Gift.

[stjernestøv]

Hvis noen skulle forgifte noen over tid, hva ville de ha brukt da? Sånn at personen aldri ble bra? Vet at dette er et symptom. Bare lurer, for jeg har tenkt på det så mange ganger. 

[stjernestøv]

Arsenikk? Forstår bare ikke hensikten med langvarig forgiftning. 

[stjernestøv]

Eller blir jeg forgiftet av AP? Sakte men sikkert? Føler jeg har blitt verre med årene...klarer meg jo ikke uten AP. 

[AnonymBruker]

43 minutter siden, stjernestøv skrev:

Arsenikk? Forstår bare ikke hensikten med langvarig forgiftning. 

Det er ingen som har forgiftet deg. 

Anonymkode: 9ac5e...ee8

[stjernestøv]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ingen som har forgiftet deg. 

Anonymkode: 9ac5e...ee8

Jeg blir jo aldri bra. Eller så er det fordi jeg gjør andre syke. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, stjernestøv skrev:

Jeg blir jo aldri bra.

Fordi du har en sykdom du ikke kan bli kvitt. Men du kunne nok blitt bedre hvis du ikke rotet sånn med medisinene og levde sunnere.

10 minutter siden, stjernestøv skrev:

Eller så er det fordi jeg gjør andre syke. 

Nei, du gjør ikke andre syke.

Anonymkode: 9ac5e...ee8

[AnonymBruker]

Du har nok en "kronisk" lidélse du skal leve med hele livet. Så gjelder det å spørre seg selv: hvordan lever jeg best med? Finnes det noe jeg kan gjøre for at jeg kan leve godt/bedre side om side med lidelsen? Gjør jeg det jeg faktisk er i stand til for å fylle mine hverdager med ting som gjør meg godt? Eller sitter jeg og forventer at endringer skal skje av seg selv? 

Jeg vet, av egen erfaring med sykdom og psykdom at endringer koster krefter og det kan i perioder synes rett ut sagt håpløst. Man mister troen. Man henfaller til oppgitthet og mange ganger gjør man helt motsatt av det som gagner. Det er hardt å bli syk/psyk. Men jeg tror at det er viktig å komme til et punkt hvor man aksepterer tingenes tilstand. At man slutter å jobbe for å bli frisk av noe som er kronisk og slutter å stille seg spørsmål om hvorfor meg? Og derfra griper de tingene som er gripbare. 

Jeg er svært overrasket over hvor mange, for andre selvfølgeligheter, jeg kan finne stor glede i. Og før jeg ble syk lot jeg ikke en gang merke til disse tingene. De ble bare utført, om du skjønner?

Et eksempel fra i dag. Jeg gikk til postkontoret for å sende ei pakke. Plutselig ble jeg så glad for de nye skinnende hvite, myke joggeskoene mine. Deretter gikk tanken til hvor heldig jeg var som hadde ben sterke nok som bar meg av sted mot målet. På veien hjem ble jeg oppmerksom på en buske/hekk med mange små roser. Så vakre at jeg måtte stanse for å studere dem. Og ikke minst lukte på dem. De luktet ingenting haha. Men vakre det var de 😀 Og jeg travet lykkelig videre hjem hvor jeg satte meg på terrassen med en kopp varm te i sommervind. Kontrasten til tiden jeg var sengeliggende, i lang tid i ei sykehusseng. Tiden jeg ikke våget meg ut av min egen dør, den er så stor. Og endringen gir meg så mye glede. Er jeg frisk, oh no. Men jeg går i stedet for å være tvunget til horisontalen. Jeg forlater mitt eget hjem av fri vilje uten angst og det kjære Stjernestøv, er faktisk for meg noe som gjør meg svært tilfreds, rent ut lykkelig. Jeg lever med og jeg stiller ikke lengre spørsmål ved. Ting ble som de ble og jeg gjør det beste ut av det når jeg kan. Jeg ble og er fatatt mye, men det er så mye igjen 😀

Anonymkode: a4867...412

[stjernestøv]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi du har en sykdom du ikke kan bli kvitt. Men du kunne nok blitt bedre hvis du ikke rotet sånn med medisinene og levde sunnere.

