Ekspertsvar Retten til å være deprimert.

[AnonymBruker]

Jeg er deprimert, det godtar jeg. Men har hatt det litt lettere noen dager nå.

Men jeg ønsker min rett til å være deprimert og ikke noen form for tvang oppi dette. 

Aller minst tvang om å ta medisiner.

Blir det snakk om tvangsmedisinering, tenker jeg at jeg vil gå rett og bestemt og uten diskusjon ut og ta mitt liv! Før jeg henter resepten! Det er så alvorlig for meg å miste egenkontroll.

Det går en grense for hva jeg kan leve med. Jeg skal dø med verdighet og aldri miste min kontroll over mitt liv, så lenge jeg kan tenke og ikke roter det til tankemessig. Jeg har rotet det til et par ganger i det siste, selv om jeg ikke har psykotiske tanker,  jeg har lært av det, jeg trengte bare en korrigering, og jeg var rask å korrigeres, jeg tok så telefonen, i skrekk , livredd for at de kunne sende ambulanse som de prøvde til hytteområde:-( pga av sporing via mobil.... , og det når jeg snakket så sammenhengende og gjorde så godt rede for min situasjon på telefon, at den "nye" psykiateren, selvsagt skjønte at her er det ingen problemer som skulle tilsi tvangshenting. Jeg glemte meg en kort stund, og dette har jeg beklaget, unnskyldt og erkjent, ( men psykiateren i byen, hørte ikke på meg, det var det skremmende, og denne psykiateren må jeg møte i morgen. Førsteinntrykket var greit, jeg likte psykiateren, før jeg rotet meg inn i fortvilelse, noe jeg beklager. Jeg vurderte "rømme"(tåpelig febrilsk ide) , dvs ta en ferie, og ikke møte i morgen, men det ville være: 1) avtalebrudd, 2) Forverret situasjonen 3) bidratt til unødvendig bekymring.(med de følger det kunne fått, så jeg møter) 

Til og med om, jeg er suicidal, er det min rett å være det! Noen vil være uenig, men jeg hjelpes ikke ved et eneste tvangsvedtak, det vil gjøre ting verre, og jeg orker ikke med at det blir verre nå. Man må la mennesker om de vil, få streve ifred, når de nekter å ta i mot behandling, i form av innleggelse og/eller medisiner, man kan beskytte de sykeste=forvirrede, men man bør være ytterst forsiktig som samfunn med å gripe inn med tvang ovenfor de som tenker klart, er realitetsorientert, selv om de tidvis er depresive, av nokså forståelige grunner. Om menneske dør, bør man ikke miste gangsynet, ikke alle kan reddes, at menneske valgte ikke å motta hjelpen som ble tilbudt handler også om risikoen ved å være menneske,  voksne mennesker skal ikke behandles som barn og fratas råderett over seg selv. . Dør man er man takknemmelig for hjelpen på veien, og respekten som gies og vises en nettopp i selvråderetten,  og den som hjalp, bør greie sortere ut at dette menneske greide ikke livet. (dermed gjorde psykiateren en god jobb, men valget om å orke livet, må pasienten selv få ha) 

Mitt ansvar er å overleve det, det gjør jeg best selv! og ingen skal blande seg i det i en sånn grad at jeg mister min selvbestemmelse, på noen annen måte enn snakke meg til fornuft siden jeg egentlig har vært flink å formidle at jeg strever med sorg! ( og faktisk selv vil overleve, derfor sa jeg i fra,  det er som om enkelte glemmer at jeg sa i fra, men jeg overlever ikke ved et eneste tvangsvedtak! det vet jeg. ) Jeg godtar masse, jeg samarbeider, og jeg tar telefonen, (selv om jeg vanligvs ikke tar den, men i samarbeidsånden gjør jeg det, for at andre, som er greie å hjelpe meg, ikke skal bli bekymret)  og jeg sover, men så mye mer går jeg ikke med på. I tillegg bryter jeg ikke avtaler, jeg lyver ikke, og jeg sier unnskyld, tenker meg om, reflekterer, lytter, godtar og er høflig. 

