Ekspertsvar Ikke mottakelig

26. juni 2016

Får beskjed om av behandler at vedkommende sliter med å hjelpe meg, til tross for tett oppfølging ( en gang pr uke) . Jeg har tillit til behandler ( spesialist )tror jeg , men klarer ikke ta inn eller videreutvikle samtalene våre i særlig grad . Det er som jeg ignorer all mulig empati og forståelse og mest tenker det verste ,noe som sperrer for videre refleksjon . Tankejag etter de fleste timer , unntatt når vi har oppklart alle mine fæle tankescenarier og jeg får litt støtte og "lov til " å føle . Blir trygget for så å kjenne masse angst Redd psykologens vurderinger og blikk for mine svakheter , livredd for å komme til kort . Blir avslørt ...så det ryker. Hjelper ikke på selvforakten. Er bedt om å gå i meg selv og tenke over hva jeg vil . Vet ikke om jeg kan styre dette. Føler meg litt ødelagt , tror det kom etter noe som jeg tror kan identifiseres som en paranoid erfaring ( light?) i jobb . Følt meg utstilt og utlevert for hele mitt lokalsamfunn og min profesjon . Gått bare nedover etter dette , tror jeg var depressiv før dette uten å vite det selv . Trøtt , men ikke bevisst trist . Måtte sove mye og klarte ikke der jeg hadde klart før .

Sliter skikkelig med terapisettingen , kjenner en dyp skam og er visst i en konstant forsvarsberedskap.

Klarer ikke normal blikk kontakt med helsevesen . Får angst og sveve følelse Jeg er visst nokså fastlåst , tror jeg , er visst provoserende påstålig ,tendens til Jump to conclutions , kverulerende , amper ,fryktelig krenkbar,ser konspirasjoner som ikke eksisterer ( under press)og er mistenksom og tenker for mye på hva andre ser, tenker og mener . Vil gjerne gi f dog ..Sitter også fast i egen lidelse Pga bitterhet og det som visstnok muligens er et undertrykt sinne ( var eksplosiv en tid og ustabil , fryktløs ikke meg selv,impulsiv var visst forvirret og nærpsykotisk -alt for åpen ,her har wellbutrin hjulpet meg tilbake til mitt tålmodige og mer sindige jeg ). Er visst ikke særlig god på å erkjenne alle disse trekkene eller svakhetene ( problemene ). Engstelig . Hatt panikk og har måttet regelrett flykte fra sosiale settinger .Litt paradoks å beskyldes for kverulering , funnet meg i så mye før Som om jeg har våknet og ingen skal få såre meg . Men tanker utover dette kjennes ikke klare , få indre bilder på livshistorikk når jeg samtaler. kanskje for redd eller tom .Viser jeg dårlig selvinnsikt ? Har jo oppfattet hva de mener ...

Blir veldig redd og overveldet av å få slike karakteristikker. Tror helst de er noe overdrevet ( får jeg håpe)Gråter bare tanken , vil ikke være slik . Trodde jeg var relativt oppegående , nyansert og reflektert , hørt dette før.., Vært ( nokså ) flink pike tidligere , og kjempet mot min sosiale angst med ok resultat ( selv om alt har tatt tid for jeg bruker evigheter på å klare . Bygd meg opp og ramlet ned igjen ..,Mestret jobb tidligere korte perioder , med god / meget god respons . Stabile familie og vennskapsrelasjoner ( ikke mange , men flere bekjentskaper som henvender seg 😊)Tror jeg er redd folk som er " bedre enn meg". Kan være forskjellig personer avhengig av hvem jeg møter trygghet . Bekymret for om jeg ikke er reparerbar Vet jeg er aktøren ,men så vanskelig Redd psykolog ikke orker meg mer , tror jeg oppleves frastøtende selv om vedkommende benekter at dette er tilfelle . Kunne ønske jeg vare kunne glemme alt og bare leve . Hvor lenge kan en dyp depresjon vare ? Er livet blitt som det er blitt Pga personlighetsstruktur ? Tenker mørke tanker om terapi nå, kjenner meg litt knyttet til psykolog , men tror sviket er rett rundt hjørnet. Ikke et ekte svik , men en beslutning om at jeg ikke er hjelpbar . Hva gjør jeg da? Ferien gir nok mulighet til å plage seg selv med dette , forsøker å stålsette meg . Har ikke klart å utnytte terapimuligheter nok . Første psykolog hadde jeg mistillit til , kjente meg så uglesett . Byttet Denne opplevelsen satt et støkk i meg.Fungerer på halvt hold i familielivet , gjør mest det jeg må . Er så lite utholdende . Ikke interessert i så mye lenger , jobber mot et mål jeg innbiller kan redde meg , men dette er visst ikke tilfelle .. Avleder tankene med håndarbeid når jeg klarer . Mistet litt håpet og da er det vanskelig å tvinge seg selv . Har jeg paranoid psykose ? Finnes i min slektshistorie.Er vel bare forstyrret ? Er redd for ordet paranoid , tørr ikke si det høgt . Snakket litt om det , blir fort skremt .

