Ekspertsvar hva svare?

[AnonymBruker]

Hvis hjelpeapparatet vurderer en som suicidal,hva svare på deres spørsmål?

Det er jo ikke hyggelig å lyve, men hvis det å snakke sant fører til tvangsinnleggelse, hvordan løser man sånt og hindrer tvangsinnleggelse.

Anonymkode: fc92a...22c

[AnonymBruker]

Jeg slapp unna tvangsinnleggelse i dag. Noen fordeler er det med å klistre på seg maska og lage som ting går bedre enn sant er. Ro og fred.

Anonymkode: 86289...652

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg slapp unna tvangsinnleggelse i dag. Noen fordeler er det med å klistre på seg maska og lage som ting går bedre enn sant er. Ro og fred.

Anonymkode: 86289...652

men på direkte spørsmål hvordan greie komme seg unna slippe å si som sant er. har vansker med å lyve.

Anonymkode: fc92a...22c

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Jeg ønsker å ta livet mitt, og jeg har ingen motforestillinger. Jeg motsetter meg innleggelse": Tvangsinnleggelse.

"Jeg ønsker å ta livet mitt, og jeg har ingen motforestillinger. Jeg ønsker å legge meg inn": Frivillig innleggelse.

"Jeg ønsker å ta livet mitt, men jeg har noen motforestillinger, og jeg har kontroll": Fortsette poliklinisk behandling.

Alternativt kan en pynte litt på sannheten om en ønsker å være i fred: "Ja, jeg har det ille, men jeg ønsker fortsatt å leve".

[AnonymBruker]

1 time siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

"Jeg ønsker å ta livet mitt, og jeg har ingen motforestillinger. Jeg motsetter meg innleggelse": Tvangsinnleggelse.

"Jeg ønsker å ta livet mitt, og jeg har ingen motforestillinger. Jeg ønsker å legge meg inn": Frivillig innleggelse.

"Jeg ønsker å ta livet mitt, men jeg har noen motforestillinger, og jeg har kontroll": Fortsette poliklinisk behandling.

Alternativt kan en pynte litt på sannheten om en ønsker å være i fred: "Ja, jeg har det ille, men jeg ønsker fortsatt å leve".

takk,

sant for min del er omtrent:

Jeg ønsker å ta livet mitt, men jeg har noen motforestillinger, men jeg vet ikke om jeg har kontroll.

Det siste alternativet ditt er også sant....for min del,... slik at kanskje kan det gå å si, takkk.

Anonymkode: fc92a...22c

[Trine]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

takk,

sant for min del er omtrent:

Jeg ønsker å ta livet mitt, men jeg har noen motforestillinger, men jeg vet ikke om jeg har kontroll.

Det siste alternativet ditt er også sant....for min del,... slik at kanskje kan det gå å si, takkk.

Anonymkode: fc92a...22c

Jeg sa bare at jeg kom til å bli værre om jeg ble innlagt, så slapp jeg det. Men det er jo fordi det bare er hunden min som holder meg i live og da måtte jeg jo vært borte fra han. Så jeg hadde en god grunn.

[AnonymBruker]

18 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

"Jeg ønsker å ta livet mitt, og jeg har ingen motforestillinger. Jeg motsetter meg innleggelse": Tvangsinnleggelse.

"Jeg ønsker å ta livet mitt, og jeg har ingen motforestillinger. Jeg ønsker å legge meg inn": Frivillig innleggelse.

"Jeg ønsker å ta livet mitt, men jeg har noen motforestillinger, og jeg har kontroll": Fortsette poliklinisk behandling.

Alternativt kan en pynte litt på sannheten om en ønsker å være i fred: "Ja, jeg har det ille, men jeg ønsker fortsatt å leve".

Hvem er det som virkelig ønsker å ta livet sitt, som først går til en behandler og sier at de ønsker å ta livet sitt, men nekter innleggelse? De vet jo da at de mest sannsynlig blir hindret.mer det egentlig det mange ønsker i så fall? Ville ikke de som virkelig ønsker å ta livet sitt utføre disse planene i stillhet, uten forstyrrelser som tvangsinnleggelse o.l? Jeg undrer meg bare.

