Ekspertsvar NHD - Barndommens konsekvenser for behandling av depresjon som voksen

[Tandorini]

Under beskriver jeg en barndom med angst og selvpåførte restriksjoner som følge av dette. Problemstillingen er barnet som voksen, med en depresjon som er vanskelig å behandle. Har noen spørsmål til slutt, som jeg gjerne vil ha tilbakemelding fra NHD og eventuelt andre på.

 

Et engstelig barn allerede fra 4-5-årsalder. Diverse konkrete fobier etter hvert, alt i fra gjenferd til trange rom til tanken om at noen nære skal dø. Når en fobi går over blir den raskt erstattet av en annen. Etter en relativt uskyldig hendelse i 10-årsalderen en ekstrem frykt for enhver forbipasserende bil i ca. 2-3 år. Gjennom småskolen så mange frykter og fobier at en voksen med samme symptomtrykk ville vært sykmeldt/ufør. Men for barnet oppleves verre enn alt annet å innrømme all denne frykten og redselen for omverdenen. Redd for å bli sett på som unormal, bli sendt til leger. Kommer seg derfor gjennom hverdagen likevel.

Egentlig velfungerende sosialt, men redsel og frykt legger en demper på det sosiale livet. Tryggere å holde seg innendørs hjemme. Ressurssterk familie, men ingen kultur for å snakke om følelser.

En alvorlig hendelse innen slekten fører til at 11-åringen lager en pakt med seg selv om aldri å prate med noen om sitt følelsesliv. Heller ikke hverdagslige ting skal deles. Barnet har fått beskjed om ikke å snakke om den alvorlige hendelsen til noen. Som er slags trass/reaksjon velger barnet å bestemme at heller ingenting annet skal snakkes om. Denne pakten, denne endringen av adferd, vedvarer til sent i tenårene.

Fra tidlig i tenårene en nedstemthet. Et ønske om å slippe unna verden som den er. Flykter inn i fantasier om en omverden hvor det er lov å prate om alt, vise redsler, og å bli tatt vare på følelsesmessig. Depressive trekk fra 16-årsalder. Fobier og angst er ikke et problem lenger. Nedsatt interesse for venner og sosiale ting. Kan være depresjon, men kan også være et mønster fra tidligere år, hvor angsten satte stopper for dette.

PPT oppsøkes, men de henviser aldri videre. Psykologen der har støttesamtaler med ungdommen, men ingen tiltak blir iverksatt utover det. Ingen diagnose blir satt, ingen utredning foretas.

Moderat depressiv episode i 20-årsalder. Effekt av SSRI og kognitiv terapi. Gjentakende milde depressive episoder gjennom 20-årene. Blir bra med SSRI.

I 30-årsalder alvorlig depressiv episode med suicidalitet. Depresjonen er påfallende vanskelig å behandle. Til tross for sterke ressurser hos 30-åringen, med stor egeninnsats i all behandling, vil depresjonen ikke slippe taket. Innleggelser, samtaleterapi og utprøving av diverse psykofarmaka innen SSRI, SNRI, SS, AP. Absolutt bedring og symptomlette, men blir ikke frisk. Flere mer og mindre alvorlige nedturer underveis i prosessen. Pågående depressiv episode har vart i 18 måneder.

Åpenhet overfor psykolog og andre behandlere er ikke et problem nå. ”Pakten” om stillhet ble avsluttet i 18-årsalder, og gradvis ble det lettere og lettere å prate med andre.

Behandling hos psykolog har vært metakognitiv terapi. Nå tenkes det å se tilbake på barndommen, og å se på personlighetstrekk som kan ha innvirkning på behandling av depresjonen. Scid ii gir ingen PF. Om den skulle vært tatt i 11-årsalder ville antakelig unnvikende PF vært fremtredende. Nåværende diagnose er F33.2. Ingen tilleggsdiagnoser.

 

Ville sette stor pris på dine synspunkter, NHD.

 

Hvordan kan en slik oppvekst påvirke voksenlivet?

Hvordan kan dette ha innvirkning på behandling av depresjon?

