lange tall- og bokstavrekker som skulle gjentas i en annen rekkefølge enn de ble sagt, samtidig som jeg bommet på de enkle. Jeg klarte regneoppgavene greit fordi matte ligger i genene mine. Men oppgavene måtte gjenngis en haug av ganger fordi jeg ikke fikk med meg informasjonen. Det er fryktelig slitsomt å ikke få med seg noe og å ha en cpu som jobber så tregt at man ikke egentlig rekker respondere på noe som helst før det er for sent.

Her har jeg en stor fordel, jeg ser konsentrert ut. Egentlig er det ikke en fordel for det bare skjuler problemene. Men folk tror ihvertfall at jeg følger med. Det ser ut som jeg følger med bedre enn noen annen. Men inni hodet er det bare fluer. Jeg vet ikke engang hva jeg tenker på. Men rullgardina er ihvertfall nede. Jeg fikk en Ritalin av psykiateren, så skulle han forklare hvordan jeg skulle ta disse medisinene. Plutselig sier han "men nå følger du med". Ehh...nei! Jeg bare fryser blikket på det blikket skal være på også lever hjernen sitt eget lille liv. Så er jeg ikke spesielt skravlete. Så folk oppfatter ikke at jeg ikke får med meg stort av det de babler om. Men noen ganger så driter jeg meg ut. Som da jeg sto og pratet med to venninner av søsteren mn og hun ene forteller hva de skulle i ferien. Så forteller hun andre hva hun skulle i feriene. Så spør jeg hun første "Hva skal du i ferien da?" Jeg får noen rare blikk "Det har jeg jo nettopp fortalt". 

Men trikset er altså: Øyekontakt, bekreftende nikking og smiling

Godt råd. Ikke start på et puslespill med 3000 brikker Haha, det gjorde jeg. Jeg kan også bli veldig altoppslukende, men jeg har en hund som tvinger meg ut av det.

Medisiner er ikke løsningen på alt og noen ting må man ganske enkelt bare jobbe med. F.eks det å avbryte noe man driver med eller fullføre noe før man tillater seg selv å begynne på noe nytt. Så kan man ha rutiner som gjør ting mye enklere. F.eks så ligge sengetøyet mitt på soverommet. Så har jeg først kommet meg inn dit så får jeg ingen forstyrrelser som avbryter meg i oppgaven. Har man rutiner så går det hele litt greiere. Jeg kan ikke gå for å gjøre en ting, begynne å gjøre en annen ting og så tro at jeg husker det jeg opprinnelig skulle gjøre. Jeg tar en rask vurdering av hva som er viktigst, om noe skal noteres slik at jeg ikke glemmer det, eller om det er noe som kan gjøres neste gang jeg kommer på det. De fleste ting kan man forbedre seg på, det er bare ekstremt slitsomt. 

Om du sliter med høyre/venstre så burde du begynne å bruke klokke Da er det lett å se hva som er venstre. Jeg har selv noen huskeregler som at venstre er den siden hunden går på. Eller når jeg kjører så er venstre den siden jeg sitter på og jeg har vikeplikt for de som kan kjøre rett i pasasjeren min og dermed har jeg vikeplikt fra høyre. Når hjernen er så treg så er det lurt å ha noen regler som er enkle å huske.

Denne planleggingen kjenner jeg igjen. Det var forøvrig et forbanna stress da jeg jobbet og skulle møte opp på nye steder til stadighet.

Alle har noe de sliter med og vi med adhd sliter med ting som det er helt normalt å oppleve. Alle glemmer innimellom, alle blir stressa av og til, alle har perioder med dårlig konsentrasjon. Men det er omfanget av problemene som gjør det til et problem. Og denne kroniske stressfølelsen du snakker om, den er helt jævlig. Jeg slapper ikke av selv når jeg slapper av. Musklene mine er alltid i spenn. Jeg vet ikke om medisiner vil kunne hjelpe deg på det området. Jeg tror mye av stresset ikke nødvendigvis er et symptom på adhd, men en tilstand man har utviklet fordi man aldri helt har fikset verden og livet. Men medisiner skal jo hjelpe på uro/hyperaktivitet, impulsivitet og konsentrasjon. Men det hjelper ikke på problemer man har utviklet pga adhd. Og som du ser så er det langt i fra alle som får god hjelp av medisiner. De har best virkning på barn. Men jeg skal krysse fingrene for at medisiner vil hjelpe deg

