Samboer med EUPF - råd?

[Nicklusheletida]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har vi levd med samme mann?

Anonymkode: 3f688...d4b

He he, er nok flere av samme sorten. Min x lever uten diagnose

Han har fått ny dame og hun prøver nå å oppdra han i følge ungene. Er ei bra dame for ungene dette tror jeg, så håper hun klarer noe jeg ikke greide. 

Men altså, hvis du føler jeg beskriver din mann, så er det bare en ting å gjøre, men vet jo at man må finne ut av dette selv gjennom erfaring. Ønsker deg lykke til uansett hva du gjør

[AnonymBruker]

8 timer siden, XbellaX skrev:

 

Jeg er av en annen oppfatning når det gjelder mennesker som strever med EUPF. Jeg tror det vil være langt mer hensiktsmessig at han( eller hun, siden han per nå ikke opplever han klarer) å fjerne seg fra situasjonen i en times tid. Når de indre stormene herjer kan jeg ikke se at det vil føre noe godt med seg å gå inn i diskusjoner og argumentere i det vide og det brede rett og slett fordi vedkommende ikke er tilgjengelig. 

Det å bli taus tror jeg heller ingenting på, som frosken skriver tror jeg det bare vil gjøre en vond situasjon enda verre. Jeg tror på en tydelig dialog, og oppmuntring til at han innen en tid skal klare å dra seg selv ut av situasjonen, og få avstand. Slik at de i etterkant kan diskutere situasjonen over en kaffe.

Om man skal lære å mentalisere, som det heter på fagspråket, så må man nesten gå i behandling. Det er en myte at eupf blir bedre med årene, og det er vanskelig for pårørende å skulle "behandle" dette. 

Anonymkode: 07a86...f03

[AnonymBruker]

Takk for alle svar og råd jeg har fått.

Jeg har nå gitt han klar beskjed om at dersom jeg ikke ser noen vilje til endring innen året er omme, så vil jeg flytte ut etter jul. 

Jeg tenker også å ikke si fra om noe fremover, ikke argumentere osv, men la han tenke selv. Taushet fra min side. Det hjelper jo ikke å si noe ellers heller, jeg når ikke inn til han (iallefall ser jeg ingen endring). Er dette en dårlig strategi fra min side?

Jeg har sagt og gjort alt for å få han til å forstå, jeg har også gått inn i meg selv og tenkt på om det er noe med meg og endret på det.

Det virker for meg mer fornuftig å ikke si noe og heller trekke meg unna. Det å diskutere det over en kopp kaffe på et senere tidspunkt er også forsøkt uttallige ganger.

Jeg kan lære meg å overse all kritikken, men stresset hans kan jeg ikke gjøre noe med. Dette stresset bekymrer meg også, det er jo direkte farlig for han med tanke på en sykdom som han har. 

Anonymkode: 3f688...d4b

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle svar og råd jeg har fått.

Jeg har nå gitt han klar beskjed om at dersom jeg ikke ser noen vilje til endring innen året er omme, så vil jeg flytte ut etter jul. 

Jeg tenker også å ikke si fra om noe fremover, ikke argumentere osv, men la han tenke selv. Taushet fra min side. Det hjelper jo ikke å si noe ellers heller, jeg når ikke inn til han (iallefall ser jeg ingen endring). Er dette en dårlig strategi fra min side?

Jeg har sagt og gjort alt for å få han til å forstå, jeg har også gått inn i meg selv og tenkt på om det er noe med meg og endret på det.

Det virker for meg mer fornuftig å ikke si noe og heller trekke meg unna. Det å diskutere det over en kopp kaffe på et senere tidspunkt er også forsøkt uttallige ganger.

Jeg kan lære meg å overse all kritikken, men stresset hans kan jeg ikke gjøre noe med. Dette stresset bekymrer meg også, det er jo direkte farlig for han med tanke på en sykdom som han har. 

Anonymkode: 3f688...d4b

Er det spesifikke ting som stresser han? Jeg tenker på om han har noen muligheter for å redusere stresset i hverdagen, ettersom han åpenbart håndterer dette dårlig. Kunne det være aktuelt å sammen ta et kurs i stressmestring/meditasjon, evt yoga, qi-gong el.l., som en annen tilnærming til problemene? (For alt jeg vet har dere forsøkt dette og;-)

Anonymkode: 40d11...b43

[Nicklusheletida]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle svar og råd jeg har fått.

