Samboer med EUPF - råd?

[AnonymBruker]

Jeg sliter sånn med samboeren min på 51. Han har EUPF og har endret seg mye, men enkelte ting klarer han ikke å endre. Daglig kritisering og stressede situasjoner er det jeg sliter med, det tærer veldig på meg, men han klarer ikke å ta seg sammen. Når noe eller noen stresser han så kobler han helt ut og tenker ikke på følgene av det han sier og gjør. Jeg tar meg sjelden nær av det, jeg blir bare veldig lei og irritert. 

 

Jeg vurderer stadig ofte å gå fra han fordi det sliter sånn på meg å ha det sånn. Det er bare et tidsspørsmål før jeg går. Jeg har prøvd på så mye. Og siden verken jeg eller han kan endre han, så lurer jeg på om det er noe jeg kan gjøre selv for å takle det? 

 

Anonymkode: 3f688...d4b

[XbellaX]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter sånn med samboeren min på 51. Han har EUPF og har endret seg mye, men enkelte ting klarer han ikke å endre. Daglig kritisering og stressede situasjoner er det jeg sliter med, det tærer veldig på meg, men han klarer ikke å ta seg sammen. Når noe eller noen stresser han så kobler han helt ut og tenker ikke på følgene av det han sier og gjør. Jeg tar meg sjelden nær av det, jeg blir bare veldig lei og irritert. 

 

Jeg vurderer stadig ofte å gå fra han fordi det sliter sånn på meg å ha det sånn. Det er bare et tidsspørsmål før jeg går. Jeg har prøvd på så mye. Og siden verken jeg eller han kan endre han, så lurer jeg på om det er noe jeg kan gjøre selv for å takle det? 

 

Anonymkode: 3f688...d4b

 

Dersom ikke han klarer å fjerne seg fra situasjonen/situasjonene hvor han kobler ut så synes jeg du skal forsøke å gjøre det. Du kan f.eks si noe slikt som at "Jeg synes vi heller skal ta denne diskusjonen etter at du har trukket pusten og fått dette litt på avstand. Jeg går å vasker tøy og så snakkes vi om en times tid". Deretter fjerner du deg selv fra stedet, gå i et annet rom, begynn med å gjøre andre aktiviteter (vaske klær, les avisen, spis middag, osv). Unngå å svare på kritikk og eventuelle sure kommentarer, svar kun dersom han snakker til deg på en normal måte. Jeg synes også det er fint om du er tydelig og direkte på hvorfor du trekker deg tilbake og hva hans oppførsel gjør med deg. På den måten kan du til en viss grad unngå å bli sugd inn i hans negativitet. Videre synes jeg du skal oppmuntre ham til selv å forlate situasjonen og komme tilbake når han har det litt roligere på innsiden. 

[AnonymBruker]

11 timer siden, XbellaX skrev:

 

Dersom ikke han klarer å fjerne seg fra situasjonen/situasjonene hvor han kobler ut så synes jeg du skal forsøke å gjøre det. Du kan f.eks si noe slikt som at "Jeg synes vi heller skal ta denne diskusjonen etter at du har trukket pusten og fått dette litt på avstand. Jeg går å vasker tøy og så snakkes vi om en times tid". Deretter fjerner du deg selv fra stedet, gå i et annet rom, begynn med å gjøre andre aktiviteter (vaske klær, les avisen, spis middag, osv). Unngå å svare på kritikk og eventuelle sure kommentarer, svar kun dersom han snakker til deg på en normal måte. Jeg synes også det er fint om du er tydelig og direkte på hvorfor du trekker deg tilbake og hva hans oppførsel gjør med deg. På den måten kan du til en viss grad unngå å bli sugd inn i hans negativitet. Videre synes jeg du skal oppmuntre ham til selv å forlate situasjonen og komme tilbake når han har det litt roligere på innsiden. 

Jeg har (dessverre) forsøkt alt dette uten hell. Kanskje er eneste løsning taushet fra min side? 

Anonymkode: 3f688...d4b

[AnonymBruker]

Det er så trist om jeg må forlate han. Han har så mange andre gode sider, jeg er veldig glad i han og man kan jo ikke få i både pose og sekk heller. Men jeg blir jo så sliten av å ha det sånn også hver dag  skulle ønske det fantes en løsning som jeg/vi kan leve med..