Nei, du gjør ikke andre syke.

Anonymkode: 9ac5e...ee8

Blir bare så usikker. Nå har jeg økt medisinene, så vi får se hvordan det går. 

[stjernestøv]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har nok en "kronisk" lidélse du skal leve med hele livet. Så gjelder det å spørre seg selv: hvordan lever jeg best med? Finnes det noe jeg kan gjøre for at jeg kan leve godt/bedre side om side med lidelsen? Gjør jeg det jeg faktisk er i stand til for å fylle mine hverdager med ting som gjør meg godt? Eller sitter jeg og forventer at endringer skal skje av seg selv? 

Jeg vet, av egen erfaring med sykdom og psykdom at endringer koster krefter og det kan i perioder synes rett ut sagt håpløst. Man mister troen. Man henfaller til oppgitthet og mange ganger gjør man helt motsatt av det som gagner. Det er hardt å bli syk/psyk. Men jeg tror at det er viktig å komme til et punkt hvor man aksepterer tingenes tilstand. At man slutter å jobbe for å bli frisk av noe som er kronisk og slutter å stille seg spørsmål om hvorfor meg? Og derfra griper de tingene som er gripbare. 

Jeg er svært overrasket over hvor mange, for andre selvfølgeligheter, jeg kan finne stor glede i. Og før jeg ble syk lot jeg ikke en gang merke til disse tingene. De ble bare utført, om du skjønner?

Et eksempel fra i dag. Jeg gikk til postkontoret for å sende ei pakke. Plutselig ble jeg så glad for de nye skinnende hvite, myke joggeskoene mine. Deretter gikk tanken til hvor heldig jeg var som hadde ben sterke nok som bar meg av sted mot målet. På veien hjem ble jeg oppmerksom på en buske/hekk med mange små roser. Så vakre at jeg måtte stanse for å studere dem. Og ikke minst lukte på dem. De luktet ingenting haha. Men vakre det var de 😀 Og jeg travet lykkelig videre hjem hvor jeg satte meg på terrassen med en kopp varm te i sommervind. Kontrasten til tiden jeg var sengeliggende, i lang tid i ei sykehusseng. Tiden jeg ikke våget meg ut av min egen dør, den er så stor. Og endringen gir meg så mye glede. Er jeg frisk, oh no. Men jeg går i stedet for å være tvunget til horisontalen. Jeg forlater mitt eget hjem av fri vilje uten angst og det kjære Stjernestøv, er faktisk for meg noe som gjør meg svært tilfreds, rent ut lykkelig. Jeg lever med og jeg stiller ikke lengre spørsmål ved. Ting ble som de ble og jeg gjør det beste ut av det når jeg kan. Jeg ble og er fatatt mye, men det er så mye igjen 😀

Anonymkode: a4867...412

Ja det finnes vel alltid noe å være takknemlig for. Jeg er glad for hver god dag, og glad i mine kjære gutter. Men det er litt vanskelig å akseptere angsten og tankene, jeg blir lurt av mitt eget sinn. Jeg tror noe, men så stemmer det jo ikke. Nå er jeg redd fordi vi skal reise i helgen, er redd for å dø. Å reise kjennes utrygt. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja det finnes vel alltid noe å være takknemlig for. Jeg er glad for hver god dag, og glad i mine kjære gutter. Men det er litt vanskelig å akseptere angsten og tankene, jeg blir lurt av mitt eget sinn. Jeg tror noe, men så stemmer det jo ikke. Nå er jeg redd fordi vi skal reise i helgen, er redd for å dø. Å reise kjennes utrygt. 