Jeg har nå gitt han klar beskjed om at dersom jeg ikke ser noen vilje til endring innen året er omme, så vil jeg flytte ut etter jul. 

Jeg tenker også å ikke si fra om noe fremover, ikke argumentere osv, men la han tenke selv. Taushet fra min side. Det hjelper jo ikke å si noe ellers heller, jeg når ikke inn til han (iallefall ser jeg ingen endring). Er dette en dårlig strategi fra min side?

Jeg har sagt og gjort alt for å få han til å forstå, jeg har også gått inn i meg selv og tenkt på om det er noe med meg og endret på det.

Det virker for meg mer fornuftig å ikke si noe og heller trekke meg unna. Det å diskutere det over en kopp kaffe på et senere tidspunkt er også forsøkt uttallige ganger.

Jeg kan lære meg å overse all kritikken, men stresset hans kan jeg ikke gjøre noe med. Dette stresset bekymrer meg også, det er jo direkte farlig for han med tanke på en sykdom som han har. 

Anonymkode: 3f688...d4b

Kjenner meg så igjen i alt du skriver.

Jeg kan love deg at hvis du kommer deg ut av dette, gjennom sorgfasen og finner en mann du kan leve sammen med i fred og harmoni, så kan du ikke lenger begripe hvordan du holdt ut. Det er fantastisk deilig. 

Du fortjener bedre enn dette.

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det spesifikke ting som stresser han? Jeg tenker på om han har noen muligheter for å redusere stresset i hverdagen, ettersom han åpenbart håndterer dette dårlig. Kunne det være aktuelt å sammen ta et kurs i stressmestring/meditasjon, evt yoga, qi-gong el.l., som en annen tilnærming til problemene? (For alt jeg vet har dere forsøkt dette og;-)

Anonymkode: 40d11...b43

Jeg har foreslått stressmestringskurs, familieterapi og alt jeg kjenner til, men han vil ikke. Jeg er jo redd for han også, siden han har en alvorllg sykdom der stress er direkte farlig. Har sagt at han må si det til legen sin også med tanke på den medisinske behandlingen. Men nei. 

Det er mange spesifikke situasjoner han ikke takler (eller rettere sagt som han takler på sin måte). Hver dag er det noe. Så sent som for en time siden. 

En annen klassisk situasjon er når vi står i kassa på butikken. Det går ikke fort nok. Varene skal pakkes på rekord-tid, han er så stresset, og jeg har ofte fått stygge blikk (og kommentarer) som sier "herregud så treg (eller dum) du er". Han er veldig stresset når han er i butikker generelt, og kan gå å kritisere meg, noe jeg synes er flaut siden jeg kjenner så mye folk gjennom jobben min. Jeg unngår å være med han i butikker.

Jeg unngår å gjøre ting generelt sammen med han, fordi jeg vet hvordan det blir. Skal det gjøres noe hjemme, så tar jeg det når han er borte, eller så drar jeg ut så han får holde på alene. Jeg gruer meg til hver gang noe skal gjøres. 

Når jeg skal låse opp døra og om jeg fikler noen sek med det så får jeg også slike negative kommentarer eller "nå må du få opp døra da". 

Kritikken går mye på at jeg ikke gjør ting fort nok eller på hans måte. Jeg har fått så mange kommentarer, kritikk og blikk på at jeg er dum at jeg faktisk tror at jeg er dum også, har ofte tenkt det om meg selv, sliter med å tro på noe annet. 

Alt skal skje så fort, og går det ikke fort nok så... Jeg kjenner ingen som er så utålmodig som han.

Jeg ble redd da han skiftet et dekk. Pulsen hans var skyhøy, han fikk problemer pga boltene som satt fast, og han ble sur. Det var akkurat som at han holdt pusten hele tiden, at han glemte å puste. Jeg sa til han på en rolig måte at han måtte ta det med ro, men han hørte ikke, det skulle gå så fort, og slik er det alltid når han skal gjøre noe. Jeg sa det også til han litt senere, og han sier alltid at ha han skjønner, men det skjer ingen endring. Han kobler helt ut når han er midt inne i en situasjon. 

