Nesten ingen venner, ingenting å ta meg til, hva gjør jeg?

[nlight]

For å gjøre en lang historie kort. 

Ble psyk for ti år tilbake, slet mye med dyp depresjon(innlagt i flere måneder) og underveis mistet jeg mange venner. Ble ufør for to år tilbake. Har noen få venner igjen, men de har et "liv" og jeg kan ikke kreve alt av dem.

Paradoksalt nok bor jeg i hovedstaden, men det betyr ikke at det er lettere å få venner.

Jeg kjenner til Fontenehuset, men det er ikke lett å komme seg dit.

Livet mitt består av å rusle rundt alene i leiligheten og gjøre det mest nødvendige. Finnes filmer, serier, spill og andre ting, men det er vanskelig å sitte inne når solen skinner ute.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg videre og skaffe meg et nettverk. Blir jo apatisk og verre av dette.

[FGT]

3 minutter siden, nlight skrev:

For å gjøre en lang historie kort. 

Ble psyk for ti år tilbake, slet mye med dyp depresjon(innlagt i flere måneder) og underveis mistet jeg mange venner. Ble ufør for to år tilbake. Har noen få venner igjen, men de har et "liv" og jeg kan ikke kreve alt av dem.

Paradoksalt nok bor jeg i hovedstaden, men det betyr ikke at det er lettere å få venner.

Jeg kjenner til Fontenehuset, men det er ikke lett å komme seg dit.

Livet mitt består av å rusle rundt alene i leiligheten og gjøre det mest nødvendige. Finnes filmer, serier, spill og andre ting, men det er vanskelig å sitte inne når solen skinner ute.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg videre og skaffe meg et nettverk. Blir jo apatisk og verre av dette.

Det er ikke enkelt når alt blir snudd på hodet. Det kan ta tid til å vende seg til det, hvis en i det hele tatt klarer det da. Venner som forlater deg når du blir syk , er i mine øyene ikke gode venner.  Men noe har du. Du hadde sikkert noen interesser før du ble syk, som du holdt på med ? Eller var det først og fremst viktig for deg å ha mange venner, for å kunne holde på med noe av interesse for deg ? 

[frosken]

13 minutter siden, nlight skrev:

For å gjøre en lang historie kort. 

Ble psyk for ti år tilbake, slet mye med dyp depresjon(innlagt i flere måneder) og underveis mistet jeg mange venner. Ble ufør for to år tilbake. Har noen få venner igjen, men de har et "liv" og jeg kan ikke kreve alt av dem.

Paradoksalt nok bor jeg i hovedstaden, men det betyr ikke at det er lettere å få venner.

Jeg kjenner til Fontenehuset, men det er ikke lett å komme seg dit.

Livet mitt består av å rusle rundt alene i leiligheten og gjøre det mest nødvendige. Finnes filmer, serier, spill og andre ting, men det er vanskelig å sitte inne når solen skinner ute.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg videre og skaffe meg et nettverk. Blir jo apatisk og verre av dette.

Hva gjør at du ikke kan komme deg til Fontenehuset av og til?

Det finnes sannsynligvis også noe tilbud på dagtid i din bydel, enten på frivillighetssentral eller på egne tilbud beregnet for folk med psykiske lidelser. Å bruke slike tilbud kan være starten på å bryte en passiv tilværelse.

[tilstede]

5 minutter siden, nlight skrev:

For å gjøre en lang historie kort. 

Ble psyk for ti år tilbake, slet mye med dyp depresjon(innlagt i flere måneder) og underveis mistet jeg mange venner. Ble ufør for to år tilbake. Har noen få venner igjen, men de har et "liv" og jeg kan ikke kreve alt av dem.

Paradoksalt nok bor jeg i hovedstaden, men det betyr ikke at det er lettere å få venner.

Jeg kjenner til Fontenehuset, men det er ikke lett å komme seg dit.

Livet mitt består av å rusle rundt alene i leiligheten og gjøre det mest nødvendige. Finnes filmer, serier, spill og andre ting, men det er vanskelig å sitte inne når solen skinner ute.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg videre og skaffe meg et nettverk. Blir jo apatisk og verre av dette.

Hei!

Trist å lese at du sliter med ensomhet og manglende ting å ta deg til å gjøre i hverdagen. Jeg kjenner meg igjen i noe av det, og kan si litt om de tingene jeg har gjort for å komme meg ut av et traurig liv. 