Du har nok en "kronisk" lidélse du skal leve med hele livet. Så gjelder det å spørre seg selv: hvordan lever jeg best med? Finnes det noe jeg kan gjøre for at jeg kan leve godt/bedre side om side med lidelsen? Gjør jeg det jeg faktisk er i stand til for å fylle mine hverdager med ting som gjør meg godt? Eller sitter jeg og forventer at endringer skal skje av seg selv? 

Jeg vet, av egen erfaring med sykdom og psykdom at endringer koster krefter og det kan i perioder synes rett ut sagt håpløst. Man mister troen. Man henfaller til oppgitthet og mange ganger gjør man helt motsatt av det som gagner. Det er hardt å bli syk/psyk. Men jeg tror at det er viktig å komme til et punkt hvor man aksepterer tingenes tilstand. At man slutter å jobbe for å bli frisk av noe som er kronisk og slutter å stille seg spørsmål om hvorfor meg? Og derfra griper de tingene som er gripbare. 

Jeg er svært overrasket over hvor mange, for andre selvfølgeligheter, jeg kan finne stor glede i. Og før jeg ble syk lot jeg ikke en gang merke til disse tingene. De ble bare utført, om du skjønner?

Et eksempel fra i dag. Jeg gikk til postkontoret for å sende ei pakke. Plutselig ble jeg så glad for de nye skinnende hvite, myke joggeskoene mine. Deretter gikk tanken til hvor heldig jeg var som hadde ben sterke nok som bar meg av sted mot målet. På veien hjem ble jeg oppmerksom på en buske/hekk med mange små roser. Så vakre at jeg måtte stanse for å studere dem. Og ikke minst lukte på dem. De luktet ingenting haha. Men vakre det var de 😀 Og jeg travet lykkelig videre hjem hvor jeg satte meg på terrassen med en kopp varm te i sommervind. Kontrasten til tiden jeg var sengeliggende, i lang tid i ei sykehusseng. Tiden jeg ikke våget meg ut av min egen dør, den er så stor. Og endringen gir meg så mye glede. Er jeg frisk, oh no. Men jeg går i stedet for å være tvunget til horisontalen. Jeg forlater mitt eget hjem av fri vilje uten angst og det kjære Stjernestøv, er faktisk for meg noe som gjør meg svært tilfreds, rent ut lykkelig. Jeg lever med og jeg stiller ikke lengre spørsmål ved. Ting ble som de ble og jeg gjør det beste ut av det når jeg kan. Jeg ble og er fatatt mye, men det er så mye igjen.

 

 

 

Jeg har brukt ufattelig mye tid av mitt liv på å være redd og bekymre meg. Jeg skal ikke undervurdere din psykdom i dette ved å gi deg et flåsete svar som feks SLUTT med det hehe. Men, min erfaring, er at hva hodet mitt forteller meg i frykt er irrasjonelt og veldig ofte, altfor ofte i forhold til graden av bekymring og krefter/energi lagt i det er helt på trynet. Derfor vet jeg at du reiser, du dør ikke og du kommer hjem. Skulle du dø så var det ingenting du fikk gjort for å unngå det. Tankene du bruker energi på stanser ikke døden. Men de skaper selvfølgelig ubehag forut for reisen, i stedet for at dagene kunne vært fyllt med å glede seg til. Du reiser for lite og derfor blir det utrygt. Du har skapt ditt rede, også det utrygt. Dette forstod jeg under en konsultasjon med en hudlege som spurte meg om hva jeg ville gjort først om angsten ikke hindret meg. Jeg fortalte ham om min drøm om å bo i en loftsleilighet i Paris ei tid og bare strolle rundt i byen, suge inn atmosfæren, spise/drikke godt på fortausrestauranter og være en del av noe. Han spurte om jeg trodde det ville være verre å ha angst i Paris enn hjemme i sin egen leilighet. Jeg hadde ikke svaret på det, så jeg reiste til Paris 😀 God tur Stjerne!