Kunne nevnt uttallige eks. 

Anonymkode: 3f688...d4b

[AnonymBruker]

17 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Kjenner meg så igjen i alt du skriver.

Jeg kan love deg at hvis du kommer deg ut av dette, gjennom sorgfasen og finner en mann du kan leve sammen med i fred og harmoni, så kan du ikke lenger begripe hvordan du holdt ut. Det er fantastisk deilig. 

Du fortjener bedre enn dette.

Jeg skal gi det en sjanse til etter jul. 

Takk for alle svar. 

Anonymkode: 3f688...d4b

[Janus30]

17 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Kjenner meg så igjen i alt du skriver.

Jeg kan love deg at hvis du kommer deg ut av dette, gjennom sorgfasen og finner en mann du kan leve sammen med i fred og harmoni, så kan du ikke lenger begripe hvordan du holdt ut. Det er fantastisk deilig. 

Du fortjener bedre enn dette.

Det må være en forferdelig følelse å sitte som gammel og tenke på alle årene man kastet bort fordi man lurte seg til å tro at det ville bli bra til slutt. Selv om alt tilsa det motsatte. 

Livet er for kort til å velge bort lykken. 

[Nicklusheletida]

32 minutter siden, Janus30 skrev:

Det må være en forferdelig følelse å sitte som gammel og tenke på alle årene man kastet bort fordi man lurte seg til å tro at det ville bli bra til slutt. Selv om alt tilsa det motsatte. 

Livet er for kort til å velge bort lykken. 

Ja, det må det være. Det gjelder å ta en avgjørelse mens det fortsatt er fremtidshåp.

Jeg tenker ikke sånn nå, siden jeg bare er 50 år ung og 30 i hodet 

I løpet av 23 år, var det også så mye som var bra. Min x var en eventyrer og pga av han har jeg og ungene opplevd veldig mye som jeg er glad jeg har opplevd. Får ta med seg videre det som vsr positivt og forsøke legge bitterheten bak seg. Den siste tiden ble grusom med oppgjøret og alt. Han sitter igjen med det materielle, men jeg med humøret

Føler jeg har kommet et godt stykke på vei nå og gjort meg ferdig med det meste. Selvfølgelig har det hjulpet at jeg har truffet en så flott mann som alle liker. Han hadde jeg jo ikke truffet om detble slutt tidligere.Det jeg synes er mest leit i ettertid er at ungene ble utsatt for hans vrede, spesielt da de ble ungdommer. Han var en bedre småbarnsfar, men gjort er gjort. Får bare gjort noe med fremtiden, ikke fortiden

 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Janus30 skrev:

Det må være en forferdelig følelse å sitte som gammel og tenke på alle årene man kastet bort fordi man lurte seg til å tro at det ville bli bra til slutt. Selv om alt tilsa det motsatte. 

Livet er for kort til å velge bort lykken. 

Jeg har tenkt på dette mange ganger. 

Og blir det slutt, blir jeg alene resten av livet. 

Anonymkode: 3f688...d4b

[AnonymBruker]

2 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Ja, det må det være. Det gjelder å ta en avgjørelse mens det fortsatt er fremtidshåp.

Jeg tenker ikke sånn nå, siden jeg bare er 50 år ung og 30 i hodet 

I løpet av 23 år, var det også så mye som var bra. Min x var en eventyrer og pga av han har jeg og ungene opplevd veldig mye som jeg er glad jeg har opplevd. Får ta med seg videre det som vsr positivt og forsøke legge bitterheten bak seg. Den siste tiden ble grusom med oppgjøret og alt. Han sitter igjen med det materielle, men jeg med humøret

Føler jeg har kommet et godt stykke på vei nå og gjort meg ferdig med det meste. Selvfølgelig har det hjulpet at jeg har truffet en så flott mann som alle liker. Han hadde jeg jo ikke truffet om detble slutt tidligere.Det jeg synes er mest leit i ettertid er at ungene ble utsatt for hans vrede, spesielt da de ble ungdommer. Han var en bedre småbarnsfar, men gjort er gjort. Får bare gjort noe med fremtiden, ikke fortiden

 

Jeg er glad for at det har ordnet seg for deg, og at du har funnet lykken i livet

Anonymkode: 3f688...d4b