Nhd / du har sagt jeg trenger seroqual , jeg sa nei takk til liten dose av dette på dps for en tid tilbake . Tror du dette kan redde meg ?Redd for å bli ufør, men også redd medisin. Sikkert feil å bruke dette forumet igjen , bør vel heller klare det virkelige liv , men ikke lett . Frarådet å jobbe, er det vanlig ? Jeg visst må konsentrere meg om meg selv, ganske nedslående . Jeg et visst full av " grums";(

Anonymkode: c4502...181

26. juni 2016

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får beskjed om av behandler at vedkommende sliter med å hjelpe meg, til tross for tett oppfølging ( en gang pr uke) . Jeg har tillit til behandler ( spesialist )tror jeg , men klarer ikke ta inn eller videreutvikle samtalene våre i særlig grad . Det er som jeg ignorer all mulig empati og forståelse og mest tenker det verste ,noe som sperrer for videre refleksjon . Tankejag etter de fleste timer , unntatt når vi har oppklart alle mine fæle tankescenarier og jeg får litt støtte og "lov til " å føle . Blir trygget for så å kjenne masse angst Redd psykologens vurderinger og blikk for mine svakheter , livredd for å komme til kort . Blir avslørt ...så det ryker. Hjelper ikke på selvforakten. Er bedt om å gå i meg selv og tenke over hva jeg vil . Vet ikke om jeg kan styre dette. Føler meg litt ødelagt , tror det kom etter noe som jeg tror kan identifiseres som en paranoid erfaring ( light?) i jobb . Følt meg utstilt og utlevert for hele mitt lokalsamfunn og min profesjon . Gått bare nedover etter dette , tror jeg var depressiv før dette uten å vite det selv . Trøtt , men ikke bevisst trist . Måtte sove mye og klarte ikke der jeg hadde klart før .

Sliter skikkelig med terapisettingen , kjenner en dyp skam og er visst i en konstant forsvarsberedskap.

Klarer ikke normal blikk kontakt med helsevesen . Får angst og sveve følelse Jeg er visst nokså fastlåst , tror jeg , er visst provoserende påstålig ,tendens til Jump to conclutions , kverulerende , amper ,fryktelig krenkbar,ser konspirasjoner som ikke eksisterer ( under press)og er mistenksom og tenker for mye på hva andre ser, tenker og mener . Vil gjerne gi f dog ..Sitter også fast i egen lidelse Pga bitterhet og det som visstnok muligens er et undertrykt sinne ( var eksplosiv en tid og ustabil , fryktløs ikke meg selv,impulsiv var visst forvirret og nærpsykotisk -alt for åpen ,her har wellbutrin hjulpet meg tilbake til mitt tålmodige og mer sindige jeg ). Er visst ikke særlig god på å erkjenne alle disse trekkene eller svakhetene ( problemene ). Engstelig . Hatt panikk og har måttet regelrett flykte fra sosiale settinger .Litt paradoks å beskyldes for kverulering , funnet meg i så mye før Som om jeg har våknet og ingen skal få såre meg . Men tanker utover dette kjennes ikke klare , få indre bilder på livshistorikk når jeg samtaler. kanskje for redd eller tom .Viser jeg dårlig selvinnsikt ? Har jo oppfattet hva de mener ...