Jeg ble noe perpleks av at jeg faktisk hadde lav prosesseringshastighet. Jeg som trudde jeg var rask...selvinnsikten kan jeg nå ikke skryte av i alle fall hehe. Problemet er at jeg nok var rask nok til f.eks. å kjøre til høyre eller venstre....men jeg hadde en tendens til å kjøre i feil retning. Tror kjørelæreren fikk noen sjokk underveis ja....en gang kjørte jeg feil vei i en rundkjøring...du skulle sett det fjeset! *ler*

Jeg har forresten en huskeregel, jeg skriver med venstre hånd så da er høyre den andre hånden. Problemet er at det går for sent. Jeg må først kjenne etter hvilken hånd skriver jeg med? Så når jeg har lokalisert den så må jeg tenke igjen....hvilken retning var det han sa. Når jeg så har klart å erindre det....samtidig som jeg fortsatt prøver å konsentrere meg om å kjøre....så var krysset der....og jeg kjørte i veil....svært ofte feil vei fordi jeg tok en sjanse. 50 prosent mulighet for at jeg kunne ha rett vet du!

Det med at mattoppgavene måtte gjenfortelles hele tiden kjenner jeg med igjen i. Vanligvis får jo man slikt skriftlig og da har man tid til å se skikkelig gjennom. Jeg fokuserte hele tiden, og husket hele tiden det siste han sa, men oppgavene var så lange at jeg hadde glemt de første tallene når de siste ble sagt. Vanligvis ville jeg sagt bare: ja og ja, men jeg har en misstanke om at han forventet litt andre svar hehe. Så da måtte jeg spørre da, en gang, to ganger, og så endelig på gang tre...hadde jeg fått det med meg. Ble utrolig stresset av å måtte spørre opp igjen hele tiden, men han var grei. Vanligvis får man jo svaret: NÅ MÅ du begynne å følge med!! Denne erfaringen gjør nok at man kvier seg for å spørre flere ganger, så det stresset meg mye.

Jeg ville aldri begynt på et puslespill med 3000 brikker, jeg ville antageligvis søkt på nett for å se om det fantes noen med flere brikker. Satset på det største, så kommet over et større ett etter at jeg har begynt på det første.... Ja du skjønner vel tegningen. "Det er aldri noen mellomting med deg" pleide min fra å si....har sier det forsåvidt enda  

Ser ut for at det med kronisk stressfølelse er mer standarden enn unntaket. Alle jeg har snakket med som har denne diagnosen har gitt uttrykk for at de er stresset hele tiden. Den plager meg veldig....gir høye skuldre og hodepine. Eneste som hjelper er å løpe faktisk. Om jeg løper hardt nok og langt nok blir jeg helt avslappet en liten stund etterpå! DET er deilig det. Om det er sånn andre har det så er jeg mer enn misunnelig! Det føles nesten som en rus, alt slepper...og det er vel kanskje litt som rus. Man er ruset på endorfiner antar jeg.

En ting som jeg lurte på som jeg ikke skrev i forrige melding, men litt lengre oppe. Jeg siterer: 

"En ting som jeg lurer veldig på. Som barn hadde jeg episoder hvor jeg har glemt hva jeg har gjort....en form for blackout. Er dette noe som kan forbindes med Adhd? Av og til hente det at jeg ikke skjønte hvorfor noen var irritert/sint på meg....og så når jeg spurte min søster kunne hun f.eks. fortelle at jeg har sparket min stakkars gamle mormor eller lignende  Jeg kunne for alt i verden ikke huske at jeg hadde gjort det. En annen gang hadde jeg malt meg selv og klærne med husmaling fra topp til tå..... jeg skjønte jo at det var jeg selv som hadde gjort det, men husket ikke selve handlingen....ikke da, og ikke nå....

Må si min mor til tider har hatt en tålmodighet av gull...."

 

 

[Trine]

27 minutter siden, Dame333 skrev:

Jeg ble noe perpleks av at jeg faktisk hadde lav prosesseringshastighet. Jeg som trudde jeg var rask...selvinnsikten kan jeg nå ikke skryte av i alle fall hehe. Problemet er at jeg nok var rask nok til f.eks. å kjøre til høyre eller venstre....men jeg hadde en tendens til å kjøre i feil retning. Tror kjørelæreren fikk noen sjokk underveis ja....en gang kjørte jeg feil vei i en rundkjøring...du skulle sett det fjeset! *ler*

Hehe, jeg ble overhode ikke overrasket da jeg fikk beskjed om at prossesseringshastigheten var elendig. Men jeg tror faktisk jeg har endel selvinnsikt. Kjenner mine begrensninger.