Jeg vil aldri være uhøflig, men jeg er fortvilt, og nå er jeg redd i tillegg, redd for konsultasjonen. I tillegg har jeg et problem fordi jeg ikke kan lyve, derfor kan ting virke verre enn de er, fordi jeg ikke greier fremlegge saken til min egen fordel. 

Jeg håper psykiateren er enig i at så lenge man er realitetsorientert og samarbeidsvillig, selv om man nekter en viss type medisiner, men jeg tar sovetabeletter som anbefalt, det er så langt jeg kan strekke meg, så kan man ikke umyndiggjøre meg, selv om jeg er deprimert, er tidvis så fortvilt at jeg ikke vet å orke en dag til, jeg samarbeider jo ellers på alle måter. Noen ting må man fikse selv, det er ikke alt andre kan eller skal ordne opp i, de kan bare hjelpe når jeg spør om noe, de kan ikke overta kontrollen over meg.

Dette er informasjon om hvordan jeg tenker og har det inni meg, og et håp om at jeg blir møtt med tillit, og får mestre ting selv, og ikke  mister egenkontroll.

Jeg er deprimert fordi jeg har mistet det menneske jeg elsker, og som jeg ikke evner å gi et liv uten sorg og savn, i denne dype fortvilelsen, hjelpes jeg ikke ved å ta fra meg min autonomi. Hjelpen jeg trenger er forklaringer til å komme igjennom sorgprosessen, det er å la meg beholde min egenkontroll, selv om det medfører farer. 

Det fins mange farer i livene våre, jeg tror ikke på å totalbeskytte, like som jeg lar barna, ta sine valg, og ikke bekymrer meg når de er på turer, de kan jo dø, og sorgen, om det skulle skje, må jeg ta da, jeg kan ikke nekte dem livet selv om det kan være farlig iblant.

Om jeg dør, har ingen i psykiatrien noen skyld, jeg har fått den beste hjelp, i vertfall til nå, den hjelpen har bestått i omsorg og oppmuntring og gode forklaringer, det er så langt man kan gi hjelp, til mennesker som bærer på sorg, men ellers tenker klart, 

Tråkker man over grensene, ved å starte med tvang, først da kan det stilles spørsmål ved om hjelpen var god.

Det håper jeg at jeg slipper.

 

 

 

Anonymkode: 66c0a...8a9

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er deprimert, det godtar jeg. Men har hatt det litt lettere noen dager nå.

Men jeg ønsker min rett til å være deprimert og ikke noen form for tvang oppi dette. 

Er det ikke bedre å prøve medisiner hvis det kan gjøre deg frisk raskere?

Anonymkode: 10bcf...de4

[Trine]

Du mister ikke kontrollen selv om du tar medisiner. Om noe så hjelper de deg heller til å gjennvinne kontrollen du hadde før du ble deprimert. Så vidt jeg vet så tar du allerede medisiner som påvirker deg langt mer enn det ssri gjør. Det kan faktisk også hende det er de som bidrar til depresjonen du har nå. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har hørt dette ønsket også tidligere. Etter min mening er løsningen ganske enkel: La være å kommunisere at du er deprimert evt har selvmordstanker.

Utfordringen oppstår når en både kommuniserer hvor trasig en har det, men samtidig hevder retten til å få være i fred.

Ofte hører jeg tilsvarende tanker som dine fra tvangsinnlagte pasienter. Svaret mitt blir da at om en ikke ønsker at noen griper inn, må en la være å varsle med telefon, sms, epost, facebookinnlegg etc til 113, legevakt, familie, venninner etc.

Hvis en først varsler, kan en ikke forvente at andre forholder seg passive.

[frosken]

34 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg har hørt dette ønsket også tidligere. Etter min mening er løsningen ganske enkel: La være å kommunisere at du er deprimert evt har selvmordstanker.

Utfordringen oppstår når en både kommuniserer hvor trasig en har det, men samtidig hevder retten til å få være i fred.

Ofte hører jeg tilsvarende tanker som dine fra tvangsinnlagte pasienter. Svaret mitt blir da at om en ikke ønsker at noen griper inn, må en la være å varsle med telefon, sms, epost, facebookinnlegg etc til 113, legevakt, familie, venninner etc.

Hvis en først varsler, kan en ikke forvente at andre forholder seg passive.

