NHD og andre - forklare selvskading til barn?

[AnonymBruker]

Jeg har mange arr på kroppen etter selvskading og barna mine kommenterer dem ofte og lurer på hvordan jeg har fått dem. Hittil har jeg vært unnvikende, men nå når det har kommet flere ferske sår (sydd og plastret) så vil det komme spørsmål. Det er varmt og godt i været og jeg har veldig lite lyst til å trekke i langermet og langbukse, men bør jeg gjøre det av hensyn til barna? Hvordan vil barn reagere på å få høre sånt når de er fullstendig klare over at mamma sliter, og hvordan forteller man sånt? Barna er mellom 10 og 15.

(Jeg må innrømme at jeg heller mot å la være å fortelle noe som helst, da jeg ikke ønsker å legge byrden over på dem.)

Anonymkode: 9ab9d...c75

[AnonymBruker]

Hva tror du ungene dine vil tenke og føle når du driver å skader deg selv? Greit nok med gamle arr som du kan forklare med at du har drevet med selvskading en gang da du hadde det vanskelig i livet.Men å skade deg nå for dine nye sår kom vel ikke av seg selv?Er direkte hensynsløst ovenfor dine barn.,tenk hvor vondt det må være for dem å vite  at du skader deg selv på denne måten.Det kan og være en viss fare for smitte effekt til barna som lærer av deg at å skade seg selv er en måte å takle problemer på.Du må slutte for å utsette barna dine for dette grenser til barnemisshandling. 

Barna dine er vel ikke så dumme at de ikke skjønner at noe unormalt foregår heller det er lett for dem å søke på nett å få opp bilder av selvskadere som antageligvis ligner på de arrene du har.

Har du valgt å få barn får du ta ansvaret og slutte med å skade deg.

Om du bør ta på langermet eller ikke er vanskelig å svare på både arr og sår som du har er like unormalt på en varm dag som langermet genser.

Men én ting er sikkert du må slutte å kutte deg nå og så fortelle barna din historie, kanskje ikke alle detaljer og ta hensyn til barnas alder.

Det viktigste her er at du ikke påfører barna dine psykisk skade.

Så lykke til du klarer nok å slutte med selvskading vis du setter dine barn før deg selv

Anonymkode: cea66...de9

[AnonymBruker]

Mine problemer kom dessverre etter at jeg fikk barn, så tro meg, jeg hadde aldri satt barn til verden hadde jeg visst det jeg vet nå. Jeg hadde heller ikke vært gift, og jeg hadde nok mest sannsynlig vært død. Er fortsatt ikke helt sikker på om ikke familien min hadde hatt det bedre uten meg.

Anonymkode: 9ab9d...c75

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva tror du ungene dine vil tenke og føle når du driver å skader deg selv? Greit nok med gamle arr som du kan forklare med at du har drevet med selvskading en gang da du hadde det vanskelig i livet.Men å skade deg nå for dine nye sår kom vel ikke av seg selv?Er direkte hensynsløst ovenfor dine barn.,tenk hvor vondt det må være for dem å vite  at du skader deg selv på denne måten.Det kan og være en viss fare for smitte effekt til barna som lærer av deg at å skade seg selv er en måte å takle problemer på.Du må slutte for å utsette barna dine for dette grenser til barnemisshandling. 

Barna dine er vel ikke så dumme at de ikke skjønner at noe unormalt foregår heller det er lett for dem å søke på nett å få opp bilder av selvskadere som antageligvis ligner på de arrene du har.

Har du valgt å få barn får du ta ansvaret og slutte med å skade deg.

Om du bør ta på langermet eller ikke er vanskelig å svare på både arr og sår som du har er like unormalt på en varm dag som langermet genser.

Men én ting er sikkert du må slutte å kutte deg nå og så fortelle barna din historie, kanskje ikke alle detaljer og ta hensyn til barnas alder.

Det viktigste her er at du ikke påfører barna dine psykisk skade.

Så lykke til du klarer nok å slutte med selvskading vis du setter dine barn før deg selv

Anonymkode: cea66...de9

Alle klarer å slutte å røyke hvis de setter barna fremfor seg selv. Alle klarer å holde seg unna alkohol hvis de setter barna foran seg selv. Alle klarer å ta vare på ekteskapet hvis de setter barna foran seg selv. 

Bare de som sliter med selvskading selv vet hvor vanskelig det er. 

Men å kalle det barnemishandling er å gå for langt. Mange selvskadere gjør alt de kan for barna og for å skjerme barna.