Anonymkode: a4867...412

[stjernestøv]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har nok en "kronisk" lidélse du skal leve med hele livet. Så gjelder det å spørre seg selv: hvordan lever jeg best med? Finnes det noe jeg kan gjøre for at jeg kan leve godt/bedre side om side med lidelsen? Gjør jeg det jeg faktisk er i stand til for å fylle mine hverdager med ting som gjør meg godt? Eller sitter jeg og forventer at endringer skal skje av seg selv? 

Jeg vet, av egen erfaring med sykdom og psykdom at endringer koster krefter og det kan i perioder synes rett ut sagt håpløst. Man mister troen. Man henfaller til oppgitthet og mange ganger gjør man helt motsatt av det som gagner. Det er hardt å bli syk/psyk. Men jeg tror at det er viktig å komme til et punkt hvor man aksepterer tingenes tilstand. At man slutter å jobbe for å bli frisk av noe som er kronisk og slutter å stille seg spørsmål om hvorfor meg? Og derfra griper de tingene som er gripbare. 

Jeg er svært overrasket over hvor mange, for andre selvfølgeligheter, jeg kan finne stor glede i. Og før jeg ble syk lot jeg ikke en gang merke til disse tingene. De ble bare utført, om du skjønner?

Et eksempel fra i dag. Jeg gikk til postkontoret for å sende ei pakke. Plutselig ble jeg så glad for de nye skinnende hvite, myke joggeskoene mine. Deretter gikk tanken til hvor heldig jeg var som hadde ben sterke nok som bar meg av sted mot målet. På veien hjem ble jeg oppmerksom på en buske/hekk med mange små roser. Så vakre at jeg måtte stanse for å studere dem. Og ikke minst lukte på dem. De luktet ingenting haha. Men vakre det var de 😀 Og jeg travet lykkelig videre hjem hvor jeg satte meg på terrassen med en kopp varm te i sommervind. Kontrasten til tiden jeg var sengeliggende, i lang tid i ei sykehusseng. Tiden jeg ikke våget meg ut av min egen dør, den er så stor. Og endringen gir meg så mye glede. Er jeg frisk, oh no. Men jeg går i stedet for å være tvunget til horisontalen. Jeg forlater mitt eget hjem av fri vilje uten angst og det kjære Stjernestøv, er faktisk for meg noe som gjør meg svært tilfreds, rent ut lykkelig. Jeg lever med og jeg stiller ikke lengre spørsmål ved. Ting ble som de ble og jeg gjør det beste ut av det når jeg kan. Jeg ble og er fatatt mye, men det er så mye igjen.

 

 

 

Jeg har brukt ufattelig mye tid av mitt liv på å være redd og bekymre meg. Jeg skal ikke undervurdere din psykdom i dette ved å gi deg et flåsete svar som feks SLUTT med det hehe. Men, min erfaring, er at hva hodet mitt forteller meg i frykt er irrasjonelt og veldig ofte, altfor ofte i forhold til graden av bekymring og krefter/energi lagt i det er helt på trynet. Derfor vet jeg at du reiser, du dør ikke og du kommer hjem. Skulle du dø så var det ingenting du fikk gjort for å unngå det. Tankene du bruker energi på stanser ikke døden. Men de skaper selvfølgelig ubehag forut for reisen, i stedet for at dagene kunne vært fyllt med å glede seg til. Du reiser for lite og derfor blir det utrygt. Du har skapt ditt rede, også det utrygt. Dette forstod jeg under en konsultasjon med en hudlege som spurte meg om hva jeg ville gjort først om angsten ikke hindret meg. Jeg fortalte ham om min drøm om å bo i en loftsleilighet i Paris ei tid og bare strolle rundt i byen, suge inn atmosfæren, spise/drikke godt på fortausrestauranter og være en del av noe. Han spurte om jeg trodde det ville være verre å ha angst i Paris enn hjemme i sin egen leilighet. Jeg hadde ikke svaret på det, så jeg reiste til Paris 😀 God tur Stjerne!

