Hvordan skal jeg greie dette.

[AnonymBruker]

Jeg har bare lyst til å få slippe å leve. Men marerittet er at jeg har samboer og har to barn. Hvis jeg bare kunne ha skjønt dette når jeg var ungdom og ikke satt meg selv i denne situasjonen. Jeg "visste" allerede som ungdom at jeg ikke ville greie å leve lenge. 

Men nå MÅ jeg. Har skapt en situasjon der jeg ikke kan få slippe. Skjønner at jeg ikke kan sette samboer og barn i den situasjonen å miste sin kjæreste og mamma på denne måten.

Jeg kjenner ikke glede over noe lenger. Kjenner ikke at jeg er glad i barna mine. Jeg trenger ikke å følge de oppover i livet, men de må jo ha meg. Kan ikke utsette de for et traume som kan ødelegge deres liv.

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette her. Kanskje noen andre har det slik også. Hvordan greier dere det?

Kanskje for at jeg har et håp om at noen skal skrive at de synes man skal få slippe selv om man har barn. Skal man virkelig være i tortur hele livet pga at man har skapt barn. Skjønner jo at man må det. Et mareritt er det. Både å leve, og å utsette barna for å ikke ha en mamma, som selv valgte å dø fra de.

Hvordan i alle dager skal jeg greie dette. Er ikke suicidal.

Anonymkode: c84e9...b72

[frosken]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har bare lyst til å få slippe å leve. Men marerittet er at jeg har samboer og har to barn. Hvis jeg bare kunne ha skjønt dette når jeg var ungdom og ikke satt meg selv i denne situasjonen. Jeg "visste" allerede som ungdom at jeg ikke ville greie å leve lenge. 

Men nå MÅ jeg. Har skapt en situasjon der jeg ikke kan få slippe. Skjønner at jeg ikke kan sette samboer og barn i den situasjonen å miste sin kjæreste og mamma på denne måten.

Jeg kjenner ikke glede over noe lenger. Kjenner ikke at jeg er glad i barna mine. Jeg trenger ikke å følge de oppover i livet, men de må jo ha meg. Kan ikke utsette de for et traume som kan ødelegge deres liv.

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette her. Kanskje noen andre har det slik også. Hvordan greier dere det?

Kanskje for at jeg har et håp om at noen skal skrive at de synes man skal få slippe selv om man har barn. Skal man virkelig være i tortur hele livet pga at man har skapt barn. Skjønner jo at man må det. Et mareritt er det. Både å leve, og å utsette barna for å ikke ha en mamma, som selv valgte å dø fra de.

Hvordan i alle dager skal jeg greie dette. Er ikke suicidal.

Anonymkode: c84e9...b72

Jeg er av de som mener at man ikke kan forsvare å ta livet av seg hvis man har egne barn eller en nær relasjon til et barn. Slik jeg ser det, så er det få ting som er mer traumatisk for barn enn foreldre som tar livet av seg. 

Men jeg blir opptatt av om du får optimal behandling for dine vansker? 

[AnonymBruker]

Ikke jeg som har skrevet -suicidal ikveld-, Ser at det er litt likhetstrekk.

Anonymkode: c84e9...b72

[AnonymBruker]

 

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke jeg som har skrevet -suicidal ikveld-, Ser at det er litt likhetstrekk.

Anonymkode: c84e9...b72

Jeg skrev den andre tråden. Det er definitivt likhetstrekk. Forskjellen mellom oss er at jeg kjenner enorm kjærlighet til barna mine, men ellers er det ganske mye likt ja. Jeg jobber knallhardt for å klare å finne mening med livet, og tror det er det som holder meg oppe. 

Anonymkode: 612ff...510