Anonymkode: 3f688...d4b

[frosken]

Den ‎16‎.‎07‎.‎2016 at 22.54, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter sånn med samboeren min på 51. Han har EUPF og har endret seg mye, men enkelte ting klarer han ikke å endre. Daglig kritisering og stressede situasjoner er det jeg sliter med, det tærer veldig på meg, men han klarer ikke å ta seg sammen. Når noe eller noen stresser han så kobler han helt ut og tenker ikke på følgene av det han sier og gjør. Jeg tar meg sjelden nær av det, jeg blir bare veldig lei og irritert. 

 

Jeg vurderer stadig ofte å gå fra han fordi det sliter sånn på meg å ha det sånn. Det er bare et tidsspørsmål før jeg går. Jeg har prøvd på så mye. Og siden verken jeg eller han kan endre han, så lurer jeg på om det er noe jeg kan gjøre selv for å takle det? 

 

Anonymkode: 3f688...d4b

Jeg har vanskelig for å gå med på at "han ikke klarer å endre".  Jeg er overbevist at om han ønsker det, så klarer han å slutte med "daglig kritisering". Kanskje dere vil ha nytte av noen samtaler på familievernkontoret.

[frosken]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har (dessverre) forsøkt alt dette uten hell. Kanskje er eneste løsning taushet fra min side? 

Anonymkode: 3f688...d4b

Taushet vil fort kunne være en form for passiv aggressivitet - og det er få ting som får andres irritasjon på banen, enn nettopp dette.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, frosken skrev:

Jeg har vanskelig for å gå med på at "han ikke klarer å endre".  Jeg er overbevist at om han ønsker det, så klarer han å slutte med "daglig kritisering". Kanskje dere vil ha nytte av noen samtaler på familievernkontoret.

Han klarer ikke, eller vil ikke. Dette har pågått over veldig lang tid, og som sagt er alt forsøkt. 

Anonymkode: 3f688...d4b

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han klarer ikke, eller vil ikke. Dette har pågått over veldig lang tid, og som sagt er alt forsøkt. 

Anonymkode: 3f688...d4b

Hvis han ikke er villig til å forsøke å endre seg, helst gjennom terapi, så hadde jeg gått. Greit at man har utfordringer, men man kan kreve at folk prøver å gjøre noe med dem. Og det sier jeg, som selv har eupf. Men jeg går i behandling for å endre meg. 

Anonymkode: 07a86...f03

[Janus30]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han klarer ikke, eller vil ikke. Dette har pågått over veldig lang tid, og som sagt er alt forsøkt. 

Anonymkode: 3f688...d4b

Man er nødt til å ta hensyn til seg selv. Du skal også leve et liv hvor du tillater deg å være lykkelig. Mange lurer seg selv så lenge at alle de "gylne årene" er borte. De bruker resten av sitt liv til anger og fortvilelse over hvordan de kunne ha hatt det. 

Bak det beste livet ligger ofte de hardeste valgene. Det tror jeg oppriktig på. 

[Janus30]

"Hva betyr vel 30 års mislykket ekteskap i et langt liv?"

- Nils-Fredrik Nielsen 
 

[Nicklusheletida]

Den 16.07.2016 at 22.54, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter sånn med samboeren min på 51. Han har EUPF og har endret seg mye, men enkelte ting klarer han ikke å endre. Daglig kritisering og stressede situasjoner er det jeg sliter med, det tærer veldig på meg, men han klarer ikke å ta seg sammen. Når noe eller noen stresser han så kobler han helt ut og tenker ikke på følgene av det han sier og gjør. Jeg tar meg sjelden nær av det, jeg blir bare veldig lei og irritert. 

 

Jeg vurderer stadig ofte å gå fra han fordi det sliter sånn på meg å ha det sånn. Det er bare et tidsspørsmål før jeg går. Jeg har prøvd på så mye. Og siden verken jeg eller han kan endre han, så lurer jeg på om det er noe jeg kan gjøre selv for å takle det? 

