Ekspertsvar NHD, kan du hjelpe meg. Syk og traumatisert av sykehusopphold.

[aka Orio]

I fjor vinter hadde jeg en alvorlig, livstruende lungebetennelse, og endte med over en uke i respirator. En skremmende og sikkert traumatiserende opplevelse. I ettertid plaget det meg, hvordan kunne jeg ble så syk uten å skjønne det, jeg hadde flashback og mareritt fra selve sykdommen. Det ga seg etter noen måneder.

Nå er jeg igjen syk. Astmabronkitt var diagnosen. Jeg fikk behandling med penicillin, men siden effekten ikke kom like fort som jeg er vant til tok jeg igjen kontakt med lege for å sjekke crp, den hadde økt med over 100 på en uke (mens jeg gikk på penicillin. Hjerte og lunger høres bra ut, ingen feber eller andre tydelige tegn på infeksjon. Bare høy crp. (Hvordan er det mulig???)

Det jeg håper du kan hjelpe meg med er den psykiske biten. Jeg var innom flere avdelinger på sykehuset i fjor, til slutt lungeavdeling. Der ble jeg dårlig behandlet. Ingen informasjon, leger og sykepleiere (ikke alle, men mange nok) kjeftet når jeg var redd. Trodde visst at jeg fikk angst for å gjøre deres hverdag vanskeligere, ikke vet jeg. (Jeg trodde lenge det var jeg som overtolket/feiltolket, men etterhvert ble både min mann og min mor vitne til behandlingen jeg fikk, og hjalp meg å komme hjem så jeg kunne få oppfølging fra fastlege i stedet. Jeg ble dårligere psykisk av å være der, noe som i høy grad påvirket det fysiske. Jeg ble deprimert, motløs og klarte ikke motivere meg for opptrening etter over en uke i kunstig koma og en god stund sengeliggende før det. Lang historie, lungebetennelse som blusset opp igjen etc. Jeg fikk tett oppfølging fra fastlege, og heldigvis oppsto ingen komplikasjoner.)

Problemet nå er at jeg er vettskremt. Jeg er, selvfølgelig redd for å bli alvorlig syk igjen, at den nye antibiotikaen heller ikke har så god effekt. Jeg er redd for en ny runde med respirator og måneder med opptrening. Men den frykten vil jeg si arter seg på "normal" måte. Det som virkelig skremmer vettet av meg, som gir meg mareritt og som jeg gjenopplever i våken tilstand, er tanken på å havne på samme avdeling igjen. På å bli behandlet på samme måte. Ikke selve sykdommen og alt forbundet med den, men måten jeg ble behandlet på lungeavdelinga. (Jeg hadde angst stort sett 24/7 mens jeg var på sykehuset, men på de andre avdelingene fikk jeg informasjon om hva som feilte meg, hva som skulle skje, og jeg fikk ikke en eneste gang kjeft fordi jeg var redd. Det skjedde daglig på lungeavdelinga.) Nå er jeg livredd for å havne der igjen. Jeg har mareritt, har flashback daglig. Og vurderer faktisk for alvor å ta livet av meg heller enn å gå gjennom det samme en gang til, det vil si bli innlagt på lungeavdelinga. Tanken på sykehusinnleggelse i det hele tatt skremmer vettet av meg, men ikke til punktet hvor selvmord virker som et alternativ. Jeg har også opplevd flashback fra tiden på lungeavdelingen da en som står meg nær hadde lungebetennelse, og etterhvert ble innlagt der. (Det var aldri noen fare for livet, men nødvendig med mer behandling for astma enn det var mulig å gi hjemme.)

Det jeg trenger hjelp til er tre ting.

- Hvordan komme meg gjennom denne tiden uten flashback og mareritt? Ev. hvordan takle det.

- Hvordan klare å motivere meg for å holde ut en innleggelse på lungeavdelinga hvis det blir nødvendig? Det er så mye bra i livet mitt nå at jeg helst ikke vil gi slipp på det, men jeg ser ikke hvordan jeg skal klare en innleggelse der. Jeg skal til kontroll på mandag for å sjekke om crp er på vei ned, og har lyst til/planlegger å ta med masse insulin så jeg kan sette en dødelig overdose for å slippe unna.

- Hvordan unngå flashback hver gang noen står meg nær havner på lungeavdelinga? Heldigvis skjer det ikke kjempeofte, men oftere enn gjennomsnittet, det er noen tilfeller av alvorlig astma i nærmeste familie.

 

Jeg håper virkelig du kan hjelpe meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg foreslår at du sender en kopi av denne innlegget til avdelingsoverlege og avdelingssykepleier på lungeavdelingen. Samtidig ber du om et møte med dem. Ta med deg noen du stoler på til møtet.

[aka Orio]

7 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg foreslår at du sender en kopi av denne innlegget til avdelingsoverlege og avdelingssykepleier på lungeavdelingen. Samtidig ber du om et møte med dem. Ta med deg noen du stoler på til møtet.

Kanskje det er angsten som snakker, men jeg skjønner ikke hvordan det skulle hjelpe meg? Antakelig har angsten mye med det å gjøre, jeg er visst på utkikk etter enhver unnskyldning for å slippe unna sykehuset og spesielt den avdelingen.

Kanskje det kan hjelpe på lengre sikt, men jeg er syk nå, skal til lege på mandag for å sjekke om crp har gått ned (og den nye antibiotikaen har virket), og jeg vil helst slippe mareritt og flashback de neste dagene.

Beklager hvis jeg er sutrete og negativ, men tanken på å havne på den avdelingen igjen skremmer vettet av meg.