Jeg har heldigvis familie rundt meg, og når jeg var på det dypeste nede, var det de som var rundt meg. Jeg var for langt nede til å gjøre så mye mer for å komme meg ut av isolasjonen. Det første jeg gjorde når jeg følte meg litt bedre, var å begynne i en aktivitet som før var lystbetont for meg. Og da måtte det være en aktivitet som var sosial, i motsetning til f.eks egentrening på et treningssenter. selv om jeg også gjorde det sistnevnte. Når en er på plass i egen kropp, gjør det noe med selvfølelsen, og man har noe å gjøre på. 

Så begynte jeg i et frivillig arbeid tre ganger i uka. der har jeg funnet "kolleger" som gir meg mye rent sosialt. Det kan være frivillighetssentralen eller lignende. Det er godt å føle at man får brukt seg til noe

Nå skal jeg bli støttekontakt, men for deg kunne det kanskje vært en ide å be om å få en. Ingen trenger vite at vedkommende er støttekontakt for deg om du ikke vil det.

Fortsatt mangler jeg den gode venninnen som jeg kan gå på kafe med, men tror at det vil komme, hvis jeg bare holder meg aktiv, og er der ute i verden hvor faktisk mennesker finnes. 

Men du må starte et sted og ta det derfra. Du kan ikke gjøre alt på en gang. Det tar tid å komme seg ut igjen i samfunnet, men man trenger ikke ha et innholdsløst liv selv om man er uføretrygdet.

Har du noen interesser? Noe du likte å gjøre på før du ble psyk. Liker du å synge? Kanskje et kor kan være en ide?

[nlight]

Takker for alle svar. 

Kan si at jeg er 31(ble syk da jeg var 17) og er "mann".

Etter at jeg falt i depresjon(igjen) i 2011, mistet jeg interessen for alt. Musikk likte jeg veldig godt, teknologi, drev på med design og kunst, fotografering, leste en god del, hadde en fantastisk jobb som jeg trivdes i, klarte å glede meg over ting, ekstremt nysgjerrig vesen, sosial, utadvent og hadde interesse for det andre kjønn. Elsket å tulle samt at jeg aldri kjedet meg. Nå føler meg tom for følelser og helt tom innvendig. Ting som gjorde meg glad eller trist, betyr ingenting lenger. Har overhode ikke klart å hente noe av dette opp igjen.

Jeg bare eksisterer. Har ingen drømmer og nesten alt jeg gjør er drevet av frykt eller angst. Får ikke positiv "feedback" av det jeg får til.

Da jeg skulle prøve meg med støttekontakt,  fikk jeg tildelt 16 timer med støttekontakt i min bydel som er ganske høyt oppe når det kommer til økonomi. Problemet var at de ikke hadde støttekontakter og jeg ble kontaktet to år etter av en som jeg ikke fant tonen overhode med. Siden da har jeg ikke hørt fra dem.

Sliter en god del med sosial fobi(det gjør de fleste som ender opp inne i leiligheten), men mest når det kommer til offentlig transport. Jeg kan besøke venner, men det koster ekstremt med energi og ender ofte opp med drosje siden jeg får panikkanfall til tider. 

Årsaken til at jeg ikke har fått til å møte opp på Fontenehuset er at døgnrytmen min har vært ødelagt i flere år og selv om jeg har vært hos nevrolog samt fått instruksjoner som jeg har fulgt, så har jeg ikke klart å komme meg til riktig døgnrytme. Har prøvd om og om igjen, men når humøret svinger så gjør motivasjonen det samme.

Er i kontakt med familien og holder sterkt sammen, noe som jeg tror har bidratt til at jeg har holdt ut. De gangene det har gått nedover og muligheten for innleggelse har vært umulig(ikke syk nok, dvs ikke i fare for andre eller meg selv), så har jeg fått hjelp av dem.

Har fast kontakt med psykolog noe som jeg har hatt i flere år og fantastisk fastlege, de har hjulpet meg fra å ikke forsvinne helt. Bruker medisiner, men føler ikke at de hjelper mot annet enn angst.

Beste hadde vært å ha noe å se frem til eller finne en aktivitet jeg trives med. Hadde virkelig likt Fontenehuset(vært på omvisning osv.), men det får vente. Tanken på trening, bare å komme meg til treningssentret er en start da de har åpent lenger enn Fontenehuset.

Jeg vet ikke om det finnes støttegrupper på nettet eller websider der man kan komme i kontakt med folk som sliter med det samme, det hadde gjort det mye enklere.

