Tanker etter 3 mislykkede svangerskap

[sjs88]

Hei!

Etter to graviditeter utenfor livmor med påfølgende laparoskopi begge gangene + en graviditet i livmoren som endte i inkomplett spontanabort med påfølgende utskrapning, kjenner jeg at jeg sliter med å legge bort de negative tankene. 

Jeg kjenner meg veldig alene om det, selv om jeg kan snakke med mannen min, enkelte venner og familie. Jeg klarer å tro på tanken om at det en gang kommer til å gå bra og at vi kan bli foreldre, men jeg klarer ikke la være å tenke på hvor lang veien dit kan bli. "Hva om det samme skjer neste gang? Hva om det aldri kommer til å gå? Hva om vi ikke får hjelp før det har gått galt enda flere ganger?" er nedbrytende tanker og jeg prøver å skyve det bort hver gang det dukker opp i hodet mitt. Jeg tenkte det også før jeg ble gravid tredje gangen, men da jobbet jeg virkelig med å endre fokus og prøvde å gi meg andre ting å tenke på. Det funket jo, jeg ble gravid, men det endte dårlig. Etter det har jeg ikke fått til å legge det bort sånn som sist... 

Så, nå når vi har prøvd en stund etter spontanaborten, så har vi tatt en liten pause. Vi skal dra på ferie og jeg vil ikke være redd, bekymret og utrygg når vi skal ha det fint og slappe av. Jeg er kommet dit at der jeg før alltid greide å tro på at ting skulle gå bra, så har jeg nå ved flere tilfeller begynt å gråte hos legen og rett og slett trampet ut av timen jeg hadde hos gynekologen. Gynekologen beskylte meg for å ikke høre på han, men jeg opplevde at han ikke tok meg på alvor, og at han avfeide det jeg sa og opplevde. 

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver dette en gang. Kanskje det hjelper å få det skrevet ned. Tankene har blusset opp nå fordi jeg har måttet dra tilbake til sykehuset for nye undersøkelser og muligens ny utskrapning, fordi det kan være at det enda er rester igjen som de ikke fikk med på forrige utskrapning. 

Jeg kjenner at jeg har laget noen barrierer, litt uklart hvorfor. Men den ene kvinnelige gynekologen som har hjulpet meg før, stoppet meg i gangen på sykehuset. Hun husket meg, spurte hvordan det gikk og ga meg en klem. Da slet jeg med å holde maska og jeg kjenner at hun brøt ned en barriere hos meg, så nå har jeg grått en del siden det (var på sykehuset for 2 dager siden). 

Det er vanskelig å møte folk rundt meg også, for alle er så velmenende og presser på meg for å gå for å få hjelp. Men det har jeg jo prøvd, men ble ikke hørt. Og jeg forstår også hvorfor jeg ikke fikk hjelp, fordi de to første mislykkede forsøkene er funnet ut av. Jeg har en eggleder mindre, men den andre viste seg jo å fungere. Og en spontanabort er jo relativt vanlig, så han gynekologen mener at det ikke er noe å tenke på. Men... hele greia gjør at jeg kjenner meg enda verre og at jeg ikke har lov til å kjenne det som jeg gjør. Jeg holder maska og sier at det går bra til folk rundt meg og er åpen om det som har skjedd, men inne i meg kjennes det vondt. Jeg vil ikke være en surpomp som klager eller oppfører meg som et offer. Men noen ganger kjennes dette veldig urettferdig. Det blir selvsagt bedre og lettere å godta det som har skjedd tidligere ettersom tiden går, men bekymringene mine er for fremtiden. Det sies at vi bekymrer oss for mye og at bare en n'te del av bekymringene vi har blir virkelige. Men akkurat nå kjennes det årntli ugreit ut. 

Jeg vil ikke tro at noen har noe fasitsvar på hvordan ting vil bli bedre. Men kanskje kjenner noen seg igjen? 

Hilsen jente27

Endret 5. juni 2016 av sjs88