Jeg synes det du skriver her er problematisk, da mange kan ha sterk ambivalens knyttet til tanker om selvmord. Det er f.eks. fullt mulig å både ønske å ta sitt eget liv og samtidig innse at det vil være en katastrofe for ens barn - som følge av det oppleve sterk ambivalens.  Ved å si at det er en fordel å ikke snakke om sine tanker til blant annet helsepersonell, så reduserer man også muligheten til å få motforestillinger til depressive tanker.

Jeg er for øvrig enig i at man ikke kan påberope seg retten til å nekte andre å intervenere, men man kan formidle sine tanker om at tvangsinngrep kanskje vil forverre problemene.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg sier ikke at det er en fordel å ikke snakke om sine tanker til helsepersonell. Tvert imot oppfordrer jeg til det.

Derimot sier jeg at dersom en ikke ønsker at andre skal bry seg, må en også klare å ikke involvere dem.

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det ikke bedre å prøve medisiner hvis det kan gjøre deg frisk raskere?

Anonymkode: 10bcf...de4

Nei,

jeg har ingen tro på at de kan gjøre meg frisk raskere.

Heldigvis var psykiateren enig, 

både i at jeg ikke egner meg for tvangsinnleggelse eller tvangsmedisinering.

til tross for at den reelle fare jeg er i, som er større mente psykiateren enn jeg selv mener, respekteres dette av psykiateren. (jeg ble forbauset over at psykiateren mener jeg er i større fare enn jeg selv mener, jeg tror psykiateren blander inn frykten sin, det er en ordentlig god psykiater, og jeg kjenner på mitt ansvar og forpliktelse, jeg har derfor sendt sms og forsikret om at jeg holder avtaler, og dette har psykiateren satt pris på.Jeg akter ikke bryte en avtale, som kunne gjøre livet vanskelig for et så godt og ansvarsfult og lyttende og støttende menneske)

Jeg er såå takknemmelig! ikke bare fikk jeg formidlet at jeg vil ta mitt liv (ikke i dag men psykiateren fikk vite via moderator enda jeg skrev anonymt) , men det er kanskje ikke det beste valget, etter det møter jeg hjelp, og en hjelp som gjør meg trygg, som ikke tar fra meg min frihet, så lenge jeg samarbeider, og ikke bryter avtaler og små intervaller for avtaler og telefonkontakt.

Jeg er ikke bare imponert over psykiatrien, jeg har fått enda større og stor respekt, men kanskje har jeg vært usedvanlig heldig med de jeg har møtt! (jeg vet ikke) Men jeg blir respektert, lyttet til, ingen vil frata meg min autonomi, ingen!! Tusen takk! Dette tenker jeg er slik en psykiatri burde fungere. Tusen takk igjen, for at å bli dypt deprimert men være klar og orientert ikke betyr å bli fratatt verdighet og selvbestemmelse.

 

 

Anonymkode: 66c0a...8a9

[AnonymBruker]

21 timer siden, Trine skrev:

Du mister ikke kontrollen selv om du tar medisiner. Om noe så hjelper de deg heller til å gjennvinne kontrollen du hadde før du ble deprimert. Så vidt jeg vet så tar du allerede medisiner som påvirker deg langt mer enn det ssri gjør. Det kan faktisk også hende det er de som bidrar til depresjonen du har nå. 

Nei det gjør jeg ikke.

Jeg tar medisiner, som jeg ikke kjenner noen avhengighet til som ikke trenger opp eller ned trapping, det gir meg den frihet som gjør at jeg kan takle det.

Derfor er sovemedisinene helt ok, fikk ny respet i dag, jeg tar de om jeg må, og jeg bør, og det var en bra anbefalning, sovetabeletter er veldig ok medisiner:-)

Jeg er i reell fare mente psykiateren for å ta mitt liv, jeg mener jeg ikke er det lenger, men jeg lytter til psykiateren, for har mer erfaring på dette enn meg, sammen kom vi frem til gode avtaler, og ikke minst, den enorme tilliten jeg blir vist, forplikter meg veldig! Aldri om jeg kunne satt dette gode menneske i en vanskelig situasjon ved å bryte en avtale som er innenfor ukeshorisonter.