Anonymkode: a4867...412

Jo takk for det. Håper det går bra denne gangen også. Tøft av deg å reise til Paris  

[AnonymBruker]

Ja det var tøft 😀 Jeg er tøffere enn jeg tror hehe. Jeg reiste året etter også 😁 Kvakk og ut i sola 😀

Anonymkode: a4867...412

[stjernestøv]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det var tøft 😀 Jeg er tøffere enn jeg tror hehe. Jeg reiste året etter også 😁 Kvakk og ut i sola 😀

Anonymkode: a4867...412

Ja du er jammen tøff  Kvakk til deg og  Her er det overskyet, har sett en grøsser fra virkeligheten. 

[Fionys]

Av og til kan det kanskje føles som om medisiner er gift, men det er det ikke. Jeg slet selv med noen bivirkninger da jeg brukte medisiner. Følte meg mange ganger som en zombie, mistet mye hår, vekttap og tenkte ofte på om det var verdt å ta disse medisinene og det føltes som et nederlag, men så kom jeg til et punkt der jeg aksepterte at jeg måtte ta medisin og at de faktisk hjalp meg selv om jeg hadde kjedelige bivirkninger. Tenkte at hvis det nå var slik at jeg må ta medisiner resten av livet så får jeg bare gjøre det. Da jeg klarte å akseptere mine psykiske lidelser og lærte meg bedre å forstå hva som er meg og hva som er symptomer så klarte jeg også å være mer åpen om det til min familie og mine venner. Det var kjempe skummelt å åpne seg og fortelle om min sykdom for det er jo egentlig ikke noe så veldig mange snakker om, altså et tabu. Fortalte bl.a. at jeg ikke lenger klarer å gjøre alt jeg har lyst til og det jeg klarte tidligere. Fortalte også litt om hva sykdommen gjør med meg og det var veldig vanskelig å forstå for de fleste, men de var glade for at jeg fortalte litt om det for da forsto de meg bedre. Så jeg er veldig for å ikke tie det i hjel for det er veldig mange som sliter med et eller annet psykisk, dessuten blir man møtt med større forståelse.

Dessverre er det slik at det er mange som ikke klarer å akseptere sin sykdom. Det er mange som ikke klarer å gjøre de små forandringer som skal til for å få et litt bedre liv, både når det gjelder psykiske og fysiske problemer. Mange sliter veldig med å leve med sykdom, mens andre klarer til en hvis grad å sette sykdommen litt til side.

Det kan kreve en enorm viljestyrke for å klare å skifte fokus og endre på små ting. Dessuten kan det ta veldig lang tid før man ser de positive virkningene av disse forandringene. Det blir ofte hardt å fortsett og man kan miste motivasjonen.

Ofte er det ikke så veldig mye som skal til for å få det litt bedre, men det kan være veldig krevende både psykisk og fysisk. Kanskje man ikke får det til første eller andre gangen, men jeg tror det viktigste er at man prøver og har lyst til en forandring. Da har man i hvert fall ikke gitt opp.

[stjernestøv]

Den 8.7.2016 at 9.20, Fionys skrev:

Av og til kan det kanskje føles som om medisiner er gift, men det er det ikke. Jeg slet selv med noen bivirkninger da jeg brukte medisiner. Følte meg mange ganger som en zombie, mistet mye hår, vekttap og tenkte ofte på om det var verdt å ta disse medisinene og det føltes som et nederlag, men så kom jeg til et punkt der jeg aksepterte at jeg måtte ta medisin og at de faktisk hjalp meg selv om jeg hadde kjedelige bivirkninger. Tenkte at hvis det nå var slik at jeg må ta medisiner resten av livet så får jeg bare gjøre det. Da jeg klarte å akseptere mine psykiske lidelser og lærte meg bedre å forstå hva som er meg og hva som er symptomer så klarte jeg også å være mer åpen om det til min familie og mine venner. Det var kjempe skummelt å åpne seg og fortelle om min sykdom for det er jo egentlig ikke noe så veldig mange snakker om, altså et tabu. Fortalte bl.a. at jeg ikke lenger klarer å gjøre alt jeg har lyst til og det jeg klarte tidligere. Fortalte også litt om hva sykdommen gjør med meg og det var veldig vanskelig å forstå for de fleste, men de var glade for at jeg fortalte litt om det for da forsto de meg bedre. Så jeg er veldig for å ikke tie det i hjel for det er veldig mange som sliter med et eller annet psykisk, dessuten blir man møtt med større forståelse.

Dessverre er det slik at det er mange som ikke klarer å akseptere sin sykdom. Det er mange som ikke klarer å gjøre de små forandringer som skal til for å få et litt bedre liv, både når det gjelder psykiske og fysiske problemer. Mange sliter veldig med å leve med sykdom, mens andre klarer til en hvis grad å sette sykdommen litt til side.

Det kan kreve en enorm viljestyrke for å klare å skifte fokus og endre på små ting. Dessuten kan det ta veldig lang tid før man ser de positive virkningene av disse forandringene. Det blir ofte hardt å fortsett og man kan miste motivasjonen.

Ofte er det ikke så veldig mye som skal til for å få det litt bedre, men det kan være veldig krevende både psykisk og fysisk. Kanskje man ikke får det til første eller andre gangen, men jeg tror det viktigste er at man prøver og har lyst til en forandring. Da har man i hvert fall ikke gitt opp.

Jeg mister hår av latuda,grer det av meg. Må visst klippe meg kort. 

[Blomsterfluen]

Den Thursday, July 07, 2016 at 17.44, stjernestøv skrev:

Ja det finnes vel alltid noe å være takknemlig for. Jeg er glad for hver god dag, og glad i mine kjære gutter. Men det er litt vanskelig å akseptere angsten og tankene, jeg blir lurt av mitt eget sinn. Jeg tror noe, men så stemmer det jo ikke. Nå er jeg redd fordi vi skal reise i helgen, er redd for å dø. Å reise kjennes utrygt. 

Jeg har det sånt med min angst og uro. Mamma lover alt mulig, men det blir aldri sån, og hun nermest tvinger meg ut på stranda og å bade, selvom jeg er ekkel og skremt av å bruke luktesansen min ved stranden der havhorisonten er, fordi jeg vil ikke vise luktesansen min til horisonten. Jeg er redd for å dø på reiser og akkurat nå er er jeg på spaniatur. Jeg klarer oftest å skjule angsten min med latter og prating, men da blir folkene irritert på meg og kjefter på meg og da bryter jeg sammen og gjemmer meg for å gråte. Egentlig lengter jeg bare hjem. Men det er antagelig bare fordi jeg har autisme.

[stjernestøv]

9 minutter siden, Blomsterfluen skrev:

Jeg har det sånt med min angst og uro. Mamma lover alt mulig, men det blir aldri sån, og hun nermest tvinger meg ut på stranda og å bade, selvom jeg er ekkel og skremt av å bruke luktesansen min ved stranden der havhorisonten er, fordi jeg vil ikke vise luktesansen min til horisonten. Jeg er redd for å dø på reiser og akkurat nå er er jeg på spaniatur. Jeg klarer oftest å skjule angsten min med latter og prating, men da blir folkene irritert på meg og kjefter på meg og da bryter jeg sammen og gjemmer meg for å gråte. Egentlig lengter jeg bare hjem. Men det er antagelig bare fordi jeg har autisme.

Håper du klarer å kose deg litt. Men det er nok best hjemme...tryggest.