[AnonymBruker]

Det hjelper sikkert ikke noe særlig å høre, men jeg har det veldig likt som deg. Bortsett fra at jeg er hunkjønn og et par år  eldre;-) Ellers sliter jeg også med å finne glede og mening i noe som helst. Har en jobb som jeg klamrer meg til, og en super familie. Men utover det ingenting: null venner/sosialt liv/interesser. Har prøvd/prøver å jobbe med saken, men enkelt er det ikke. Så jeg vil bare si at jeg skjønner frustrasjonen din.

Anonymkode: 197c6...624

[frosken]

7 timer siden, nlight skrev:

Takker for alle svar. 

Kan si at jeg er 31(ble syk da jeg var 17) og er "mann".

Etter at jeg falt i depresjon(igjen) i 2011, mistet jeg interessen for alt. Musikk likte jeg veldig godt, teknologi, drev på med design og kunst, fotografering, leste en god del, hadde en fantastisk jobb som jeg trivdes i, klarte å glede meg over ting, ekstremt nysgjerrig vesen, sosial, utadvent og hadde interesse for det andre kjønn. Elsket å tulle samt at jeg aldri kjedet meg. Nå føler meg tom for følelser og helt tom innvendig. Ting som gjorde meg glad eller trist, betyr ingenting lenger. Har overhode ikke klart å hente noe av dette opp igjen.

Jeg bare eksisterer. Har ingen drømmer og nesten alt jeg gjør er drevet av frykt eller angst. Får ikke positiv "feedback" av det jeg får til.

Da jeg skulle prøve meg med støttekontakt,  fikk jeg tildelt 16 timer med støttekontakt i min bydel som er ganske høyt oppe når det kommer til økonomi. Problemet var at de ikke hadde støttekontakter og jeg ble kontaktet to år etter av en som jeg ikke fant tonen overhode med. Siden da har jeg ikke hørt fra dem.

Sliter en god del med sosial fobi(det gjør de fleste som ender opp inne i leiligheten), men mest når det kommer til offentlig transport. Jeg kan besøke venner, men det koster ekstremt med energi og ender ofte opp med drosje siden jeg får panikkanfall til tider. 

Årsaken til at jeg ikke har fått til å møte opp på Fontenehuset er at døgnrytmen min har vært ødelagt i flere år og selv om jeg har vært hos nevrolog samt fått instruksjoner som jeg har fulgt, så har jeg ikke klart å komme meg til riktig døgnrytme. Har prøvd om og om igjen, men når humøret svinger så gjør motivasjonen det samme.

Er i kontakt med familien og holder sterkt sammen, noe som jeg tror har bidratt til at jeg har holdt ut. De gangene det har gått nedover og muligheten for innleggelse har vært umulig(ikke syk nok, dvs ikke i fare for andre eller meg selv), så har jeg fått hjelp av dem.

Har fast kontakt med psykolog noe som jeg har hatt i flere år og fantastisk fastlege, de har hjulpet meg fra å ikke forsvinne helt. Bruker medisiner, men føler ikke at de hjelper mot annet enn angst.

Beste hadde vært å ha noe å se frem til eller finne en aktivitet jeg trives med. Hadde virkelig likt Fontenehuset(vært på omvisning osv.), men det får vente. Tanken på trening, bare å komme meg til treningssentret er en start da de har åpent lenger enn Fontenehuset.

Jeg vet ikke om det finnes støttegrupper på nettet eller websider der man kan komme i kontakt med folk som sliter med det samme, det hadde gjort det mye enklere.

Jeg tror dessverre at eneste veien ut av dette er at du bestemmer deg for å gjennomføre en aktivitet - til tross for dårlig søvn ol. Dersom du likte Fontenehuset, så synes jeg du skal komme deg dit noen dager i uken. Du trenger jo ikke møte før til lunsj. Dersom transporten er et stort hinder, så kan du søke om TT-transport - men da bør du bruke dette til å øke din radius og ikke til økt unngåelse av det som er angstvekkende. 

Slik jeg ser det, så er treningssenter vesentlig mindre konstruktivt enn Fontenehuset i første omgang. Treningssenter bidrar sjelden til større nettverk og sosial trening, mens Fontenehuset kan gjøre det.

Håper du klarer å finne nok motivasjon til gradvis komme deg ut av isolasjonen.

[AnonymBruker]

Oslo kan faktisk være et vanskelig sted å knytte nye kontakter i.

Det finnes nettsider der man kan bli kjent med andre, som aktivitetsvenner.no, venneportalen.no, venneforum.no osv.

Sidetmedord.no er for personer som sliter med diverse ting og de har også et forum der man kan komme i kontakt med andre brukere.