Anonymkode: 93faa...253

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvem er det som virkelig ønsker å ta livet sitt, som først går til en behandler og sier at de ønsker å ta livet sitt, men nekter innleggelse? De vet jo da at de mest sannsynlig blir hindret.mer det egentlig det mange ønsker i så fall? Ville ikke de som virkelig ønsker å ta livet sitt utføre disse planene i stillhet, uten forstyrrelser som tvangsinnleggelse o.l? Jeg undrer meg bare.

Anonymkode: 93faa...253

For mange er det svært  mye ambivalens knyttet til tanker om selvmord. Følelser og tanker kan også svinge mye i løpet av kort tid. Vil - og vil ikke. Det kan være mange grunner til ikke å ønske en innleggelse, blant annet realistiske forventninger til i hvilken grad en innleggelse vil være til hjelp.

[Tandorini]

For meg har det vært slik at tankene om selvmord er intense. Samtidig som jeg er redd for ikke å lykkes, og å havne i en situasjon hvor jeg ikke får til å prøve igjen. Disse intense tankene krever oppmerksomhet hele tiden. Hvert eneste minutt må jeg vurdere om jeg skal gjøre det eller ikke. Ved å innlegges på akuttpost med låste dører slipper jeg å vurdere dette fra minutt til minutt. Jeg er ikke interessert i å gjøre noe halvveis, derfor er selvmordsforsøk inne på en avdeling helt utelukket. Så for meg hjelper det veldig å være innlagt når tankene er på det mest intense. Jeg får hjelp og støtte, samt rammene som gjør at selvmordsforsøk er utelukket. Etter noen dager har jeg roet meg ned i det miljøet jeg er i, og kan fortsette videre behandling poliklinisk. Jeg er dermed et eksempel på at noen velger frivillig innleggelse selv om det aller høyeste ønsket er å slippe unna alt. 

På en akuttpost har jeg kanskje litt panikk de første timene, men så senker skuldrene seg noe. Jeg har det fortsatt like dårlig, men har blitt fratatt det ansvaret jeg føler når jeg hele tiden skal vurdere om jeg skal forsøke å ta livet mitt. Det føles bra for meg. 

Når det er sagt er fortsatt terskelen for å bli innlagt skyhøy for meg. Det har blitt foreslått innleggelse for meg uten at jeg har ønsket det. Da har jeg måttet inngå klare avtaler med behandler om at det ikke er feil å sende meg hjem, at jeg ikke skal gjøre meg noe frem til neste gang vi møtes. 

[AnonymBruker]

 Ift ambivalens tenker jeg det er et spørsmål hvorvidt en er i stand til å vurdere eget beste når angst og svarte tanker dominerer . Jeg husket jeg ønsket behandler skulle lese tankene bak min tilsynelatende kontrollerte og stolte aura når fortvilelse og livstruende tanker herjet . Ble spurt om innleggelse stadig vekk, men det var først etter en stund" på skade" jeg ble oppfordret og mer eller mindre tvunget til hjelp . Står ikke etisk inne for selvmord , var likevel redd impulser . Tenker dette og r avhengig av hvor ærlig du klarer å være.. ( mao kan ikke behandler lastes om du taler med flere tunger).

 

Anonymkode: 4d876...a3e

[AnonymBruker]

51 minutter siden, frosken skrev:

For mange er det svært  mye ambivalens knyttet til tanker om selvmord. Følelser og tanker kan også svinge mye i løpet av kort tid. Vil - og vil ikke. Det kan være mange grunner til ikke å ønske en innleggelse, blant annet realistiske forventninger til i hvilken grad en innleggelse vil være til hjelp.

Det er jeg enig i, at mange er ambivalente. Blant annet gjelder det meg selv, og det er vel denne ambivalensen som har gjort at jeg ikke har tatt livet mitt. Men i de periodene jeg virkelig har vurdert det, altså planlagt hvordan, så har jeg ikke ønsket å si det til behandler. Det er vel det som er litt vanskelig å forstå, at noen sier det i vissheten om at de sannsynligvis blir innlagt. Da vil man jo egentlig ikke ta livet sitt, teker jeg. Jeg har aldri vært innlagt, verken frivillig eller på tvang, jeg har ikke lnsket det i disse periodene, nettop fordi jeg ville ha muligheten. Men jeg vet jo selv hvor nære har vært, jeg har billedlig talt stått på kanten av stupet føere ganger. Grunnen til at jeg ikke har gjort det, er at jeg sannsynligvis ville lykkes, og det endelige valget er veldig vanskelig å ta, siden jeg har andre enn meg selv å tenke på. Men det handler også om redsel for seigpining og uopprettelige skader som kan gjøre det vanskelig å forsøke en gang til (om man ikke lykkes første gangen). 