Vil man måtte behandle de eventuelt uheldige personlighetstrekkene, eller behandler man depresjonen som før, men tar hensyn til personligheten?

Vil medikamenter generelt ha dårlig effekt, eller det verdt å prøve videre?

Hvordan er prognosen i dette tilfellet?

 

 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det kom nettopp en studie som sa noe om personlighetens betydning for hvordan det går etter en depresjon. Kort fortalt viste denne studien at prognosen er langt dårligere for de som har nevrotisisme og cluster C personlighet. Jeg mener det er betydelig overlapp her. 

Hva betyr dette i praksis: Jo for meg sier det noe om hvem som kan forsøke seponering etter å ha vært bra i 6 mnd, og hvem som trenger langvarig/livslang behandling med AD. En annen studie viser at det som mer enn noe annet forutsier om AD vil virke på denne episoden, er antall dager i livet en til nå har vært deprimert. Depresjon skader de samme cellene som medisiner skal virke på og gjør at medisiner virker dårligere.

Din historie preges av at du tidlig i barndommen viste tegn på nevrotisisme/cluster C personlighet, og du burde tidlig i forløpet vært på kontinuerlig medisinering.

http://www.psychiatrist.com/JCP/article/Pages/2016/aheadofprint/15m09823.aspx

[Tandorini]

Takk for informativt svar, selv om det ikke høres spesielt lovende ut for min del. Håper det er OK med et par oppfølgingsspørsmål.

Jeg utviklet kraftige skjelvinger av Fontex, og måtte seponere. Men jeg skulle vel gått på det sammenhengende i de årene jeg tålte det. Det er uansett ikke mulig for meg å begynne på det igjen nå, og vi har så langt ikke funnet noe annet som fungerer på samme måte.

Det er dette jeg er redd for - at til slutt har man vært deprimert så mange dager i sitt liv at man får en form for skade som gjør at det ikke lenger er mulig å bli bra. En kognitiv svikt, rett og slett.

Dette med nevrotisisme/cluster C personlighet var fremtredende i barndommen, jeg er ikke plaget av dette nå. Vil jeg ha bedre prognose ettersom dette for meg fremstår som et tilbakelagt kapittel, eller blir det det samme? Disse plagene gled gradvis over i depresjon, og angst og fobier forsvant.

En kan si mye om hva som burde vært gjort og når. Det har nok feilet flere steder her. Men nå er det jo en gang slik, at jeg er her jeg er i dag, med min depresjon.

Har du noen forslag til virksom behandling? Både psykolog og psykiater som har fulgt meg dette året slutter i disse dager, og nye skal på plass. Jeg tenker at det er en fin mulighet til nytenkning. Og om jeg i tillegg har med meg et forslag fra deg, så kanskje vi kan finne noe som fungerer.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har et forslag for de som ikke tåler AD. Vi kaller det "bløtgjøring"/"legge i bløt".

En tar en minidose i 6-8 uker. Deretter øker en langsomt til en vanlig behandlingsdose. Denne fremgangsmåten virker på mange. Jeg har fått sansen for kombinasjonen SSRI/Wellbutrin. Ellers har du det nye Brintellix.

Selv om jeg ikke kjenner noen studier, sier "faglig synsing" meg at det må være klart positivt at du nå ikke lenger har denne nevrotisismen.

[Tandorini]

Tusen takk for svar igjen.

Jeg startet opp på Wellbutrin for noen uker siden, har nå stått på 300 mg i tre uker. Bruker Lamictal 300 mg (serumkons. 25,1) og Seroquel 400 mg (serumkons. 81) På 150 mg Wellbutrin var serumkons. 1.700.

Jeg brukte Fontex til og fra i perioden 2004-2012. Kanskje tre eller fire omganger. Jeg brukte det stort sett 18-24 mnd, og opplevde symptomfrihet, at jeg var frisk. Det var mens jeg gikk på 60 mg og hadde gjort det i flere mnd, at skjelvingene plutselig oppsto. De avtok med redusert dose, og tiltok med økende dose. "Bløtgjøring" blir vel ikke hensiktsmessig i dette tilfellet? Jeg forsøkte i perioden 2012-2014 å gjeninnsette det, tenkte at jeg fikk holde ut skjelvingene, for jeg opplevde det som noe rent fysisk. Men det utviklet seg til en generalisert angstfølelse, med hyppige anfall med skjelvinger, samt at depresjonen kom sigende. Når det ikke engang hadde effekt på depresjon lenger, så ga jeg opp for siste gang.