Blir veldig redd og overveldet av å få slike karakteristikker. Tror helst de er noe overdrevet ( får jeg håpe)Gråter bare tanken , vil ikke være slik . Trodde jeg var relativt oppegående , nyansert og reflektert , hørt dette før.., Vært ( nokså ) flink pike tidligere , og kjempet mot min sosiale angst med ok resultat ( selv om alt har tatt tid for jeg bruker evigheter på å klare . Bygd meg opp og ramlet ned igjen ..,Mestret jobb tidligere korte perioder , med god / meget god respons . Stabile familie og vennskapsrelasjoner ( ikke mange , men flere bekjentskaper som henvender seg 😊)Tror jeg er redd folk som er " bedre enn meg". Kan være forskjellig personer avhengig av hvem jeg møter trygghet . Bekymret for om jeg ikke er reparerbar Vet jeg er aktøren ,men så vanskelig Redd psykolog ikke orker meg mer , tror jeg oppleves frastøtende selv om vedkommende benekter at dette er tilfelle . Kunne ønske jeg vare kunne glemme alt og bare leve . Hvor lenge kan en dyp depresjon vare ? Er livet blitt som det er blitt Pga personlighetsstruktur ? Tenker mørke tanker om terapi nå, kjenner meg litt knyttet til psykolog , men tror sviket er rett rundt hjørnet. Ikke et ekte svik , men en beslutning om at jeg ikke er hjelpbar . Hva gjør jeg da? Ferien gir nok mulighet til å plage seg selv med dette , forsøker å stålsette meg . Har ikke klart å utnytte terapimuligheter nok . Første psykolog hadde jeg mistillit til , kjente meg så uglesett . Byttet Denne opplevelsen satt et støkk i meg.Fungerer på halvt hold i familielivet , gjør mest det jeg må . Er så lite utholdende . Ikke interessert i så mye lenger , jobber mot et mål jeg innbiller kan redde meg , men dette er visst ikke tilfelle .. Avleder tankene med håndarbeid når jeg klarer . Mistet litt håpet og da er det vanskelig å tvinge seg selv . Har jeg paranoid psykose ? Finnes i min slektshistorie.Er vel bare forstyrret ? Er redd for ordet paranoid , tørr ikke si det høgt . Snakket litt om det , blir fort skremt .

Nhd / du har sagt jeg trenger seroqual , jeg sa nei takk til liten dose av dette på dps for en tid tilbake . Tror du dette kan redde meg ?Redd for å bli ufør, men også redd medisin. Sikkert feil å bruke dette forumet igjen , bør vel heller klare det virkelige liv , men ikke lett . Frarådet å jobbe, er det vanlig ? Jeg visst må konsentrere meg om meg selv, ganske nedslående . Jeg et visst full av " grums";(

Anonymkode: c4502...181

Ville absolutt fulgt rådet om en dose seroquel. Det er ikke noe å være redd for. Noen legger på seg av den, men det merker du i tilfelle fort og kan eventuelt slutte igjen da. Selv har jeg en i familien som nettopp begynte med en ganske liten dose seroquel, og som sier livet er helt forandret av det. Har fått en helt ny ro i hodet sier h*n. Prøv det du.

26. juni 2016

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får beskjed om av behandler at vedkommende sliter med å hjelpe meg, til tross for tett oppfølging ( en gang pr uke) . Jeg har tillit til behandler ( spesialist )tror jeg , men klarer ikke ta inn eller videreutvikle samtalene våre i særlig grad . Det er som jeg ignorer all mulig empati og forståelse og mest tenker det verste ,noe som sperrer for videre refleksjon . Tankejag etter de fleste timer , unntatt når vi har oppklart alle mine fæle tankescenarier og jeg får litt støtte og "lov til " å føle . Blir trygget for så å kjenne masse angst Redd psykologens vurderinger og blikk for mine svakheter , livredd for å komme til kort . Blir avslørt ...så det ryker. Hjelper ikke på selvforakten. Er bedt om å gå i meg selv og tenke over hva jeg vil . Vet ikke om jeg kan styre dette. Føler meg litt ødelagt , tror det kom etter noe som jeg tror kan identifiseres som en paranoid erfaring ( light?) i jobb . Følt meg utstilt og utlevert for hele mitt lokalsamfunn og min profesjon . Gått bare nedover etter dette , tror jeg var depressiv før dette uten å vite det selv . Trøtt , men ikke bevisst trist . Måtte sove mye og klarte ikke der jeg hadde klart før .

Sliter skikkelig med terapisettingen , kjenner en dyp skam og er visst i en konstant forsvarsberedskap.

