Hvorfor er alle så opphengt i diagnoser?

[Fionys]

Ser det er mange som er veldig opphengt i diagnosene de får og lurer litt på hvorfor.

For meg så spiller det ingen rolle om jeg får 1 eller 10 diagnoser bare jeg får den hjelpen jeg trenger. Jeg visste ikke og vet enda ikke helt hva den hjelpen innebærer, men det overlater jeg til de som har erfaringer og kunnskap om det. Så får det bære eller briste. Jeg er den samme som før jeg fikk disse diagnosene.

Som ei venninne så til meg en gang: "Uansett hvilken diagnoser du får så er du jeg deg uansett, en diagnose vil jo ikke endre på det." Dette er noe jeg har tatt til meg og har egentlig blitt veldig avslappet til diagnoser. Bryr meg egentlig ikke så mye om diagnoser annet enn at de kan hjelpe meg med å forstå meg selv slik at jeg kan jobbe mot et mål om å få en bedre hverdag.

[AnonymBruker]

Det kan nok handle om flere ting. Noen personer er mer egenrådige enn andre, og vil i større grad kreve personlig overbevisning fremfor å stole på andre. Det kan handle om sykdomsinnsikt. Tillit til systemet/autoriteter. Vansker med å takle hva slags konsekvenser en diagnose man har fått innebærer. Generell skepsis til psykiatri. Med mer. Det mest sentrale er etter min mening hvordan man har blitt møtt / behandlet - hvis man stadig har opplevd nye diagnoser, og rot, så mister man troa. Hvis man får en diagnose man syns høres absurd ut tredd over hodet, kan mange reagere med å miste tillit - mens andre får mer tillit om man blir behandlet autoritært. Vi er komplekse.

Anonymkode: 9547f...367

[Madelenemie]

6 timer siden, Fionys skrev:

Ser det er mange som er veldig opphengt i diagnosene de får og lurer litt på hvorfor.

For meg så spiller det ingen rolle om jeg får 1 eller 10 diagnoser bare jeg får den hjelpen jeg trenger. Jeg visste ikke og vet enda ikke helt hva den hjelpen innebærer, men det overlater jeg til de som har erfaringer og kunnskap om det. Så får det bære eller briste. Jeg er den samme som før jeg fikk disse diagnosene.

Som ei venninne så til meg en gang: "Uansett hvilken diagnoser du får så er du jeg deg uansett, en diagnose vil jo ikke endre på det." Dette er noe jeg har tatt til meg og har egentlig blitt veldig avslappet til diagnoser. Bryr meg egentlig ikke så mye om diagnoser annet enn at de kan hjelpe meg med å forstå meg selv slik at jeg kan jobbe mot et mål om å få en bedre hverdag.

Hei!

Det tror jeg handler om flere ting.

En alvorlig konsekvens kan feks være at et barn som blir feildiagnostisert med autismespekterforstyrrelse, mens kanskje bare har adhd, ikke får den fine og presise hjelp som medisiner gir.

Det kan bety en så stor forskjell som å greie fullføre en utdanning, og komme videre inn i arbeidslivet, å ikke få riktig diagnose. Når enkelte diagnoser har god prognose ved riktig behandling som iblant består av medisiner, forstår man hvor viktig det er å tenke bredt og fleksibelt og diagnostisere presist.

Det kan også være vanskelig for mange å få en diagnose, man ikke kjenner seg igjen i, det kan jo skyldes flere forhold, at man ikke vil ha diagnosen, at man faktisk ikke har den, eller at man har dårlig sykdomsinnsikt.

Det fins også diagnoser, som er belastende for enkelte å ha, rett og slett fordi de ikke blir tatt like mye på alvor når de har dem, en av disse er emosjonell ustabil personlighetsforstyrelse. Selv om alle mennesker skal tas på alvor, møtes med respekt og møtes korrekt, så farges iblant møter mellom mennesker av forutinntatthet, og en diagnose kan få en til og feiltolke en annen, feks tenke, "ja akkurat ja, her hisser seg opp, typisk eupf". 

En annen som blir feildiagnostisert med schizofreni, vil få feil medisinering, og mange livsområder som følge av det ødelagt.

Om jeg ikke var så heldig å møte kompetente psykiatere, som fort fant at jeg har asperger syndrom, så hadde jeg også kunne få feil behandling, og hjelp. Noe som gjør meg skikkelig, syk, fordi gjør meg forvirret, er feks mange ord om følelser og indre usynlige ting. Når man er heldig å få korrekt diagnose fra starten så får man korrekt behandling. For min del bestod det mest i svar og gode forklaringer på mine mange tusen spørsmål om mennesker og de mellommenneskelige rellasjoner. Jeg slapp å bli overveldet av spørsmål og flere spørsmål, og det var viktig!