Jeg skrev en tråd for et par måneder siden, hvor jeg beskrev diagnose og medikamentelle forsøk, men nevnte ingenting om barndom/personlighet. Du ga meg da tips om Wellbutrin + SSRI. Jeg fortalte deretter om psykiateren som mente dette ville "gi bivirkninger", uten å ville utdype det. Jeg har nå lyktes med å bytte psykiater. Det blir antakelig time med ny neste uke, og jeg vil da komme med forslaget.

Jeg har forsøkt Brintellix uten effekt, men det var uten Wellbutrin.

 

[motorPrøysen]

Jeg tror godt du kan ha utbytte av psykoterapi mot de gjentatte deresjonene. Siden kognitiv terapi er forsøkt og siden du setter depresjonene dine i sammenheng med opplevelser i barndommen tror jeg psykodynamisk terapi kan være et godt valg i neste omgang.

Det er også ting du kan gjøre selv for å forebygge nye episoder. Jeg kan anbefale denne boken: https://www.ark.no/ark/boker/Kabat-Zinn-Jon-Segal-Zindel-Mindfulness-en-vei-ut-av-depresjon-og-nedstemthet-9788282200189#.V1Ug35N953k

Den beskriver et praktisk 8-ukers opplegg med ulike teknikker som er utviklet av fagpersoner.

[Tandorini]

5 minutter siden, motorPrøysen skrev:

Jeg tror godt du kan ha utbytte av psykoterapi mot de gjentatte deresjonene. Siden kognitiv terapi er forsøkt og siden du setter depresjonene dine i sammenheng med opplevelser i barndommen tror jeg psykodynamisk terapi kan være et godt valg i neste omgang.

Det er også ting du kan gjøre selv for å forebygge nye episoder. Jeg kan anbefale denne boken: https://www.ark.no/ark/boker/Kabat-Zinn-Jon-Segal-Zindel-Mindfulness-en-vei-ut-av-depresjon-og-nedstemthet-9788282200189#.V1Ug35N953k

Den beskriver et praktisk 8-ukers opplegg med ulike teknikker som er utviklet av fagpersoner.

Takk for det. Det siste året har jeg hatt metakognitiv terapi, det har vel likhetstrekk med mindfulness. MCT har hjulpet meg masse, jeg kan i stor grad håndtere vanskelige tanker og skille tanker fra følelser nå. Men det er kun mestringsstrategier - følelsen av å være tilfreds eller frisk er fraværende.

Jeg kan ingenting om psykodynamisk terapi, men skal google litt så jeg vet hva det dreier seg om.

Tankene om håpløshet har vært svært fremtredende hos meg. Om det eneste jeg kan oppleve er et fravær av symptomer, men fortsatt fullstendig mangel på glede og lyst, så blir jeg motløs. Jeg vil ikke leve den typen liv. Her en dag, for snart en måned siden, opplevde jeg derimot noe. Jeg satt i sola og leste en bok. Dagen var grei, ikke noe særlig med tankekjør eller noen andre plagsomme symptomer. Plutselig kom det en følelse over meg. En helt ny følelse. En følelse av velvære, av å være til stede akkurat der og da. Den kom overraskende på meg, og jeg følte meg som i en annen verden. Jeg tenkte fort på hvordan dette var, og om det kunne være resultatet av MCT. Men det virket fullstendig irrelevant. I den verdenen jeg var i, så trengtes ingen teknikker. All håpløsheten det siste året hadde ingen betydning. Ting var bra igjen. Det var ikke nødvendig å vurdere om den følelsen var "verdt" alt slitet. Det var bare et fullstendig skifte.