Anonymkode: 4c562...d95

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har mange arr på kroppen etter selvskading og barna mine kommenterer dem ofte og lurer på hvordan jeg har fått dem. Hittil har jeg vært unnvikende, men nå når det har kommet flere ferske sår (sydd og plastret) så vil det komme spørsmål. Det er varmt og godt i været og jeg har veldig lite lyst til å trekke i langermet og langbukse, men bør jeg gjøre det av hensyn til barna? Hvordan vil barn reagere på å få høre sånt når de er fullstendig klare over at mamma sliter, og hvordan forteller man sånt? Barna er mellom 10 og 15.

(Jeg må innrømme at jeg heller mot å la være å fortelle noe som helst, da jeg ikke ønsker å legge byrden over på dem.)

Anonymkode: 9ab9d...c75

Jeg synes du skal bruke langermet og langbukse inntil sårene er ordentlig grodd. Ferske og bandasjerte sår synes jeg er for heftig å eksponere barna for.

En annen ting er at du kanskje trenger å få snakket med barna dine om dette før eller siden. Hvis du går i behandling på dps eller tilsvarende, så ville jeg ha bedt om hjelp til å få snakket med barna om det. Det bør finnes en barneansvarlig som skal ivareta barn som er pårørende de fleste steder. Jeg tenker at en felles samtale hvor barna får informasjon også fra noen andre enn deg, vil kunne være til hjelp. Barneansvarlige skal være gode på å forklare ulike aspekter ved psykiske lidelser for barn.

Jeg tror at aktiv selvskading kan være svært skremmende for barn, men det er jeg overbevist om at du selv også vet, så jeg håper at du kan få god hjelp til å gjøre dette minst mulig skremmende for dine barn.

[AnonymBruker]

Jeg har langermet og langt skjørt på i dag. Barna har vært i barnesamtale på DPS allerede og jeg vet at jeg kjapt kan få til en time der hvis jeg ønsker. Tingen er at jeg tror jeg venter, jeg vet av erfaring at selv den mest reflekterte voksen sliter med å forstå akkurat denne tematikken.

(Så får det være at jeg føler meg så langt nede, syk og gal for tiden, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å begynne på jobb igjen om bare tre uker. Lurer på om DPS kan ta hasteinnleggelser på sommeren, hvis det er fare for at skading kan gjenta seg?)

Anonymkode: 9ab9d...c75

[frosken]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har langermet og langt skjørt på i dag. Barna har vært i barnesamtale på DPS allerede og jeg vet at jeg kjapt kan få til en time der hvis jeg ønsker. Tingen er at jeg tror jeg venter, jeg vet av erfaring at selv den mest reflekterte voksen sliter med å forstå akkurat denne tematikken.

(Så får det være at jeg føler meg så langt nede, syk og gal for tiden, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å begynne på jobb igjen om bare tre uker. Lurer på om DPS kan ta hasteinnleggelser på sommeren, hvis det er fare for at skading kan gjenta seg?)

Anonymkode: 9ab9d...c75

Jeg tenker også at om det er mulig, så er det fint om barn slipper å få nærkontakt med selvskading. Som du sier så sliter selv voksne med å forstå selvskading på en adekvat måte, og jeg tror nesten det er å forvente for mye av barn at de skal kunne klare å ikke bli engstelige av dette. Så bra at barna har vært i barnesamtale:-) Hvis du etter hvert finner det nødvendig å fortelle dem om selvskadingen, så er det jo en stor fordel at de allerede har fått en del informasjon. Synes du uansett skal diskutere dette med behandler eller andre på dps.

Jeg synes du bør be om en innleggelse (uten at jeg vet om du kan få det) - etter min oppfatning er nettopp det at du bor med barn et argument for innleggelse når du har det sånn.

[AnonymBruker]

Enig i at en innleggelse nok er bra for deg, sommeren med unger som har fri fra skolen og mye krav om aktiviteter kan være ekstra tung for den som sliter fra før . Litt hvile og gode samtaler kan kanskje gi deg nye krefter og hjelpe deg på veien til en mer hensiktsmessig måte å håndtere dine problemer på.

Anonymkode: cea66...de9

[AnonymBruker]

Jeg vakler sånn... På den ene siden er jeg den intelligente, oppegående arbeidstakeren med fantastisk flott familie, og så er jeg også den gale, suicidale selvskaderen som egentlig ikke burde leve. Den oppegående meg sier at det bare er å ta seg sammen og komme gjennom disse få ukene før jobben starter, mens den gale meg får støtte av den oppegående når hun tenker at det nok hadde vært godt med en pause - også for mannen min, som er så ufattelig sliten. Jeg er en byrde.

Anonymkode: 9ab9d...c75