Kanskje du kan forsøke å få en nettvenn i første omgang? Sikkert flere i din situasjon som ønsker kontakt med noen.

 

Anonymkode: 63353...c21

[nlight]

Den 7/8/2016 at 9.34, frosken skrev:

Jeg tror dessverre at eneste veien ut av dette er at du bestemmer deg for å gjennomføre en aktivitet - til tross for dårlig søvn ol. Dersom du likte Fontenehuset, så synes jeg du skal komme deg dit noen dager i uken. Du trenger jo ikke møte før til lunsj. Dersom transporten er et stort hinder, så kan du søke om TT-transport - men da bør du bruke dette til å øke din radius og ikke til økt unngåelse av det som er angstvekkende. 

Slik jeg ser det, så er treningssenter vesentlig mindre konstruktivt enn Fontenehuset i første omgang. Treningssenter bidrar sjelden til større nettverk og sosial trening, mens Fontenehuset kan gjøre det.

Håper du klarer å finne nok motivasjon til gradvis komme deg ut av isolasjonen.

Du har rett i det. Var ganske deprimerende på det treningssentret og jeg fikk mer angst av å gå inn der, siden det føltes "kaldt". Hva er lunsjtider hos Fontenehuset?

[nlight]

Den 7/8/2016 at 11.14, AnonymBruker skrev:

Oslo kan faktisk være et vanskelig sted å knytte nye kontakter i.

Det finnes nettsider der man kan bli kjent med andre, som aktivitetsvenner.no, venneportalen.no, venneforum.no osv.

Sidetmedord.no er for personer som sliter med diverse ting og de har også et forum der man kan komme i kontakt med andre brukere.

Kanskje du kan forsøke å få en nettvenn i første omgang? Sikkert flere i din situasjon som ønsker kontakt med noen.

 

Anonymkode: 63353...c21

Takker for det. Jeg kan prøve, hvilke sider har du vært heldig med? Jeg er 100% sikker på at det er andre enn meg som ikke klarer å holde på rytmen. Var med i en gruppe for lenge tilbake, dessverre ble dette alt for useriøst da noen anså gruppen som et sted å sjekke opp folk.

[nlight]

Den 7/8/2016 at 9.34, frosken skrev:

Jeg tror dessverre at eneste veien ut av dette er at du bestemmer deg for å gjennomføre en aktivitet - til tross for dårlig søvn ol. Dersom du likte Fontenehuset, så synes jeg du skal komme deg dit noen dager i uken. Du trenger jo ikke møte før til lunsj. Dersom transporten er et stort hinder, så kan du søke om TT-transport - men da bør du bruke dette til å øke din radius og ikke til økt unngåelse av det som er angstvekkende. 

Slik jeg ser det, så er treningssenter vesentlig mindre konstruktivt enn Fontenehuset i første omgang. Treningssenter bidrar sjelden til større nettverk og sosial trening, mens Fontenehuset kan gjøre det.

Håper du klarer å finne nok motivasjon til gradvis komme deg ut av isolasjonen.

TT-kort hadde vært fint, men jeg er antar å få avslag... Har måttet betale for taxi flere ganger av egen lomme for å komme meg til fastlege og taxisjåførene har lurt på hvorfor jeg ikke skaffer meg TT-kort. De har blant annet nevnt at det er ungdommer som misbruker foreldrene sine TT-kort i helgene. Kvalmende. Hva vet du om TT-kort? Må både fastlege og psykolog søke om det? Jeg har ikke planer om misbruk av det, men å bruke det som et hjelpemiddel til tider og et hjelpemiddel som ikke bare forverrer ting, dvs. Valium. Da er TT-kort et bedre alternativ.

Endret 21. juli 2016 av nlight
Stavefeil

[nlight]

Den 7/8/2016 at 3.36, AnonymBruker skrev:

Det hjelper sikkert ikke noe særlig å høre, men jeg har det veldig likt som deg. Bortsett fra at jeg er hunkjønn og et par år  eldre;-) Ellers sliter jeg også med å finne glede og mening i noe som helst. Har en jobb som jeg klamrer meg til, og en super familie. Men utover det ingenting: null venner/sosialt liv/interesser. Har prøvd/prøver å jobbe med saken, men enkelt er det ikke. Så jeg vil bare si at jeg skjønner frustrasjonen din.

Anonymkode: 197c6...624

Det er "godt" å høre at jeg ikke er alene. Jeg tror vi dessverre ganske mange i samme situasjon. Er bra at du har en jobb du klarer å klamre deg fast til og familie betyr alt.