Klarer ikke normal blikk kontakt med helsevesen . Får angst og sveve følelse Jeg er visst nokså fastlåst , tror jeg , er visst provoserende påstålig ,tendens til Jump to conclutions , kverulerende , amper ,fryktelig krenkbar,ser konspirasjoner som ikke eksisterer ( under press)og er mistenksom og tenker for mye på hva andre ser, tenker og mener . Vil gjerne gi f dog ..Sitter også fast i egen lidelse Pga bitterhet og det som visstnok muligens er et undertrykt sinne ( var eksplosiv en tid og ustabil , fryktløs ikke meg selv,impulsiv var visst forvirret og nærpsykotisk -alt for åpen ,her har wellbutrin hjulpet meg tilbake til mitt tålmodige og mer sindige jeg ). Er visst ikke særlig god på å erkjenne alle disse trekkene eller svakhetene ( problemene ). Engstelig . Hatt panikk og har måttet regelrett flykte fra sosiale settinger .Litt paradoks å beskyldes for kverulering , funnet meg i så mye før Som om jeg har våknet og ingen skal få såre meg . Men tanker utover dette kjennes ikke klare , få indre bilder på livshistorikk når jeg samtaler. kanskje for redd eller tom .Viser jeg dårlig selvinnsikt ? Har jo oppfattet hva de mener ...

Blir veldig redd og overveldet av å få slike karakteristikker. Tror helst de er noe overdrevet ( får jeg håpe)Gråter bare tanken , vil ikke være slik . Trodde jeg var relativt oppegående , nyansert og reflektert , hørt dette før.., Vært ( nokså ) flink pike tidligere , og kjempet mot min sosiale angst med ok resultat ( selv om alt har tatt tid for jeg bruker evigheter på å klare . Bygd meg opp og ramlet ned igjen ..,Mestret jobb tidligere korte perioder , med god / meget god respons . Stabile familie og vennskapsrelasjoner ( ikke mange , men flere bekjentskaper som henvender seg 😊)Tror jeg er redd folk som er " bedre enn meg". Kan være forskjellig personer avhengig av hvem jeg møter trygghet . Bekymret for om jeg ikke er reparerbar Vet jeg er aktøren ,men så vanskelig Redd psykolog ikke orker meg mer , tror jeg oppleves frastøtende selv om vedkommende benekter at dette er tilfelle . Kunne ønske jeg vare kunne glemme alt og bare leve . Hvor lenge kan en dyp depresjon vare ? Er livet blitt som det er blitt Pga personlighetsstruktur ? Tenker mørke tanker om terapi nå, kjenner meg litt knyttet til psykolog , men tror sviket er rett rundt hjørnet. Ikke et ekte svik , men en beslutning om at jeg ikke er hjelpbar . Hva gjør jeg da? Ferien gir nok mulighet til å plage seg selv med dette , forsøker å stålsette meg . Har ikke klart å utnytte terapimuligheter nok . Første psykolog hadde jeg mistillit til , kjente meg så uglesett . Byttet Denne opplevelsen satt et støkk i meg.Fungerer på halvt hold i familielivet , gjør mest det jeg må . Er så lite utholdende . Ikke interessert i så mye lenger , jobber mot et mål jeg innbiller kan redde meg , men dette er visst ikke tilfelle .. Avleder tankene med håndarbeid når jeg klarer . Mistet litt håpet og da er det vanskelig å tvinge seg selv . Har jeg paranoid psykose ? Finnes i min slektshistorie.Er vel bare forstyrret ? Er redd for ordet paranoid , tørr ikke si det høgt . Snakket litt om det , blir fort skremt .

Nhd / du har sagt jeg trenger seroqual , jeg sa nei takk til liten dose av dette på dps for en tid tilbake . Tror du dette kan redde meg ?Redd for å bli ufør, men også redd medisin. Sikkert feil å bruke dette forumet igjen , bør vel heller klare det virkelige liv , men ikke lett . Frarådet å jobbe, er det vanlig ? Jeg visst må konsentrere meg om meg selv, ganske nedslående . Jeg et visst full av " grums";(

Anonymkode: c4502...181

Jeg synes det er leit å høre at du har sagt nei til en liten dose seoquel. Du har mye å vinne på å prøve og neppe noe å tape.

26. juni 2016

Det må ikke være Seroquel, men du trenger en liten til moderat dose med antipsykotika. Din paranoide disposisjon stenger for fremgang både i terapi, arbeid og relasjoner.

27. juni 2016

Takk for svar

Psykiatere som skriver ut dette ?

Er dette gjengs behandling ( som alle er enige om) eller er det ulike synspunkt ?

Vil føle meg så syk av meg medisin( er jeg redd) . Redd for sløvet og regelrett apati , men vet jeg burde lukke øynene og tenke at den som intet våger intet vinner . Har stagnert i livet , lite fremdrift og vet jeg underyter

Anonymkode: c4502...181