Så tryna jeg igjen

[AnonymBruker]

Egentlig har det gått ganske bra med meg i det siste, men i går klemte jeg i meg nesten en liter vodka og endte opp på legevakta etter heftig selvskade.Måtte sy ganske mye, og valgte å ta det uten bedøvelse. Nå er jeg føkka, sitter her alene, skjønner ikke at ektefelle tør å etterlate meg her, føler trang til å gjøre det samme igjen men med verre resultat. Er så tosidig, vakler mellom liv og det andre. Æsj.

Anonymkode: a0947...748

[frosken]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Egentlig har det gått ganske bra med meg i det siste, men i går klemte jeg i meg nesten en liter vodka og endte opp på legevakta etter heftig selvskade.Måtte sy ganske mye, og valgte å ta det uten bedøvelse. Nå er jeg føkka, sitter her alene, skjønner ikke at ektefelle tør å etterlate meg her, føler trang til å gjøre det samme igjen men med verre resultat. Er så tosidig, vakler mellom liv og det andre. Æsj.

Anonymkode: a0947...748

Hva ønsker du at ektefellen din skal gjøre?

Jeg lurer også på hvorfor du velger å fortelle at du valgte å sy uten bedøvelse - har du noen tanker om hvorfor du ønsker å formidle akkurat dette?

Endret 15. juli 2016 av frosken

[AnonymBruker]

Godt spørsmål. Jeg vet ikke. Jeg er så merkelig tom og rar. Bedøvelse ville gitt legitimitet til såret, tror jeg. Sånn som det ble nå så ble kanskje syinga en fortsettelse av skadinga, denne gang utført av andre. Jeg vet ikke. Men ektefelle trenger en pause fra meg. Jeg vil også ha en pause fra meg, men det får jeg ikke. 

Anonymkode: a0947...748

[Benteelise]

Jeg anbefaler deg å gå på et AAmøte. Der møter du bare fol som vet akkurat hvordan du har det. Det er helt straigte vanlige samfunnsborgere som går der. Det er alltid et møte et sted i Norge

Mulig du er maktesløs? Alltid en unnskyldning for å ta en slurk alkohol?

[AnonymBruker]

Nei, er ikke alkoholiker. Jeg bruker det for å klare å skade meg.

Anonymkode: a0947...748

[Benteelise]

Da har du kanskje en psykolog eller noen å rådføre deg med.

[AnonymBruker]

Jepp. Men vil ikke.

Anonymkode: a0947...748

[Lillemus]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jepp. Men vil ikke.

Anonymkode: a0947...748

Men du vil bli bedre? Og det ser ut til at du ikke klarer det på egen hånd, ergo må du ta imot hjelp dersom du skal klare det. Jeg synes du skylder din ektefelle å gjøre det.

[Benteelise]

Ikke dyrk lidelsen, den er bare dritt og gir jo bare vonde følelser. De gode er jo såååå mye bedre.

[AnonymBruker]

Jeg jobber og jobber for å bli bedre. Jeg tar i mot all den hjelp jeg kan få, tar de medisinene jeg skal ha, sørger for å sove og trene. Men av og til så slår de gamle reaksjonsmønstrene inn når flashbackene blir for overveldende, da drikker jeg og skader meg. Det er lenge siden jeg har gjort det nå. Håper det blir lenge til neste gang. Jeg skylder ektefellen min alt, som har vært min støtte og klippe i mange år. Helst vil jeg dø og slippe dette helvete, men jeg kan ikke, fordi vi har barn. Barna mine trenger meg. Men jeg tenker ofte at de hadde hatt det bedre uten meg. Logisk så vet jeg at det ikke er sant, men likevel.

Anonymkode: a0947...748

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Godt spørsmål. Jeg vet ikke. Jeg er så merkelig tom og rar. Bedøvelse ville gitt legitimitet til såret, tror jeg. Sånn som det ble nå så ble kanskje syinga en fortsettelse av skadinga, denne gang utført av andre. Jeg vet ikke. Men ektefelle trenger en pause fra meg. Jeg vil også ha en pause fra meg, men det får jeg ikke. 

Anonymkode: a0947...748

Høres ut som om du har viklet deg inn i en posisjon, hvor det tryggeste er å avvise og å være destruktiv. Innimellom kjenner man seg sterkest og mest uavhengig av andres godhet i en slik posisjon. Samtidig synes jeg å lese et savn etter mer omtanke fra omgivelsene, både fra ektefelle og kanskje også fra legevaktslegen som syntes det var greit å sy uten bedøvelse.

Har du dårlige erfaringer med behandling siden du ikke ønsker dette?