Så korrekt diagnose er viktig for det gir riktig hjelp.

Likevel på et tidspunkt må man jo gi slipp, hvis alle mener en har asperger syndrom, så må man slutte å argumentere i mot. (det var et eksempel) Men når mennesker får ulike diagnoser, som krever helt ulik tilnærming og medisinering, ja så forstår jeg deres fortvilelse. 

Så fins det sikkert diagnoser som har så lik behandling og tilnærming at det ikke spiller så stor rolle hvilken man setter, i sånne tilfeller, og kanskje det gjelder deg, da er det jo ikke grunn til å kaste bort tiden på flisespikkeri.

(jeg drev en tid med flisespikkeri rundt om jeg hadde asperger eller høytfungerende autisme, det spiller ingen rolle for tilnærming og støttetiltak, så rent medisinsk har det ingen betydning, hjelp man trenger er i samme kategori)

 

 

 

[Trine]

Diagnose kan være viktig for å få korrekt behandling. Om man får det uten diagnose så er det jo greit. Da må det i såfall være m.t.p. NAV, dersom man har noe med dem å gjøre.

For meg var diagnosen viktig for å ikke få behandling som gjorde meg værre. Eller, jeg vet ikke, nå må man jo ha diagnose for å få de medisinene jeg får så sånn sett er diagnose viktig for meg. Men hva gjelder behandling/terapi så opplevde jeg at det kom an på hvem jeg var hos. Først ble jeg feilbehandlet lenge fordi mine problemer minnet om en annen tilstand. Men etter ca 4 mnd med prat og oppgaver jeg skulle gjøre hjemme, så ble behandlingen lagt om og jeg ble sendt rundt på utredninger. Så var det ei som ville ha meg igjennom samme behandling som den som gjorde meg værre. Hun sluttet heldigvis, grusom dame Men hun jeg går til nå er ikke så ondskapsfull som hun som sluttet. Hun hører på det jeg sier og forteller, gir meg ikke oppgaver hun vet jeg ikke vil være i stand til å fikse. Hun er ikke så autoritær, så om jeg sier noe ang. f.eks medisiner som jeg har lært bl.a her på dol, så blir hun glad og sier det er bra jeg undersøker. Hun forrige ville ikke høre på hva jeg sa og misforsto også det jeg fortalte.

Det gjelder kanskje ikke alle, men jeg opplevde at det var lurt å sette seg inn i diagnosen, da forsto jeg lettere enkelte sider av meg selv. Jeg var jo også av den oppfatning at jeg umulig kunne ha adhd, men så leste jeg masse om det og forsto at man ikke må henge i gardinene selv om man har adhd. Jeg syns også det ofte kommer spørsmål på dol om symptomer på ulike diagnoser. Et enkelt googlesøk hadde gitt svaret. Jeg tror folk hadde forstått sykdommen sin bedre om de hadde lest litt om det. Det folk vet er jo bare en bitteliten del, som ikke engang alltid er tilfelle. Jeg syns ihvertfall det er litt lettere å akseptere f.eks at jeg faller ut av samtaler, eller reagerer med helt feil følelser når jeg vet at det er en del av "feilen" i hjernen. Men det jeg merker ikke er like greit er at jeg selv prøver å ikke være så streng mot meg selv, mens enkelte andre er overbevist om at det bare er å "ta seg sammen". Kanskje litt fordi jeg ikke har så tydelig de typiske symptomene folk forbinder med tilstanden, men også fordi andre faktisk ikke har peiling på omfanger av tilstanden. Det er som MM en gang så fint sa det, adhd er en kjeltringdiagnose men jeg har jo plettfritt vandel.

Nei, nå skrev jeg meg bort. Beklager det Jeg tror at for lette psykiske lidelser så er ikke diagnose så viktig, men ellers så tror jeg diagnose er viktig for å sette en slags standard for behandlingen. Men så kan det jo dukke opp ting som gjør at diagnoser endrer seg. Ikke akkurat autisme eller adhd, det blir man ikke kvitt. Men man kan jo ha f.eks angst og bli kvitt den, men så få et annet problem i stede. Men noen diagnoser er visst ganske ødeleggende for folk og da forstår jeg at man ikke vil ha den diagnosen stående.

 

[Janus30]

9 timer siden, Fionys skrev:

Ser det er mange som er veldig opphengt i diagnosene de får og lurer litt på hvorfor.

For meg så spiller det ingen rolle om jeg får 1 eller 10 diagnoser bare jeg får den hjelpen jeg trenger. 

Det viser seg å være en sammenheng mellom riktig diagnose og god behandling. Kan være derfor folk er opptatt av å få det riktig.