Anonymkode: 93faa...253

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Tandorini skrev:

For meg har det vært slik at tankene om selvmord er intense. Samtidig som jeg er redd for ikke å lykkes, og å havne i en situasjon hvor jeg ikke får til å prøve igjen. Disse intense tankene krever oppmerksomhet hele tiden. Hvert eneste minutt må jeg vurdere om jeg skal gjøre det eller ikke. Ved å innlegges på akuttpost med låste dører slipper jeg å vurdere dette fra minutt til minutt. Jeg er ikke interessert i å gjøre noe halvveis, derfor er selvmordsforsøk inne på en avdeling helt utelukket. Så for meg hjelper det veldig å være innlagt når tankene er på det mest intense. Jeg får hjelp og støtte, samt rammene som gjør at selvmordsforsøk er utelukket. Etter noen dager har jeg roet meg ned i det miljøet jeg er i, og kan fortsette videre behandling poliklinisk. Jeg er dermed et eksempel på at noen velger frivillig innleggelse selv om det aller høyeste ønsket er å slippe unna alt. 

På en akuttpost har jeg kanskje litt panikk de første timene, men så senker skuldrene seg noe. Jeg har det fortsatt like dårlig, men har blitt fratatt det ansvaret jeg føler når jeg hele tiden skal vurdere om jeg skal forsøke å ta livet mitt. Det føles bra for meg. 

Når det er sagt er fortsatt terskelen for å bli innlagt skyhøy for meg. Det har blitt foreslått innleggelse for meg uten at jeg har ønsket det. Da har jeg måttet inngå klare avtaler med behandler om at det ikke er feil å sende meg hjem, at jeg ikke skal gjøre meg noe frem til neste gang vi møtes. 

Du skriver at du egentlig vil slippe vekk fra de intense selvmordstankene. Det er forståelig, for jeg har det sånn selv. Er det ikke da også slik at man da egentlig ikke vil dø, man vil mer slippe unna ambivalensen, få ting under kontroll ved hjelp av ytre rammer? Det kan jeg skjønne kan hjelpe i øyeblikket, men det fjerner likevel ikke grunnproblemet, som er kroniske selvmordstanker. De vil jo mest sannsynlig komme tilbake, med mindre man får endret dette i terapi. Jeg har ikke lykkes så langt med å endre det i terapi, men jeg håper jo at smerten vil gå over, enten på den ene måten eller den andre. 

Anonymkode: 93faa...253

[AnonymBruker]

Jeg sitter bare og nikker til alt dere skriver her. Jeg er inne i en periode der selvmordstankene er intense og jeg har en akutt trang til å skade meg selv, men jeg ønsker ikke å bli innlagt. På grunn av barn ønsker jeg innerst inne ikke å dø, men jeg er redd for hva jeg kan gjøre hvis disse tankene tar overhånd og jeg handler på impuls. Jeg føler meg fanget i et forferdelig dilemma, jeg rives og slites mellom disse to motpolene, leve eller dø, leve eller dø. For jeg må velge en av dem, jeg kan ikke eksistere i limbo, da blir jeg gal. Akkurat nå lever jeg ikke, jeg bare eksisterer.

Anonymkode: 86289...652

[Tandorini]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver at du egentlig vil slippe vekk fra de intense selvmordstankene. Det er forståelig, for jeg har det sånn selv. Er det ikke da også slik at man da egentlig ikke vil dø, man vil mer slippe unna ambivalensen, få ting under kontroll ved hjelp av ytre rammer? Det kan jeg skjønne kan hjelpe i øyeblikket, men det fjerner likevel ikke grunnproblemet, som er kroniske selvmordstanker. De vil jo mest sannsynlig komme tilbake, med mindre man får endret dette i terapi. Jeg har ikke lykkes så langt med å endre det i terapi, men jeg håper jo at smerten vil gå over, enten på den ene måten eller den andre. 