Jeg sa jeg kan ha lenger avtaler, og da psykiateren tar 3 uker ferie fra neste uke, mente jeg at det klarer jeg helt fint, men jeg fikk en ny kontakrt, et nytt nummer å ringe og nye avtaler, Jeg tror ikke jeg trenger dette, men igjen, jeg gjør som psykiateren sier, meget erfaren, dyktig, og jeg vil gjerne komme gjennom dette, mest for barna, langt i bakgrunnen husker jeg gledene jeg hadde ved jord og meitemark, skrukketroll og hulderstry, så jeg tror jeg skal greie meg,

Etter timen i dag, tilliten vist, de nye avtalene, jeg skal ikke svikte, avtalene holder jeg, og forsikret jeg at jeg skal, og får jeg mørkesyn, ringer jeg, men jeg er så glad for tilliten at jeg fikk mye ny energi, jeg føler meg faktisk lykkelig, fordi jeg blir møtt så solig, trygt og godt og respektfult.

Anonymkode: 66c0a...8a9

[Trine]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei det gjør jeg ikke.

Jeg tar medisiner, som jeg ikke kjenner noen avhengighet til som ikke trenger opp eller ned trapping, det gir meg den frihet som gjør at jeg kan takle det.

Derfor er sovemedisinene helt ok, fikk ny respet i dag, jeg tar de om jeg må, og jeg bør, og det var en bra anbefalning, sovetabeletter er veldig ok medisiner:-)

Jeg er i reell fare mente psykiateren for å ta mitt liv, jeg mener jeg ikke er det lenger, men jeg lytter til psykiateren, for har mer erfaring på dette enn meg, sammen kom vi frem til gode avtaler, og ikke minst, den enorme tilliten jeg blir vist, forplikter meg veldig! Aldri om jeg kunne satt dette gode menneske i en vanskelig situasjon ved å bryte en avtale som er innenfor ukeshorisonter.

Jeg sa jeg kan ha lenger avtaler, og da psykiateren tar 3 uker ferie fra neste uke, mente jeg at det klarer jeg helt fint, men jeg fikk en ny kontakrt, et nytt nummer å ringe og nye avtaler, Jeg tror ikke jeg trenger dette, men igjen, jeg gjør som psykiateren sier, meget erfaren, dyktig, og jeg vil gjerne komme gjennom dette, mest for barna, langt i bakgrunnen husker jeg gledene jeg hadde ved jord og meitemark, skrukketroll og hulderstry, så jeg tror jeg skal greie meg,

Etter timen i dag, tilliten vist, de nye avtalene, jeg skal ikke svikte, avtalene holder jeg, og forsikret jeg at jeg skal, og får jeg mørkesyn, ringer jeg, men jeg er så glad for tilliten at jeg fikk mye ny energi, jeg føler meg faktisk lykkelig, fordi jeg blir møtt så solig, trygt og godt og respektfult.

Anonymkode: 66c0a...8a9

Jeg trappet hverken opp eller ned på Cipralex. Og du tar da medisiner man egentlig skal trappe opp på også, i tillegg til sovemedisiner. Ihvertfall har du gjort det for ikke så lenge siden

Bra det ordnet seg hos psykiateren nå

[AnonymBruker]

12 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg har hørt dette ønsket også tidligere. Etter min mening er løsningen ganske enkel: La være å kommunisere at du er deprimert evt har selvmordstanker.

Utfordringen oppstår når en både kommuniserer hvor trasig en har det, men samtidig hevder retten til å få være i fred.

Ofte hører jeg tilsvarende tanker som dine fra tvangsinnlagte pasienter. Svaret mitt blir da at om en ikke ønsker at noen griper inn, må en la være å varsle med telefon, sms, epost, facebookinnlegg etc til 113, legevakt, familie, venninner etc.

Hvis en først varsler, kan en ikke forvente at andre forholder seg passive.

hm.

Du svarer nok som du gjør fordi du har mange pasienter som du svarer på vegne av, en slags sum av erfaringer.