28 minutter siden, Dame333 skrev:

Det med at mattoppgavene måtte gjenfortelles hele tiden kjenner jeg med igjen i. Vanligvis får jo man slikt skriftlig og da har man tid til å se skikkelig gjennom. Jeg fokuserte hele tiden, og husket hele tiden det siste han sa, men oppgavene var så lange at jeg hadde glemt de første tallene når de siste ble sagt. Vanligvis ville jeg sagt bare: ja og ja, men jeg har en misstanke om at han forventet litt andre svar hehe. Så da måtte jeg spørre da, en gang, to ganger, og så endelig på gang tre...hadde jeg fått det med meg. Ble utrolig stresset av å måtte spørre opp igjen hele tiden, men han var grei. Vanligvis får man jo svaret: NÅ MÅ du begynne å følge med!! Denne erfaringen gjør nok at man kvier seg for å spørre flere ganger, så det stresset meg mye.

Jeg husker jeg ble litt oppgitt for hvis jeg spurte "Hvor mange epler hadde Per sa du", så leste hun hele jævla oppgaven en gang til. Og mens hun leste så glemte jeg jo det jeg hadde klart å huske De er heldigvis vant med at folk ikke får med seg ting og forstår at noen faktisk ikke klarer å styre fokuset. Hun var så behagelig rolig og hyggelig hun jeg ble testet av, så jeg fantes ikke stressa. Det i seg selv er jo ganske utrolig for jeg er jo alltid stressa. Normalt pleier jeg ikke be folk gjenta. Men hva skal man gjøre, når folk forventer et svar

34 minutter siden, Dame333 skrev:

Ser ut for at det med kronisk stressfølelse er mer standarden enn unntaket. Alle jeg har snakket med som har denne diagnosen har gitt uttrykk for at de er stresset hele tiden. Den plager meg veldig....gir høye skuldre og hodepine. Eneste som hjelper er å løpe faktisk. Om jeg løper hardt nok og langt nok blir jeg helt avslappet en liten stund etterpå! DET er deilig det. Om det er sånn andre har det så er jeg mer enn misunnelig! Det føles nesten som en rus, alt slepper...og det er vel kanskje litt som rus. Man er ruset på endorfiner antar jeg.

Ja, det er nok vanlig med denne stressfølelsen. Jeg klarer noen ganger å gå så langt på fjellet at når jeg kommer tilbake til teltet og har fortært middagen og jeg ser hunden ligge rett ut i lyngen, så klarer jeg å slappe av en liten stund. Men det tar ikke så lang tid før jeg begynner å fikle med kameraet

38 minutter siden, Dame333 skrev:

En ting som jeg lurte på som jeg ikke skrev i forrige melding, men litt lengre oppe. Jeg siterer: 

"En ting som jeg lurer veldig på. Som barn hadde jeg episoder hvor jeg har glemt hva jeg har gjort....en form for blackout. Er dette noe som kan forbindes med Adhd? Av og til hente det at jeg ikke skjønte hvorfor noen var irritert/sint på meg....og så når jeg spurte min søster kunne hun f.eks. fortelle at jeg har sparket min stakkars gamle mormor eller lignende  Jeg kunne for alt i verden ikke huske at jeg hadde gjort det. En annen gang hadde jeg malt meg selv og klærne med husmaling fra topp til tå..... jeg skjønte jo at det var jeg selv som hadde gjort det, men husket ikke selve handlingen....ikke da, og ikke nå....

Må si min mor til tider har hatt en tålmodighet av gull...."

Hmm, tror ikke det er typisk for folk med adhd. Har ihvertfall ikke hørt om det. Jeg har ofte lurt på hvordan jeg har kommet meg til et sted, men jeg vet jo at jeg har kjørt. Men ellers så husker jeg ting som har skjedd ganske godt. Det har jeg lest at andre med adhd også gjør. Det jeg leste var i tilfeller hvor man f.eks har blitt behandlet urettferdig. Det sto at en med adhd kan glemme mye, men slike ting husker vi. Det kjenner jeg meg godt igjen i. Det som har satt seg, det sitter som spikra. Men ingen med adhd er like og alle har sine ting. Alt ved en person med en diagnose er jo heller ikke diagnosen, vi har jo ulike personligheter, styrker og svakheter, vi som alle andre

[Dame333]

1 time siden, Trine skrev:

Hehe, jeg ble overhode ikke overrasket da jeg fikk beskjed om at prossesseringshastigheten var elendig. Men jeg tror faktisk jeg har endel selvinnsikt. Kjenner mine begrensninger.