Jeg skrev på almennmedisin også, fordi jeg har noen spørsmål om den fysiske siden (hvordan crp kan være så høy når alt annet virker å være i orden). Heldigvis fikk jeg noen beroligende svar fra frosken, crp er en veldig sensitiv test, og det er visst mulig å ha en infeskjon uten andre tydelige tegn. (Og det var tydelige tegn til både astma og bronkitt første gang jeg var hos lege.) Hun anbefalte også at jeg i verste fall kunne be om å bli innlagt på vanlig medisinsk avdeling pga tidligere erfaring med lungeavdelinga  hvis jeg i verste fall ender med å bli innlagt på mandag. Så nå er skuldrene senket et par hakk og pusten er roligere.

[frosken]

9 minutter siden, aka Orio skrev:

Kanskje det er angsten som snakker, men jeg skjønner ikke hvordan det skulle hjelpe meg? Antakelig har angsten mye med det å gjøre, jeg er visst på utkikk etter enhver unnskyldning for å slippe unna sykehuset og spesielt den avdelingen.

Kanskje det kan hjelpe på lengre sikt, men jeg er syk nå, skal til lege på mandag for å sjekke om crp har gått ned (og den nye antibiotikaen har virket), og jeg vil helst slippe mareritt og flashback de neste dagene.

Beklager hvis jeg er sutrete og negativ, men tanken på å havne på den avdelingen igjen skremmer vettet av meg.

Jeg skrev på almennmedisin også, fordi jeg har noen spørsmål om den fysiske siden (hvordan crp kan være så høy når alt annet virker å være i orden). Heldigvis fikk jeg noen beroligende svar fra frosken, crp er en veldig sensitiv test, og det er visst mulig å ha en infeskjon uten andre tydelige tegn. (Og det var tydelige tegn til både astma og bronkitt første gang jeg var hos lege.) Hun anbefalte også at jeg i verste fall kunne be om å bli innlagt på vanlig medisinsk avdeling pga tidligere erfaring med lungeavdelinga  hvis jeg i verste fall ender med å bli innlagt på mandag. Så nå er skuldrene senket et par hakk og pusten er roligere.

Angsten snakker nok litt her, ja ;-)  Jeg synes forslaget til nhd er svært godt, men det betyr jo ikke at du skal til samtale med noen på lungeavdelingen umiddelbart. Om du skriver et slikt brev til dem, så blir det neppe noen samtale før etter ferien - på et tidspunkt hvor du er i bedre form.

Jeg tenker at et slikt møte med lungeavdelingen, kanskje kombinert med at du ser igjen noen av de stedene du oppholdt deg da du var så syk i fjor, kan bidra til å desensitivere deg og gjøre deg mindre plaget av minner i fremtiden.

[aka Orio]

14 timer siden, frosken skrev:

Angsten snakker nok litt her, ja ;-)  Jeg synes forslaget til nhd er svært godt, men det betyr jo ikke at du skal til samtale med noen på lungeavdelingen umiddelbart. Om du skriver et slikt brev til dem, så blir det neppe noen samtale før etter ferien - på et tidspunkt hvor du er i bedre form.

Jeg tenker at et slikt møte med lungeavdelingen, kanskje kombinert med at du ser igjen noen av de stedene du oppholdt deg da du var så syk i fjor, kan bidra til å desensitivere deg og gjøre deg mindre plaget av minner i fremtiden.

Angsten snakker, ja. Men jeg har kommet langt nok til å se muligheten, og vente med beslutninger  til jeg er roligere. Så noe positivt er det da oppi alt dette. :-)

[frosken]

7 timer siden, aka Orio skrev:

Angsten snakker, ja. Men jeg har kommet langt nok til å se muligheten, og vente med beslutninger  til jeg er roligere. Så noe positivt er det da oppi alt dette. :-)

Denne situasjonen har kanskje gjort det tydelig for deg at du må få hjelp til å bearbeide det som skjedde i fjor sommer. Det skal jo ikke være slik at du får panikk ved tanken på å bli innlagt på lungeavdelingen.

Håper det vil vise seg i morgen at crp'en din er på vei nedover:-)

[aka Orio]

22 timer siden, frosken skrev:

Denne situasjonen har kanskje gjort det tydelig for deg at du må få hjelp til å bearbeide det som skjedde i fjor sommer. Det skal jo ikke være slik at du får panikk ved tanken på å bli innlagt på lungeavdelingen.

Håper det vil vise seg i morgen at crp'en din er på vei nedover:-)

Jeg har bearbeidet en god del av det som skjedde, etterhvert som det kom opp. Hele opplevelsen med å bli så alvorlig syk har vært en veldig traumatisk opplevelse. Jeg har fått bearbeidet mye, etterhvert som det har innhentet meg i form av situasjoner som har utløst flashback. Også denne biten skal jeg bearbeide. Jeg regner ikke med at jeg noen gang kommer  til å like tanken på å havne på sykehus, men jeg vil ikke ha det sånn som nå, at selvmord fremsto som en bedre løsning. Jeg skal ta tak i dette også, når sommeren er over. ("Alle" har ferie nå, vet du.)

Jeg fikk sjekket crp i dag, og den var normal! Og jeg ble uttrolig lettet, hadde aldri trodd den kom til å gå ned så mye bare på noen få dager. ("Ulempen" er jo at jeg ikke snakket med noen lege, og fikk tatt opp panikken jeg fikk ved tanken på å bli innlagt på lungeavdelinga. Det får jeg ta til høsten.

Takk for støtte, oppmuntring og "panikkdemping" i løpet av helgen. Det setter både jeg og mannen min pris på. :-)