Anonymkode: 93faa...253

Hadde jeg hatt en av-knapp til livet ville den vært trykket på for lengst. Men jeg vet, at statistisk sett, er det svært mange selvmordforsøk som blir nettopp det - bare forsøk. Jeg vil ikke gjøre noe uten å være sikker på å lykkes. Og selv om tankene om å ta livet mitt er ekstremt intense, så er det ikke bare å ta valget heller. Jeg vet at jeg kanskje ikke vil lykkes, og derfor ikke tør å prøve. Og da vet jeg også at jeg kommer til å sitte hjemme og tenke og tenke og tenke på dette her. Det er vel ambivalens, ja.

Mine selvmordstanker er ikke kroniske. Dvs., gjennom denne depressive episoden som har vart i halvannet år, så har jeg ofte hatt et ønske om å dø. Men ikke alle dager er like ille. De gangene hvor tankene er intense, så har jeg trengt rammer for å kunne legge dem fra meg, jfr. ambivalensen ovenfor. Jeg har nå blitt raskere til å be om hjelp. Dette dreier seg ganske enkelt om erfaringene jeg har gjort meg. Uansett hvor langt nede jeg har vært, så har jeg ikke gjennomført det. Så da er det likså greit å be om hjelp.

Her og nå i kveld, så har jeg ikke selvmordstanker. Jeg har det ikke bra, og hvis noen kom med den berømte av-knappen, så trykker jeg gjerne på den. Det er likevel stor forskjell på DET, og det å sitte med et intens kjør oppi hodet om at man må ta avgjørelsen NÅ.

I periodene hvor jeg er mer stabil, sånn som f.eks nå, så er det håp om å komme videre ved hjelp av terapi og å finne de rette medisinene. Jeg blir ofte motløs når jeg hører om stabilisering, fordi jeg ikke ønsker å være på et nivå hvor jeg så vidt holder hodet over vannet. En skal jo leve, ikke bare eksistere. Men et stabilt nivå er først og fremst et nivå man kan jobbe videre fra. Et stemningsleie som gjør at en klarer å jobbe konstruktivt sammen med behandlere.

[Tandorini]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sitter bare og nikker til alt dere skriver her. Jeg er inne i en periode der selvmordstankene er intense og jeg har en akutt trang til å skade meg selv, men jeg ønsker ikke å bli innlagt. På grunn av barn ønsker jeg innerst inne ikke å dø, men jeg er redd for hva jeg kan gjøre hvis disse tankene tar overhånd og jeg handler på impuls. Jeg føler meg fanget i et forferdelig dilemma, jeg rives og slites mellom disse to motpolene, leve eller dø, leve eller dø. For jeg må velge en av dem, jeg kan ikke eksistere i limbo, da blir jeg gal. Akkurat nå lever jeg ikke, jeg bare eksisterer.

Anonymkode: 86289...652

Dette med å rives og slites mot begge poler kjenner jeg meg igjen i. Som sagt har jeg nytte av de rammene en akuttpost gir, for da må dilemmaet legges på is. Om du ikke ønsker innleggelse, så kan du kanskje ha nytte av å inngå avtaler med noen? Da jeg fikk mer frihet under behandlingsinnleggelsen min, så gjorde jeg avtaler med behandler hver dag. At vi skulle ses neste dag, at jeg ikke skulle gjøre meg noe frem til da. Jeg holder alltid avtaler. Og derfor ble det for meg en slags pause det også, når jeg hadde lovet at det ikke skulle skje noe før vi møttes neste gang. Slike avtaler kan man jo gjøre med venner og familie også.

Limboet som både du og delvis jeg og mange flere opplever, er forferdelig. Man må sette seg delmål. Man vil jo helst bli frisk. Men om man bare kommer seg et lite hakk opp, slik at hver time og hvert minutt ikke lenger føles som tortur, så hjelper det mye. Jeg er ganske stabil nå, og jeg tenker at vel, jeg har ikke lyst til å leve, men det er ikke noe akutt akkurat nå. Så det kan avvente. Men akkurat i disse akutte fasene, så føler man at man ikke klarer ti minutter til engang.