 

Anonymkode: 3f688...d4b

Dump han ! Han er 51 år og kommer ikke til å endre seg. Tro meg. 

Selv om frosken mener det er irriterende å bli møtt med tauset, så har du fsktisk all rett til å beskytte deg selv mot  daglig kritisering. Gå inn i et annet rom, gå deg en tur ut, fjern deg fra situasjonen. Beskytt deg selv og eventuelle barn og la han rase for seg selv.

Å forsøke prate han til fornuft er meningsløst. Bortkastet tid og energi. 

Ja, det vil være trist å forlate han, men på lenger sikt vil du få det mye bedre. 

Lykke til !

[AnonymBruker]

Vi har det fint på så mange andre områder at jeg ikke kommer til å dumpe han enda. Men jeg skal forsøke dette med taushet og se hvordan det går. 

Anonymkode: 3f688...d4b

[Nicklusheletida]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har det fint på så mange andre områder at jeg ikke kommer til å dumpe han enda. Men jeg skal forsøke dette med taushet og se hvordan det går. 

Anonymkode: 3f688...d4b

Kjenner meg igjen i dette også. Sa det til meg selv i mange år, men du må selvsagt finne ut selv når du er klar for å bryte. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi har det fint på så mange andre områder at jeg ikke kommer til å dumpe han enda. Men jeg skal forsøke dette med taushet og se hvordan det går. 

Anonymkode: 3f688...d4b

Silent treatment er kanskje det mest irriterende og passivt aggressve noen gjør. Jeg kan nesten garantere deg at det bare vil øke sinnet til samboeren din. Men valget om å leve videre med han er ditt, og lykke til med det. Råd og innspill har du i alle fall fått her. Vil han ikke jobbe med seg selv, så vil han ikke forandre seg.

Anonymkode: 07a86...f03

[Nicklusheletida]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Silent treatment er kanskje det mest irriterende og passivt aggressve noen gjør. Jeg kan nesten garantere deg at det bare vil øke sinnet til samboeren din. Men valget om å leve videre med han er ditt, og lykke til med det. Råd og innspill har du i alle fall fått her. Vil han ikke jobbe med seg selv, så vil han ikke forandre seg.

Anonymkode: 07a86...f03

Etter 23 års erfaring : Taushet/ eller fjerne seg fra situasjonen er det siste som prøves. Ikke for å irritete, men for å beskytte seg selv. Når alt annet er forsøkt og man vet situasjonen ikke blir bedre med argumentasjon, men gjenta seg og gjenta seg i årevis, da ender man til slutt med at man resignerer og blir mest opptatt av å komme seg unna situasjonen til den har roet seg. 

Men det er klart at når man har endt opp der, så er forholdet i realiteten over. Det er ikke noe mer å bygge videre på, men det kan det også ta tid å forstå dessverre. Man vil og vil og får det ikke til, vil litt mer og litt mer. Er nok mange som erfart dette.

Heldigvis finnes det hyggelige menn der ute

 

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Etter 23 års erfaring : Taushet/ eller fjerne seg fra situasjonen er det siste som prøves. Ikke for å irritete, men for å beskytte seg selv. Når alt annet er forsøkt og man vet situasjonen ikke blir bedre med argumentasjon, men gjenta seg og gjenta seg i årevis, da ender man til slutt med at man resignerer og blir mest opptatt av å komme seg unna situasjonen til den har roet seg. 

Men det er klart at når man har endt opp der, så er forholdet i realiteten over. Det er ikke noe mer å bygge videre på, men det kan det også ta tid å forstå dessverre. Man vil og vil og får det ikke til, vil litt mer og litt mer. Er nok mange som erfart dette.

Heldigvis finnes det hyggelige menn der ute

 

Som sagt, tror jeg dette bare vil forsterke sinnet til samboeren. Å trekke seg fra situasjonen løser kanskje problemet på kort sikt, men forverrer det på lang sikt. Da er det bedre å tenke at dette ikke er problemer som kan løses uten at han deltar aktivt. Og nekter han det, så er nok forholdet over, ja. Da er det vel bedre å gå enn å stikke hodet i sanden.