Denne psykiateren har truffet meg, jeg er ikke en sum av dine erfaringer, jeg er meg, og jeg ble møtt med all den respekt jeg ikke visste så alvorlig syke mennesker kan bli møtt med, i følge menneskers erfaringer på nettet, blir man fort utsatt for tvang ved suicidalitet. Min sum var altså også feil, sånn det blir ofte når man legger sammen mennesker. Omtrent som laban advarte mot i ordene som ristet litt i meg om at jeg har for tallmessig klokketro på systematisk at man kan beregne mennesker og utfallet av deres reaksjoner.

Jeg mener ikke selv jeg er alvorlig syk, men psykiateren  og noen flere mener jeg er alvorlig syk med depresjon pga av et samliv som går mot sin slutt, at jeg likevel blir vist tillit, får gjøre avtaler, blir respektert, setter jeg stor pris på.

Som jeg skrev i mitt første innlegg,  og til din informasjon,  selv om jeg ikke har FB, ikke sendte sms, mail eller ringte noen, jeg har ingen venninner, annet enn et stykk barndomsvenn, vi snakker ikke om vansker, vi har det morro når vi møtes noen ganger pr år, jeg har ikke familie som vet noe, ei heller en ektefelle som vet noe, antar jeg, den ektefellen/den kjærligheten har jeg mistet, det er det sorgen kretser rundt.

Jeg vil dø, for jeg vil ikke leve livet mer, jeg vil dø nå, aller helst, for jeg er sliten. At jeg ikke greide lyve når noen lurte på noe, da jeg var til en konsultasjon, (jeg kan ikke lyve det er en sykdom jeg har), og at det fra der snørte seg til, og at jeg skrev anonymt på dol, men ble avslørt, og alt jeg ikke ønsket av instanser ble varslet, det skal litt til at man skriver anonymt på nettet og at politi, akuttpsykiatri blir varslet av et forum! og man blir oppsporet i fjellheimen via mobil og planlagt hentet langt inne på vidda i ambulanse:-( Det er vel ingen som ønsker en sånn skam av å skrive anonymt på nettet!

Det jeg har lært, og ikke vil gjøre igjen, er nettopp som du er inne på, ikke en gang skrive anonymt på et netforum at jeg vil frontkollidere. 

 

 

 

 

Anonymkode: 66c0a...8a9

[AnonymBruker]

12 timer siden, frosken skrev:

Jeg synes det du skriver her er problematisk, da mange kan ha sterk ambivalens knyttet til tanker om selvmord. Det er f.eks. fullt mulig å både ønske å ta sitt eget liv og samtidig innse at det vil være en katastrofe for ens barn - som følge av det oppleve sterk ambivalens.  Ved å si at det er en fordel å ikke snakke om sine tanker til blant annet helsepersonell, så reduserer man også muligheten til å få motforestillinger til depressive tanker.

Jeg er for øvrig enig i at man ikke kan påberope seg retten til å nekte andre å intervenere, men man kan formidle sine tanker om at tvangsinngrep kanskje vil forverre problemene.

Jeg kan signere på det du skriver her, det stemmer for meg.,

Jeg har hatt sterk ambivalens fordi jeg har barn,

men den siste tiden har jeg endret meg, en del prinsipper har jeg fraveket, jeg har feks alltid ment at mennesker som frontkolliderer ikke tenker på andre, at man tar sitt liv uten å plage andre.

Men stadig har prinsippene mine blitt ferre, rundt dette med valg av metode, mer og mer har det blitt til at kun dette står der, "det fins ingen utvei, ingen annen enn å dø, hvem kan greie seg uten meg, hvem kan ikke?"

I den spiralen rotet jeg det alvorlig til, jeg trengte oppryddningshjelp, jeg får det fordi jeg ser min begrensing, og min sykdom, og jeg vil og trenger hjelpen og støtten, den vil jeg få en god tid frem over.

Jeg er takknemmelig. 

Anonymkode: 66c0a...8a9

[AnonymBruker]

37 minutter siden, Trine skrev:

Jeg trappet hverken opp eller ned på Cipralex. Og du tar da medisiner man egentlig skal trappe opp på også, i tillegg til sovemedisiner. Ihvertfall har du gjort det for ikke så lenge siden

Bra det ordnet seg hos psykiateren nå

ok vanlig er å måtte seponere cipralex, og andre ssri medisiner, har aldri hørt om noen som slutter brått.