Jeg husker jeg ble litt oppgitt for hvis jeg spurte "Hvor mange epler hadde Per sa du", så leste hun hele jævla oppgaven en gang til. Og mens hun leste så glemte jeg jo det jeg hadde klart å huske De er heldigvis vant med at folk ikke får med seg ting og forstår at noen faktisk ikke klarer å styre fokuset. Hun var så behagelig rolig og hyggelig hun jeg ble testet av, så jeg fantes ikke stressa. Det i seg selv er jo ganske utrolig for jeg er jo alltid stressa. Normalt pleier jeg ikke be folk gjenta. Men hva skal man gjøre, når folk forventer et svar

Ja, det er nok vanlig med denne stressfølelsen. Jeg klarer noen ganger å gå så langt på fjellet at når jeg kommer tilbake til teltet og har fortært middagen og jeg ser hunden ligge rett ut i lyngen, så klarer jeg å slappe av en liten stund. Men det tar ikke så lang tid før jeg begynner å fikle med kameraet

Hmm, tror ikke det er typisk for folk med adhd. Har ihvertfall ikke hørt om det. Jeg har ofte lurt på hvordan jeg har kommet meg til et sted, men jeg vet jo at jeg har kjørt. Men ellers så husker jeg ting som har skjedd ganske godt. Det har jeg lest at andre med adhd også gjør. Det jeg leste var i tilfeller hvor man f.eks har blitt behandlet urettferdig. Det sto at en med adhd kan glemme mye, men slike ting husker vi. Det kjenner jeg meg godt igjen i. Det som har satt seg, det sitter som spikra. Men ingen med adhd er like og alle har sine ting. Alt ved en person med en diagnose er jo heller ikke diagnosen, vi har jo ulike personligheter, styrker og svakheter, vi som alle andre

Jeg har heller ikke funnet noe om dette på nett, kanskje man ikke husker alt man gjør som barn. At man kan koble så mye ut at det blir glemt. For meg virker det som dette har skjedd blant annet når jeg har vært  i en aktivitet som jeg har gitt all fokus på....eller om jeg har mistet besinnelsen. Tror ikke det hender nå lengre, har i alle fall ikke fått noen tilbakemeldinger som tyder på det heldigvis  

[Trine]

32 minutter siden, Dame333 skrev:

Jeg har heller ikke funnet noe om dette på nett, kanskje man ikke husker alt man gjør som barn. At man kan koble så mye ut at det blir glemt. For meg virker det som dette har skjedd blant annet når jeg har vært  i en aktivitet som jeg har gitt all fokus på....eller om jeg har mistet besinnelsen. Tror ikke det hender nå lengre, har i alle fall ikke fått noen tilbakemeldinger som tyder på det heldigvis  

Skulle tatt seg ut, å male seg selv eller sparke gamle damer i leggen Det kan vel hende at hjernen "skrur av" litt når du får for intenst fokus på nå. Nei, vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men at på en måte all hjernekapasiteten gikk til en bestemt ting og at alt rundt derfor ble glemt.

[Dame333]

1 time siden, Trine skrev:

Skulle tatt seg ut, å male seg selv eller sparke gamle damer i leggen Det kan vel hende at hjernen "skrur av" litt når du får for intenst fokus på nå. Nei, vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men at på en måte all hjernekapasiteten gikk til en bestemt ting og at alt rundt derfor ble glemt.

Tja.... hender seg at jeg får lyst å sparke noen i leggen nå også  Men en ting er hva man har lyst til, noe helt annet hva man gjør. Kom akkurat på en episode til som kanskje stemmer med det du sier..at all hjernekapasitet går til en bestemt ting, og alt rundt blir borte. Det var en gang jeg og min søster lekte på en lekeplass. Min søster ble sittende fast i et lekeapparat og hang å dinglet etter en fot. Hun ropte vist på hjelp som en gal, og jeg stod rett ved siden av og holdt på med en ny leke vi hadde fått som var veldig gøy, og som krevde stor oppmerksomhet. Far hadde hørt det helt hjem, og ble meget sjokkert når han så meg leke rett ved siden av uten noen form for reaksjon. Jeg var helt oppslukt av den nye leken, og hadde ikke hørt henne rope i det hele tatt. Ikke før han kom bort til meg meget irritert og lurte på hvorfor jeg ikke hadde gjort noe forsøk på å hjelpe min søster reagerte jeg. Eller reagerte....jeg skjønte ikke hva han pratet om igrunn, jeg hadde jo ikke hørt henne. Man får dårlig samvittighet av slikt i ettertid, og jeg kan skjønne reaksjonen hans. For hvem hører ikke noen som skriker som en gal to-tre meter unna liksom?

Så er det vel sant da, vi KAN ha fokus når noe er interessant nok....jeg hadde tydeligvis superfokus i den grad at jeg var i stand til å stenge alt annet ute. Det er nok litt sånn nå også når jeg har mine "hyperfokus" på interesser, men jeg ville nok ha hørt brannalarmen eller at noen skriker høylydt etter hjelp....så ille er det ikke lengre...heldigvis!