Anonymkode: 07a86...f03

[XbellaX]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Som sagt, tror jeg dette bare vil forsterke sinnet til samboeren. Å trekke seg fra situasjonen løser kanskje problemet på kort sikt, men forverrer det på lang sikt. Da er det bedre å tenke at dette ikke er problemer som kan løses uten at han deltar aktivt. Og nekter han det, så er nok forholdet over, ja. Da er det vel bedre å gå enn å stikke hodet i sanden.

Anonymkode: 07a86...f03

 

Jeg er av en annen oppfatning når det gjelder mennesker som strever med EUPF. Jeg tror det vil være langt mer hensiktsmessig at han( eller hun, siden han per nå ikke opplever han klarer) å fjerne seg fra situasjonen i en times tid. Når de indre stormene herjer kan jeg ikke se at det vil føre noe godt med seg å gå inn i diskusjoner og argumentere i det vide og det brede rett og slett fordi vedkommende ikke er tilgjengelig. 

Det å bli taus tror jeg heller ingenting på, som frosken skriver tror jeg det bare vil gjøre en vond situasjon enda verre. Jeg tror på en tydelig dialog, og oppmuntring til at han innen en tid skal klare å dra seg selv ut av situasjonen, og få avstand. Slik at de i etterkant kan diskutere situasjonen over en kaffe.

[Nicklusheletida]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som sagt, tror jeg dette bare vil forsterke sinnet til samboeren. Å trekke seg fra situasjonen løser kanskje problemet på kort sikt, men forverrer det på lang sikt. Da er det bedre å tenke at dette ikke er problemer som kan løses uten at han deltar aktivt. Og nekter han det, så er nok forholdet over, ja. Da er det vel bedre å gå enn å stikke hodet i sanden.

Anonymkode: 07a86...f03

Ok, han er 51 år og mye er prøvd sies det her. Trådstarter spør om hvordan _hun_ kan takle det. Ergo har hun gitt opp at det vil skje noe endring hos han og det helt sikkert ikke uten grunn.

Som du sier: Å trekke seg fra situasjonen løser ikke noe problem, annet enn at man da får fred der og da i det minste. Å forsøke på konstruktiv samtale er sikkert forsøkt utallige ganger, så eneste løsningen blir å prøve å beskytte seg selv og eventuelle barn helt til man finner ut at nok er nok. Før den tid prøver  man febrilsk å klamre seg til det positive man har sammen. Alle har jo også noe positivt sammen.

Som du skjønner har jeg liten tro på slike forhold. I hvert fall nå som jeg ser det er mulig å ha det helt annerledes. Jeg tror det vil ta slutt før eller senere. Men dette er min erfaring da og mine svar er naturlig nok preget av det

 

[Nicklusheletida]

56 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Jeg er av en annen oppfatning når det gjelder mennesker som strever med EUPF. Jeg tror det vil være langt mer hensiktsmessig at han( eller hun, siden han per nå ikke opplever han klarer) å fjerne seg fra situasjonen i en times tid. Når de indre stormene herjer kan jeg ikke se at det vil føre noe godt med seg å gå inn i diskusjoner og argumentere i det vide og det brede rett og slett fordi vedkommende ikke er tilgjengelig. 

Det å bli taus tror jeg heller ingenting på, som frosken skriver tror jeg det bare vil gjøre en vond situasjon enda verre. Jeg tror på en tydelig dialog, og oppmuntring til at han innen en tid skal klare å dra seg selv ut av situasjonen, og få avstand. Slik at de i etterkant kan diskutere situasjonen over en kaffe.

Og så når man må innse at å diskutere over en kopp kaffe når situasjonen har roet seg, heller ikke har noen virkning, det er da man resignerer mer og mer, holder kjeft og fjerner seg, tar det ikke opp til en kopp kaffe mer heller. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Nicklusheletida skrev:

Og så når man må innse at å diskutere over en kopp kaffe når situasjonen har roet seg, heller ikke har noen virkning, det er da man resignerer mer og mer, holder kjeft og fjerner seg, tar det ikke opp til en kopp kaffe mer heller. 

Har vi levd med samme mann?

Anonymkode: 3f688...d4b