Med sentralstimulerende, må man ikke seponere, de er fort ute av kroppen, som med sovemedisiner, i vertfall for oss som har adhd, 

Noen ganger må man se om man kan ta en liten eller trenger større dose, men slutter man, kan man bare gå rett av de. Man kan også la være å ta de i ferier, helger, sommerferier m.m. Det er friheten som er helt nødvendig for meg. I tillegg virker de presist og målrettet i vertfall for oss som er hyperaktive.

 

Anonymkode: 66c0a...8a9

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

ok vanlig er å måtte seponere cipralex, og andre ssri medisiner, har aldri hørt om noen som slutter brått.

Med sentralstimulerende, må man ikke seponere, de er fort ute av kroppen, som med sovemedisiner, i vertfall for oss som har adhd, 

Noen ganger må man se om man kan ta en liten eller trenger større dose, men slutter man, kan man bare gå rett av de. Man kan også la være å ta de i ferier, helger, sommerferier m.m. Det er friheten som er helt nødvendig for meg. I tillegg virker de presist og målrettet i vertfall for oss som er hyperaktive.

 

Anonymkode: 66c0a...8a9

Forstår ikke hvorfor du er så motstander av medisiner når du er såpass syk.

Anonymkode: 10bcf...de4

[Trine]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

ok vanlig er å måtte seponere cipralex, og andre ssri medisiner, har aldri hørt om noen som slutter brått.

Med sentralstimulerende, må man ikke seponere, de er fort ute av kroppen, som med sovemedisiner, i vertfall for oss som har adhd, 

Noen ganger må man se om man kan ta en liten eller trenger større dose, men slutter man, kan man bare gå rett av de. Man kan også la være å ta de i ferier, helger, sommerferier m.m. Det er friheten som er helt nødvendig for meg. I tillegg virker de presist og målrettet i vertfall for oss som er hyperaktive.

 

Anonymkode: 66c0a...8a9

Det kommer an på dose og hvor lenge man har gått på dem. Jeg begynte på 10 mg og avsluttet med 10 mg. Men å seponere er ikke noe problem dersom medisinen har hjulpet.

SSRI virker like presist og målrettet som sentralstimulerende, på de personer som har effekt av dem. Det er ikke en selvfølge at sentralstimulerende virker på hyperaktivitet. Du er heldig og har effekt av dem og du kunne vært heldig og hatt effekt av SSRI. Men nå ser det jo ut til at du har klart å komme deg ut av det svarteste svarte så da er vel uansett ikke SSRI et tema. Men du har ingen grunn til å være så redd disse medisinene, de er ikke værre enn sentralstimulerede. Det er en grunn til at sentralstimulerende ikke skrives ut til alt og alle

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Trine skrev:

Det kommer an på dose og hvor lenge man har gått på dem. Jeg begynte på 10 mg og avsluttet med 10 mg. Men å seponere er ikke noe problem dersom medisinen har hjulpet.

SSRI virker like presist og målrettet som sentralstimulerende, på de personer som har effekt av dem. Det er ikke en selvfølge at sentralstimulerende virker på hyperaktivitet. Du er heldig og har effekt av dem og du kunne vært heldig og hatt effekt av SSRI. Men nå ser det jo ut til at du har klart å komme deg ut av det svarteste svarte så da er vel uansett ikke SSRI et tema. Men du har ingen grunn til å være så redd disse medisinene, de er ikke værre enn sentralstimulerede. Det er en grunn til at sentralstimulerende ikke skrives ut til alt og alle

Grunnen til at amfetamin ikke skrives ut til så mange er at mennesker uten adhd kan ruse seg på de.