Det varte kun noen få minutter, og har ikke skjedd siden. Men det dannet seg for første gang etter at jeg ble syk (halvannet år siden) et håp hos meg. At det faktisk finnes en slik verden. Og at jeg har fått føle på den. Det betyr at det finnes noe annet enn et symptomlette. Det finnes faktisk friskhet. Jeg har ikke klart å forestille meg en slik følelse før. Logikken sier meg at dette er en følelse jeg hadde før, i friske perioder. Men jeg klarer ikke riktig å gjenkjenne den, for det er så lenge siden nå.

Det var noen herlige minutter.

Men det fikk meg til å tenke på all behandling, alle råd om å legge ting fra seg, være til stede i nuet. Behandlere og jeg prater jo ut i fra forskjellige verdener. I denne nye verdenen er det ikke noe problem å gjøre dette, det går av seg selv, akkurat som behandlerne sier at det skal. De sier at jeg bruker mye energi på å gruble, det skal mindre energi til for bare å være til stede i nuet. Men jeg er låst fast i denne andre verdenen, og vet ikke hvordan jeg skal forflytte meg mellom de to. Og det er en verden behandlerne vet like lite om, akkurat som jeg ikke vet/visste om denne nye følelsen. Vi har to forskjellige virkelighetsoppfatninger, om en kan si det på den måten.

Men det dannet seg et håp hos meg. Og jeg håper jeg kan kjenne på det igjen.

[AnonymBruker]

Jeg er så glad for at du fikk oppleve disse små minuttene med velvære. Det gir håp om at livet kan bli bedre. Jeg har det sånn innimellom jeg også, oftere enn deg, men jeg klarer sjelden å bevege meg mellom de to verdenene. Det er en treningssak, tenker jeg, og jeg prøver å gjøre bittesmå gode ting for meg selv i løpet av dagen. I går klarte jeg vel å gjøre en tre-fire av de tingene, som å lytte til fuglesang. Håpet er at jeg sakte, men sikkert skal klare å gjøre gode ting for meg selv.

Anonymkode: e4b51...e5a

[Tandorini]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så glad for at du fikk oppleve disse små minuttene med velvære. Det gir håp om at livet kan bli bedre. Jeg har det sånn innimellom jeg også, oftere enn deg, men jeg klarer sjelden å bevege meg mellom de to verdenene. Det er en treningssak, tenker jeg, og jeg prøver å gjøre bittesmå gode ting for meg selv i løpet av dagen. I går klarte jeg vel å gjøre en tre-fire av de tingene, som å lytte til fuglesang. Håpet er at jeg sakte, men sikkert skal klare å gjøre gode ting for meg selv.

Anonymkode: e4b51...e5a

Godt å høre om en som beskriver det samme! Jeg skulle ønske jeg fant frem til noe triks for å få dette frem oftere. Jeg har jo hele tiden forsøkt å gjøre ting som jeg vet har gledet meg tidligere, men har bare opplevd at ting har vært litt lettere, at jeg har hatt mindre symptomtrykk. Men dette andre, det var noe helt annet. Som å være født på ny. Og det kom på en måte som kasta på. Klart, jeg hadde det greit der og da i utgangspunktet, gjorde noe jeg liker å gjøre til vanlig. Men ingenting utenom det vanlige, strengt tatt.

Hadde du vært deprimert lenge før disse øyeblikkene kom? Merker du at de kommer oftere og oftere?

 

[AnonymBruker]

Akkurat nå er jeg så langt nede at jeg ikke en gang klarer å se de små øyeblikkene, til og med fuglesangen skjærer meg i ørene. Jeg skal prøve å svare deg når jeg finner litt livsglede igjen.

Anonymkode: e4b51...e5a

[Tandorini]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat nå er jeg så langt nede at jeg ikke en gang klarer å se de små øyeblikkene, til og med fuglesangen skjærer meg i ørene. Jeg skal prøve å svare deg når jeg finner litt livsglede igjen.

Anonymkode: e4b51...e5a

Det er leit å høre. Men du vet, akkurat som jeg gjør nå, at det faktisk finnes der, et sted. Denne gode følelsen. Håper vi begge finner den litt oftere.