[AnonymBruker]

Ikke sant? Tenk at ti minutter føles uutholdelig! Jeg er "heldig" og har mann og barn, så jeg er pent nødt til å være der for dem og de fungerer som en slags avtale uten at jeg informerer dem om det. Trenger ikke å si til barnet at "jeg lover at jeg ikke skal ta livet mitt i dag"... Men jeg lovet mannen min at jeg ikke skulle gjøre noe overilt i dag, og den avtalen har jeg holdt. Nå er han hjemme, og jeg har sagt til ham at jeg ikke skal ut av huset alene i dag, noe han setter stor pris på. Da vet han hva han har å forholde seg til.

Når det gjelder den av-knappen, så har jeg prøvd å forestille meg den mange ganger, og hver gang velger jeg å la være å trykke på den, mentalt. Jeg kan bare ikke forlate ungene mine. Så jeg er dømt til å leve dette livet uansett om jeg vil eller ikke. Og jeg må gjøre det beste jeg kan. Det er bare så forferdelig mye jobb, og jeg har allerede jobbet så hardt med dette.

Anonymkode: 86289...652

[AnonymBruker]

9 timer siden, Trine skrev:

Jeg sa bare at jeg kom til å bli værre om jeg ble innlagt, så slapp jeg det. Men det er jo fordi det bare er hunden min som holder meg i live og da måtte jeg jo vært borte fra han. Så jeg hadde en god grunn.

Det sa jeg også.

Takk for svaret.

 

Anonymkode: fc92a...22c

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvem er det som virkelig ønsker å ta livet sitt, som først går til en behandler og sier at de ønsker å ta livet sitt, men nekter innleggelse? De vet jo da at de mest sannsynlig blir hindret.mer det egentlig det mange ønsker i så fall? Ville ikke de som virkelig ønsker å ta livet sitt utføre disse planene i stillhet, uten forstyrrelser som tvangsinnleggelse o.l? Jeg undrer meg bare.

 

Anonymkode: 93faa...253

Jeg vet ikke.

Jeg gikk ikke til behandler og sa det.

Men da jeg møtte for å få ny time, fordi jeg var i dårlig form,  unngå avtalebrudd , dobbelt honorar, og større belastning på en økonomi jeg er en belastning på, så kom spørsmål , og siden jeg ikke er flink verken på å lyve eller pynte på sannheten, endte det som det gjorde.

Jeg skulle bli hindret på habiliteringen, men så hadde de tydeligvis ikke kompetanse på psykisk sykdom og ja, jeg vet innleggelse, når det betyr hvile, er særdeles dårig ide, , og derfor kontaktet de akuttpsykiatri, og de vurderte meg i dag, og alt er ok.

Dvs jeg fikk ny avtale, og jeg kan gjøre det jeg vil. 

Det som nesten fikk meg til å smile var at da psykiateren sa alle kunne ha selvmordstanker, og at det ikke var farlig, så hadde jeg jo det fine nyeste tauet mitt i vesken, ikke fordi jeg skulle da eller har planer om å ta livet mitt i dag, men fordi jeg er kjempeflink på å slå hengløkke fort, og jeg liker stramme til, kjenne på alvoret og at døden kan være så enkel og lett og at i alt jeg ikke mestrer så kan jeg få til dette og her bestemmer jeg. Jeg har tauet, stedet, klippen, hengepunktet og holdt på å si lykken:-) men det er det ikke, det ville være løgn å skrive, det er ikke alle løsninger som er lette eller lykkelige, men likevel kan de være nødvendige.

Tauet er solid som bare rakker, og et sikkert hengepunkt, gir ingen angremulighet,  Jeg skulle i dag kjøpe lastestropper og jeg måtte innom reolen for tau, der lå de pent på rekke men ikke noe tau var bedre enn mitt, verken i fiber, styrke eller kvalitet, men de fleste kunne likevel lett, med riktig løkke tatt livet av enhver.

Lykke og løkke , last og livsbelast, det henger sammen og vi vet ikke mer enn om vårt eget liv, 

 

 

 

Anonymkode: fc92a...22c