Man ruser seg ikke på ssri, de fleste opplever det som rene marerittet å gå av dem, (jeg leser jo på dol)

Jeg er ikke ute av det svarteste svarte, kunne håpet det, men realitetsorinetert som jeg er tenker jeg det mer sannsynlig kan komme en ny bølge av svartsyn, men nå har jeg fått nye instrukser så jeg overlever dette ved å ta i mot forklaringer. (om jeg trenger dem, forhåpentligvis gjør jeg ikke det mer) (vet ikke engang om jeg overlever, men jeg vil det, og skal kjempe for det) 

Jeg har en konkret sorg i livet, som har utløst denne depresjonen, konkret sorg løses ved hardt arbeide, og uten medisiner, noen ganger overlever man, noen ganger dør man, noe av utfallet har med evnen til å se sin egen begrensning og sykdom, , diffus nedstemthet/depresjon, er det noe annet med, da hjelper sikkert ssri og snri og alt annet av lykkepiller.. Disse svarte dagene og nettene,  må jeg selv komme gjennom, på veien har jeg mistet troen, Gud og til og med helvete, det siste er jo bra. (jeg smiler nå, den tanken morer meg at man mister Gud, sin tro, og med det Satan og helvete)

Det er i vertfall noen fordeler ved å bli frafallen.

 

 

Anonymkode: 66c0a...8a9

[Trine]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Grunnen til at amfetamin ikke skrives ut til så mange er at mennesker uten adhd kan ruse seg på de.

Man ruser seg ikke på ssri, de fleste opplever det som rene marerittet å gå av dem, (jeg leser jo på dol)

Jeg er ikke ute av det svarteste svarte, kunne håpet det, men realitetsorinetert som jeg er tenker jeg det mer sannsynlig kan komme en ny bølge av svartsyn, men nå har jeg fått nye instrukser så jeg overlever dette ved å ta i mot forklaringer. (om jeg trenger dem, forhåpentligvis gjør jeg ikke det mer) (vet ikke engang om jeg overlever, men jeg vil det, og skal kjempe for det) 

Jeg har en konkret sorg i livet, som har utløst denne depresjonen, konkret sorg løses ved hardt arbeide, og uten medisiner, noen ganger overlever man, noen ganger dør man, noe av utfallet har med evnen til å se sin egen begrensning og sykdom, , diffus nedstemthet/depresjon, er det noe annet med, da hjelper sikkert ssri og snri og alt annet av lykkepiller.. Disse svarte dagene og nettene,  må jeg selv komme gjennom, på veien har jeg mistet troen, Gud og til og med helvete, det siste er jo bra. (jeg smiler nå, den tanken morer meg at man mister Gud, sin tro, og med det Satan og helvete)

Det er i vertfall noen fordeler ved å bli frafallen.

 

 

Anonymkode: 66c0a...8a9

De med adhd kan vel også ruse seg på sentralstimulerende ved høy nok dose. Det er ikke normalt at folk uten adhd blir rusa av en normal dose sentralstimulerende. De blir mer konsentrert og orker å yte mer, men blir ikke direkte rusa. Spesielt i USA er det ganske vanlig at helt friske mennesker tar sentralstimulerende for å klare å konsentrere seg bedre før eksamen.

Innlegg du leser på DOL er ikke "de fleste". Det er et lite fåtall av alle de som tar SSRI. Jeg klarer ikke helt å forstå den store forskjellen på å ta medisiner som virker på dopamin og noradrenalin enn medisiner som virker på serotonin. Om du leser på nett så finner du mye dritt om sentralstimulerende også. Folk reagerer forskjellig, andres erfaringer har ingenting å si.

Ok, da misforsto jeg. Trodde du ikke hadde så mye svartsyn nå som du hadde tidligere.

Du har et ganske merkelig syn på hva som er greit å behandle med medisiner og hva som ikke er greit Enig i at man må jobbe seg gjennom en sorg, men jeg ser ikke problemet med å få litt hjelp med det.

Jada, aldri så gæli at det ikke er godt for noe. Finnes ikke Gud så finnes heller ikke Satan

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

(...) Som jeg skrev i mitt første innlegg,  og til din informasjon,  selv om jeg ikke har FB, ikke sendte sms, mail eller ringte noen (...)

(... ) og at jeg skrev anonymt på dol, men ble avslørt, og alt jeg ikke ønsket av instanser ble varslet, det skal litt til at man skriver anonymt på nettet og at politi, akuttpsykiatri blir varslet av et forum! og man blir oppsporet i fjellheimen via mobil og planlagt hentet langt inne på vidda i ambulanse:-( Det er vel ingen som ønsker en sånn skam av å skrive anonymt på nettet!

Anonymkode: 66c0a...8a9

Hvordan i alle dager skjedde det?! 

Anonymkode: a3953...873

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan i alle dager skjedde det?! 

Anonymkode: a3953...873

Hei!

De fant ut fordi gjenkjente bruker, skrivemåten er såpass lik, måten ord er satt sammen, som utgjør utrykksmåten kan tidvis være lett gjenkjennbar. Jeg snakket feks selv med en psykiater, som ikke kjente meg, men pga av et lite skriv, var ikke i tvil om hvem som hadde skrevet det. Psykiateren forklarte at dette er en del av spesialisering i psykiatri, man lærer se etter ting andre ikke legger merke til. Med andre ord er det jo paralleller til detektiv yrke.,

Kanskje burde politiet, eller pst ha ansatt flere psykiatere, så hadde oppklaringsprosent gått opp og terrorfare gått ned også.

Anonymkode: 66c0a...8a9

[Stikkelsbær]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

De fant ut fordi gjenkjente bruker, skrivemåten er såpass lik, måten ord er satt sammen, som utgjør utrykksmåten kan tidvis være lett gjenkjennbar. Jeg snakket feks selv med en psykiater, som ikke kjente meg, men pga av et lite skriv, var ikke i tvil om hvem som hadde skrevet det. Psykiateren forklarte at dette er en del av spesialisering i psykiatri, man lærer se etter ting andre ikke legger merke til. Med andre ord er det jo paralleller til detektiv yrke.,

Kanskje burde politiet, eller pst ha ansatt flere psykiatere, så hadde oppklaringsprosent gått opp og terrorfare gått ned også.

Anonymkode: 66c0a...8a9

Kjære deg! Jeg tror det er mange av oss her på dol som er svært glad i deg, og lærer/forundrer oss mye over dine betraktninger. Jeg syns du er verdens søteste, og vil ikke miste deg. Vi kjenner deg igjen uansett hvor mye du prøver å være anonym

Det er godt å høre at du får god hjelp, at du holder avtalene med psykiatrien, og at meitemark, skogen og annet fortsatt ligger der og lokker bak alt det svarte. Ønsker deg ei riktig god helg! Tiden leger alle sår - det er helt sant, selv om en ikke tror det er mulig.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Stikkelsbær skrev:

Kjære deg! Jeg tror det er mange av oss her på dol som er svært glad i deg, og lærer/forundrer oss mye over dine betraktninger. Jeg syns du er verdens søteste, og vil ikke miste deg. Vi kjenner deg igjen uansett hvor mye du prøver å være anonym

Det er godt å høre at du får god hjelp, at du holder avtalene med psykiatrien, og at meitemark, skogen og annet fortsatt ligger der og lokker bak alt det svarte. Ønsker deg ei riktig god helg! Tiden leger alle sår - det er helt sant, selv om en ikke tror det er mulig.

:-)

Tusen takk, snille stikkelsebærmenneske, 

Jeg er velkdig glad i de fleste på dol også, 

Ja jeg er ikke god på å være anonym:-( Naboen min lurte på hvordan alt dette kunne skje når jeg var anonym, og jeg sa at jeg er så gjenkjennbar, bare på ordsammensetningen.

Og etter timen i dag, da en ganske så fremmed, psykiater sa at, de ordene, (hun fikk de tilsendt av dol)  da hun leste de visste hun var meg, det var som å snakke med meg,?? Og jeg er lett gjenkjennbare sa hun. 

Da har man et anonymitetsproblem.

Jeg prøver faktisk noen ganger ikke skrive Hei, ikke skrive for detaljert og skrive i stikkordsform, uansett, og uten unntak føler jeg at andre vet det er meg.

Noen ganger er det av hensyn til barna om jeg skriver anonymt, men onsdag forrige uke var det bare fordi jeg ville fortelle internet, min aller beste venn, at jeg greier ikke mer, men internet, består av dol også, og da var det egentlig fint at noen grep inn,

For hadde jeg ville dø, fult og helt hadde jeg gjort det, men jeg hadde så mye tvil, pga av hva gjøre med ansvaret, barna, fremtiden deres?, men jeg er bare fortvilet og ser iblant ingen utvei, når sorgen tar kvelertak.

Tusen takk, burde rettes til deg og alle på dol ikke bare admin, <3

 

Anonymkode: 66c0a...8a9